fredag 31. januar 2014

Jeg har sett lyset!

Hei.

I oktober, når helsesøster begynner å vaksinere mot neste sesongs influensa kommer denne kroppen til å sitte fremst i køen. Ja faktisk er det mulig at jeg sniker forbi hele køen og tvangsvaksinerer meg selv så fort vaksinene ankommer kontoret. For den siste uka vil jeg aldri oppleve igjen.

Jeg var syk forrige uke. Normalt syk. Snørr, hoste, såvidt feber. Ungene var syke, jeg var hjemme et par dager. Ikke mer syk enn at jeg gikk på jobb på torsdag.. Regnet jo med at jeg skulle bli bedre. Fredag var jeg ikke bedre. Ble hjemme og tenkte at når jeg bare får helga på meg nå så blir dette bra.

På lørdag fikk jeg feber. Slett ikke bedre. Oppsøkte faktisk en lege. CRP var ikke høy og jeg motsto lysten til å slå da han sa at "det er nok bare et virus"

Lørdag kveld og natt til søndag påla jeg meg selv isolat på Isas rom. Med den hosten anså jeg det som tryggest. Helt til jeg våkna og oppriktig trodde jeg skulle dø, da jeg ikke fikk puste i det som føltes som flere minutter på grunn av hoste. Akkurat da føltes det veldig dumt å ikke ha hjelp i umiddelbar nærhet.

Vel jeg overlevde og på søndag feiret vi Ymes bursdag. Det vil si, jeg lå for det meste under et pledd på sofaen og tenkte at nå, nå blir jeg snart bedre...

Det var et sabla mas om hostesaft fra alle kanter. Så jeg prøvde. Mot bedre vitende. Har dere smakt Noskapin?? Vel, det eneste som er mer jævlig er Cosylan. Jeg sto der, bøyd over kjøkkenvasken og forsøkte å få ned den skjeea. Prøvde ved å holde pusten (endte i tidenes hostekule), prøvde å ta den på innpust (endte i tidenes hostekule) og endte med å ta den på utpust. Det smaker noe så inn i det grønneste, inderligste varmeste helt grusomt forferdelig!!! Alle som sier at cosylan smaker godt, inkludert min eldste datter, mangler sentrale smaksløker på tunga. Ikke virker det heller. Ikke det minste. Det er løgn og propaganda fra legemiddelselskap at hostesaft virker. Derfor drakk jeg te med honning. Virket ikke det heller, men smaker mye bedre! Kunne forsøkt varmt vann med sitron og ingefær og honning, men altså... Ingenting hjelper på sånn hoste.

For at de andre skulle få sove ble jeg flyttet ned på gjesterommet i kjelleren. Så da jeg igjen våknet og trodde at min siste time hadde kommet og jeg kom meg opp, hang over ene siden på tredemølla og gispet etter luft bestemte jeg meg for at neste natt skulle tilbringes mer sentralt. Sittende, ikke liggende.

Mandag sånn i totiden løftet jeg hodet fra sofaputa og så rett inn i lyset. 39 grader feber kan få frem feberfantasier blandt de beste av oss. Jeg tenkte at det var jo trist det skulle ende slik, men, men. Jeg fikk i det minste sett at Yme fikk Snorkuskaka si, jeg fikk maset gjennom den PPT-utredningen slik at Isa er i maxiklubb og får begynne skole til høsten og Eir kommer til å klare seg fint her i livet. Jeg la hodet tilbake på puta og etter en stund ble det fint og mørkt igjen. Kun ispedt blitzlys på innsiden av hodet hver gang jeg hosta.

Å ligge flatt funker ikke med hoste. Sofa er bedre enn seng, for i sofaen kan man sitte/halvt ligge, noe jeg også gjorde natt til tirsdag. Tirsdag oppsøkte jeg lege på nytt og hadde egentlig ikke krefter til å slå da konklusjonen fortsatt var virus, Influensavirus. Helt vanlig influensa. Ikke en liten svineinfluensa en gang. Fikk ikke en bitteliten antibiotikatabelett å trøste meg med. Men det ville jo ikke ha virket heller. Men jeg lover å tenke på hvordan man gir slike fæle beskjeder til pasienter. "Bare et virus. Kun tiden som kan hjelpe. Det går over av seg selv. Ikke farlig, bare slitsomt" Ikke noe vondt om legen altså. Han var veldig medfølende og snill og grei. Men jeg har sikkert ikke vært det selv alle ganger. "Bare et virus" HMPFR!! Slike beskjeder skal heretter overekkes med beklagelse og en stor medfølende rynke i panna.

Vel hjemme og på sofaen tittet jeg på nytt rett inn i lyset. Rett over sofaputa der, utenfor ruta, kom det mot meg. Sterkere og mer intenst enn dagen før.  Med fortsatt feber godt over 39 tenkte jeg at denne gangen skjer det.. Vel, merkelig nok ikke, for onsdag var jeg fortsatt der. Nå stablet opp i senga på gjesterommet i 2 etasje sammen med en febersyk Eir med øreverk. Og til alle dere som leter etter en vidunderkur for øreverk hos unger. To Paralgin Forte fungerer fantastisk når mor rett og slett er for syk til å ha en unge i fanget og trøste hele natta! Ikke å anbefale som lang kur, men som et engangstilfelle i krisetider går det bare bra. Og øret ble bedre også. Sannsynligvis kjappere enn med en natt med gråt.

Onsdag bukket Henning under, men jeg klarte faktisk nå å gå over stuegulvet flere ganger uten å besvime. Noe jeg faktisk nesten gjorde dagen før, hadde jeg ikke lagt meg ned på kjøkkengulvet og holdt meg fast. Så fra onsdag har det vært fokus på to oppgaver her i huset. Få ungene i barnehagen og hjem igjen og å få i dem et måltid i løpet av dagen. Isa`s topp denne uka var tirsdag morgen da hun fikset frokost selv.  Med kanelbolle i hele ansiktet, TV på favorittkanalen og full kontroll over fjernkontrollen sa hun: jeg håper du blir syk riktig lenge mamma. Det har blitt mye polarbrød med nugatti og film denne uka for å si det mildt..

I dag, da jeg sto på badet og tittet ut og tenkte at nå, nå går det faktisk fremover, ja da så jeg lyset igjen. Og det gikk opp for meg at jeg har faktisk ikke helt vært helt på dødens rand. Selv om det i all selvmedlidenhetens navn har føltes veldig slik.. For lyset, det var jo sola! Sola har kommet tilbake! Mens vi har ligget og til dels fortsatt ligger utslått inne har sola kjempet seg over fjellet og har også kommet seg forbi hushjørnet og inn vinduet rett over sofaen! Vi går fagre tider i møte! Friske tider også håper jeg. Herfra kan det bare gå en vei, frem og opp og bedre. For jeg har tross alt sett lyset.


(og nei, man bør ikke drive og bytte seng og flytte hit og dit og spre smitte, men med to syke voksne, tre unger som var syke litt etter tur og trengte tilsyn så blir det litt sånn)

torsdag 30. januar 2014

Man spiser ikke vennene sine! Yme blir to år.

Hallais!!

Jeg har blitt to år folkens! To år, tenk på det. Og for et år dette siste har vært. Jeg har lært masse mer enn på det første. Jeg kan springe. Løper fra Isa så lett som bare det når jeg har tatt godteriet hennes. Og jeg kan prate. Ingen tvil om hva jeg liker best her i verden "Yme sett i sofaen å sjå TV!!" burde være forståelig for selv dansker. En hel setning! Eneste hele jeg klarer, men driver å øver på: "Yme vil ha godteri og sett i sofaen å sjå TV" Etter det tenker jeg at jeg ikke trenger flere setninger, da holder det lenge med enkeltord. Og så kan jeg forsyne meg selv med parmesanost når vi har pasta. Den raspa er ingen sak for en stor gutt på to år!

