Hei.
Ja da var den store dagen kommet og vinneren av årets morsomste mammablogg ble kåret. Av en eller annen grunn så ble det altså ikke meg! Jeg trøster meg med en flott fjerdeplass, det betyr at jeg ikke kom sist, bare nesten :) Dersom du vil se hvem som vant så kan du gå inn her.
Men jeg er jo veldig glad allikevel, for jeg har oppdaget at jeg har en leserskare som rommer et større mangfold enn jeg ante...
Jeg har jo lenge vært veldig imponert over mamma. Hun er jo en dame som begynner å dra på årene, hele 56 år må vite, det er jo fryktelig gammelt!! Men facebook har hun taket på. Særlig alle de spillene på facebook! Og nå har hun fått ny PC med Windows 8, og den går jo varm av alle spillappene hun laster ned. Så jeg har tenkt at, nei, man blir aldri for gammel til å lære seg data.. Nå har hun fått smarttelefon også. Min gamle Samsung Galaxy SII. Hun er livredd for å ta i den, men det kommer seg!! I allefall etter at hun fant ut at hun nå kan spille alle spillene fra Facebook og dataen på telefonen... Instagram fikk jeg lurt henne tpå også. Hun heter #nilsen56 så bare følg henne!! :)
Men i går, da ble jeg litt paff, og litt rørt, veldig glad og ikke minst veldig imponert!!
Jeg traff ei gammel dame. Med all respekt så må jeg få lov å kalle henne gammel for hun har rundet 80 så vidt meg bekjent. Mulig jeg husker feil, men jeg tror ikke det. Jeg kjenner henne ganske godt så vi slo av en prat..
"Det er så morsomt og koselig å lese det du skriver!" sa dama.
"Det jeg skriver?" "Åh, du mente det jeg hadde skrevet i lokalavisa?" jeg hadde jo med en liten epistel i lokalavisa der i desember og regnet med det var det hun henviste til.
"Nei, det du skriver på data. Om ungene og sånn. De er jo så fine, og det er så morsomt."
Nå gikk det faktisk opp for meg at hun refererte til bloggen. Jeg ble så glad! Og veldig imponert for det er ikke bare bare å orientere seg rundt i dataalderen selv for oss som i det minste vokste opp med Atari..
"Tusen takk!" fikk jeg nå stotret frem.
"Ja, jeg må inn å lese hver dag!"
Så der ser man. Det gjorde dagen min det der. Så utrolig hyggelig at også gamle som er i en helt annen fase av livet finner veien inn hit og synes det er underholdende tidsfordriv. Så det kan være det samme med hele kåringen av årets morsomste mammablogg, for jeg fikk førsteprisen i går allikevel.
Og du dame som vet hvem du er: TUSEN TAKK!!
onsdag 30. januar 2013
tirsdag 29. januar 2013
1 år og kjempestor!!
Hallais folkens!
I dag har jeg hatt bursdag!! Jeg gledet meg i hele natt! Var helt håpløst å få sove. Selv om jeg lå på armen til mamma så ble jeg bare liggende å snu meg frem og tilbake hele natta. Pappa flyttet inn i skuffa til Isa så det var jo ikke det at det var dårlig plass og bråkete snorking heller, men jeg var så spent altså!!
Synes jeg har kommet meg ganske bra på et år. Nå kan jeg gå, jeg kan nesten løpe... Og jeg kan si mamma og pappa. Og så tror jeg at jeg sier bok.. Har sånn grei styring på å drikke fra tutekopp og klarer helt fint å tømme noen kjøkkenskap på veldig kort tid. Ellers så er jeg en racer på å klatre opp tripp trapp stolen. Får bare gjort det så lite siden mamma og pappa har gjemt den på boden. Jeg er kjempeflink til å kaste ting i do! Så jeg synes jeg er klar for å bli en ettåring..
Nå ble jo den bursdagen litt kjedelig i starten. Mamma dro på jobb som vanlig, pappa sov, Eir og Isa dro på skola og i barnehagen så jeg ble dritsur!! Hadde de glemt bursdagen min?? Det var jo i dag jeg skulle få kake og greier. Så ikke snurten av noe kake. Ikke noen kanelboller heller.
Så da mormor la meg i vogna sov jeg like godt nesten hele dagen. For når jeg våknet av den første luren var det på samme viset så jeg var sur og heldigvis fikk jeg legge meg å sove mer..
MEN SÅ!!! Når mamma kom hjem begynte det å skje ting! Mamma, Eir og Isa pyntet verdens stiligste dinosaurkake til meg!!
Og tante hadde med krone så da måtte jeg jo bare bli litt blidere. Den krona var tøff altså. Jeg ble så stilig i den!! Ville ikke ta den av, men mamma mente at jeg kom til å søle kake på den så måtte jo bare gi den til henne til slutt da..
Så endelig ble det noe mat. Først var det pølse med brød. Det er jo sånn passe greit. Men jeg venta jo på den kaka. Og saft!! Fikk eget glass for storunger og sugerør! Tenk det, jeg fikk sugerør sånn som Eir og Isa. Og egen tallerken, og egen skje.. Og et helt eget digert kakestykke!!
Trodde jo først at mamma var tørna helt, så jeg satt en stund og så på kaka der foran meg. Litt usikker på om hun bare kom til å ta den hvis jeg prøvde å spise. Men det gjorde hun ikke!! Og det var jo godt da, men det sugerøret!! Ahhhh, det var toppers. Har dere prøvd sugerør noen gang?? Det er altså et rør, og man kan suge og så kommer det saft!! Helt fantastiske greier!!
Så jeg ble jo i veldig godt humør der etterhvert. Tante hadde laget kanelboller som var like gode som de hos presten og jeg fikk presset ned en sånn også.. Gode greier dette med bursdag..
Og etterpå fikk jeg gaver. Gaver er litt merkelige, for det man skal få er gjemt inni noe papir. Jeg forstår ikke helt poenget med det der. Samme styret i jula. Hvordan skal jeg vite at det er en kjempemorsom leke inne i det kjedelige papiret der??? Heldigvis så åpna mamma de gavene. Og jeg fikk traktorbok!! Med lyd! Og et lekeratt!! Og en liten lekedatamaskin, så nå kan Isa bare ha den iPaden, for min snakker den også!! Og så fikk jeg noe klær og noen merkelige saker som mamma tredde på føttene mine.. Cherox kalte hun det og Isa sa det var veldig viktig å ha når man gikk i barnehage..
MEN MAN KAN JO IKKE GÅ NÅR MAN HAR DEM PÅ BENA!!! Ble jo stående bom fast på gulvet, og ramla jo, eller det vil si jeg tippa både fremver og bakover... Så de der kan mormor ta med hjem igjen.. Mamma ble veldig glad for dem, men jeg fatter ikke vitsen. Har jo sånn poser jeg kan gå i. Mye bedre!! Isa påstår jeg blir vant til det, men jeg tviler.
Så herja jeg litt før det var sengetid. Jeg springer foran også kommer mamma bak og sier hun skal ta meg. Det er så morro!!! Har dere prøvd det?? Så kan man gjemme seg bak noe og når man titter frem så er mamma der og sier BØØØØØ! Ler så jeg griner!!
Da jeg la meg skulle mamma absolutt sitte ved senga og synge igjen. Helt håpløst å få sove! Vred meg og sparket og dunket i sprinklene sånn at hun endelig gikk så jeg kunne legge meg til å sove! Og alt i alt så er bursdag ganske flott!!
I dag har jeg hatt bursdag!! Jeg gledet meg i hele natt! Var helt håpløst å få sove. Selv om jeg lå på armen til mamma så ble jeg bare liggende å snu meg frem og tilbake hele natta. Pappa flyttet inn i skuffa til Isa så det var jo ikke det at det var dårlig plass og bråkete snorking heller, men jeg var så spent altså!!
Synes jeg har kommet meg ganske bra på et år. Nå kan jeg gå, jeg kan nesten løpe... Og jeg kan si mamma og pappa. Og så tror jeg at jeg sier bok.. Har sånn grei styring på å drikke fra tutekopp og klarer helt fint å tømme noen kjøkkenskap på veldig kort tid. Ellers så er jeg en racer på å klatre opp tripp trapp stolen. Får bare gjort det så lite siden mamma og pappa har gjemt den på boden. Jeg er kjempeflink til å kaste ting i do! Så jeg synes jeg er klar for å bli en ettåring..
Nå ble jo den bursdagen litt kjedelig i starten. Mamma dro på jobb som vanlig, pappa sov, Eir og Isa dro på skola og i barnehagen så jeg ble dritsur!! Hadde de glemt bursdagen min?? Det var jo i dag jeg skulle få kake og greier. Så ikke snurten av noe kake. Ikke noen kanelboller heller.
Så da mormor la meg i vogna sov jeg like godt nesten hele dagen. For når jeg våknet av den første luren var det på samme viset så jeg var sur og heldigvis fikk jeg legge meg å sove mer..
MEN SÅ!!! Når mamma kom hjem begynte det å skje ting! Mamma, Eir og Isa pyntet verdens stiligste dinosaurkake til meg!!
Og tante hadde med krone så da måtte jeg jo bare bli litt blidere. Den krona var tøff altså. Jeg ble så stilig i den!! Ville ikke ta den av, men mamma mente at jeg kom til å søle kake på den så måtte jo bare gi den til henne til slutt da..
Så endelig ble det noe mat. Først var det pølse med brød. Det er jo sånn passe greit. Men jeg venta jo på den kaka. Og saft!! Fikk eget glass for storunger og sugerør! Tenk det, jeg fikk sugerør sånn som Eir og Isa. Og egen tallerken, og egen skje.. Og et helt eget digert kakestykke!!
Trodde jo først at mamma var tørna helt, så jeg satt en stund og så på kaka der foran meg. Litt usikker på om hun bare kom til å ta den hvis jeg prøvde å spise. Men det gjorde hun ikke!! Og det var jo godt da, men det sugerøret!! Ahhhh, det var toppers. Har dere prøvd sugerør noen gang?? Det er altså et rør, og man kan suge og så kommer det saft!! Helt fantastiske greier!!
Så jeg ble jo i veldig godt humør der etterhvert. Tante hadde laget kanelboller som var like gode som de hos presten og jeg fikk presset ned en sånn også.. Gode greier dette med bursdag..
Og etterpå fikk jeg gaver. Gaver er litt merkelige, for det man skal få er gjemt inni noe papir. Jeg forstår ikke helt poenget med det der. Samme styret i jula. Hvordan skal jeg vite at det er en kjempemorsom leke inne i det kjedelige papiret der??? Heldigvis så åpna mamma de gavene. Og jeg fikk traktorbok!! Med lyd! Og et lekeratt!! Og en liten lekedatamaskin, så nå kan Isa bare ha den iPaden, for min snakker den også!! Og så fikk jeg noe klær og noen merkelige saker som mamma tredde på føttene mine.. Cherox kalte hun det og Isa sa det var veldig viktig å ha når man gikk i barnehage..
MEN MAN KAN JO IKKE GÅ NÅR MAN HAR DEM PÅ BENA!!! Ble jo stående bom fast på gulvet, og ramla jo, eller det vil si jeg tippa både fremver og bakover... Så de der kan mormor ta med hjem igjen.. Mamma ble veldig glad for dem, men jeg fatter ikke vitsen. Har jo sånn poser jeg kan gå i. Mye bedre!! Isa påstår jeg blir vant til det, men jeg tviler.
Så herja jeg litt før det var sengetid. Jeg springer foran også kommer mamma bak og sier hun skal ta meg. Det er så morro!!! Har dere prøvd det?? Så kan man gjemme seg bak noe og når man titter frem så er mamma der og sier BØØØØØ! Ler så jeg griner!!
Da jeg la meg skulle mamma absolutt sitte ved senga og synge igjen. Helt håpløst å få sove! Vred meg og sparket og dunket i sprinklene sånn at hun endelig gikk så jeg kunne legge meg til å sove! Og alt i alt så er bursdag ganske flott!!
mandag 28. januar 2013
Fotballmamma..
LØØØP!! Ikke den veien, andre veien!! Ta ballen... BALLEN!!! Skyyyyyyt!! Ta ham, bare spring på, ta ballen fra ham!! Heia, heia, neeeeeeeei, ikke den veien, andre veien, Løøøøøøøøøp!!!!
Jeg har vært på kanskje to fotbalkamper med unger i mitt liv og begge gangene har jeg hoderistende observert forferdelige foreldre som driver og skriker til sitt stakkars avkom, som ute på banen forsøker så godt han kan å oppfylle alle ønsker fra sidelinja. Det har for meg vært sjelsettende opplevelser der ungene har hatt min dypeste sympati!
Vel, vel, i helga var Eir med på sin første fortballturnering. Stolt som en hane, evt høne i hennes tilfelle fikk hun for første gang ikle seg de lekre burgunderrøde fotballstrømpene til Splint IL.
Like stolte satt på tribunen mamma, pappa, mormor, tante, onkel, Isa og Yme. Sistnevnte mest stolt over å få traske frem og tilbake langs et rekkverk.
Første kamp ble blåst i gang og vi spilte mot grønningene. I følge Eir var det "Tyskland" som var motstanderen. De snakket umisskjennelig nordnorsk disse tyskerne, men pytt, pytt.
Grønningene var noen sleipe småtasser. De var bittesmå, men tok det igjen på kjapphet. Kun flaks, om jeg skal være så ærlig gjorde at stillingen tilslutt ble 3-3. Enn så lenge oppførte heiagjengen seg fint. "Heia Eir, heia Eir, heia Eir!" hørtes taktfast fra tribunen de fire minuttene vår stolthet entret banen.
Andre kamp var mot de med røde og hvite striper. De var ikke noen småtasser, de var kjempestore og konkurranseinstinktet vokste på tribunen. "Heia Eir!!!!" hørtes fortsatt rungende fra Isa, mens fra oss andre begynte det så smått å komme... Løøøp! Spring etter ballen, BALLEN. Ikke den veien, snu mot mål, frem mot mål, mål er der!!!! Stakkars unge. Hun løp forsåvidt av og til, rett vei det meste av tiden, fikk foten på ballen innimellom også.. De burgunderrøde tapte forsmedelig 2-4, men jeg tror det gikk dem hus forbi..
I pausen ble det inntatt kake!! En journalist fra lokalavisa forsøkte å få sneket seg til et lite intervju der under kakespisingen. "Er det moro på fotballturnering?" Gomle, gomle, tygg, tygg, ikke noe svar.. Hvewm har tid til å prate når man nyter både sin første fotballturnering og kake!! "Skåret dere noen mål da?" Hevet øyenbryn hos intervjuobjektet.. "Jeg tror det, jeg tror vi fikk noen og de andre noen.." Gomle, gomle, tygg, tygg... "Hvem var det som vant da??" To hevede øyebryn og total forundring hos intervjuobjektet.. "Det viktigste er å ha det moro for det sa Britt!!" (en stor takk til trener Britt som har klart å formidle dette til min datter..) Journalisten tusler videre for å finne et annet objekt å intervjue og Eir vier seg fullt og helt til kakespising.
