Skrivesperre...

Hei.

Beklager bloggtørke det siste døgnet, men for å si det mildt så var det litt hektisk på jobb i går. Var hjemme ca halv to og da var ikke blogging det som sto høyest på prioriteringslista..

I og med at det begynte å blåse i går kveld så var selvfølgelig jeg ute i båt. Nå hadde det ikke blåst så lenge, så det hadde ikke rukket å bli skikkelige bølger så det ble en riktig hyggelig tur der tema igjen var innom middagspølser... Begynner så smått å bli bekymret for kostholdet til min kjære skipper....
Men vinden i går er nok bare opptrappningen til jeg skal ha vakt neste gang. I følge den hyggelige helgelenderen som fortsatt gir meg stolen sin så er det meldt sørvest. Jeg aner fortsatt ikke hvorfor sørvest er verre enn nordvest, sørøst og andre himmelretninger, men sørvest blir alltid sagt med et trist tonefall så det er nok ille!
Jeg begynner å tro at jeg er blitt gannet og leter i bunn og grunn på gule sider etter en sjaman av et eller annet slag som kan fjerne denne forbindelsen mellom meg og dårlig vær og oppringninger fra AMK. Har tidligere tvilt på at det finnes noe som heter værguder, har tenkt at været rett og slett er en tilfeldig sammensetning av temperaturer og vinder og fjell og fjord, men man kan jo begynne å lure.

Men nå var det jo ikke meg og båt dette innlegget skulle handle om, dere begynner antagelig å gå litt lei av det temaet.

Jeg fikk en telefon på lørdag. Gildeskål har fått en egen avis.  Treffende nok så lyder den navnet "Å eg veit...." Avisa skal kompensere for at Avisa Nordland sjeldent eller aldri har stoff herfra. Evt så var det at det er hyggelig å ha en lokalavis som kommer ut en gang i måneden med stoff fra nærområdet og som samtidig kan være en infokanal. Første nummer var riktig hyggelig lesning og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men denne telefonen da. En trivelig dame i redaksjonen, hadde rotet seg borti bloggen min og fått den ideen at jeg antakelig vill egne meg til å skrive noe for denne avisa. Ikke var hun særlig kravstor i sin forespørsel heller for jeg kunne få skrive om akkurat det jeg ville! Kun 300 ord. Dum som et brød som jeg er så ble jeg jo forferdelig smigret over alle godord hun lirte av seg og i berømmelsens rus svarte jeg ja.

Så da satt jeg her i kveld da. Med en tyngende deadline hengende over meg! Rett nok ikke før på torsdag, men tanken min var at dersom jeg fikk sendt det i dag så kunne de sende det tilbake og be meg skjerpe meg og så ville jeg fortsatt ha et døgn på meg.

Så jeg satt foran PC'en.... og satt foran PC'en. Leste noen blogger, leste noen flere blogger, kunne jo være at det var noe inspirasjon å hente. Kommenterte på noen blogger, leste litt lere blogger. Lærte et nytt ord på mammadamen nemlig prokrastinering. Det betyr å utsette det man egentlig skal gjøre. Fant ut at jeg er kjempegod på prokrastinering!

Skrivesperren var total. Hva i all verden skal man skrive om da. Det er jo noe HELT annet å sitte her og skrive blogg. Da flyr jo fingrene over tastaturet og jeg har skrevet en hel masse tøv på kun kort tid. Her kan man skrive så fritt og om det man vil, man ser jo ikke de som sitter og leser. I den avisa så er det jo alle ejg kjenner som skal lese.... Fant plutselig ut at det antakelig var 90% av de samme som leser bloggen og følte plutselig at jeg fikk skrivesperre for bloggen også. Værre og værre og en stor svart sky åpenbarte seg inne på rommet her. Fine bloggen min, var det slutt på alt..
Etter å ha dratt meg selv i ørene, holdt en liten tale for meg selv (du klarer det, du klarer det, du klarer det) fikk jeg i det minste åpnet Word.  Det hjalp.

Så fikk jeg motsatt problem plutselig. Godt hjulpet av Words ordteller så jeg jo plutselig at jeg hadde skrevet 310 ord. Da var jeg jo akkurat ferdig med innledningen som jeg faktisk syntes var riktig så fjong om jeg må si det selv. hadde googlet sitater og greier, er det ikke det man gjør når man er en seriøs skribent?
Etter å ha lest noen av mine gamle innlegg her på bloggen så ser jeg jo at jeg bruker veldig mange ord for å si veldig lite. Ingen god egenskap når man skal skrive for aviser antok jeg så jeg ringte den hyggelige damen. Litt sent på kvelden, men bedre med tilgivelse enn tillatelse.

Fikk lov å utvide med noen ord så jeg pustet med magen, skrev så kort jeg kunne og endte på 538... Med et innhold jeg nok tror jeg skal overleve å se på trykk. Skyndte meg å sende dokumentet og kom på etterpå at gjennomlesning med tanke på skrivefeil, grammatikk og litt sånn småtteri kanskje ville vært en ide. Men spist er spist...

Så vi får se da, kanskje er det starten på en storslått karriære som leserinnleggskriver i avisa. Noe sier meg at det aldri i verden blir å skje....  Og så skrev jeg dette og fant ut at skrivesperre på bloggen, det har jeg ikke...