I allefall. Jeg forsto jo ikke helt at vi feira bursdag. Jeg trodde mer det var en eller annen gal, gal søndag. Mamma var syk. Hun stablet seg fra sofaen ut på kjøkkenet. Der satt hun på en stol og så på at pappa (stakkars pappa, han falt litt i respekt der, jeg må si det) kjevlet noe rød marsipan og knadde sammen sort og hvit til grå. Så begynte de å diskutere om jula var langt frem eller langt bak. Jeg gikk før jeg risikerte å se at han begynte å lage roser eller noe slikt. Baking er bare SÅ INNMARI KJEDELIG! Stakkars pappa.

Så tok jeg en lur og når jeg våkna så var det bare helt plutselig bursdag! Sånn ut av det blå. Pappa kom opp fra kjellern med verdens kuleste gave! Togbanebord! Så stilig! Med brannbil, politibil og ambulanse. Og bru, som man kan sette toget på og så WIIIIIII kjører det ned helt selv..





Mamma var jo helt ute og kjøre så hun sovna. Heldigvis kom tante Mette på besøk til bursdagen og mormor var der slik at jeg regnet med at det ble noe mat etterhvert. Så kom bestemor og bestefar og da fikk jeg flere gaver. Fra dem og fra tante og onkel og fra Eir og Isa og mormor og morfar. Bukse og pysjer og traktor med henger. Sa jeg at det var henger? Vet dere hva en henger er? Altså, den henger bak på traktorene og så kan man ha ting i den og så henger den på når traktoren kjører. En HENGER. Den henger på.. Henger dere med? HAHAHAHAAHHAHAH. Henger er bare best. Hengeren på traktoren var kjempestor! Nesten større enn traktoren. Den var så fin! Orange! En henger! Største og beste hengeren jeg har sett. Jeg liker hengere. Masse hengere. Hvis man bare har nok hengere trenger man nesten ikke bilen foran. Man kan putte ting oppi hengere! Ok, dere forstår kanskje at jeg er litt opphengt i hengere for tiden, men hvem kan unngå det da? Og så fikk jeg lastebil med gravemaskin. Gravemaskin!!! ÅHHHH, bursdager er fine saker.




Det ble mat. Pizza. Kjempegod pizza. Mamma var også våken og hun hadde kjøpt vennebytallerkener og servietter og kopper og de var så fine!!

Men så: gjett hvem som kom i bursdagen min da dere??? SNORKUS!!!!!! Min beste venn i verden! Snorkus. Fine, fine Snorkus. Han var litt mindre enn han ser ut på TV, men det var helt klart Snorkus! Og han spruta ild! Masse ild og røyk og greier! Og hadde lys med flamme som jeg fikk slukke, og jeg fikk hjelp fra Duplo-Elfie-elefanten og vi slokket den brannen masse ganger.






Men så ble jo de andre i det selskapet helt gale. De skulle spise Snorkus! MAN SPISER IKKE VENNENE SINE!!!!! Det får da være grenser. Skulle ikke tro de noen gang har lest Hakkebakkeskogen:
Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Bestemor hadde med noen kjempegode kanelboller. Man trengte slett ikke å spise Snorkus! Jeg klarte meg fint med bare kanelbolle jeg. Ikke snakk om at de klarte å lure inn noen del av Snorkus i meg nei!
Og akkurat som det sies i den sangen så kan de bare angre nå, for uten unntak: Mamma, pappa, Isa, Eir, Mormor, Tante Mette.......... jepp, de har ligget på sofaen siden søndag. Syke, svake, doven og trøtt.. Jepp, man spiser ikke vennene sine. Jeg har vært sprek som en fole og tennene mine fungerer perfekt også. De andre kan bare vente, de kommer nok til å miste sine, Eir har en løs allerede. Og det er passende straff, tenk å spise Snorkus! HMPFR!!!

Men bortsett fra at de spiste Snorkus så var det en fin bursdag, og heldigvis feiret vi den på søndag, for i går da jeg egentlig hadde bursdag var alle andre enn Isa og jeg så syke at det ikke hadde blitt noen feiring. Fikk krone i barnehagen da. Fin, grønn og et lastebilklistremerke med en pus på. Og så kokte mamma pasta og jeg fikk ta på parmesan selv og så fikk jeg se så masse på Snorkus på Ipaden som jeg bare ville hele ettermiddagen til det ble kveld. Satt i fanget på mamma og vi så på sammen. Så egentlig så var det en toppers feiring det også. Så om du ikke har blitt to år enda så kan du glede deg for det er veldig bra.

Men vi får snakkes senere folkens, for jeg har en henger jeg må kjøre litt med..



lørdag 25. januar 2014

Berømt!

Hei.

Her for en ukes tid siden så begynte bloggrullen min å flomme over med bloggposter som hadde navn som "Jeg er blitt forfatter!", "Nå blir det publikasjon", "Endelig var det min tur". Det virket som om Susanne Kaluza rett og slett hadde gått inn på bloggen min, plukket ut alle bloggdamer jeg liker best og fått dem til å skrive bok sammen med seg. 16 flotte damer har sammen skrevet boka Mammarådet.

Men hva med meg da? Hvor er mitt kapittel?? Klart jeg gledet meg stort med de 16, men innerst inne er man jo regelrett grønn av sjalusi!! Hvordan skal det nå gå med lesertallene? Ikke at jeg uansett klarer å nerme meg Kaluza og Casa Kaos, men her måtte det tas grep!

Så det var jo beleilig at den journalisten ringte da. Eller det vil si, sporet meg opp på Facebook. Og ville lage en reportasje. En hyggelig reportasje. En sånn som stiller en i et trivelig lys og der man ikke fremstår som en surmaget blogger som synes at alle andre syter.

Nå burde det muligens ha vært VG eller magasinet eller noe slikt, men dette står da ikke tilbake for noe. Tre siders oppslag i selveste Rana Blad!! De som kjenner mine innerste tanker finner muligens dette noe ironisk. Jeg har vel kanskje, ok ikke i det hele tatt, næret spesielt varme tanker og følelser for Mo i Rana, men lover bot og bedring fra nå av.

Trivelige journalistdama, Beate stilte trivelige spørsmål på telefon. Ja hun var endog bekymret for Henning oppi all bloggingen så her var det hjertevarme på sitt beste. Henning strakk seg langt og vi hadde fotoshoot i stua på kvelden. Forstår godt at Beate valgte noen bilder jeg har brukt på bloggen før, istedet for f.eks dette her som også var et alternativ..



Så nå blir det oppsving på lesertallene tenker jeg! Joda, dette blir saker.

Nå har det seg slik at jeg ikke abbonerer på Rana Blad, men helsesøster som er hjemme på Hemnesberget har forsikret meg på Facebook at det ser greit ut. Og jeg har jo faktisk kjøpt dagens E-avis på nettet for å kvalitetssikre produktet. Nevnte jeg at det var tre hele sider? Hosten har blitt markant bedre bare på berømmelsesfeber...

Legger med noen printscreen her.. Slik at dere ser at jeg ikke lyver bare.. Nå skal vi ned i hallen å være heiagjeng for Eir. Og smitte halve Gildeskål samtidig med et før bittelitt omtalt hostevirus.. Ha en flott lørdag folkens. Med eller uten berømmelse.



Syk lege eller syk mamma, jeg vet ikke hva som er verst...

Hei.