Etter pausen skal de spille på hele den store banen. Den er STOOOOR. Hele hallen faktisk.. Litt slitsomt når man har foreldre som er livredde for fysisk aktivitet. Stakkars Eir. Det var litt futt i starten, men det dabbet av litt der til slutt. Må si jeg forstår henne. To runder frem og tilbake og jeg ville ha vært nødt til å bruke vaktradioen for å tilkalle ambulanse til meg selv.
I en dopause etterpå forklarer min datter meg at hun er veldig fornøyd med dagen. Trener Roy har sagt at når de andre på laget hennes har ballen så skal man holde seg langt unna og ikke gå i veien. Så kan den som har ballen skyte den til deg i stedet!! Hun synes selv hun har klart å holde seg unna til det perfekte. Jeg biter meg i tunga og unnlater å si at for at den som har ballen skal sentre så bør man helst være foran mål, i allefall på rett side av midtlinja.. Og så er det jo lov å springe mot motstanderen å ta ballen. Sjansen for at motstanderen skal sparke ballen til deg er jo veldig liten, skjønt på dette nivået ikke helt utenkelig..
Når vi nærmer oss de to siste kampene er pågangsmotet hos heiagjengen stor! Hos spilleren ikke fullt så stor da "det var forferdelig mye fotballspilling på denne turneringen!"
Litt uti den første av de to siste kampene tar jeg mg i å henge over rekkverket å rope som en gal. Det er ikke akkurat "Heia splint" eller "Heia Eir" det går i. "Ta ham!!" Spring, på, ta ballen, snu andre veien, løp hit, løp dit, spark, ikke hendene, løp, løp, løp!!!!!" er vel mer betegnende. Når vi plusser på tante, pappa og mormor som også roper like høyt og like forvirrende er det ikke rart at ungen tar piruetter og ramler om til stadighet. Rødt kort burde vært en minimumsstraff for familien Didriksen på tribuna!
Siste kamp og atter en gang kjempene i røde og hvite striper. I følge Eir kommer de fra "Saltfjorden" Det er ingen steder her omkring som heter det så de kom nok langveisfra. Fra kjempeland kanskje. Nå er også Isa blitt en dreven supporter. "EIR, EIIIIIIIR!!!! Ballen, Ballen!!! Æ ser ballen dær borte, gutten har dein!! Spreng å ta dein da Eir, EIIIIIR!!!!" Yme stemmer i med noen hyl som sprenger decibelskalaen og jeg tar meg i å rope at det bare er å gå etter gutten, ikke ballen!!
Så er det endelig over. Eir er strålende fornøyd med dagen og drakten og fotballen og kakene og pølsene og det hele. Eir får sin pokal og stoltheten lyser!!. Stoltheten overgås kun av min!! Flinke, flinke jenta mi som garantert har en lysende karriære foran seg på fotballbanen.. Pressekorpset, evt foreldrekorpset som tar bilder er på størrelse med det som knipset Northug etter målgang i NM.
Naturlig nok fikk mormor kjøre Eir på fotballtrening i dag, og jeg vet ikke om jeg noen gang tør se treneren i øynene igjen. Lover på tro og ære at neste gang skal jeg stille med munnknebel til meg selv og muligens en CD med ferdig innøvde snille "Heia Splint, heia Splint" på som jeg kan sette på repeat..
Jeg har vært på kanskje to fotbalkamper med unger i mitt liv og begge gangene har jeg hoderistende observert forferdelige foreldre som driver og skriker til sitt stakkars avkom, som ute på banen forsøker så godt han kan å oppfylle alle ønsker fra sidelinja. Det har for meg vært sjelsettende opplevelser der ungene har hatt min dypeste sympati!
Vel, vel, i helga var Eir med på sin første fortballturnering. Stolt som en hane, evt høne i hennes tilfelle fikk hun for første gang ikle seg de lekre burgunderrøde fotballstrømpene til Splint IL.
Like stolte satt på tribunen mamma, pappa, mormor, tante, onkel, Isa og Yme. Sistnevnte mest stolt over å få traske frem og tilbake langs et rekkverk.
Første kamp ble blåst i gang og vi spilte mot grønningene. I følge Eir var det "Tyskland" som var motstanderen. De snakket umisskjennelig nordnorsk disse tyskerne, men pytt, pytt.
Grønningene var noen sleipe småtasser. De var bittesmå, men tok det igjen på kjapphet. Kun flaks, om jeg skal være så ærlig gjorde at stillingen tilslutt ble 3-3. Enn så lenge oppførte heiagjengen seg fint. "Heia Eir, heia Eir, heia Eir!" hørtes taktfast fra tribunen de fire minuttene vår stolthet entret banen.
Andre kamp var mot de med røde og hvite striper. De var ikke noen småtasser, de var kjempestore og konkurranseinstinktet vokste på tribunen. "Heia Eir!!!!" hørtes fortsatt rungende fra Isa, mens fra oss andre begynte det så smått å komme... Løøøp! Spring etter ballen, BALLEN. Ikke den veien, snu mot mål, frem mot mål, mål er der!!!! Stakkars unge. Hun løp forsåvidt av og til, rett vei det meste av tiden, fikk foten på ballen innimellom også.. De burgunderrøde tapte forsmedelig 2-4, men jeg tror det gikk dem hus forbi..
I pausen ble det inntatt kake!! En journalist fra lokalavisa forsøkte å få sneket seg til et lite intervju der under kakespisingen. "Er det moro på fotballturnering?" Gomle, gomle, tygg, tygg, ikke noe svar.. Hvewm har tid til å prate når man nyter både sin første fotballturnering og kake!! "Skåret dere noen mål da?" Hevet øyenbryn hos intervjuobjektet.. "Jeg tror det, jeg tror vi fikk noen og de andre noen.." Gomle, gomle, tygg, tygg... "Hvem var det som vant da??" To hevede øyebryn og total forundring hos intervjuobjektet.. "Det viktigste er å ha det moro for det sa Britt!!" (en stor takk til trener Britt som har klart å formidle dette til min datter..) Journalisten tusler videre for å finne et annet objekt å intervjue og Eir vier seg fullt og helt til kakespising.
Etter pausen skal de spille på hele den store banen. Den er STOOOOR. Hele hallen faktisk.. Litt slitsomt når man har foreldre som er livredde for fysisk aktivitet. Stakkars Eir. Det var litt futt i starten, men det dabbet av litt der til slutt. Må si jeg forstår henne. To runder frem og tilbake og jeg ville ha vært nødt til å bruke vaktradioen for å tilkalle ambulanse til meg selv.
I en dopause etterpå forklarer min datter meg at hun er veldig fornøyd med dagen. Trener Roy har sagt at når de andre på laget hennes har ballen så skal man holde seg langt unna og ikke gå i veien. Så kan den som har ballen skyte den til deg i stedet!! Hun synes selv hun har klart å holde seg unna til det perfekte. Jeg biter meg i tunga og unnlater å si at for at den som har ballen skal sentre så bør man helst være foran mål, i allefall på rett side av midtlinja.. Og så er det jo lov å springe mot motstanderen å ta ballen. Sjansen for at motstanderen skal sparke ballen til deg er jo veldig liten, skjønt på dette nivået ikke helt utenkelig..
Når vi nærmer oss de to siste kampene er pågangsmotet hos heiagjengen stor! Hos spilleren ikke fullt så stor da "det var forferdelig mye fotballspilling på denne turneringen!"
Litt uti den første av de to siste kampene tar jeg mg i å henge over rekkverket å rope som en gal. Det er ikke akkurat "Heia splint" eller "Heia Eir" det går i. "Ta ham!!" Spring, på, ta ballen, snu andre veien, løp hit, løp dit, spark, ikke hendene, løp, løp, løp!!!!!" er vel mer betegnende. Når vi plusser på tante, pappa og mormor som også roper like høyt og like forvirrende er det ikke rart at ungen tar piruetter og ramler om til stadighet. Rødt kort burde vært en minimumsstraff for familien Didriksen på tribuna!
Siste kamp og atter en gang kjempene i røde og hvite striper. I følge Eir kommer de fra "Saltfjorden" Det er ingen steder her omkring som heter det så de kom nok langveisfra. Fra kjempeland kanskje. Nå er også Isa blitt en dreven supporter. "EIR, EIIIIIIIR!!!! Ballen, Ballen!!! Æ ser ballen dær borte, gutten har dein!! Spreng å ta dein da Eir, EIIIIIR!!!!" Yme stemmer i med noen hyl som sprenger decibelskalaen og jeg tar meg i å rope at det bare er å gå etter gutten, ikke ballen!!
Så er det endelig over. Eir er strålende fornøyd med dagen og drakten og fotballen og kakene og pølsene og det hele. Eir får sin pokal og stoltheten lyser!!. Stoltheten overgås kun av min!! Flinke, flinke jenta mi som garantert har en lysende karriære foran seg på fotballbanen.. Pressekorpset, evt foreldrekorpset som tar bilder er på størrelse med det som knipset Northug etter målgang i NM.
Naturlig nok fikk mormor kjøre Eir på fotballtrening i dag, og jeg vet ikke om jeg noen gang tør se treneren i øynene igjen. Lover på tro og ære at neste gang skal jeg stille med munnknebel til meg selv og muligens en CD med ferdig innøvde snille "Heia Splint, heia Splint" på som jeg kan sette på repeat..
fredag 25. januar 2013
Vår kjære ATV...
Hei.
En dag på jobb for noen år siden ringte Henning meg. "Jeg har vært i byen i dag..." Jeg lurte litt på hvorfor han egentlig ringte. En Bodø-tur var jo ikke noe å skryte av.. "Jeg handlet litt" Nå så jeg for meg at han hadde fyllt opp bleielageret, kjøpt noe mat som nå lå fryseren, Pepsi Max er alltid bra å ha... "Jeg kjøpte en ATV, jeg.."
Å kjøpe en ATV er ikke min definisjon av å handle litt. Nå hadde det jo vært snakk om denne ATV'en som vi absolutt måtte ha i lengre tid. Motorstørrelse, merker og diverse hadde gått inn mitt ene øre og ut mitt andre, mange, mange kvelder der Henning satt på Finn og jeg så sykehusserier på TV. Men jeg var rimelig sikker på at jeg ikke hadde latt det gå inn og ut av øret at vi var enige om å kjøpe en ATV..
"Vi må jo bare ha en ATV, det forstår du vel?" "Tenk så praktisk når man bare skal en liten tur på butikken, varene kan ligge bakpå." "Jeg skal bruke den når jeg kjører på jobb!" Begrunnelsene var mange og like dårlige alle sammen etter mitt syn, men etter noen uker med lengsel og smerte sto nå denne grønne doningen i oppkjørselen vår.
ATV'en har gjort skamme på alle mine dystre fordommer. Den er en sann venn. Den første sommeren hadde jeg en trallende mann som bygget seg ATV-garasje (noe som senere viste seg å være en sann gullgruve når vi solgte huset), tok meg med på fjelltur for å vise hvor fantastisk denne doningen var å kjøre, og som hver vakt i et halvt år kjørte på jobb med ATV'en sin.
Videre fører ATV'en til verdifullt samspill mellom far og datter, her illustrert med matchende Polaris T-skjorte.
Man blir den desidert tøffeste pappaen i gata når man har en Polaris Sportsmann X2 500 kubikk stående i oppkjørselen. Her illustrert av Eir ved rattet, en gutt på besøk bak og en annen på tur opp.. Da vi diskuterte navn til Yme og Sirius meldte seg som mellomnavn var vi innom Polaris, men det ble for drøyt...
Man kan også finne bruk for en ATV når man for eksempel skal rydde en tomt for trær. Da trenger man selvfølgelig tømmerhenger og vinsj. Dette får man kjøpt i Trøndelag og det er nye uker med smerte og lengsel før alt er på plass. Men så kan man kose seg i skogen. Med nyinnkjøpte klær og sag fra Stihl!
Men der denne ATV'en har vist seg å være verd sin vekt i gull er på dager som i dag. For har man først kjøpt en ATV, og tømmerhenger, og vinsj som man jo må ha, da er ikke veien lang til at man også må kjøpe seg et brøyteskjær!
I morges så det slik ut på verandaen vår:
Mens andre sto ute og kjeftet og smalt og forsøkte å måkke frem biler, kjøre opp snødekte bakker, grave seg ut fra sin egen bolig og komme seg på jobb hadde jeg en mann som spratt opp av senga, rett i varmekjeldressen og ut av døra.
For når man har en ATV med brøyteskjær, og vinteren til nå kun har bestått av barfrost og kulde da har man sett frem til denne dagen med inderlig lengsel! ENDELIG kunne han igjen kjøre land og strand rundt og kose seg med å brøyte snø!
Helsesekretæren på legekontoret trodde det første halve året hun jobbet her at Henning var brøytebilsjåfør. Mulig det kom av at han stadig i lunsjen stakk innom for en kopp kaffe midt i ei brøyterute mellom vårt hus, svigers og min søster. Ja helsesekretæren vurderte faktisk å klage til fylket da hun mente at han ikke var en spesielt flink brøytebilsjåfør for han konsentrerte seg alt for mye om småveier og private oppkjørsler og tok for lite på riksveien, men jeg fikk rettet opp i missforståelsen før det skjedde.
Men det er tydeligvis morsomt å skuffe snø med en ATV.. Yme har i hele dag stått i vinduet og sett at skuff etter skuff forsvinner og gårdsplassen fremstår nå rent vakker med pryelige snøhauger på kantene som ungene kan boltre seg i. Brrrrrrrrrrr, brrrmmrmrmrmrm, brmrmrmrmr viser at det antagelig ikke er lenge før vi må investere i en noe mindre utgave av arten, antagelig også denne med brøyteskjær..
Det er brøytet hos svigers, det er brøytet hos min søster. Skuffelsen var stor da et vennepar hadde måkket snø selv, men han klarte å komme før en traktor hos noen andre så balansen ble gjennopprettet. HUmøret er upåklagelig og det ser ut til at det kommer litt mer i natt så vi går fine dager i møte (ikke si noe om meldinga som spår regn senere i helga dere, vær så snill)
Det har en skjelden gang hendt at han har kjørt seg fast, men vi har kjettinger og liten spade bak så han klarer seg alikevel.
Jeg er evig lykkelig! ATV'en fører til at jeg resen av mitt liv aldri trenger å ta i en snøskuff. Ei heller tenke på om jeg kommer meg ned på veien og på jobb. Og om Henning skulle blir gammel og grå så har vi tre som står klare til å overta...
