Trening er livsfarlig.

Hei.

På lørdag kveld, rett etter at nachosen var spist og rulleteksten til kveldens familiefilm "Spirit" rullet over skjermen begynte jeg å hoste. Sånn samtidig begynte halsen å svi og tykne til. Nei, det var ikke en allergisk reaksjon på nachos, skjønt det ville vært greit i disse vektnedgangstider..

Jeg inntok senga og satset på en rolig natt. De som satt på AMK burde vel fått en advarsel, men de taklet på utmerket vis å holde samtalen gående med det som måtte fortone seg som en halsløs kråke den natta. Søndagen var jeg hes, men formen var egentlig ikke så ille og i går tenkte jeg at "dette går jo riktig vei" og følte meg egentlig godt på bedringsvei.

Så jeg tenkte at det var på tide å bringe prosjekt tredemølle noen steg videre.. Jeg tok som kjent mine første steg på den tredemølla for en drøy uke siden. Så var det vakt mandag, så var vi i bassenget tirsdag, gjorde ingenting onsdag og hadde vakt fra torsdag... Så tok med iPaden, satte på en episode Cake Boss og la i vei.. Rask gange i stigning er også trening. Og litt jogg.. Før det ble ikke fullt så rask gange i litt mindre stigning.. Jeg var i allefall oppå der til Buddy hadde bakt både brannbilkaka til de pensjonerte brannmennene og vannbakkelskaka til ære for sin avdøde far..

Så lang alt vel, bortsett fra en intens lyst på kake og gode ideer for Ymes kommende bursdag.

Så våkna Yme, han var litt varm når han la seg, men nå var han glohet med feber. Jeg begynte egentlig å føle meg litt slapp selv så vi to la oss sammen. Og i morges var vi syke begge to. Hoste, tykk hals og elendes elende. Heldigvis er mamma her. Så her sitter vi i sofaen og ser vennebyen og ser misserable ut. Og jeg har konkludert med at trening, det er lifsfarlig og slett ikke sunt...