Denne uka skulle bli så bra. Skulle levere vakttelefonen der på mandag og få Eir på fotballtrening før en trivelig kveld med mamma og Henning. Tirsdag skulle vi med ungene i bassenget. Onsdag var det vakt og torsdag var planen middag hos svigers med barneidrett og skyting etterpå. I dag, fredag var det atter helg og den inneholder både fotballturnering for Eir og Ymes feiring av 2-årsdag.. Det var planen ja...

Leverte vakttelefonen mandag, fikk Eir på fotballtrening.. Og så skar vel resten seg kan man si. Tirsdag morgen var det slett ikke forsvarlig å gå på jobb. Man har et visst ansvar som lege, man skal ikke gjøre pasientene sykere enn det de er fra før. Så jeg meldte inn at jeg var syk. Det var med samvittighet svart som bek for det medfører jo at x antall pasienter må flyttes. Yme var også syk. Heldigvis og takk og lov var mamma her så jeg lå i senga mi og prøvde å bli frisk mens mamma ble snørret ned av Yme. Det førte jo til det typiske "bestemorhendelsesforløpet" som alltid skjer. Mamma er nå kommet for å være her i helga, og hun er like syk som vi andre... Det ble ingen svømming.

Onsdag var Yme fortsatt syk. Jeg var syk. Vi hostet og harket og kranglet oss gjennom dagen og det var godt at Henning kom hjem da han kom, ellers er det usikkert hva utfallet hadde blitt... Isa begynte nå å klage på vondt i halsen.. Vakta ble takk og lov tatt av noen andre.

Torsdag dro jeg på jobb. Henning var hjemme med Yme på bedringsvei og Isa på tur ned. Eir fortsatt ved godt mot. Legesekretæren mente at jeg nok egentlig fortsatt burde vært hjemme, men man kan faktisk ikke være syk tre dager på rad. Jeg hørte muligens et sted langt bak i hode mine egne ord til pasienter: "det er viktig å la kroppen få hvile, er du syk så er du syk, osv, osv" men det gjelder jo tross alt pasienter, ikke legen. Telefontid på slutten av dagen måtte rett og slett utsettes, var ikke gjennomførbart med hoste... Middag hos svigers ble gjennomført. Stakkars svigers. Isa nå med lett feber, Yme i bedring men mat det er fortsatt noe vi kaster rundt på gulv og vegger og ikke spiser, meg som ikke sa et ord mellom hostekuler og Eir som var dritsur fordi hun ville på svømming. Hennig enda i grei form da så han tok ansvar og holdt samtalen gående. Snille svigers.. Fikk Eir på skyting og den snille vakttelefonen oppførte seg. Putta Isa inn sammen med Henning og la meg i Isas seng med et klart mål om å bli frisk.



Fredag dro jeg på jobb, leverte vakttelefonen og dro hjem. Nattsvart doktersamvittighet for de pasientene.. Leger skal jo liksom ikke bli syke. De skal holde seg på jobb og ta seg av pasientene sine. I det minste var himmelen pen å se på da jeg kom hjem, men seng kjære seng sier jeg bare.



Så lå jeg i sofaen og så tegnefilm sammen med Isa som nå har 39 i feber og en "hals som er skikkelig vond" Jeg spiste tomatsuppe og syntes synd i meg selv. Isa hadde det gode hjørnet på sofaen. Eir hoster, mormor og morfar kom og mormor hoster om mulig enda mer.



Henning er foreløbig frisk. Det medfører at stakkarn nå må ta min dugnadsvakt på kjøkkenet på Eirs fotballturnering i morgen. Jepp, kjempefornøyd. Noen av oss skal klare å være heiagjeng, i allefall på skift. I fjor hadde jeg vakt, i år er jeg syk, mammahjertet har litt svart samvittighet for de fotballturneringene.

Yme blir to år på onsdag. Vi skal feire på søndag. Ingen unger, bare oss, tante/onkel, bestemor/bestefar og mormor/morfar. Yme bryr seg neppe, bare han får den traktoren med henger som er pent innpakket nede på gjesterommet. Den som bryr seg er Isa. For Isa er burdager hellig. Hun har planlagt kake til Yme i måneder og kake skal vi vel klare å klappe sammen. En Snorkuskake.. Så får vi se om noen av oss orker å spise den...

Mandag er det ny uke og er jeg ikke frisk til da så vurderer jeg faktisk å gå til lege. En annen enn meg selv altså, for jeg viser meg jo etterhvert helt ubrukelig i forhold til dette her.. men får vel bare samme typiske legesvar som alle får: det er et virus, du må ta tiden til hjelp..

Hvis dere nå er kraftig lei av sutring og sykdomsprat herfra så forstår jeg dere godt. Lover bot og bedring. Allerede i morgen. For da tror jeg det skjer noe morsomt.. Men det får dere vite da..

onsdag 22. januar 2014

Rapport fra sykesenga..

Hei.

Casa Didriksen er under hardt angrep for tiden. Av et ilskent forkjølelsesvirus som ikke tar nei for et nei. Den første som bukket under var stakkars lille Ymefar. Snør, snørr og mer snørr tyter ut over alt. Feberen herjer og stakkarn klarer akkurat å springe over gulvet med en bil i hver hand før han igjen må ha en liten pause med snytepapiret.

Så slo viruset ned i undertegnede for full styrke. En ting er at man akkurat klarer trappa før man må sette seg for ikke å dø av oksygenmangel, men den hosten... Natta i natt var interessant for å si det slik. Jeg er nå nødt til å la Henning ligge på rygg og snorke uavbrutt i tre uker for å betale tilbake for den hostinga.

Jeg og Yme har kranglet høylytt i dag. For jeg mener at jeg helt klart har retten på min side når jeg ville sitte i det gode hjørnet av sofaen og se "Masterchef Australia" Han får tross ha det hjørnet helt i fred alle dager jeg er frisk. Måtte han absolutt sitte der i dag også? Og har vi ikke sett nok "Vennebyen" og "Rorry Racerbil" snart? Det andre hjørnet er helt sikkert like godt å sitte i når man er to. Det er bare at det beste hjørnet der passer så godt til meg. Puta er akkurat rett bøyd til og jeg liker å hvile hodet i høyrehanda nå når jeg endelig kan det igjen..

Håpløs krangel, det var jo gitt på forhånd hvem som vant..


Men i kveld har jeg sittet der. Og fått ha hjørnet helt for meg selv. Henning har holdt klokelig avstand. Så jeg har sittet her og sett "På liv og død" på opptak. Og fått litt perspektiv på ting.

For det er jo ikke bare ekstrem smittefare som har gjort at Henning har holdt god avstand til sofaen nå i kveld. For hver gang jeg får ei slik hostekule så kommer det Yme kaller en "prrrrrrrrrromp". Ganske irriterende og jeg har fortsatt ikke helt funnet ut om det er hosten som må bære hele skylda eller om slapphet og tyngdekraft og tidens tann begynner å tære.

I allefall, på "på liv og død" så var det jo ei som under fødsel hadde revna riktig masse og nå skulle opereres for å i det hele tatt klare å holde noe som helst inne. Så jeg tenkte: ja, ja her sitter jeg med hosten (og prrrrrrrrompen), Henning må muligens ligge på gjesterommet i natt, men om tre dager er alting over og glemt. Og livet er ikke så værst alikevel....

Og sånn går nå dagene....

tirsdag 21. januar 2014

Trening er livsfarlig.

Hei.

På lørdag kveld, rett etter at nachosen var spist og rulleteksten til kveldens familiefilm "Spirit" rullet over skjermen begynte jeg å hoste. Sånn samtidig begynte halsen å svi og tykne til. Nei, det var ikke en allergisk reaksjon på nachos, skjønt det ville vært greit i disse vektnedgangstider..