En dag på jobb for noen år siden ringte Henning meg. "Jeg har vært i byen i dag..." Jeg lurte litt på hvorfor han egentlig ringte. En Bodø-tur var jo ikke noe å skryte av.. "Jeg handlet litt" Nå så jeg for meg at han hadde fyllt opp bleielageret, kjøpt noe mat som nå lå fryseren, Pepsi Max er alltid bra å ha... "Jeg kjøpte en ATV, jeg.."
Å kjøpe en ATV er ikke min definisjon av å handle litt. Nå hadde det jo vært snakk om denne ATV'en som vi absolutt måtte ha i lengre tid. Motorstørrelse, merker og diverse hadde gått inn mitt ene øre og ut mitt andre, mange, mange kvelder der Henning satt på Finn og jeg så sykehusserier på TV. Men jeg var rimelig sikker på at jeg ikke hadde latt det gå inn og ut av øret at vi var enige om å kjøpe en ATV..
"Vi må jo bare ha en ATV, det forstår du vel?" "Tenk så praktisk når man bare skal en liten tur på butikken, varene kan ligge bakpå." "Jeg skal bruke den når jeg kjører på jobb!" Begrunnelsene var mange og like dårlige alle sammen etter mitt syn, men etter noen uker med lengsel og smerte sto nå denne grønne doningen i oppkjørselen vår.
ATV'en har gjort skamme på alle mine dystre fordommer. Den er en sann venn. Den første sommeren hadde jeg en trallende mann som bygget seg ATV-garasje (noe som senere viste seg å være en sann gullgruve når vi solgte huset), tok meg med på fjelltur for å vise hvor fantastisk denne doningen var å kjøre, og som hver vakt i et halvt år kjørte på jobb med ATV'en sin.
Videre fører ATV'en til verdifullt samspill mellom far og datter, her illustrert med matchende Polaris T-skjorte.
Man blir den desidert tøffeste pappaen i gata når man har en Polaris Sportsmann X2 500 kubikk stående i oppkjørselen. Her illustrert av Eir ved rattet, en gutt på besøk bak og en annen på tur opp.. Da vi diskuterte navn til Yme og Sirius meldte seg som mellomnavn var vi innom Polaris, men det ble for drøyt...
Man kan også finne bruk for en ATV når man for eksempel skal rydde en tomt for trær. Da trenger man selvfølgelig tømmerhenger og vinsj. Dette får man kjøpt i Trøndelag og det er nye uker med smerte og lengsel før alt er på plass. Men så kan man kose seg i skogen. Med nyinnkjøpte klær og sag fra Stihl!
Men der denne ATV'en har vist seg å være verd sin vekt i gull er på dager som i dag. For har man først kjøpt en ATV, og tømmerhenger, og vinsj som man jo må ha, da er ikke veien lang til at man også må kjøpe seg et brøyteskjær!
I morges så det slik ut på verandaen vår:
Mens andre sto ute og kjeftet og smalt og forsøkte å måkke frem biler, kjøre opp snødekte bakker, grave seg ut fra sin egen bolig og komme seg på jobb hadde jeg en mann som spratt opp av senga, rett i varmekjeldressen og ut av døra.
For når man har en ATV med brøyteskjær, og vinteren til nå kun har bestått av barfrost og kulde da har man sett frem til denne dagen med inderlig lengsel! ENDELIG kunne han igjen kjøre land og strand rundt og kose seg med å brøyte snø!
Helsesekretæren på legekontoret trodde det første halve året hun jobbet her at Henning var brøytebilsjåfør. Mulig det kom av at han stadig i lunsjen stakk innom for en kopp kaffe midt i ei brøyterute mellom vårt hus, svigers og min søster. Ja helsesekretæren vurderte faktisk å klage til fylket da hun mente at han ikke var en spesielt flink brøytebilsjåfør for han konsentrerte seg alt for mye om småveier og private oppkjørsler og tok for lite på riksveien, men jeg fikk rettet opp i missforståelsen før det skjedde.
Men det er tydeligvis morsomt å skuffe snø med en ATV.. Yme har i hele dag stått i vinduet og sett at skuff etter skuff forsvinner og gårdsplassen fremstår nå rent vakker med pryelige snøhauger på kantene som ungene kan boltre seg i. Brrrrrrrrrrr, brrrmmrmrmrmrm, brmrmrmrmr viser at det antagelig ikke er lenge før vi må investere i en noe mindre utgave av arten, antagelig også denne med brøyteskjær..
Det er brøytet hos svigers, det er brøytet hos min søster. Skuffelsen var stor da et vennepar hadde måkket snø selv, men han klarte å komme før en traktor hos noen andre så balansen ble gjennopprettet. HUmøret er upåklagelig og det ser ut til at det kommer litt mer i natt så vi går fine dager i møte (ikke si noe om meldinga som spår regn senere i helga dere, vær så snill)
Det har en skjelden gang hendt at han har kjørt seg fast, men vi har kjettinger og liten spade bak så han klarer seg alikevel.
Jeg er evig lykkelig! ATV'en fører til at jeg resen av mitt liv aldri trenger å ta i en snøskuff. Ei heller tenke på om jeg kommer meg ned på veien og på jobb. Og om Henning skulle blir gammel og grå så har vi tre som står klare til å overta...
Når barseltårene varer og varer og varer...
Hei.
I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt lege. Jeg har lest endel nye blogger i det siste. Siden jeg bruker blogg som avkobling og ikke som faglig påfyll skal det innrømmes at det har gått i rosa og mammablogg. Og det slår meg at det er mye lykkelige mødre rundt omkring. Som koser seg glugg ihjel med sine små nusselig babyer. Og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Har de det egentlig bra? Eller skriver de for å fortelle hvordan de egentlig skulle ønske at de følte seg? Så jeg tenkte å være litt personlig her i dag..
Da jeg var gravid med Isa følte jeg at det gikk helt fint å jobbe. Jobbet vakter frem til 1 April da jeg gikk ut i permisjon i forbindelse med påske. Fin form og ingen problemer. Isa kom til verden 2. Mai. Fødsel var ikke et mareritt og nurket på magen var kjempesøtt og glatt i huden og mammafølelsen var der med det samme..
Så kom vi hjem. To barn er noe helt annet en ett barn. Krasjlanding delux og fullstendig panikk. Det var i mitt hode en totalt umulig oppgave å skulle håndtere to barn samtidig. De to ukene Henning var hjemme brukte jeg på å grue meg til han skulle tilbake på jobb. For hvordan man skulle få lagt den eldste når den minste var i huset forsto ikke jeg... Ikke hvordan jeg skulle få kledt på den minste når den eldste sto i buksebenet heller. Nå hjalp det ikke at lillemor skrek fra 19-23 hver kveld og at eldste nok var litt sjalu og plutselig brukte to timer på å roe seg på kvelden. Isa sov stort sett hele dagen, men jeg var stressa likevel og det meste ble forferdelig vanskelig.
Heldigvis og takk og lov var det sommer og ferietid. Ferie der mormor, bestemor, tante og diverse var bærere på kveldstid. Så kom August og hverdag som fortonet seg som et uoverskuelig fjell rett og slett! Ikke forsto jeg hva folk sa lengre heller. Ironi var plutselig like vanskelig å tolke som arabisk. Alt som ble sagt til meg tolket jeg i verste mening. Hjernen min fungerte rett og slett ikke. Tanken gikk bak frem og opp ned og alt ble bare kaos innvendig. Tror Henning der en stund lurte på hva som hadde tatt bolig i meg og hvor den egentlige kona hans var...
Fortsatt var eneste mulige løsnig på legging når Henning var på jobb en innringt tante, bestemor, onkel, tilfeldig forbipasserende, you name it.. For i mitt hode var dette den mest uoverstigelige oppgave av alle!! Dog opprettholdt man jo en viss fasade..
September kom og legen i meg sa at det skulle ikke være på dette viset. Så jeg gikk til helsesøster. Hvor lenge har man egentlig barseltårer? spurte jeg. Ikke så lenge sa helsesøster. Så gikk jeg til fastlegen min. Satt der med fantastiske Isa på fanget og sa at dette slett ikke gikk så bra. Fine fastlegen. Henviste meg sporenstreks til psykiater.
Så begynte det å snu. Tok en del grep hjemme, dro på hytteturer bare vi fire, snakket masse og det ble bedre. Når jeg fikk time hos psykiater var han helt enig i at min selvsatte diagnose på barseldepresjon var riktig, men at jeg var så bra at jeg ikke trengte å komme tilbake. Sånn i slutten av oktober tror jeg at jeg hadde en Facebookprofil der jeg jublende fortalte at jeg hadde lagt to barn og de sov... Det var ikke så mange som forsto at det var noe å gjøre et poeng av men for meg var det litt som å ha besteget Mount Everest..
Gravid med Yme var jeg litt føre var. Da ironi igjen ble ca like vanskelig som spansk, hodet føltes som en ball, pasientenes problemer begynte å bry meg midt i ryggen snakket jeg med min fantastiske sjef. Tilrettelegging på dagen, fritak fra vakt, sykemelding og skjerming fra klinisk arbeid var helt rett medisin. Resten av svangerskapet klarte jeg å slappe av, glede meg og se frem mot barseltiden. Etter fødsel gikk det også fint, og jeg er ikke i tvil om at det var tilrettelegging og tiltak tidlig nok som gjorde det. Denne gangen la jeg alle tre unger på egenhand etter tre uker og det er nå merkelig å tenke på hvor totalt handlingslammet jeg en gang var.
Svangerskaps og fødselsdepresjoner er noe det ikke snakkes så mye om. Av en eller annen grunn så er det ikke stuerent å ikke bli overlykkelig fra første sekund når du blir mamma. Det er rett og slett litt tabu og for de det gjelder så er det en haug med skyldfølelse og skam over at man ikke kan være glad og fornøyd og i rosa/lyseblå lykkerus. Ofte kommer det som et sjokk på den det gjelder og man føler seg totalt mislykket som mor da forventningene til at alt skal være så koselig og fantastisk er så store. Jeg vil si at jeg var heldig. Jeg knyttet meg til Isa fra første dag og jeg hadde jo erfaringer fra førstemann som hjalp meg.
Så kan man lure på hva jeg vil med å dele dette på bloggen. Jo, det er for at andre som sitter der med en baby på fanget og som ikke forstår hvorfor barseltårer, som jo skal stoppe etter noen uker, ikke gjør det, skal vite at andre har vært der og kommet hel ut i andre enden. Andre har hatt det betraktelig mye verre enn meg så jeg er ikke på jakt etter medfølelse for nå har jeg det helt fint. Og det er det som er poenget.
Sitter du der med en liten bylt i armene, alt virker håpløst vanskelig og du ikke forstår hvorfor det har blitt slik: snakk med helsesøster, snakk med fastlegen, snakk med noen som kan hjelpe deg videre. For det er hjelp å få og jo tidligere jo bedre!
Det som det snakkes enda mindre om er at også fedre kan få barseldepresjon. Men det får bli et annet innlegg..
I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt lege. Jeg har lest endel nye blogger i det siste. Siden jeg bruker blogg som avkobling og ikke som faglig påfyll skal det innrømmes at det har gått i rosa og mammablogg. Og det slår meg at det er mye lykkelige mødre rundt omkring. Som koser seg glugg ihjel med sine små nusselig babyer. Og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Har de det egentlig bra? Eller skriver de for å fortelle hvordan de egentlig skulle ønske at de følte seg? Så jeg tenkte å være litt personlig her i dag..
Da jeg var gravid med Isa følte jeg at det gikk helt fint å jobbe. Jobbet vakter frem til 1 April da jeg gikk ut i permisjon i forbindelse med påske. Fin form og ingen problemer. Isa kom til verden 2. Mai. Fødsel var ikke et mareritt og nurket på magen var kjempesøtt og glatt i huden og mammafølelsen var der med det samme..
Så kom vi hjem. To barn er noe helt annet en ett barn. Krasjlanding delux og fullstendig panikk. Det var i mitt hode en totalt umulig oppgave å skulle håndtere to barn samtidig. De to ukene Henning var hjemme brukte jeg på å grue meg til han skulle tilbake på jobb. For hvordan man skulle få lagt den eldste når den minste var i huset forsto ikke jeg... Ikke hvordan jeg skulle få kledt på den minste når den eldste sto i buksebenet heller. Nå hjalp det ikke at lillemor skrek fra 19-23 hver kveld og at eldste nok var litt sjalu og plutselig brukte to timer på å roe seg på kvelden. Isa sov stort sett hele dagen, men jeg var stressa likevel og det meste ble forferdelig vanskelig.
Heldigvis og takk og lov var det sommer og ferietid. Ferie der mormor, bestemor, tante og diverse var bærere på kveldstid. Så kom August og hverdag som fortonet seg som et uoverskuelig fjell rett og slett! Ikke forsto jeg hva folk sa lengre heller. Ironi var plutselig like vanskelig å tolke som arabisk. Alt som ble sagt til meg tolket jeg i verste mening. Hjernen min fungerte rett og slett ikke. Tanken gikk bak frem og opp ned og alt ble bare kaos innvendig. Tror Henning der en stund lurte på hva som hadde tatt bolig i meg og hvor den egentlige kona hans var...
Fortsatt var eneste mulige løsnig på legging når Henning var på jobb en innringt tante, bestemor, onkel, tilfeldig forbipasserende, you name it.. For i mitt hode var dette den mest uoverstigelige oppgave av alle!! Dog opprettholdt man jo en viss fasade..
September kom og legen i meg sa at det skulle ikke være på dette viset. Så jeg gikk til helsesøster. Hvor lenge har man egentlig barseltårer? spurte jeg. Ikke så lenge sa helsesøster. Så gikk jeg til fastlegen min. Satt der med fantastiske Isa på fanget og sa at dette slett ikke gikk så bra. Fine fastlegen. Henviste meg sporenstreks til psykiater.
Så begynte det å snu. Tok en del grep hjemme, dro på hytteturer bare vi fire, snakket masse og det ble bedre. Når jeg fikk time hos psykiater var han helt enig i at min selvsatte diagnose på barseldepresjon var riktig, men at jeg var så bra at jeg ikke trengte å komme tilbake. Sånn i slutten av oktober tror jeg at jeg hadde en Facebookprofil der jeg jublende fortalte at jeg hadde lagt to barn og de sov... Det var ikke så mange som forsto at det var noe å gjøre et poeng av men for meg var det litt som å ha besteget Mount Everest..
Gravid med Yme var jeg litt føre var. Da ironi igjen ble ca like vanskelig som spansk, hodet føltes som en ball, pasientenes problemer begynte å bry meg midt i ryggen snakket jeg med min fantastiske sjef. Tilrettelegging på dagen, fritak fra vakt, sykemelding og skjerming fra klinisk arbeid var helt rett medisin. Resten av svangerskapet klarte jeg å slappe av, glede meg og se frem mot barseltiden. Etter fødsel gikk det også fint, og jeg er ikke i tvil om at det var tilrettelegging og tiltak tidlig nok som gjorde det. Denne gangen la jeg alle tre unger på egenhand etter tre uker og det er nå merkelig å tenke på hvor totalt handlingslammet jeg en gang var.