Jeg inntok senga og satset på en rolig natt. De som satt på AMK burde vel fått en advarsel, men de taklet på utmerket vis å holde samtalen gående med det som måtte fortone seg som en halsløs kråke den natta. Søndagen var jeg hes, men formen var egentlig ikke så ille og i går tenkte jeg at "dette går jo riktig vei" og følte meg egentlig godt på bedringsvei.

Så jeg tenkte at det var på tide å bringe prosjekt tredemølle noen steg videre.. Jeg tok som kjent mine første steg på den tredemølla for en drøy uke siden. Så var det vakt mandag, så var vi i bassenget tirsdag, gjorde ingenting onsdag og hadde vakt fra torsdag... Så tok med iPaden, satte på en episode Cake Boss og la i vei.. Rask gange i stigning er også trening. Og litt jogg.. Før det ble ikke fullt så rask gange i litt mindre stigning.. Jeg var i allefall oppå der til Buddy hadde bakt både brannbilkaka til de pensjonerte brannmennene og vannbakkelskaka til ære for sin avdøde far..

Så lang alt vel, bortsett fra en intens lyst på kake og gode ideer for Ymes kommende bursdag.

Så våkna Yme, han var litt varm når han la seg, men nå var han glohet med feber. Jeg begynte egentlig å føle meg litt slapp selv så vi to la oss sammen. Og i morges var vi syke begge to. Hoste, tykk hals og elendes elende. Heldigvis er mamma her. Så her sitter vi i sofaen og ser vennebyen og ser misserable ut. Og jeg har konkludert med at trening, det er lifsfarlig og slett ikke sunt...


torsdag 16. januar 2014

Når panikken råder og du føler du ikke kan noen verdens ting..

Hei.

Denne uka her har ikke vært den jeg har sett mest frem til kan man si. Av og til hoper vanskelige saker seg opp på timelista, men det er nå så. Så er det ganske masse vakt denne uka. Forsåvidt greit det også. Men jeg skulle på et møte. Et hyggelig møte slik i utgangspunktet. Kommuneoverlegesamling. Møte hyggelige kolleger i hyggelige omgivelser. Flott agenda med særs interesannte ting.

Men det har seg slik at jeg skulle si noe på dette møtet. Mulig det kommer dårlig frem i denne bloggen, ok det kommer ikke frem i denne bloggen at jeg har fullstendig panikk for å stå foran folk å prate. I allefall når man skal prate om noe man ikke helt har peiling på. Og i allefall når man står foran folk som man VET har mye mer peiling enn det man selv har..

Av og til hender det at jeg tenker: hvordan klarte du å egentlig å komme hit du er Laila?Kommuneoverlege... Var det nå så innmari lurt? Kunne du ikke overtalt Henning til å bli i Trondheim, fått det en kommunal fastlegestilling og vært fornøyd med det?

Neida, rotet meg inn i denne stillingen her. Nå antar jeg at det ikke er så veldig mange av dere som har lest diverse lover, forskrifter og rundskriv som definerer hva en kommuneoverlege skal gjøre. Lucky you. Da jeg hadde hatt denne jobben en stund tenkte jeg at det var på tide å få oversikt. Har vel aldri vært nærmere et panikkanfall i hele mitt liv! Og oversikt? Dream on.

Det jeg kan sammenligne med er å være helsesøster. Det er også en umulig oppgave. Det går faktisk ikke an å gjøre alt det de lovene, forskriftene og rundskrivene sier man skal gjøre. Så man gjør det viktigste. Og amn gjør så godt man kan. Og man spør etter hjelp når man ikke vet. Og man samarbeider med andre. Og man bruker fagmiljøer og fagfolk som kan sine ting. Og man lærer etterhvert.

Og det har jo gått bra da. Så fikk jeg mail i desember. Om jeg kunne si noen ord på det møtet? Sykemeldt og ute av jobbmodus som jeg var glemte jeg hele mailen. Men den hyggelige dama bak mailen gav seg ikke så lett, så da jeg søvdrukken en morgen i desember tok telefonen var hun der. Sprudlende og lurte på om jeg hadde lest mail. Jada, klart jeg kan si noe....

Så satt jeg her. Hele helga satt jeg her og rev meg i håret. Hva skulle jeg si? "samfunnsmedisinske oppgaver for kommuneoverlegen og interkommunalt samarbeid." Djiiizzz! Ok, det er i all rettferdighets navn det jeg jobber med så jeg burde klare å si noe. Men Djiiiizzz. Eir lurte på om det bare var ord jeg fant på da hun spurte hva jeg skulle skrive noe om..

Man får jo prestasjonsangst når man vet hvem man skal snakke til. Folk som har vært sammfunnsmedisinere en mannsalder, folk som forsåvidt gikk på samme kull som meg men som muligens hadde noen få timer mer, ok veldig mange timer mer på lesesalen og ikke har vært i konstant ammetåke siden de begynte å jobbe, folk som er så FLINKE!! I allefall kjennes det sånn.

Kvelden før satt jeg gråtkvalt foran PCén og leste lovdata opp og ned. Sendte melding på Facebook til sjefen og sa at hun nå bare måtte begynne å se seg om etter en ny kommuneoverlege for jeg er bare ikke flink nok. Fikk hyggelige smilefjes tilbake, men kunne liksom ikke putte dem opp på det akk så tomme powerpoint-arket... Lurte om om jeg kunne påføre ungene en feber eller noe annet ekkelt slik at jeg måtte være hjemme. Vurderte å skyte Henning i kneet eller i ei tå slik at jeg måtte våke over ham på ortopedisk poliklinikk...

Henning ble etterhvert litt lei all sukkingen fra kroken. "Er ikke samfunnsmedisin det du skal jobbe med daglig da? Er det ikke bare å si hvordan du har det. De folka der kan sikkert de lovparaggrafene bedre en du, drit nå i dem og fortell hvordan du har det, hva som funker og ikke funker!!"

Av og til når hjernen begynner å spinne og man begynner å tenke alt, alt for vanskelig så er det greit å ha en mann som ikke helt ser problemet. Som da jeg leste til eksamen og klaget over hvor vanskelig det var å tyde EKG. Henning hadde lest en artikkel i Illustrert Vitenskap og kunne fortelle at EKG ikke var vanskelig i det hele tatt. "Se om du har en P og har du ikke det er det feil rytme og har ST-segmentet løftet seg så er det kjempefarlig. Ikke skal det være under linja heller. Den siste der bør ikke peke nedover i for mange sånne signal.." Hadde blikk kunne drepe.. Men det var jo rett da.. i all sin enkelhet.

Så jeg knotet nå ned noen sånne ark. Om hvordan jeg har det. Om at det å være kommuneoverlege ofte føles som et uoversiktelig univers der man svømmer rundt og gjør det beste i den lille kroken man akkurat der og da befinner seg. Hva man følte at problemet var og sendte så spørsmålet ut i salen på hvordan det kan løses.

Og så gikk det bra. Av og til er det viktig å utfordre seg selv. Å tråkke skikkelig ut av komfortsonen. Ikke bare det man alltid gjør og vet at man gjør bra. Greit nok, det var ikke noe glitrende innlegg, ingen all time high, men det var da noe. Og det føles jo bedre enn om jeg var hjemme med falsk feber på Yme.

Og når man sitter der i en gruppe og tenker på hvor flinke alle de andre er så er det litt viktig å huske på at man er der av en grunn. Når jeg tenker etter, og ikke lar panikken råde så er jeg faktisk ganske flink i jobben min. Jeg har noen egenskaper som ingen av de andre der har. De har noen som jeg ikke har, men ingen er perfekte. Dyktighet kommer med erfaring. Alle, også gamle kommuneoverleger, var en gang nye og syntes at jobben var uoversiktelig og nesten umulig.