Svangerskaps og fødselsdepresjoner er noe det ikke snakkes så mye om. Av en eller annen grunn så er det ikke stuerent å ikke bli overlykkelig fra første sekund når du blir mamma. Det er rett og slett litt tabu og for de det gjelder så er det en haug med skyldfølelse og skam over at man ikke kan være glad og fornøyd og i rosa/lyseblå lykkerus. Ofte kommer det som et sjokk på den det gjelder og man føler seg totalt mislykket som mor da forventningene til at alt skal være så koselig og fantastisk er så store. Jeg vil si at jeg var heldig. Jeg knyttet meg til Isa fra første dag og jeg hadde jo erfaringer fra førstemann som hjalp meg.
Så kan man lure på hva jeg vil med å dele dette på bloggen. Jo, det er for at andre som sitter der med en baby på fanget og som ikke forstår hvorfor barseltårer, som jo skal stoppe etter noen uker, ikke gjør det, skal vite at andre har vært der og kommet hel ut i andre enden. Andre har hatt det betraktelig mye verre enn meg så jeg er ikke på jakt etter medfølelse for nå har jeg det helt fint. Og det er det som er poenget.
Sitter du der med en liten bylt i armene, alt virker håpløst vanskelig og du ikke forstår hvorfor det har blitt slik: snakk med helsesøster, snakk med fastlegen, snakk med noen som kan hjelpe deg videre. For det er hjelp å få og jo tidligere jo bedre!
Det som det snakkes enda mindre om er at også fedre kan få barseldepresjon. Men det får bli et annet innlegg..
Bildet er hentet her |
onsdag 23. januar 2013
Når kvelden ikke helt går som planlagt..
Hei.
Egentlig burde jeg ikke sitte her å blogge. Egentlig burde jeg rydde kjøkkenet, legge sammen tre fulle skittentøyskurver med rene klær, pluss den stabelen med klær som ike fikk plass i dunkene. Så burde gulvet vært støvsuget. Det tikket inn en melding om at Eir er med på en fotballturnering i helga og jeg burde nå bake den obligatoriske kaka som foreldrene må stille med, eller lage 3 liter vaffelrøre. I og med at jeg har vakt i helga så passet jo dette veldig bra. Men mamma kommer så det går nok bra..
Så burde gulvet vært støvsuget, nevnte jeg det? Kan ikke nevnes for ofte.. Har sår under føttene av harde ostebiter, brødsmuler og andre ubestemmelige harde ting som borer seg inn under dem.. Støvhaugene ligger og lurer bak dørene og er klare til å hoppe frem og bite meg i knærne. Ja knærne, ikke tærne..
Jeg burde lagt med sånn ca halv ni. Etter et par netter med en særdeles kosende Yme på armen (han sover kjempegodt der, det gjør ikke jeg) er jeg glad jeg ikke er kirurg. Ville vært noe uforsvarlig tror jeg.. Planen om tidlige kveld ser dere jo misslyktes i og med at klokka nå er halv tolv..
Vi har hatt et heftig snøfall i dag.. Det vil si, ikke så veldig heftig, men nok til at det må brøytes og et par båter må reddes. Henning dro derfor ut etter middag. Han har sånn brøyteskjær på ATV'en og har savnet det i hele vinter. Men nå kom altså snøen og brøyting trengtes sårt på vår vei.
Jeg la dermed ungene. En etter en ble de lagt. Yme sovnet mens jeg sov halvt hengende over sprinkelsenga med ei lita hand i mi.. Jeg våknet da armen trengte gjenopplivning.. Da var "Umisumi" det nye yndlingsprogrammet til Isa akkurat ferdig så hun trampet opp trappa for å legge seg. Hun sovna mens jeg sov på ballerinaputa hennes med håret hennes fint plassert over fjeset mitt..
Når jeg kom ned var Henning ferdig å brøyte. Etter to kapitler Lassemajas detektivbyrå og det superspennede Avismysteriet for andre gang på ei uke tenkte jeg at Eir skulle sovne mens jeg sov på Ole Brumm som for tiden tar halve senga hennes. Da vrælte Yme..
Eir la seg til å sove på egenhand, som hun jo bruker å gjøre og Henning gav opp å få Yme til å sove.. Etter å ha sittet ved sprinkelsenga og sett på en krabat som spilte tromme på sengegavlen, sto på hodet alternativt sto og slet i sprinklene ble det dobbeltseng, smokk og armkrok.. Der sov jeg fint helt til Henning kom og spurte om jeg trodde det ville være lurt å gi Yme litt mer mat, for han sov IKKE... Etter ei flaske sov både jeg og Yme vakkert der i dobbeltsenga.. Overflytting til sprinkelseng med visse protester...
Så når jeg plasserte meg her foran PC'n for å kose meg med kveldens blogg, nå en smule for våken til å legge meg høres atter en gang bjeffing fra loftet... Isa har en smule krupp.. Så jeg aner en natt i en skuff er i emning!
Om femten år savner jeg denne tiden, så jeg nyter mens jeg kan :)
Egentlig burde jeg ikke sitte her å blogge. Egentlig burde jeg rydde kjøkkenet, legge sammen tre fulle skittentøyskurver med rene klær, pluss den stabelen med klær som ike fikk plass i dunkene. Så burde gulvet vært støvsuget. Det tikket inn en melding om at Eir er med på en fotballturnering i helga og jeg burde nå bake den obligatoriske kaka som foreldrene må stille med, eller lage 3 liter vaffelrøre. I og med at jeg har vakt i helga så passet jo dette veldig bra. Men mamma kommer så det går nok bra..
Så burde gulvet vært støvsuget, nevnte jeg det? Kan ikke nevnes for ofte.. Har sår under føttene av harde ostebiter, brødsmuler og andre ubestemmelige harde ting som borer seg inn under dem.. Støvhaugene ligger og lurer bak dørene og er klare til å hoppe frem og bite meg i knærne. Ja knærne, ikke tærne..
Jeg burde lagt med sånn ca halv ni. Etter et par netter med en særdeles kosende Yme på armen (han sover kjempegodt der, det gjør ikke jeg) er jeg glad jeg ikke er kirurg. Ville vært noe uforsvarlig tror jeg.. Planen om tidlige kveld ser dere jo misslyktes i og med at klokka nå er halv tolv..
Vi har hatt et heftig snøfall i dag.. Det vil si, ikke så veldig heftig, men nok til at det må brøytes og et par båter må reddes. Henning dro derfor ut etter middag. Han har sånn brøyteskjær på ATV'en og har savnet det i hele vinter. Men nå kom altså snøen og brøyting trengtes sårt på vår vei.
Jeg la dermed ungene. En etter en ble de lagt. Yme sovnet mens jeg sov halvt hengende over sprinkelsenga med ei lita hand i mi.. Jeg våknet da armen trengte gjenopplivning.. Da var "Umisumi" det nye yndlingsprogrammet til Isa akkurat ferdig så hun trampet opp trappa for å legge seg. Hun sovna mens jeg sov på ballerinaputa hennes med håret hennes fint plassert over fjeset mitt..
Når jeg kom ned var Henning ferdig å brøyte. Etter to kapitler Lassemajas detektivbyrå og det superspennede Avismysteriet for andre gang på ei uke tenkte jeg at Eir skulle sovne mens jeg sov på Ole Brumm som for tiden tar halve senga hennes. Da vrælte Yme..
Eir la seg til å sove på egenhand, som hun jo bruker å gjøre og Henning gav opp å få Yme til å sove.. Etter å ha sittet ved sprinkelsenga og sett på en krabat som spilte tromme på sengegavlen, sto på hodet alternativt sto og slet i sprinklene ble det dobbeltseng, smokk og armkrok.. Der sov jeg fint helt til Henning kom og spurte om jeg trodde det ville være lurt å gi Yme litt mer mat, for han sov IKKE... Etter ei flaske sov både jeg og Yme vakkert der i dobbeltsenga.. Overflytting til sprinkelseng med visse protester...
Så når jeg plasserte meg her foran PC'n for å kose meg med kveldens blogg, nå en smule for våken til å legge meg høres atter en gang bjeffing fra loftet... Isa har en smule krupp.. Så jeg aner en natt i en skuff er i emning!
Om femten år savner jeg denne tiden, så jeg nyter mens jeg kan :)
tirsdag 22. januar 2013
Gamle innlegg for nye lesere..
Hei.
Etter at jeg ble nominert til årets morsomste mammablogg (det er bare å stemme, hvis du ikke har gjort det alt) har jeg fått endel nye lesere. I den store bloggverdenen er ikke 800 sidevisninger på et døgn så mye, men for meg er det kjempestas!! Det er kjempemorsomt at nye lesere kommer innom og jeg håper jo at dere finner ut at dette er et blivende sted å være. :) Samtidig så er det vel så inspirerende at gamle lesere er så trofaste og følger bloggen daglig.
Nå syns jeg jo at jeg har skrevet endel bra innlegg, og har også hatt litt hjelp av min sønn.. Så jeg tenkte i dag at jeg skulle sette opp en liste over 15 innlegg som jeg synes er verdt en titt, slik at nye lesere kan bli litt bedre kjent med meg og så håper jeg at noen kan være en hyggelig reprise for gamle og trofaste lesere.
1: Tupperware til glede og besvær beskriver mitt ganske så intense forhold til Tupperware og tupperwareparty..
2: Unger og mat. Er det noe mødre stresser med så er det mat til ungen det første leveåret. Kanskje kan dette innlegget, fra en kanskje litt FOR avslappet trebarnsmor få noen nervøse førstegangsforeldre til å senke skuldrene litt.
3: En i rekka. Når du blir født som tredjemann så har du ikke akkurat trukket vinnerloddet..
4: Menn, verktøy og garasjer. Hva er det med mannfolk og garasjer?? En virkelighetsbeskrivelse
5: Krig i stua. Yme forvandlet seg plutselig fra en pludrende sak som lå på rygg til en mobil enmannshær med alt og alle som fiende.
6: Fra fjell til tallerken. En beskrivelse av hvor fårikålkjøttet EGENTLIG kommer fra..
7: Leselekse. Ikke alltid så enkelt å lese på leksa når lillesøster til stadighet avbryter
8: Så nær, så nær. Av alle traumatisk fergeturer vi har hatt i høst var dette den værste!!
9: Feit over natta. Plutselig var føttene mine tre ganger så store som kvelden før..
10: Når var du egentlig ute med søpla sist? En beskrivelse av arbeidsfordeling i heimen.
11: Mormor! Hyllest til min elskede mamma som redder oss gang på gang.
12: Julekort fra oss. Samme stresset hvert år, og det ender alltid med at kortene blir sendt i romjula.
13: Samsovingsnakke. Mitt besøk hos fysioterapeut beskrevet med all den smerte det innebar.
14: Kjære mamma, hilsen Yme. Ymes føste blogginnlegg
15: Kjære Gunhild og Jørn. Gunhild og Jørn jobber i barnevernet her i kommunen. Yme søker kontakt!!
Ellers så ligger de mest populære innleggene mine på høyresiden på bloggen. For nye lesere kan jeg jo også si at jeg har en egen facebookside. :)
Så får dere ha en hyggelig aften og tusen takk igjen til alle som leser mine små skriblerier og som legger igjen kommentarer. Nå er det Camping på Øland på opptak fra i går. Det gledes!!
Etter at jeg ble nominert til årets morsomste mammablogg (det er bare å stemme, hvis du ikke har gjort det alt) har jeg fått endel nye lesere. I den store bloggverdenen er ikke 800 sidevisninger på et døgn så mye, men for meg er det kjempestas!! Det er kjempemorsomt at nye lesere kommer innom og jeg håper jo at dere finner ut at dette er et blivende sted å være. :) Samtidig så er det vel så inspirerende at gamle lesere er så trofaste og følger bloggen daglig.
Nå syns jeg jo at jeg har skrevet endel bra innlegg, og har også hatt litt hjelp av min sønn.. Så jeg tenkte i dag at jeg skulle sette opp en liste over 15 innlegg som jeg synes er verdt en titt, slik at nye lesere kan bli litt bedre kjent med meg og så håper jeg at noen kan være en hyggelig reprise for gamle og trofaste lesere.
1: Tupperware til glede og besvær beskriver mitt ganske så intense forhold til Tupperware og tupperwareparty..
2: Unger og mat. Er det noe mødre stresser med så er det mat til ungen det første leveåret. Kanskje kan dette innlegget, fra en kanskje litt FOR avslappet trebarnsmor få noen nervøse førstegangsforeldre til å senke skuldrene litt.
3: En i rekka. Når du blir født som tredjemann så har du ikke akkurat trukket vinnerloddet..
4: Menn, verktøy og garasjer. Hva er det med mannfolk og garasjer?? En virkelighetsbeskrivelse
5: Krig i stua. Yme forvandlet seg plutselig fra en pludrende sak som lå på rygg til en mobil enmannshær med alt og alle som fiende.
6: Fra fjell til tallerken. En beskrivelse av hvor fårikålkjøttet EGENTLIG kommer fra..
7: Leselekse. Ikke alltid så enkelt å lese på leksa når lillesøster til stadighet avbryter
8: Så nær, så nær. Av alle traumatisk fergeturer vi har hatt i høst var dette den værste!!
9: Feit over natta. Plutselig var føttene mine tre ganger så store som kvelden før..
10: Når var du egentlig ute med søpla sist? En beskrivelse av arbeidsfordeling i heimen.
11: Mormor! Hyllest til min elskede mamma som redder oss gang på gang.
12: Julekort fra oss. Samme stresset hvert år, og det ender alltid med at kortene blir sendt i romjula.
13: Samsovingsnakke. Mitt besøk hos fysioterapeut beskrevet med all den smerte det innebar.
14: Kjære mamma, hilsen Yme. Ymes føste blogginnlegg
15: Kjære Gunhild og Jørn. Gunhild og Jørn jobber i barnevernet her i kommunen. Yme søker kontakt!!
Ellers så ligger de mest populære innleggene mine på høyresiden på bloggen. For nye lesere kan jeg jo også si at jeg har en egen facebookside. :)
Så får dere ha en hyggelig aften og tusen takk igjen til alle som leser mine små skriblerier og som legger igjen kommentarer. Nå er det Camping på Øland på opptak fra i går. Det gledes!!
søndag 20. januar 2013
Min pappa er mer teknisk enn din pappa..
Hei.
Før i verden så var det hvem sin pappa som var sterkest unger kranglet om. Sånn er det ikke lengre. Overhørte en samtale mellom to i dag og måtte le..
Mor i huset, altså jeg prøvde å få en tuner til å samarbeide med TV'n slik at Nick Jr, den nye fantastiske Tv-kanalen som viser Dora, Umisumi, Diego og Fiffi døgnet rundt, skulle visualisere seg på skjermen. Forsøket gikk ikke særlig bra med blå skjerm og lite eller ingen Dora i det hele tatt.