Så i dag er jeg egentlig ganske fornøyd med meg selv og i morgen er det administrasjonsdag og jeg skal i allefall gjøre et eller annet sammfunnsmedisinsk. Så får jeg melde sjefen på nytt på facebook og si at hun nok blir plaget med meg en stund til.. For om jeg ikke kan alt, har alle svar på stående fot, så kan jeg NOK til å gjøre en god jobb, og jeg lærer stadig mer.

Fikk foressten en annen melding på facebook i dag. "kan du holde et innlegg på kurset vi skal ha om *********" Jada, ingen problem det! At man aldri lærer...

Hva med dere? Har dere ofte sittet i grupper og lurt på hva dere gjør der? Påtatt dere ting dere angrer intenst på? Latt panikken fullstendig ta overhand en stund før man tilslutt lander på bena? Hva er deres triks for å tenke seg selv opp og ikke ned?


mandag 13. januar 2014

Hva med mennene da?

Hei.

Det har i det siste rast en debatt om at vi mammabloggere rett og slett er forferdelige mødre som utleverer barna våre på det mest groteske og i det hele tatt burde vært meldt til barnevernet hele gjengen.

Jeg har gått glipp av opptakten, men tydeligvis var det en sånn psykiatrisk ekspert som sa noe på TV om at vi kom til å ha en generasjon med barn som var skadet for livet på grunn av at mødre ukritisk har delt bilder fra når de griset med grøtskjea og det som enda værre er, pirker ut litt sokkelo mellom tærne.

Pia og Superpapsen skrev noen fine innlegg med sine tanker rundt dette, og spøk til alvor,  det er noe man bør tenke over og ha en klar holdning til. Samtidig tror jeg at vi er litt for redde. Barna våre vokser opp i en helt annen verden enn det vi gjorde. Jeg blir fortsatt ør i hodet når jeg ser bildet av meg selv på Facebook, for ungene våre kommer dette til å være hverdagen. Man leser stadig om hvor fælt nettmobbing er, fordi det sprer seg så ukontrollert og blir så stort. Jeg er litt usikker på om jeg synes nettmobbing er værre enn annen mobbing. All mobbing er fæl, nettmobbing eller vanlig mobbing og for våre unger så kommer sannsynligvis nettmobbing til å være nettopp det, vanlig mobbing. Men for oss, som fortsatt lever i den villfarelse at man må komme i avisen for at naboen skal vite om det er nettet stort og stygt og skummelt. Vel nok om barna.

De jeg tenker på er mennene våre. Mennene til alle mammabloggere. Hvordan føler de seg? Hvordan blir de fremstilt? Føler de seg tilsidesatt? Føler de seg blottet og utlevert? Har de mulighet til å forsvare seg? Får de lese korrektur? Får vi om noen år et rush inn på psykiatriske klinikker med menn som alle som en har post-utsatt for mammablogging-traumatisk stresslidelse?

Kjenner vi disse pappaene? Er de dømt til et evig liv i skyggen av ungene og mammaen? Får de i det hele tatt delta i oppdragelsen? Kan de komme til å ødelegge et perfekt bloggbilde med å tørke bort nugattibarten i beste mening?

Når Marte i Casa Caos skriver om krangler, kjærlighetshelger med samlivscoach og ikke minst om Fifty Shades of Chaos. Hvordan har stakkars mannen det da?

Mannen til Pia? Finnes han egentlig? Hvem er han? Hvorfor forteller hun aldri noe?

Handyman og jaktguru, har ikke mannen til Tre Tette andre egenskaper?

Artiforkidsa har en mann, men kan han annet enn å gå på ski?

Mannen til fotballfrua. Er han en tusseladd som kun stiller opp på bilder for å se bra ut eller har han egne meninger?

Diaperdiva. Sitter Jack og tørker i skyggen bak sin flotte mammabloggende modellkone? Som forøvrig nå også skal gi ut bok.. Flinke dama!!

De er så mange disse mennene. Tenk om de en dag reiser seg i flokk, tar skjeen fra munnen og tenker at "nå skal vi ******* meg vise verden hvordan disse damene egentlig er." Hvordan skal det da gå med oss??

"Nå har Henning sagt at det må være slutt på blogging" sitter du og tenker. Neida, det har han slett ikke. Men jeg fikk en morsom mail i dag. Fra en journalist.  Og blandt annet lurte denne på hva Henning syntes om å bli omtalt på bloggen. Og da slo det meg at det aner jeg egentlig ikke. Ikke har jeg spurt, ikke har han sagt noe og til tider er jeg usikker på om han i det hele tatt leser det jeg skriver. Sånn bortsett når jeg tvinger ham til å bedømme om det er dumt å trykke på publiserknappen.

Så jeg spurte. Hva synes du om å bli utlevert på bloggen? Spurte jeg. "Det går helt greit" Sånne svar får man når man spør dype filosofiske spørsmål mens "Brøyt i vei" går på NRK. Hva annet er å forvente. Han er en mann. Vi snakker brøytebil, snøstorm, stengte veier, kan kun overgås av Overhaulin....

Henning har selvironi. Han vet at når "Yme" klager over at han må være hjemme alene med pappa så mener ikke jeg at han er en dårlig pappa. Når jeg skriver at Isa digger danseband og han gråter så tenker han at det er jeg som taper på det innlegget. Og det fikk han jo rett i. Massiv støtte.. Hvem liker danseband liksom.

Men det går en grense mellom privat og personlig. Og den holder jeg. Derfor er det "helt greit" ikke om å gjøre, men "helt greit".

Og det håper jeg at det er for de andre mennene også. At vi slipper rushet på psykiatrisk klinikk. For de er jo våre disse mennene og vi er jo så glad i dem og uten dem var vi bare single, desperate mammabloggere med et ekstremt behov for å eksponere oss selv. Og hvordan ville det da gå med barna?? Nei, herved rettes en stor takk til alle mammabloggmenn som i kulissene holder oss i skinnet og drar oss ned på jorda når det tar helt av. Smask og slengkyss til dere alle!!

Nye tider..

Hei.

I fjor i Mars tenkte jeg at nå var det på tide å gjøre noe. Lavkarbo ble innført, målet var machvekt i oktober.

Vel, lang historie kort. Lavkarbo ble litt karbo og så litt mer karbo og så nesten bare karbo en periode før vi var tilbake på "har karbo noe å si?" og en runde innom "er det ikke egentlig sunt å slappe litt av med en to tre sjokoladebiter hver kveld"...

Bilder fra oktober viser ingen machvekt og alle som kan telle ser av antall dobbelthaker på diverse selfies at den heller ikke inntok mitt smukke legeme hverken i november eller desember. Julebilder skal vi ikke snakke om for jeg har lallet meg inn i den villfarelsen at det faktisk ikke er jeg som sitter der på gulvet på de bildene, men heller en ukjent søster jeg ikke visste jeg hadde.

Nå er ikke egentlig vekta hovedpoenget, men formen. Og ekle ting som heter hjertekarsykdom og diabetes som har en tendens til å hyppigere dukke opp hos en smule overvektige folk som aldri rører seg.

Jeg har stort sett alltid vært en realist. Jada, det er bare å ta på seg klær å gå en tur. Det er all verdens mulighet rett utafor døra. Jada, det er masse som foregår i hallen på kveldstid. Volleyball, styrketrening, svømming. Men kommer jeg meg ut? Nei! Enten har jeg vakt, eller Henning er på nattevakt. Så har man den berømte dørstokkmila og så gidder jeg rett og slett ikke.

Så hva gjør man da? Jo man kjøper seg en tredemølle! Jeg la her i forrige uke ut en status på Face som enkelte nok trodde var resultat av at noen hadde hacket seg inn på kontoen min: "Kan noen anbefale en bra tredemølle som ikke koster skjorta. Hvor får man tak i en sånn?" Noen var riktig morsomme i kommentarene. Riksvei 17.... Hahaha.....

Men noen kom jo med riktig så konstruktiv informasjon, og takket være dem er vi nå den stolte eier av en tredemølle.

Å dra till Bodø en fredag ettermiddag, hele familien etter jobb, barnehage og skole er et risikoprosjekt. At foreldrene i tillegg er så idioter at de utsetter spisingen til ETTER handlingen gjør ikke saken bedre. Å dytte i Yme sjokoladebit etter sjokoladebit var som å tisse i buksa for å holde seg varm. Det toppet seg da han rev ned et stativ med urtekrydder..... "meira lade, MEIRA LADE, MEIRA LADE, MEIRA LADE!!!!! Det var ingen på Coop Obs som unngikk å høre at Yme ville ha mer sjokolade. Den var forøvrig sukkerfri og det er mulig det var derfor den funka så dårlig. Isa på sin side så en slushmaskin da vi kom inne og spørsmålet "får æ slush snart no? ble vel spurt ca 4382 ganger. Eir svinset rundt og la fra seg den varebiperen overalt, glemte at hun var sammen med oss, forsvant bak hyller og lette etter lilla klær mens vi fortvilt prøvde å få det vi skulle ha bipet og ned i poser. At det nederst i de posene lå to luer med alarm fant vi ut da vi hadde betalt og sa til ungene at NÅ skal vi dra å kjøpe sushi. 20 minutter senere, med varer i et salig kaos, men med luer uten alarm kom vi oss ut av kassa. Var ikke noe kø bak oss altså.. Men ellers var det en fin tur altså.

I allefall. På hengeren med hjem var den nest siste tredemølla de hadde og nå står den fin og ferdig på gjesterommet nede. Eir fikk lykkelig være med å skru den sammen.




Fine tredemølla. Har sånn blåtann så den kobler seg opp på iPaden. Så kan man se på løypa til London maraton mens man løper og greier. Eller man kan skaffe seg abbonement på Netflix.

Prøvde den i dag. Fant ut det er en stund siden jeg har prøvd å presse meg inn i noe som heter treningsklær. Men gikk greit med buksa. Er jo tross alt tøyelige sånne bukser. Men har jo ingen sportsBH. AmmeBH blir liksom ikke helt det samme. Men fant da noe som holdt ting sånn passe på plass og dro ei gammel T-skjorte over hodet. Sko? Det trenger man jo når man skal løpe. Har jeg sko? Nope! Så jeg tok de jeg bruker hver dag. De fine fra Ecco som jeg kjøpte i sommer. Var så rene under så.

Så satte jeg i gang da. Optimistisk fant jeg en serie som så spennende ut på Netflix. Engelsk tale, lese tekst. Holde på å dø av oksygenmangel. Funker ikke!

Fant ut at jeg kanskje endelig skulle se Broen. Den sier jo folk er så bra. Svensk og dansk burde da gå greit. Svensk tale, tekst på han dansken. Holde på å dø av oksygenmangel. Funker ikke!!! Hun døde dama var delt i to og så var det en lege på sykehuset som hadde drukket vin til maten, men ellers fikk jeg ikke med meg stort gitt.

Rask gange og Cake Boss!! Funket som fy! Bortsett fra at jeg fikk veldig lyst på kake da.

Ble ikke akkurat ei mil på en time, heller ikke jogg i lett tempo i en halv. Men jeg var da oppå der og hadde sikkert mer enn maxpuls flere ganger. Den advarselen om at hvis du føler deg dårlig og svimmel så må du gå av å legge deg på gulvet valgte jeg å overse glatt. Hvordan skal man få trent da da?

Tok til og med noen situps på gulvet der etterpå. Huska da at planen var å legge ei sånn Yogamatte på gulvet og skal prøve å huske det til neste gang. Avsluttet da Henning kom inn døra og holdt på å tråkke på meg da jeg bare slappet av bittelitt....

Bra å starte i det små. Skal nok bli bra dette. Nytt mål er machvekt i Oktober slik at julekaker kan nytes i mengder og med goooood samvittighet i jula. Viktig å tenke langsiktig. Og når jeg det målet ja da skal jeg lure Henning med på en unge nummer fire, for det må jo være veldig fint å bli gravid når man har så mye løst mageskinn å fylle ut som jeg kommer til å ha da.....

onsdag 8. januar 2014

Svensktopp.

Hei.

Jeg er oppvokst med svensktopp. Det var i bunn og grunn den eneste musikken som ble spilt hjemme hos oss. Foruten Håkon Banken og Bjøro Håland. Jeg kan en imponerende mengde tekster av Christer Sjøgren, men forsvinnende lite om pop, rock og hva nå slike sjangre heter. For mange ville nok dette være ensbetydende med at de ble merket for livet, hadde arr på sjelen og så videre. Henning hadde neppe overlevd min barndom når det kommer til musikk. Kjøreturer på 120 mil sørover til mormor med Vikingarna ville han nok tatt sin sikre død av.

Jeg derimot liker faktisk svensktopp. Jeg synes det er riktig trivelig å høre på. Contry er og en favoritt og Henning gråter...

Da vi giftet oss var det "Jag trodde änglarna fanns" som strømmet ut av høytalerne. Jeg setter det på kontoen "vilt forelsket og nygift" at Henning overlevde. I tillegg en viss Lassie-sang som jeg
ikke har nærmere beskrivelse av, men den er jo fin da. Og veldig, veldig svensk..

Sånn i det daglige er det ikke mye svensktopp her i huset. Vil jo ikke ta døden på min kjære ektemann heller.

Men i dag syntes jeg faktisk litt synd i ham. For her har han overbærende latt Eir og Isa høre på Justin Bieber i et år. Han har med smerte i blikket smilt når Yme har sunget "Baby, baby" så det jomer i bilen. Men stakkar, i dag....

Jeg og Isa laget middag. Til jul fikk jeg en sånn DAB-radio. Kjempefin. Masse, masse contrystasjoner og Henning begynner så smått å angre kjøpet. I allefall, i dag var det NRK P1 som kom ut av radioen.

Og så kom Ole Ivars med "Spellemannsblod" eller hva den nå heter. Og ved ovnen sto vår fireårige datter og stekte kylling og sang med klar og høy røst: "Det bruser hett i spelmannsblod, ingen fot kan stå i ro, og takten er knakende god og Jalle er varm som ei glo. Han trår takten med sin sko, og han hoier med kjim og med tjo, for Jalle og Kalle er to, som har ekte spellemannsblod!!" Trampet takten gjorde hun også...

Blikket faren sendte sin datter var ubetalelig. Jeg spurte forsiktig "kan du hele teksten Isa?" Svaret var på ingen måte det jeg tror Henning ønsket å høre "Så klart!! Æ hør jo på dein hær når æ kjør bil me ho mormor!!" Til nå har vi trodd at det var "jag trodde änglarna fanns" som sto på repeat når de kjørte med mormor, men tydeligvis er det en grundigere opplæring i stor musikk som foregår.
Ungene elsker å kjøre bil med mormor, men det aner meg at de dager er talte.

Men det skal han ha Henning, han sukket tungt og fortsatte å dekke bordet. Sa ikke et ord. Mulig fortvilelsen var for stor...




tirsdag 7. januar 2014

Penklær.

Hei.


Jeg kom tidligere i desember med et lite hjertesukk over overgangen fra å være jentemamma til nå å skulle forstå en liten gutt. Det er ikke enkelt nemlig. Men det jeg sliter enda mer med er verdens oppfattelse av hvordan gutter skal være. Og da spesielt være kledt.