"Kanskje vi må ring tel pappaen min?" Uttalelsen kommer fra Eir's besøk. "hain kain sånne hær teng. Hain e kjæmpeflenk!! Hain e faktisk flenkast i verden!!"
"Min pappa e åg flenk mæ TV å sånn, hain kain alt om dæ hain åg!" Eir kan jo ikke la dette gå forbi i stillhet.
"Mæn min pappa får dæ alltid tel!! Kvær gang ho mamma plages så fiksa hain dæ!" Besøket gir seg ikke så lett
"Ho mamma får dæ næsten aldri tel, mæn hain pappa bærre trøkka på knappan åsså fiksa hain dæ!" Jeg må innrømme at jeg ikke er helt fornøyd med min datters parering selv om den den er irriterende nær sannheten..
Så kommer gullkornet:
"Mæn hain pappa, han bærre skrur av og på, av og på, av og på, av og på! Å då verka dæ tel slutt!!"
Brått steg selvtilliten min med flere hakk, for i tillegg til å ha skrudd både tuner og Tv av og på minst seks ganger hadde jeg i tillegg forsøkt å skifte fra HDMI til VGA! Vel og merke uten at det hjalp, så jeg gikk ut og ropte på Henning...
Før i verden så var det hvem sin pappa som var sterkest unger kranglet om. Sånn er det ikke lengre. Overhørte en samtale mellom to i dag og måtte le..
Mor i huset, altså jeg prøvde å få en tuner til å samarbeide med TV'n slik at Nick Jr, den nye fantastiske Tv-kanalen som viser Dora, Umisumi, Diego og Fiffi døgnet rundt, skulle visualisere seg på skjermen. Forsøket gikk ikke særlig bra med blå skjerm og lite eller ingen Dora i det hele tatt.
"Kanskje vi må ring tel pappaen min?" Uttalelsen kommer fra Eir's besøk. "hain kain sånne hær teng. Hain e kjæmpeflenk!! Hain e faktisk flenkast i verden!!"
"Min pappa e åg flenk mæ TV å sånn, hain kain alt om dæ hain åg!" Eir kan jo ikke la dette gå forbi i stillhet.
"Mæn min pappa får dæ alltid tel!! Kvær gang ho mamma plages så fiksa hain dæ!" Besøket gir seg ikke så lett
"Ho mamma får dæ næsten aldri tel, mæn hain pappa bærre trøkka på knappan åsså fiksa hain dæ!" Jeg må innrømme at jeg ikke er helt fornøyd med min datters parering selv om den den er irriterende nær sannheten..
Så kommer gullkornet:
"Mæn hain pappa, han bærre skrur av og på, av og på, av og på, av og på! Å då verka dæ tel slutt!!"
Brått steg selvtilliten min med flere hakk, for i tillegg til å ha skrudd både tuner og Tv av og på minst seks ganger hadde jeg i tillegg forsøkt å skifte fra HDMI til VGA! Vel og merke uten at det hjalp, så jeg gikk ut og ropte på Henning...
Brannsår og kanelboller..
Hallo folkens, Yme her!
I dag var det søndag. Etter en tragisk natt, der jeg måtte ligge i senga mi nesten hele tida, bar pappa meg endelig inn til mamma og Isa. Hvorfor mamma skal bry seg, med andres velvære enn mitt, på natta er meg en gåte. Isa har da vel hatt sine år med kosing??
I allefall, det ble bedre for jeg fikk brødskive, banan og appelsin til frokost! De driver fortsatt å sulter meg på natta så jeg er jo sulten som en ulv når jeg endelig får stå opp.
Rett fra formiddagshvil dro vi i kirka. Det skulle være søndagsskole der i dag. Eir og Isa skulle på det. Selv vandret jeg rundt i benkeradene og hørte på presten... Sånne benker er farlige! Hvis dere ikke er klar over det så har presten altså lagt ut feller under dem for barn som ikke sitter i ro oppå benken eller i fanget. Det gjorde jo ikke jeg. Mye morsommere under en sånn benk. Pappa hadde glemt at han selv gikk i fella da han var unge så det kom ingen advarsler fra den kanten.
Fella består i et langt rør som er KJEMPEVARMT!!! Så da jeg skulle klatre over det brant jeg meg. Akkurat da presten var i gang med å forklare hva gud egentlig heter til fornavn, eller hva han liker å kalle seg selv eller noe slikt satte jeg altså i et hyl som hørtes ganske godt! Så da fikk jeg også gå på søndagsskole!
Sånn søndagskole er morsomt dere! Heldigvis hadde mamma kledt meg pent, med skjorte og vest, for det var ei søt jente der!! Jeg gjorde meg til alt jeg kunne, viste henne at jeg kan gå og greier, men hun var ikke så veldig imponert. Hadde gått selv i flere måneder... Dessuten kunne hun si både baby og bø. Mammammaam og AE (hadet) ble litt sånn dårlig i sammenligning...
I allefall, hun jenta fortalte at det skulle være KAKER i prestegården etterpå. Kanelboller. Hun hadde fått smake en i går og kanelboller er visst kjempegodt... Min mamma er så kjip. Jeg får aldri smake kaker. Nå er det evigheter siden jul og den fattigmannen jeg fikk.. Så gode råd var dyre og jeg la en plan... Jeg hadde jo den brannblemma på fingeren! Noe godt måtte det da kunne komme ut av den!!
Så da søndagsskolen var over og presten sa hadet bra begynte jeg å vræle!!! Jeg er ganske god når jeg bare vil!! Og planen gikk som smurt. Mamma og pappa tenkte som så at det kanskje var noe vaselin og gasbind i den prestegården, så vi gikk dit. Gadd ikke å vræle hele turen altså, målet var jo i sikte..
Vel inne i prestegården var det masse folk. Mamma drev å viste frem fingeren min til kreti og pleti og alle sa huff og uff og stakkar liten. Men hvor var kanelbollene?? Fant ut at det var smart å vræle litt igjen, og å bite i fingeren for å få det til å virke litt ekte. Hun jenta var på plass, men hun hadde ikke fått tak i noen boller hun heller.. Jeg var veldig spent på om mamma ville bite på agnet og gi meg en sånn bolle til trøst...
Det holdt på å gå helt galt!! For akkurat da de bollene åpenbarte seg og jeg vrælte enda høyere for å få mamma til å forstå at jeg bare måtte ha en sånn bolle, så gikk hun bare rett forbi dem!! Inn på badet der hun og dama fra søndagsskolen begynte å smøre fingeren min med en kaktus!! Altså, det var vel en plante som het alovera, men det var på ingen måte en kanelbolle. HALLO!! Hva må man gjøre for å bli forstått da?? Presten kom også. Det hjalp jo ingenting for han kom med bandasje slik at hele handa mi ble surret inn og helt ubrukelig til å spise kanelbolle med.
Enda værre ble det. Når vi endelig kom tilbake til det kakebordet så hadde jo både Eir og Isa fått kanelbolle, og enda værre, hun jenta hadde en hun også! Og mamma, hva gjør hun, at det går an, forsøker å få meg til å leke med en tråbil!
Så ENDELIG. Det kom ei dame forbi med et brett. På brettet lå det masse kanelboller! Og mamma tok en og jeg vrælte så høyt jeg overhodet klarte!! Så puttet hun en bit i munnen på meg og jeg ble helt, helt stille.... Nå måtte hun da vel fatte og begripe?? Og vet dere hva? Mamma ble så opptatt av å prate med ei dame at hun puttet bit etter bit inn i munnen på meg. Lure meg sa ingenting, bare gapte og tygget og var helt, helt stille--- Slapp å bruke hendene i det hele tatt så den bandasjen var egentlig helt ok!
Jenta hadde helt rett. Kanelboller må være det beste i hele verden!! Hun var foressten et imponerende syn. Smøg seg rundt blandt alle de kaffegjestene og tok kanelbolle etter kanelbolle! Hun er min helt skal jeg si dere! Hun ble tatt på fersken til slutt, av pappaen, men da hadde hun fått mye mer enn meg. Sikkert to stykker i allefall. Jeg vurderte å vræle igjen men da skulle vi gå.
Når vi kom hjem var jeg så sliten at jeg sov i nesten tre timer. Så fikk jeg pizza til middag og fikk herje vilt med Isa, mamma, pappa og Eir til langt over sengetid så dagen ble slett ikke ille.
Isa driver å planlegger bursdagen min. Hun bekymrer seg mest over om jeg får krone, men jeg håper bare at hun husker kanelboller!!
Yme Sirius, den brannskadde..
I dag var det søndag. Etter en tragisk natt, der jeg måtte ligge i senga mi nesten hele tida, bar pappa meg endelig inn til mamma og Isa. Hvorfor mamma skal bry seg, med andres velvære enn mitt, på natta er meg en gåte. Isa har da vel hatt sine år med kosing??
I allefall, det ble bedre for jeg fikk brødskive, banan og appelsin til frokost! De driver fortsatt å sulter meg på natta så jeg er jo sulten som en ulv når jeg endelig får stå opp.
Rett fra formiddagshvil dro vi i kirka. Det skulle være søndagsskole der i dag. Eir og Isa skulle på det. Selv vandret jeg rundt i benkeradene og hørte på presten... Sånne benker er farlige! Hvis dere ikke er klar over det så har presten altså lagt ut feller under dem for barn som ikke sitter i ro oppå benken eller i fanget. Det gjorde jo ikke jeg. Mye morsommere under en sånn benk. Pappa hadde glemt at han selv gikk i fella da han var unge så det kom ingen advarsler fra den kanten.
Fella består i et langt rør som er KJEMPEVARMT!!! Så da jeg skulle klatre over det brant jeg meg. Akkurat da presten var i gang med å forklare hva gud egentlig heter til fornavn, eller hva han liker å kalle seg selv eller noe slikt satte jeg altså i et hyl som hørtes ganske godt! Så da fikk jeg også gå på søndagsskole!
Sånn søndagskole er morsomt dere! Heldigvis hadde mamma kledt meg pent, med skjorte og vest, for det var ei søt jente der!! Jeg gjorde meg til alt jeg kunne, viste henne at jeg kan gå og greier, men hun var ikke så veldig imponert. Hadde gått selv i flere måneder... Dessuten kunne hun si både baby og bø. Mammammaam og AE (hadet) ble litt sånn dårlig i sammenligning...
I allefall, hun jenta fortalte at det skulle være KAKER i prestegården etterpå. Kanelboller. Hun hadde fått smake en i går og kanelboller er visst kjempegodt... Min mamma er så kjip. Jeg får aldri smake kaker. Nå er det evigheter siden jul og den fattigmannen jeg fikk.. Så gode råd var dyre og jeg la en plan... Jeg hadde jo den brannblemma på fingeren! Noe godt måtte det da kunne komme ut av den!!
Så da søndagsskolen var over og presten sa hadet bra begynte jeg å vræle!!! Jeg er ganske god når jeg bare vil!! Og planen gikk som smurt. Mamma og pappa tenkte som så at det kanskje var noe vaselin og gasbind i den prestegården, så vi gikk dit. Gadd ikke å vræle hele turen altså, målet var jo i sikte..
Vel inne i prestegården var det masse folk. Mamma drev å viste frem fingeren min til kreti og pleti og alle sa huff og uff og stakkar liten. Men hvor var kanelbollene?? Fant ut at det var smart å vræle litt igjen, og å bite i fingeren for å få det til å virke litt ekte. Hun jenta var på plass, men hun hadde ikke fått tak i noen boller hun heller.. Jeg var veldig spent på om mamma ville bite på agnet og gi meg en sånn bolle til trøst...
Det holdt på å gå helt galt!! For akkurat da de bollene åpenbarte seg og jeg vrælte enda høyere for å få mamma til å forstå at jeg bare måtte ha en sånn bolle, så gikk hun bare rett forbi dem!! Inn på badet der hun og dama fra søndagsskolen begynte å smøre fingeren min med en kaktus!! Altså, det var vel en plante som het alovera, men det var på ingen måte en kanelbolle. HALLO!! Hva må man gjøre for å bli forstått da?? Presten kom også. Det hjalp jo ingenting for han kom med bandasje slik at hele handa mi ble surret inn og helt ubrukelig til å spise kanelbolle med.
Enda værre ble det. Når vi endelig kom tilbake til det kakebordet så hadde jo både Eir og Isa fått kanelbolle, og enda værre, hun jenta hadde en hun også! Og mamma, hva gjør hun, at det går an, forsøker å få meg til å leke med en tråbil!
Så ENDELIG. Det kom ei dame forbi med et brett. På brettet lå det masse kanelboller! Og mamma tok en og jeg vrælte så høyt jeg overhodet klarte!! Så puttet hun en bit i munnen på meg og jeg ble helt, helt stille.... Nå måtte hun da vel fatte og begripe?? Og vet dere hva? Mamma ble så opptatt av å prate med ei dame at hun puttet bit etter bit inn i munnen på meg. Lure meg sa ingenting, bare gapte og tygget og var helt, helt stille--- Slapp å bruke hendene i det hele tatt så den bandasjen var egentlig helt ok!
Jenta hadde helt rett. Kanelboller må være det beste i hele verden!! Hun var foressten et imponerende syn. Smøg seg rundt blandt alle de kaffegjestene og tok kanelbolle etter kanelbolle! Hun er min helt skal jeg si dere! Hun ble tatt på fersken til slutt, av pappaen, men da hadde hun fått mye mer enn meg. Sikkert to stykker i allefall. Jeg vurderte å vræle igjen men da skulle vi gå.
Når vi kom hjem var jeg så sliten at jeg sov i nesten tre timer. Så fikk jeg pizza til middag og fikk herje vilt med Isa, mamma, pappa og Eir til langt over sengetid så dagen ble slett ikke ille.
Isa driver å planlegger bursdagen min. Hun bekymrer seg mest over om jeg får krone, men jeg håper bare at hun husker kanelboller!!
Yme Sirius, den brannskadde..
Ris og ros fra Isa..
Hei.
Lørdag. Denne herligste av alle ukedager. Lørdager her hos oss starter under et pledd i sofaen. Det vil si, de starter som regel med en hvinende Isa som kommer som en rakett ut av rommet og roper til alle som vil og ikke vil høre at DET ER LØRDAG!!!!!!!!!! Etter at man har inntatt ett eller annet som defineres som "ordentlig mat, slik at man ikke får vondt i magen" får man lørdagsgodt. Vi har funnet ut at inntak av sukker er like greit på morgenen så slipper man stigende rus rett før sengetid. BarneTV sees jo uansett hele dagen så det blir jo hipp som happ.. Dog er disse rolige stunder foran TV blitt rent stressende, da en godterityv har inntatt huset. Yme skulle så inderlig gjerne hatt tak i det so skjuler seg i de skålene, men enn så lenge når han ikke helt frem..