Yme er en staslig liten kar. Han liker å pynte seg. Liker å kjøre stil liksom. Og med fare for å støte fra meg halve slekta til Henning her.. (de er altså trøndere) NÅR BLE SORT DONGRIBUKSE enbetydende med stas, pynt eller stil??

Det har som kjent vært jul. Den raste forbi i en strøm av vakter, men det var jul og forberedelsene hadde jeg jo i bunn og grunn god tid til all den tid jeg var sykemeldt.

Så der i november oppdaget jeg at Ymes dress fra jula 2012 var for liten. Vi snakker dress, vi snakker vest, vi snakker slips. Altså penklær. Her illustrert med et bilde fra jula 2012.


Så vi dro på shopping for å handle penklær. Jeg startet på Hennes og Maurits. Etter en endeløs jakt i lokalet måtte jeg rett og slett spørre om de ikke hadde penklær til gutt? Joda, de hang rett der borte... Jeg forsøkte igjen å lete, men måtte tilslutt be dama vise meg. Hun så på meg som om jeg kom fra Mars eller noe slikt. I alle fall var jeg i hennes øyne blind som en rotte.

Så viste hun meg bordet med penklær til gutt da. Tre forskjellige dongeribukser, en sort og to mørkeblå. Ensfargede gensere. Og på et stativ hang noe som til nød kunne kalles dressjakker, men det var en betydelig andel løse tråder der. Nå kunne jeg jo skylde meg selv. Hennes og Maurits liksom.. Men jeg var av den oppfatning at det burde være mulig å kjøpe dress til en toåring som kosta mindre enn 1000 kroner. Jeg klarte jo ikke å holde munn og spurte "men har dere ikke PENklær? Dress med vest, skjorter, slips?" Svaret jeg fikk var rett sagt deprimerende. "Dette er penklær som gutter liker!"

Resultatet var nedslående også på Cubus og KapAhl. På Cubus hadde de ikke noe som nermet seg en dress en gang og på KapAhl hadde de jakke, men ikke bukse og ikke vest.

Uten særlig håp tuslet jeg inn på Lindex. Og der, innerst inne fant jeg lik bukse og jakke. Sort. Men ingen vest og skjorter hadde de bare i hvit, "for vi selger så lite av det".  Kjøpte jakke og bukse da.

Fast bestemt på at drømmen om matchende far og sønn julaften skulle bli virkelig gav jeg alle prinsipper på båten og gikk inn på en småbarnsbutikk. Svindyr ull og rolls royce barnevogner overalt. Og en hel vegg!! med penklær. Nålestripete dresser til 1000 kroner og alt hva hjertet kunne begjære. Nå hadde jeg jo kjøpt en dress så target var skjorte og slips. Og det fikk jeg. Og en hyggelig prat med dama bak disken som fortalte at hun hadde to gutter selv og så inderlig lei av sorte dongribukser og ensfargede collagegensere at hun bare måtte starte selv og ta inn penklær slik at ungene hadde noe ordentlig å ha på seg 17 mai. Vi var hjertens enig, selv om jeg fortsatt synes det er fælt at man må betale så mye for ei finskjorte.

Ettermiddagen ble tilbrakt på Coop Obs. Og hva skuet mine lyseblå, evt mørkebrune. En mye finere dress enn den på Lindex.. Med skjorte og slips. Rett nok hvit skjorte, men fin, fin vest.... Jeg og Henning var helt enige om at Yme helt sikkert kom til å grise masse med kake i julen og helt klart trengte to dresser. Og en vest...

Så julen ble reddet. Min drøm om matchende far og sønn ble virkelighet. Se de fine guttene mine da!


Men det er da merkelig. For all del, i bursdag eller et annet selskap der dresskoden er relativt lav så er det helt ok med mørk dongeribukse og ensfarget collagegenser. Rutete skjorte, ja alle slags skjorter. Men når man skal være FIN. Når det er julaften, når det er nyttår, når det er 17 mai, når det er barnedåp. Jentene blir kledt opp i bunader, glitrende kjoler, tyll og blonder og jeg vet ikke hva, men gutta? De kommer i en hel, ren og kanskje til og med nyinnkjøpt joggedress? Svart dongeribukse og collagegenser med Lynet Mcqueen på. 

Har aldri forstått det der. Men begynner jo å forstå at man etter hvert gir opp, for større strev for å få tak i en dress og ei skjorte..

Nå mener jeg ikke med dette innlegget å være frekk. Hvis man har lyst å gå i joggedress på 17.mai så vær så god for min del. Men jeg kommer fortsatt til å synes at det er merkelig at søstra er stivpyntet i handbrodert bunad...

Yme kommer nok til å fortsette å pynte seg. I år skal jeg være smart og være på jakt etter finklær året rundt. Sånne konfirmasjonstider må vel være bra å finne skjorter på? Og kanskje jeg skal utvide mine horisonter å søke på nettet. For jeg synes fortsatt det er unødvendig å bruke 1500 kroner på klær til Yme når jentene kan stivpyntes for 200...










Vi er i rute!

Hei.

Hverdag, skole, barnehage og fotballtrening gjorde susen gitt. I kveld sov både Eir og Isa før åtte. Yme derimot.....

Fantastisk hva en toåring samler på av ting som bare må fortelles når man egentlig skal sove. Etter at pappaen hadde hørt på bablingen i en drøy time (nei, vi kunne ikke la ham ligge der å prate med seg selv, da ville han grått og da kunne han vekket Eir og Isa) skiftet vi og jeg overtok. Viste dere at Elfie er en pute? Hun er det altså. I allefall i følge Yme, halvt sovende.. Eller at sutt er deilig?? Veldig deilig.. Også i følge Yme. Men etter tirader med ytringer som var mer eller mindre forståelige sovnet han også før klokka var ni.

Og det var deilig!! Timer med kveld. Har sittet som et slakt i sofaen og ikke gjort noe fornuftig i det hele tatt.. Sett en og en halv time med australsk Masterchef på opptak. Henning protesterer høylydt og mener at det er verre enn all verdens bilprogram. Talk to the hand sier jeg. Denne kvelden er bare min! Min og vakttelefonen sin. Den har forøvrig klokelig holdt munn i kveld.

Nå er det sengetid. Og klokka er bare tolv.. I morgen er det ny dag, nye muligheter. Yme har forøvrig tenkt å leke med "jørgus". Jeg antar det er en lettvint måte å si Jørgen og Matheus, men det aner meg at vi må begynne å begrense "Vennebyen" på DVD og iPad. Ellers så er vi vel "mammus, pappus, Eirus og Isus" snart.




mandag 6. januar 2014

Prosjekt "Snu døgnet"

Hei.

Ferier er noe herk! Sånn søvnmessig altså. I kveld var planen klar. Tre unger sovende klokka åtte var målet.
Halv syv var vi i skarp rute. Yme, som hadde feber i går har egentlig vært i fin form i dag. Men pappaen blir hjemme med ham i morgen slik at han er ordentlig frisk før han tar fatt på barnehagen. I allefall. halv syv var han i pysj og klar for senga. Pappaen la.

Syv kom han og pappaen ned igjen.  Må man bæsje så må man bæsje. Yme altså. Så var det et kjapt bleieskift og opp i senga..

Kvart over syv tuslet jeg opp med Isa. Karstein og Petra besøkte Oslo, men ti over halv åtte sov Isa søtt.

Kvart på åtte la jeg Eir. Innså jo at planen om tre sovende barn til åtte hang i en tynn tråd, men håpet er lysegrønt, lyseblått eller i alle fall lyst.