Isa var forøvrig i støtet i dag. I morges på badet satt hun på do og filosoferte... "Mamma, vi har mange sjetne (skitne) klea her i huset!" Jeg måtte innrømme at det antakelig hadde samlet seg en del kleshauger siden mormor dro ja.... Da slo hun til: "hvess du ikke snart vaska nåkka klea mamma, så trur eg di kleshaugan voks heilt opp tel taket!! Har du tænkt å vask klea i dag? Du burde gjær dæ!!" Av prinsipp så har jeg ikke satt på en eneste maskin med klær i dag. Men Henning har flyttet kleshaugene ned på vaskerommet slik at vår yngste datter skal slippe å se dem..
Plassert som dårlig husmor tenkte jeg å gjøre det godt igjen med en bedre middag. Etter gårdagens relativt labre servering fant jeg ut at vårruller måtte være på sin plass. Jeg er flink til å lage vårruller. De blir kjempegode. Hvis du vil ha oppskriften så har jeg skrevet om dem før.
Og gjett om mammahjertet ble varmt, for Isa tok igjen for sin krasse kritikk fra før på dagen. Først danset hun en jubeldans rundt bordet for å vise at dagens middag var høyst ønsket. Videre haglet det med godord når vi var begynt å spise. Jeg nevner i fleng: "Dette va heilt nydelig mamma" "Mamma, du er bærre god tel dæ hær!!" "Mamma du e bæstast i verden!" og sist men ikke minst, viktig å merke seg at hun verdsetter timene jeg brukte på kjøkkenet: "Dette va glimrende arbeid mamma!!"
Så det er ikke bare veien til mannens hjerte (han liker vårruller han også) som går gjennom maten, men tydeligvis veien til Isas også!
Ps: For de som lurer, Eir er betydelig bedre og har nå funnet ut at hun antakelig ønsker seg en hundrelapp som premie når klistremerkene er ferdig opptellt. Imøtekomes med glede.
Lørdag. Denne herligste av alle ukedager. Lørdager her hos oss starter under et pledd i sofaen. Det vil si, de starter som regel med en hvinende Isa som kommer som en rakett ut av rommet og roper til alle som vil og ikke vil høre at DET ER LØRDAG!!!!!!!!!! Etter at man har inntatt ett eller annet som defineres som "ordentlig mat, slik at man ikke får vondt i magen" får man lørdagsgodt. Vi har funnet ut at inntak av sukker er like greit på morgenen så slipper man stigende rus rett før sengetid. BarneTV sees jo uansett hele dagen så det blir jo hipp som happ.. Dog er disse rolige stunder foran TV blitt rent stressende, da en godterityv har inntatt huset. Yme skulle så inderlig gjerne hatt tak i det so skjuler seg i de skålene, men enn så lenge når han ikke helt frem..
Nei Yme, NEI!!!! Det er storesøsters godteri! NEI!!!! |
Isa var forøvrig i støtet i dag. I morges på badet satt hun på do og filosoferte... "Mamma, vi har mange sjetne (skitne) klea her i huset!" Jeg måtte innrømme at det antakelig hadde samlet seg en del kleshauger siden mormor dro ja.... Da slo hun til: "hvess du ikke snart vaska nåkka klea mamma, så trur eg di kleshaugan voks heilt opp tel taket!! Har du tænkt å vask klea i dag? Du burde gjær dæ!!" Av prinsipp så har jeg ikke satt på en eneste maskin med klær i dag. Men Henning har flyttet kleshaugene ned på vaskerommet slik at vår yngste datter skal slippe å se dem..
Plassert som dårlig husmor tenkte jeg å gjøre det godt igjen med en bedre middag. Etter gårdagens relativt labre servering fant jeg ut at vårruller måtte være på sin plass. Jeg er flink til å lage vårruller. De blir kjempegode. Hvis du vil ha oppskriften så har jeg skrevet om dem før.
Og gjett om mammahjertet ble varmt, for Isa tok igjen for sin krasse kritikk fra før på dagen. Først danset hun en jubeldans rundt bordet for å vise at dagens middag var høyst ønsket. Videre haglet det med godord når vi var begynt å spise. Jeg nevner i fleng: "Dette va heilt nydelig mamma" "Mamma, du er bærre god tel dæ hær!!" "Mamma du e bæstast i verden!" og sist men ikke minst, viktig å merke seg at hun verdsetter timene jeg brukte på kjøkkenet: "Dette va glimrende arbeid mamma!!"
Så det er ikke bare veien til mannens hjerte (han liker vårruller han også) som går gjennom maten, men tydeligvis veien til Isas også!
Ps: For de som lurer, Eir er betydelig bedre og har nå funnet ut at hun antakelig ønsker seg en hundrelapp som premie når klistremerkene er ferdig opptellt. Imøtekomes med glede.
fredag 18. januar 2013
Gastronomisk fredag.
Hei.
Dagen i dag får man si har vært en gastronomisk opplevelse.. eller ikke..
Dagen startet med at Eir helt frivillig la seg ned på badegulvet og fikk en øyedråpe i øyet. Hun har funnet ut hva hun ønsker seg i premie nemlig... Mobiltelefon!!! Dumme, dumme meg sa jo i går at hun måtte tenke over hva hun skulle få i premie uten å sette vilkår overhodet, så om noen har noen ideer til hvordan jeg skal få oss ut av denne knipen uten å bli kalt løgner og det som verre er tas de imot med takk!
Men natten hadde ikke vært så god. Faren, som lå i skuffen, kunne rapportere om en natt med mye vridning frem og tilbake og klaging på høyre øre. Jeg brukte jo kvelden i går på å forsøke å grave ut noe voks fra det øret, men mislyktes, så før skola tok jeg ungen med på legekontoret. Der har vi en fancy vannpistol som fikser sånt. Og ikke minst legesekretærer som kan bruke den. Nå måtte jeg trå til med en veldig lang og tynn pinsett, men samarbeid er tingen!
Med voksproppen vel ute var det fritt innsyn til en blomstrende ørebetennelse.
Litt drøyt å sende ungen på skola med BÅDE ørebetennelse og øyekatar, (jeg har nevnt at kontaktlærer er min søster??) selv om allmenntilstanden der og da sa at faren ville få en ikke helt rolig dag med henne hjemme.
Uansett.. Jeg hadde jo glemt å smøre matpakke til meg selv, så jeg overtalte Eir til å spise frokost på legekontoret før jeg kjørte henne hjem. Polarbrød med salami. Yeay! NOT!
Eir nektet å dele på vaniljeyoughurten og blåbærene, kjip som hun var. Jeg angret forferdelig på at jeg har ramlet av Susanne Kaluza-kjøret og ikke lengre gir ungene fristende matpakker.... Øverst er bilde av dagens matpakke, under er bilder av slik de var før jeg begynte å jobbe igjen...
Til lunch var jeg noe utsultet. En vennlig labmedarbeider tok turen til Joker og kom tilbake med Lasagne som ble behørig varmet i mikroen etter oppskriften. Med plasten på, men med hull... Slik lasagne er en gjenganger på kontoret. Alle turnusleger blir hekta og betjeningen på Joker lever under et stadig trusselbilde av iltre leger som kjefter når det er tomt.. Vi har vurdert å bestille rett fra leverandør, men er ikke kommet så langt. Selvfølgelig var lasagnen ledsaget av en Pepsi Max så blodsukker og humør steg flere hakk.
En telefon hjem i tretiden avslørte ingen store overraskelser. Eir var ikke dødssyk, Yme var i storslag og hadde rasert huset og Henning hadde ingen plan for middag..
Da jeg hentet Isa ringte jeg hjem for en statusoppdatering og undrenes tid er ikke over dere! Henning hadde svingt seg rundt og sto over grytene. En endeløs jubelsene i baksetet fortsatte hele turen hjem da middagen skulle bestå av tomatsuppe. For å si det mildt så liker Isa tomatsuppe!! Man kan synge sanger om tomatsuppe dersom man er riktig glad faktisk!
Jeg er også ganske glad i tomatsuppe. Fikk alltid det når jeg var syk når jeg var lita, vi hadde det til formiddagsmat på julaften for pappa likte ikke risengrynsgrøt... Men for Henning stakkar, er vel tomatsuppe så langt ned på matstigen som man kan komme.. Og så blir man ikke så veldig mett av tomatsuppe..
Henning er på nattevakt så jeg ble overlatt til meg selv ved 6-tiden. Litt ukeslutt/småsyk/bare trøtt-slitne unger gjorde at jeg hadde tre sovende barn før klokka åtte...
TLC, en fantastisk TV-kanal for oss som liker hjernedød underholdning viste Masterchef Australia. Der laget de noen snertne kanapeer av østers og eplegele... En rask titt i frysern for å se om vi hadde noen liggende...
Dårlig med kanapeer i fryseren, Findus fiskegrateng var det nærmeste jeg kom. Inn i ovnen og så var det bare å vente en times tid. Ikke en lyd fra loftet..
Akkurat i det jeg satte gaffelen i en fristende findus hørtes vræl fra babycallen. Når jeg gikk opp trappa hørtes vræl fra Isas rom også. Etter litt sjonglering av våkne unger, sitting ved en sprinkelseng til jeg fikk nerveskade under armen og bortdovnede fingre og litt trøst av en treåring som syntes rommet var det skumleste i verden men som tilslutt sovnet mens jeg la Yme, tuslet jeg ned trappa og bort til min nå ganske så kalde findus fiskegrateng...
I morgen er det lørdag og jeg satser på bedre tider. I mellomtiden har jeg fortsatt julebrus fra EC Dahls og litt julekonfekt å trøste meg med!
Dagen i dag får man si har vært en gastronomisk opplevelse.. eller ikke..
Dagen startet med at Eir helt frivillig la seg ned på badegulvet og fikk en øyedråpe i øyet. Hun har funnet ut hva hun ønsker seg i premie nemlig... Mobiltelefon!!! Dumme, dumme meg sa jo i går at hun måtte tenke over hva hun skulle få i premie uten å sette vilkår overhodet, så om noen har noen ideer til hvordan jeg skal få oss ut av denne knipen uten å bli kalt løgner og det som verre er tas de imot med takk!
Men natten hadde ikke vært så god. Faren, som lå i skuffen, kunne rapportere om en natt med mye vridning frem og tilbake og klaging på høyre øre. Jeg brukte jo kvelden i går på å forsøke å grave ut noe voks fra det øret, men mislyktes, så før skola tok jeg ungen med på legekontoret. Der har vi en fancy vannpistol som fikser sånt. Og ikke minst legesekretærer som kan bruke den. Nå måtte jeg trå til med en veldig lang og tynn pinsett, men samarbeid er tingen!
Med voksproppen vel ute var det fritt innsyn til en blomstrende ørebetennelse.
Litt drøyt å sende ungen på skola med BÅDE ørebetennelse og øyekatar, (jeg har nevnt at kontaktlærer er min søster??) selv om allmenntilstanden der og da sa at faren ville få en ikke helt rolig dag med henne hjemme.
Uansett.. Jeg hadde jo glemt å smøre matpakke til meg selv, så jeg overtalte Eir til å spise frokost på legekontoret før jeg kjørte henne hjem. Polarbrød med salami. Yeay! NOT!
Eir nektet å dele på vaniljeyoughurten og blåbærene, kjip som hun var. Jeg angret forferdelig på at jeg har ramlet av Susanne Kaluza-kjøret og ikke lengre gir ungene fristende matpakker.... Øverst er bilde av dagens matpakke, under er bilder av slik de var før jeg begynte å jobbe igjen...
Til lunch var jeg noe utsultet. En vennlig labmedarbeider tok turen til Joker og kom tilbake med Lasagne som ble behørig varmet i mikroen etter oppskriften. Med plasten på, men med hull... Slik lasagne er en gjenganger på kontoret. Alle turnusleger blir hekta og betjeningen på Joker lever under et stadig trusselbilde av iltre leger som kjefter når det er tomt.. Vi har vurdert å bestille rett fra leverandør, men er ikke kommet så langt. Selvfølgelig var lasagnen ledsaget av en Pepsi Max så blodsukker og humør steg flere hakk.
En telefon hjem i tretiden avslørte ingen store overraskelser. Eir var ikke dødssyk, Yme var i storslag og hadde rasert huset og Henning hadde ingen plan for middag..
Da jeg hentet Isa ringte jeg hjem for en statusoppdatering og undrenes tid er ikke over dere! Henning hadde svingt seg rundt og sto over grytene. En endeløs jubelsene i baksetet fortsatte hele turen hjem da middagen skulle bestå av tomatsuppe. For å si det mildt så liker Isa tomatsuppe!! Man kan synge sanger om tomatsuppe dersom man er riktig glad faktisk!
Jeg er også ganske glad i tomatsuppe. Fikk alltid det når jeg var syk når jeg var lita, vi hadde det til formiddagsmat på julaften for pappa likte ikke risengrynsgrøt... Men for Henning stakkar, er vel tomatsuppe så langt ned på matstigen som man kan komme.. Og så blir man ikke så veldig mett av tomatsuppe..
Henning er på nattevakt så jeg ble overlatt til meg selv ved 6-tiden. Litt ukeslutt/småsyk/bare trøtt-slitne unger gjorde at jeg hadde tre sovende barn før klokka åtte...
TLC, en fantastisk TV-kanal for oss som liker hjernedød underholdning viste Masterchef Australia. Der laget de noen snertne kanapeer av østers og eplegele... En rask titt i frysern for å se om vi hadde noen liggende...
Dårlig med kanapeer i fryseren, Findus fiskegrateng var det nærmeste jeg kom. Inn i ovnen og så var det bare å vente en times tid. Ikke en lyd fra loftet..
Akkurat i det jeg satte gaffelen i en fristende findus hørtes vræl fra babycallen. Når jeg gikk opp trappa hørtes vræl fra Isas rom også. Etter litt sjonglering av våkne unger, sitting ved en sprinkelseng til jeg fikk nerveskade under armen og bortdovnede fingre og litt trøst av en treåring som syntes rommet var det skumleste i verden men som tilslutt sovnet mens jeg la Yme, tuslet jeg ned trappa og bort til min nå ganske så kalde findus fiskegrateng...
I morgen er det lørdag og jeg satser på bedre tider. I mellomtiden har jeg fortsatt julebrus fra EC Dahls og litt julekonfekt å trøste meg med!
torsdag 17. januar 2013
Øyekatar...
Hei..
Litt hektisk dag på jobb i dag. Skal ikke si at det raste inn med uforutsette hendelser, men det gjorde det.. Men det er jo litt moro når det er travelt og da.. Men så fortsatte det å rase inn med uforutsette hendelser også etter kontortid så når jeg omsider tuslet opp trappa hjemme var Yme i pysjen, Isa i kledelig morgenkåpe etter et aldri så lite kveldsbad og Eir satt og myste med et øye på barneTV...
Eir så litt ut som en enøyd vaskebjørn med en kledelig rødfarge rundt høyre øye. På spørsmål hva som var skjedd var det en hel del sannsynlige og usannsynlige forklaringer.
1: Pappaen hadde sunget så høyt til en barbiefilm at hun måtte le kjempemasse og midt i latterkrampen ramlet hun og slo øyet i en armlen på en stol...... Faren hadde selvfølgelig ikke ment å skade henne så hun tilgav ham.. Avkreftet av faren som sterkt benektet at dette hadde skjedd...
2: Noen krasjet i henne da de kjørte akebrett i friminuttet på skola.... Mulig forklaring. Rødheten kunne jo være en begynnende blåveis, men det forklarte ikke den stadig økende tårefloden..
3: Hun hadde endelig fått øyekataren hun har ventet på siden jul... (Min datter har en skjult hypokonder i magen og det var forferdelig urettferdig at Yme fikk lov å spise antibiotika hele jula)
Mest sannsynlig forklaring.
Etter lekselesning med stadig mer nys, mer snørr og en mer og mer tydelig forklaring på øyekataren tok legemammaen frem Fucithalmic.
Fucithalmic er øyedråper. De skal tas to ganger per dag, og det skal IKKE gå mer enn tolv timer mellom hvert drypp. Dette har man jo som kjent i badeskuffen i tilfelle kriser som dette, da man ikke kan sende smittsomme barn i barnehage eller på skole. Smitten stoppes effektivt av et drypp...
Men så var det dette dryppet da... Har dere forsøkt å dryppe en unge som ikke vil bli dryppet i øyet? Vel, vi har vært gjennom dette før.. Da hun var to år klarte vi fortsatt å få dette til ved at en av oss satt oppå henne og den andre knep opp øyet og dryppet. Denne metoden funker dårlig nå... Hun er blitt altfor sterk og jeg har en misstanke om at hun kan huske det til neste gang og i værste fall fortelle om det til andre... Fortlat på feil måte kan det høres ganske dramatisk ut...
Etter at den første stormende jubelen over å endelig få noe medisin hadde lagt seg, kom jo Eir på at hun alldeles ikke liker øyedråper.. Tårer, tårer, tårer... Lite empatisk mamma sier vi SKAL dryppe øyedråper i det øyet..
Trinn 1: Pedagogisk forklaring. Eir, du har en infeksjon på øyet, da trenger du medisin for at det skal bli bedre! Funker ikke i det hele tatt...
Trinn 2: Lette trusler. Eir, hvis ikke mamma får dryppe deg i øyet, så får jeg ringe Lukas (den andre legen) og så må han gjøre det på legekontoret.. Funker i allefall ikke
Trinn 3: Lett fysisk tilnærming: Se her nå, legg deg bak også holder mamma hodet ditt og åpner øyet ditt... Hyl, vræl, totalt mislykket.
Så tar man en runde foran speilet, viser frem rødt øye, prøver trinn 1 på nytt.. Dårlig respons.
Trinn 4: Litt mer alvorlige trusler. Hvis jeg ikke får dryppe i øyet ditt så blir du blind! Først blir øyet en stor ball med puss og infeksjon og så faller det ut!! Vrælene når nye høyder, for hun må jo se når vi skal til lekeland i Danmark i sommer!! Mitt svar er i følge henne ikke akkurat medfølende når jeg sier at ja, da er det bare å dryppe i det øyet da.
Finnes det ingen andre muligheter???? Jo Kloramfenicol som må dryppes seks ganger om dagen og i tillegg ha på salve på natta.. Til og med Eir innser at det er et langt dårligere alternativ...
Trinn 5: Kanskje vi skal lage en klistremerkekalender?? Det gjør vi!! Så kan du ønske deg en premie når du har dryppet morgen og kveld alle dagene som trengs....
Og med dette enkle femtrinnsprogrammet fikk jeg dryppet en dråpe Fucithalmic i et betent øye..
At kvelden videre forløp med å forsøke å få ut en vokspropp av et øre som i følge eieren nok helt sikkert hadde en betennelse får bli et annet blogginnlegg.. Legesekretæren på kontoret er herved advart, det kommer en kunde for øreskylling i morgen! 08:00!! Kunden bærer mitt etternavn og kan gjenkjennes på at hun har et rødt øye...
Litt hektisk dag på jobb i dag. Skal ikke si at det raste inn med uforutsette hendelser, men det gjorde det.. Men det er jo litt moro når det er travelt og da.. Men så fortsatte det å rase inn med uforutsette hendelser også etter kontortid så når jeg omsider tuslet opp trappa hjemme var Yme i pysjen, Isa i kledelig morgenkåpe etter et aldri så lite kveldsbad og Eir satt og myste med et øye på barneTV...
Eir så litt ut som en enøyd vaskebjørn med en kledelig rødfarge rundt høyre øye. På spørsmål hva som var skjedd var det en hel del sannsynlige og usannsynlige forklaringer.
1: Pappaen hadde sunget så høyt til en barbiefilm at hun måtte le kjempemasse og midt i latterkrampen ramlet hun og slo øyet i en armlen på en stol...... Faren hadde selvfølgelig ikke ment å skade henne så hun tilgav ham.. Avkreftet av faren som sterkt benektet at dette hadde skjedd...
2: Noen krasjet i henne da de kjørte akebrett i friminuttet på skola.... Mulig forklaring. Rødheten kunne jo være en begynnende blåveis, men det forklarte ikke den stadig økende tårefloden..
3: Hun hadde endelig fått øyekataren hun har ventet på siden jul... (Min datter har en skjult hypokonder i magen og det var forferdelig urettferdig at Yme fikk lov å spise antibiotika hele jula)
Mest sannsynlig forklaring.
Etter lekselesning med stadig mer nys, mer snørr og en mer og mer tydelig forklaring på øyekataren tok legemammaen frem Fucithalmic.
Fucithalmic er øyedråper. De skal tas to ganger per dag, og det skal IKKE gå mer enn tolv timer mellom hvert drypp. Dette har man jo som kjent i badeskuffen i tilfelle kriser som dette, da man ikke kan sende smittsomme barn i barnehage eller på skole. Smitten stoppes effektivt av et drypp...
Men så var det dette dryppet da... Har dere forsøkt å dryppe en unge som ikke vil bli dryppet i øyet? Vel, vi har vært gjennom dette før.. Da hun var to år klarte vi fortsatt å få dette til ved at en av oss satt oppå henne og den andre knep opp øyet og dryppet. Denne metoden funker dårlig nå... Hun er blitt altfor sterk og jeg har en misstanke om at hun kan huske det til neste gang og i værste fall fortelle om det til andre... Fortlat på feil måte kan det høres ganske dramatisk ut...
Etter at den første stormende jubelen over å endelig få noe medisin hadde lagt seg, kom jo Eir på at hun alldeles ikke liker øyedråper.. Tårer, tårer, tårer... Lite empatisk mamma sier vi SKAL dryppe øyedråper i det øyet..
Trinn 1: Pedagogisk forklaring. Eir, du har en infeksjon på øyet, da trenger du medisin for at det skal bli bedre! Funker ikke i det hele tatt...
Trinn 2: Lette trusler. Eir, hvis ikke mamma får dryppe deg i øyet, så får jeg ringe Lukas (den andre legen) og så må han gjøre det på legekontoret.. Funker i allefall ikke
Trinn 3: Lett fysisk tilnærming: Se her nå, legg deg bak også holder mamma hodet ditt og åpner øyet ditt... Hyl, vræl, totalt mislykket.
Så tar man en runde foran speilet, viser frem rødt øye, prøver trinn 1 på nytt.. Dårlig respons.
Trinn 4: Litt mer alvorlige trusler. Hvis jeg ikke får dryppe i øyet ditt så blir du blind! Først blir øyet en stor ball med puss og infeksjon og så faller det ut!! Vrælene når nye høyder, for hun må jo se når vi skal til lekeland i Danmark i sommer!! Mitt svar er i følge henne ikke akkurat medfølende når jeg sier at ja, da er det bare å dryppe i det øyet da.
Finnes det ingen andre muligheter???? Jo Kloramfenicol som må dryppes seks ganger om dagen og i tillegg ha på salve på natta.. Til og med Eir innser at det er et langt dårligere alternativ...
Trinn 5: Kanskje vi skal lage en klistremerkekalender?? Det gjør vi!! Så kan du ønske deg en premie når du har dryppet morgen og kveld alle dagene som trengs....
Og med dette enkle femtrinnsprogrammet fikk jeg dryppet en dråpe Fucithalmic i et betent øye..
At kvelden videre forløp med å forsøke å få ut en vokspropp av et øre som i følge eieren nok helt sikkert hadde en betennelse får bli et annet blogginnlegg.. Legesekretæren på kontoret er herved advart, det kommer en kunde for øreskylling i morgen! 08:00!! Kunden bærer mitt etternavn og kan gjenkjennes på at hun har et rødt øye...
onsdag 16. januar 2013
Øvelse gjør mester...
Hei.
Vi driver og trener i Casa Didriksen for tiden. Det vil si, jeg tror jeg må ordlegge meg mer konkret for noen fysisk aktivitet utover det som er høyst nødvendig bedrives ikke. Ikke av voksne som kunne trenge det i alle fall...
Nei, mer presist så driver vi og øver oss... Hver på vårt område..
Eir øver på en sang. Jeg blir sprø.. Tydeligvis lærer de bare to og to linjer av den sangen på skola så de to første linjene som går noe slikt som at det ringler i noen bjeller og skinner i noen hus eller noe slikt går på repeat om igjen og om igjen og om igjen...De skal visst bruke denne sangen til noe viktig så den MÅ øves på. Helst i mikrofonen Isa fikk til jul.. Jeg blir litt smågal av sanger jeg ikke kan hverken melodi eller tekst til så jeg håper inderlig at de lærer mer i musikktimen i morgen! Helst skulle hun hatt med noter hjem slik at jeg kunne lært meg den..
Yme øver seg på å gå. Han forstår ikke helt hvorfor selv enda, men det kommer seg. I tillegg øver han på å si bok! Foreløpig mangler vi en K som vi leter fortvilt etter.. Men vi er blitt en racer på å vinke og å si hadet når folk går. Soving på natta gidder han ikke å øve seg på.. Tror han mener at slikt er for pyser!! I tillegg prøver vi å knuse decibelskalaen når vi roper.. Mulig det kommer av at han hadde den ørebetennelsen men han må altså ROPE HØYT for å få frem poenget sitt. Dette har ført til at Eir går rundt med hørselvern og synger på sangen hun øver på enda høyere!
Henning øver seg på å ikke bruke høyre arm til tunge ting. Han er under myndige instruksjoner fra en nordsvensk fysioterapeut. Jeg tror jeg vil anbefale henne balltre ved neste behandling for enn så lenge så går øvingen ikke så bra. Det er stort sett min feil , siden jeg hele tiden ber ham om ting som å gå ut med søpla, montere barnestoler, rydde i boden, sette serviser opp i øverste hylle, så det er mulig balltreet bør brukes på meg..
Jeg selv øver meg på å ikke spise så mye sjokolade. Det går rett og slett dritdårlig!! Jeg fant ut på mandag kveld, der jeg satt på kontoret under en haug av papir, vaktradioen ulte og verden var trist at jeg hadde et DIGERT lager med sjokolade i kontorskuffen min.. Det ble kjøpt inn lenge før jul som krisekost dersom blodsukkeret skulle falle faretruende på vakt.. Vel, vi har onsdag i dag og det er kun smuler igjen... Restene av julesjokoladen, eller det vil si all julesjokoladen som vi hadde glemt vi hadde til jul, og som befant seg i diverse hyller i boden...... Ikke så mye igjen av den heller... Krisen er at det jo er evigheter til jeg skal på noen som helst shopping så en slik der strikk man bruker på bukseknappen når man er gravid kan sendes meg i posten dersom noen har en liggende...
Så har vi Isamor. Hun driver og øver seg på å lese. For noen uker siden fant hun igjen favorittbøkene sine. De hadde den forferdelige mammaen lagt i Ymes bokhylle. Vel hun fant tilslutt alle sju og utbrøt gledesstrålende at "dette va eitt gledelig gjænsyn mamma!!"
Så siden da har hun vært sett med nesa godt nedi "min første bok om" ett eller annet hver ettermiddag. Torsdag og fredag da jeg hentet henne i barnehagen satt hun også med nesa i en bok. Hun kunne imidlertid rapportere at "æ ha desværre ikke lært mæ å læs i dag heiller!"
Helga har gått med til å lete etter Apper til Ipaden som kunne være henne til hjelp, for de "e ikke så go å lær nån å læs i barnehagen, main må gå på skola da!!" Labbe Langøre ble godt mottatt.
Så må jeg innrømme at jeg har vært noe fraværende på "lær og lese"-fronten de siste dagene, jeg har vært på jobb stort sett til sengetid og vel så det. Men i dag var det mammatid med ungene. Isa erklærte at hun måtte ha en aktivitetsbok med bokstaver i for å øve seg!
Jeg lette nå frem en fantastisk "lær og lese med leseløver" og gjett hva. Ungen har lært seg å lese! Og stave. Kryssord med ord på tre bokstaver ble løst uten hjelp fra mor, storesøster begynte å få en bekymret rynke i panna for om lillesøster faktisk kunne dette her, så hun trådte inn i rollen som lærer for å ha kontroll på saken.
Så på sengekanten, der jeg faktisk fikk lov å lese en historie og ikke måtte høre på gjennomgangen av "min første bok om farger.." spurte jeg forsiktig. "Hvordan har du lært deg å lese da Isa?" Svaret jeg fikk var vel mer et lite stikk i hjertet enn noe annet for... "de va jo ingen som hjalp mæ så da mått æ jo bare lær det av stæmman i hodet!!"
Så legger jeg all legetankegang til side og tolker ikke på værste vis at Isa har stemmer i hodet, men er så stolt, så stolt, så stolt over min kjempestore treåring som har lært seg å lese!!
Øvelse gjør mester og det er tydelig at de små har mer viljestyrke enn alle store her i huset :)
Vi driver og trener i Casa Didriksen for tiden. Det vil si, jeg tror jeg må ordlegge meg mer konkret for noen fysisk aktivitet utover det som er høyst nødvendig bedrives ikke. Ikke av voksne som kunne trenge det i alle fall...
Nei, mer presist så driver vi og øver oss... Hver på vårt område..
Eir øver på en sang. Jeg blir sprø.. Tydeligvis lærer de bare to og to linjer av den sangen på skola så de to første linjene som går noe slikt som at det ringler i noen bjeller og skinner i noen hus eller noe slikt går på repeat om igjen og om igjen og om igjen...De skal visst bruke denne sangen til noe viktig så den MÅ øves på. Helst i mikrofonen Isa fikk til jul.. Jeg blir litt smågal av sanger jeg ikke kan hverken melodi eller tekst til så jeg håper inderlig at de lærer mer i musikktimen i morgen! Helst skulle hun hatt med noter hjem slik at jeg kunne lært meg den..