Fem kapitler og vissheten om at det er rektor Ahlberg som lager de falske hundrelappene i LasseMajas skolemysterium senere var det tid for søvn og både jeg og Eir sovna nesten. Nesten er vel et stikkord her. Med et "godnatt" og muss på kinnet tuslet jeg nesten lykkelig ned trappa klokka 20:17 og tenkte: "dette her gikk da nesten for bra"

Jepp, det gjorde det.

Hadde akkurat satt rumpa ned foran Pc'en da det hørtes et vræl fra andre etasje. Om Isa hadde mareritt, måtte på do, alt på en gang eller ingen av delene vites ikke men det var intense hyl. Eir som nesten, nesten var sovna (før elleve for andre gang på to og en halv uke..) våknet jo helt. Isa sovnet etterhvert.

Det gjorde jo ikke Eir. Lys våken og alldeles ikke innstilt på søvn. Ørten runder opp og ned trapp skriver vi 23 og vi sover fortsatt ikke. Masterplanen om sovende barn, stearinlys, kjærestekos med gløgg og rester av julekaker og twist gikk rett i dass.

Trøsten er at Yme og Isa sover og to av tre er jo ikke ille.

Satser på bedre lykke i morgen. Da er det hverdag, tidlig opp, skole, fotballtrening, vakt, lekser og forhåpentligvis trøtte unger til kvelds. For jeg kjenner at jeg trenger en kveld snart. Ikke bare en veldig lang dag......

Noen som er i samme båt?
Yme, klokka halv to natt til første nyttårsdag.


lørdag 4. januar 2014

Bursdag..

Hei.

I går hadde jeg bursdag. Bursdag er en trivelig sak. Sånn bortsett fra at man blir så ulidelig gammel da. Når skjedde egentlig det? 38 år????? Kan umulig stemme. Jeg som akkurat var 25 og hadde funnet mannen i mitt liv... Nå sitter jeg her, eldgammel...

Vel, bursdagen ble riktig hyggelig. Jeg hadde min søster her på arbeidsleir på formiddagen slik at 150 vårruller ble rullet og gjort klar for etegilde på kvelden.

Så fikk jeg kort fra ungene som de hadde laget selv. Barnehage og SFo er en fin ting. Lar unger får lage så mye fint! Og gaver fikk jeg. Fra ungene fikk jeg en julekrybbe. Som jeg hadde ønsket meg. Kjempefin. Med lys og greier.  Fra svigers fikk jeg en bordgrill, fra søster og svigerbror en kjempefin lysestake og fra Henning turbukse fra Bergans.

Mamma og pappa kom og gaven var å sove lenge, lenge, helt til jeg våkna i dag... Og på toppen av det hele, jeg laget en Pavlova som ble bortimot perfekt! I følge Isa var "denne kaka så god at jeg faktisk nesten må spy!" Så da så.

Trivelig selskap og gode vårruller. Alt i alt en veldig fin dag.


Bursdagsselfie fra verandaen ble det også. Selv om himmelen i dag var en smule penere.


Planen i kveld var å kose meg med Mac'en min og skrive et langt, morsomt og strålende innlegg om 2013.. Vel, Yme er syk. Feber og greier. Oppdaget det etter at han hadde ligget våken og snurret i senga en times tid i går kveld. Og så var han våken hele, og da mener jeg hele natta.. I dag har han vel sovet en time slik at når vi la ham i kveld trodde vi han kom til å sove som en stein. Og det gjør han jo, når noen sitter ved senga og holder ham i handa eller jeg sitter med ham i fanget.. Så sånn er det..

Så kavalkaden over 2014 får vente.. men den kommer. Kanskje i morgen..

torsdag 2. januar 2014

Godt nytt år!

Hei.

Denne jula har vært litt underlig. Jeg har følelsen av å ha vært mer hjemmefra enn hjemme og følelsen stemmer vel sånn ca. Slik er det med yrker som ikke tar hensyn til jul og andre høytider. Ungene har hatt det fint, er ikke avhengig av mamma for å nyte julen, nye leker, sitte i sofaen under pledd og se tv på tredje døgnet... Vet ikke helt om jeg skal være takknemlig eller trist, men helst det første. Bestemor, bestefar, mormor, morfar, Henning og en dag Eva på SFO har sørget for en fin jul for Eir, Isa og Yme. Nå spør til og med Isa om ikke det snart er barnehagedag så da er vi vel i rute til hverdagen igjen.

Men jeg kommer til å tviholde på julepynten minst en uke til...

I går var det nyttårsaften. Tidligere har vi kun feiret sammen med familie, men i år, det vil si i fjor, tenkte vi å finne på noe annet. Så en løslig forespørsel til diverse venner ble sendt ut med spørsmål om noen kunne tenke seg å feire sammen med oss. Og det var det faktisk.

En flott gjeng på 25 stykker inntok Casa Didriksen for nyttårsfeiring. Alle tok med noe spiselig, løslig planlagt på forhånd slik at det ikke ble 5 kalkuner og lite waldorf. Og det ble en fantastisk buffet, dessertbord og godteri!

Ungene storkoste seg. Mulig de to store gutta syntes det var bittelitt kjedelig, men de holdt høflig munn om det.  Isa hadde en gjeng med 4 på ca samme alder, Eir to jenter og Yme et par tvillinger å krangle med sykkelen om. Det var bank i bordet nesten ikke en krangel å høre.

Ungene bestemte seg for å holde show, men da det er noe vanskelig å bli enig om koreografi og sceneskift når man er hele fem stykker tok Yme ansvar og grep mikrofonen..


Ungene holdt ut og klokka tolv var  det fyrverkeri til stor glede, lett engstelse og noe jubel. Eir kommer antagelig til å bli pyrotekniker når hun blir stor. Mer lykke på jord enn å få fyre av grisehyl og summende bier finnes ikke. Kvart over ett ble hun omtrent bært inn til "jammen pappa, dæ e meir igjæn!!!" Yme har derimot sett litt mye på vennebyen i det siste og var veldig opptatt av å fortelle alle "slokk brannen!!"




Klokka to var i allefall foreldrene i selskapet klare for seng og det begynte å se ut som om endel unger kunne tenke seg det samme..

Isa og kompisen tar seg en strekk på loftstua, joda, det er ei loftstue, ikke en lekebutikk som har eksplodert.. Yme fant et bord å krype under.


Kvart på fire var huset ryddet og jeg fant Eir lys våken på gjesterommet liggende med iPad under dyna. Hun lurte på om man kunne skyte mer raketter første nyttårsdag.  Med løfte om i allefall grisehyl første nyttårsdag sovnet omsider hun også.

Idag har det vært 1. januar slik bare første januar kan være. Vi snakker sofa, pledd, tv og sløving. Klokka halv fire fikk vi på ungene klær og gikk til svigermor og svigerfar for å spise kake. Vi tok syklene til Ymes enorme glede.


Litt kake har man plass til også i 2014, men noen tenker på formene og har begitt seg inn på et nytt og bedre liv.


Været var vakkert og når vi kom hjem fikk Eir tenne på de lovede grisehylene og jeg og Yme tok et par stjerneskudd.



Yme var ikke helt ferdig med sykkelturen, det er han aldri, men i dag fant han ut at når vi var så teite så var det bare en ting å gjøre.. Ta med sykkelen inn!


Vel kjære leser! Tusen, tusen takk for at dere har fulgt meg i 2013. Det har vært et fint år, uten store sorger for vår del. Nå står 2014 for døra og jeg håper at dere følger meg også i det nye. I morgen er det vakt og på fredag har jeg bursdag, men jeg håper at jeg i helga får laget et aldri så lite kavalkade innlegg.

Så godt nytt år folkens, og så blogges vi!!