Yme øver seg på å gå. Han forstår ikke helt hvorfor selv enda, men det kommer seg. I tillegg øver han på å si bok! Foreløpig mangler vi en K som vi leter fortvilt etter.. Men vi er blitt en racer på å vinke og å si hadet når folk går. Soving på natta gidder han ikke å øve seg på.. Tror han mener at slikt er for pyser!! I tillegg prøver vi å knuse decibelskalaen når vi roper.. Mulig det kommer av at han hadde den ørebetennelsen men han må altså ROPE HØYT for å få frem poenget sitt. Dette har ført til at Eir går rundt med hørselvern og synger på sangen hun øver på enda høyere!
Henning øver seg på å ikke bruke høyre arm til tunge ting. Han er under myndige instruksjoner fra en nordsvensk fysioterapeut. Jeg tror jeg vil anbefale henne balltre ved neste behandling for enn så lenge så går øvingen ikke så bra. Det er stort sett min feil , siden jeg hele tiden ber ham om ting som å gå ut med søpla, montere barnestoler, rydde i boden, sette serviser opp i øverste hylle, så det er mulig balltreet bør brukes på meg..
Jeg selv øver meg på å ikke spise så mye sjokolade. Det går rett og slett dritdårlig!! Jeg fant ut på mandag kveld, der jeg satt på kontoret under en haug av papir, vaktradioen ulte og verden var trist at jeg hadde et DIGERT lager med sjokolade i kontorskuffen min.. Det ble kjøpt inn lenge før jul som krisekost dersom blodsukkeret skulle falle faretruende på vakt.. Vel, vi har onsdag i dag og det er kun smuler igjen... Restene av julesjokoladen, eller det vil si all julesjokoladen som vi hadde glemt vi hadde til jul, og som befant seg i diverse hyller i boden...... Ikke så mye igjen av den heller... Krisen er at det jo er evigheter til jeg skal på noen som helst shopping så en slik der strikk man bruker på bukseknappen når man er gravid kan sendes meg i posten dersom noen har en liggende...
Så har vi Isamor. Hun driver og øver seg på å lese. For noen uker siden fant hun igjen favorittbøkene sine. De hadde den forferdelige mammaen lagt i Ymes bokhylle. Vel hun fant tilslutt alle sju og utbrøt gledesstrålende at "dette va eitt gledelig gjænsyn mamma!!"
Så siden da har hun vært sett med nesa godt nedi "min første bok om" ett eller annet hver ettermiddag. Torsdag og fredag da jeg hentet henne i barnehagen satt hun også med nesa i en bok. Hun kunne imidlertid rapportere at "æ ha desværre ikke lært mæ å læs i dag heiller!"
Helga har gått med til å lete etter Apper til Ipaden som kunne være henne til hjelp, for de "e ikke så go å lær nån å læs i barnehagen, main må gå på skola da!!" Labbe Langøre ble godt mottatt.
Så må jeg innrømme at jeg har vært noe fraværende på "lær og lese"-fronten de siste dagene, jeg har vært på jobb stort sett til sengetid og vel så det. Men i dag var det mammatid med ungene. Isa erklærte at hun måtte ha en aktivitetsbok med bokstaver i for å øve seg!
Jeg lette nå frem en fantastisk "lær og lese med leseløver" og gjett hva. Ungen har lært seg å lese! Og stave. Kryssord med ord på tre bokstaver ble løst uten hjelp fra mor, storesøster begynte å få en bekymret rynke i panna for om lillesøster faktisk kunne dette her, så hun trådte inn i rollen som lærer for å ha kontroll på saken.
Er det en E i flyyyyyyyyy? |
Så på sengekanten, der jeg faktisk fikk lov å lese en historie og ikke måtte høre på gjennomgangen av "min første bok om farger.." spurte jeg forsiktig. "Hvordan har du lært deg å lese da Isa?" Svaret jeg fikk var vel mer et lite stikk i hjertet enn noe annet for... "de va jo ingen som hjalp mæ så da mått æ jo bare lær det av stæmman i hodet!!"
Så legger jeg all legetankegang til side og tolker ikke på værste vis at Isa har stemmer i hodet, men er så stolt, så stolt, så stolt over min kjempestore treåring som har lært seg å lese!!
Øvelse gjør mester og det er tydelig at de små har mer viljestyrke enn alle store her i huset :)
tirsdag 15. januar 2013
Spiser kirsebær med de store en fjorten dagers tid..
Hei.
Da jeg begynte å blogge i høst var det etter at jeg hadde latt meg inspirere av særlig to bloggere. Det var Pia med bloggen Pias verden og det var bloggen Casa Kaos. Etterhvert har jeg også funnet flere blogger som jeg lar meg inspirere av.
Så det er med litt beven og ærefrykt at jeg i kveld gikk inn på Foreldremanualen, en flott side med mye bra blogginnlegg for oss som er litt på mammakjøret og familiekjøret, for å se hvem som var nominert til årets mammablogg i ulike kategorier.
Og der, sammen med mine to store inspiratører (heter det det?), fant jeg meg selv under kategorien Årets morsomste mammablogg. Så nå sitter jeg her med en virkelig følelse av å spise kirsebær med de store..
Nå kan man vel neppe sammenligne dette her med å være nominert til Oscar, ei heller Golden Globe. Det kommer neppe på fremsiden av VG, sannsynligvis neppe på fremsiden til "mamma" heller, men jeg syns det er forferdelig moro dette her, bedre er jeg ikke.
Da jeg begynte å skrive tenkte jeg at det kanskje ville være moro for slekta å følge litt med på hva ungene gjorde. Etter hvert har det blitt morsommere og morsommere å skrive fordi jeg forstår at folk kjenner seg igjen i hverdagen vår og at enkelte finner det ustyrtelig morsomt at jeg på ingen måte er perfekt, men tør å fortelle om det.. Det er en kjempegod avkobling der alle dagens mas, kjas, beskjeder, bekymringer og hendelser forsvinner ut i tåka en stund når jeg sitter foran tastaturet.
Så om du finner bloggen min litt morsom så tar jeg gjerne imot din stemme. Man kan stemme frem til 29.Januar.
Dersom du er ny her inne så kan du jo gjerne titte inn på noen gamle innlegg. Yme er jo en gutt med mye på hjertet, Isa hjelper gjerne til med leselekser, jeg trodde der en stund at jeg hadde triplet vekta mi over natta og båtturer er ikke min sterke side men jeg elsker Pepsi Max!
Nå er det litt kvalitetstid med mamma som får Casa Didriksen til å gå rundt for tiden!
Da jeg begynte å blogge i høst var det etter at jeg hadde latt meg inspirere av særlig to bloggere. Det var Pia med bloggen Pias verden og det var bloggen Casa Kaos. Etterhvert har jeg også funnet flere blogger som jeg lar meg inspirere av.
Så det er med litt beven og ærefrykt at jeg i kveld gikk inn på Foreldremanualen, en flott side med mye bra blogginnlegg for oss som er litt på mammakjøret og familiekjøret, for å se hvem som var nominert til årets mammablogg i ulike kategorier.
Og der, sammen med mine to store inspiratører (heter det det?), fant jeg meg selv under kategorien Årets morsomste mammablogg. Så nå sitter jeg her med en virkelig følelse av å spise kirsebær med de store..
Nå kan man vel neppe sammenligne dette her med å være nominert til Oscar, ei heller Golden Globe. Det kommer neppe på fremsiden av VG, sannsynligvis neppe på fremsiden til "mamma" heller, men jeg syns det er forferdelig moro dette her, bedre er jeg ikke.
Da jeg begynte å skrive tenkte jeg at det kanskje ville være moro for slekta å følge litt med på hva ungene gjorde. Etter hvert har det blitt morsommere og morsommere å skrive fordi jeg forstår at folk kjenner seg igjen i hverdagen vår og at enkelte finner det ustyrtelig morsomt at jeg på ingen måte er perfekt, men tør å fortelle om det.. Det er en kjempegod avkobling der alle dagens mas, kjas, beskjeder, bekymringer og hendelser forsvinner ut i tåka en stund når jeg sitter foran tastaturet.
Så om du finner bloggen min litt morsom så tar jeg gjerne imot din stemme. Man kan stemme frem til 29.Januar.
Dersom du er ny her inne så kan du jo gjerne titte inn på noen gamle innlegg. Yme er jo en gutt med mye på hjertet, Isa hjelper gjerne til med leselekser, jeg trodde der en stund at jeg hadde triplet vekta mi over natta og båtturer er ikke min sterke side men jeg elsker Pepsi Max!
Nå er det litt kvalitetstid med mamma som får Casa Didriksen til å gå rundt for tiden!
søndag 13. januar 2013
Trykk liker på facebokksiden min da vel!!
Hei.
I dag blir det et kort innlegg. Det er fordi jeg igjen må skrive noe fornuftig til "Å eg veit" Lokalavisa i Gildeskål. Som sist gang er hjernen helt tom og jeg sitter her og finner på alt mulig annet å gjøre..
Men tenkte rett og slett å drive litt reklame for meg selv..
Jeg har en Facebookside for bloggen min. Facebooksiden lyder det overraskede navnet Livet i Casa Didriksen :) Per akkurat nuh så er det hele 99 personer som liker den. (snaaaaaart hundre!!)Jeg har ikke vært så aktiv på den siden, men jeg legger ut link til alle blogginnleggene mine der.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne å bli litt mer aktiv på den facebooksiden. Kanskje legge ut linker til andre fornuftige, morsomme, håpløse eller interessante blogginnlegg. Poste små statuser også når jeg ikke har skrevet et nytt innlegg. Og så tenkte jeg at jeg skulle skille litt på min private Facebookside og bloggens.
Til nå har jeg lagt ut link til alle innlegg på bloggen også på min private status. Nå er det vel antakelig slik, uansett hvor merkelig det enn høres ut, at ikke alle mine venner på min private facebookside er interessert i å lese min blogg. De burde selvsagt være det, men det er jo deres valg. Så jeg tenkte at jeg skulle slutte å linke til bloggen fra den private statusen. Mulig det fortsatt blir å skje en eller annen gang når jeg synes jeg har skrevet noe briljant, men ikke til vanlig.
Så alle dere som bruker å gå inn på bloggen via Facebook og som ikke har trykt "liker" på bloggens facebookside bør gjøre det nå. Da får dere link hver gang som før :)
Ellers så er jeg blitt mer og mer fan av Instagram. På Instagram heter jeg casadidriksen. Instagram er morsomt synes jeg. Ikke bare for å vise alle andre bilder av seg og sitt, men har funnet ut at det er en kjekk måte å samle minner fra hverdagen. Telefonen har jeg jo stort sett med meg, til forskjell fra fotoapparatet.. Og så er det så mange morsomme tilleggsapper der du kan lage kollasjer og andre ting av bildene.. Så dersom du vil se mer av dagene enn jeg viser her på bloggen så er det bare å følge meg :)
Her er et knippe fra helga: Yme på butikk, Yme på kafe, paprikaplanten som har overlevd fra i sommer og nå har en snart rød paprika og Eir og Yme som fant frem sparken i dag..
Men nå må jeg dra meg selv litt i nakken og skrive noen berikende ord til avisa. I morgen er det vakt. Henning er tilbake i jobb så vi reddes atter en gang av mormor. Ungene gråter ikke for å si det sånn.. Yme sover litt bedre på natta, men en par tre ganger må vi protestere på å bli sultet i hjel.... I ettermiddag har han dog stappet i seg laks og potet, en diger tallerken grøt og Drikki til kvelds, så helsesøster kan ta det med ro, han taper seg ikke....
I dag blir det et kort innlegg. Det er fordi jeg igjen må skrive noe fornuftig til "Å eg veit" Lokalavisa i Gildeskål. Som sist gang er hjernen helt tom og jeg sitter her og finner på alt mulig annet å gjøre..
Men tenkte rett og slett å drive litt reklame for meg selv..
Jeg har en Facebookside for bloggen min. Facebooksiden lyder det overraskede navnet Livet i Casa Didriksen :) Per akkurat nuh så er det hele 99 personer som liker den. (snaaaaaart hundre!!)Jeg har ikke vært så aktiv på den siden, men jeg legger ut link til alle blogginnleggene mine der.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne å bli litt mer aktiv på den facebooksiden. Kanskje legge ut linker til andre fornuftige, morsomme, håpløse eller interessante blogginnlegg. Poste små statuser også når jeg ikke har skrevet et nytt innlegg. Og så tenkte jeg at jeg skulle skille litt på min private Facebookside og bloggens.
Til nå har jeg lagt ut link til alle innlegg på bloggen også på min private status. Nå er det vel antakelig slik, uansett hvor merkelig det enn høres ut, at ikke alle mine venner på min private facebookside er interessert i å lese min blogg. De burde selvsagt være det, men det er jo deres valg. Så jeg tenkte at jeg skulle slutte å linke til bloggen fra den private statusen. Mulig det fortsatt blir å skje en eller annen gang når jeg synes jeg har skrevet noe briljant, men ikke til vanlig.
Så alle dere som bruker å gå inn på bloggen via Facebook og som ikke har trykt "liker" på bloggens facebookside bør gjøre det nå. Da får dere link hver gang som før :)
Ellers så er jeg blitt mer og mer fan av Instagram. På Instagram heter jeg casadidriksen. Instagram er morsomt synes jeg. Ikke bare for å vise alle andre bilder av seg og sitt, men har funnet ut at det er en kjekk måte å samle minner fra hverdagen. Telefonen har jeg jo stort sett med meg, til forskjell fra fotoapparatet.. Og så er det så mange morsomme tilleggsapper der du kan lage kollasjer og andre ting av bildene.. Så dersom du vil se mer av dagene enn jeg viser her på bloggen så er det bare å følge meg :)
Her er et knippe fra helga: Yme på butikk, Yme på kafe, paprikaplanten som har overlevd fra i sommer og nå har en snart rød paprika og Eir og Yme som fant frem sparken i dag..
Men nå må jeg dra meg selv litt i nakken og skrive noen berikende ord til avisa. I morgen er det vakt. Henning er tilbake i jobb så vi reddes atter en gang av mormor. Ungene gråter ikke for å si det sånn.. Yme sover litt bedre på natta, men en par tre ganger må vi protestere på å bli sultet i hjel.... I ettermiddag har han dog stappet i seg laks og potet, en diger tallerken grøt og Drikki til kvelds, så helsesøster kan ta det med ro, han taper seg ikke....
Ikke akkurat det jeg forventet meg....
Hei.
Lørdag og etter en litt langdryg legging av diverse småsøsken benket jeg, Eir, Henning og mormor oss i sofaen.
På bordet hadde vi nachos, så Eir var særdeles fornøyd med kveldens servering. Hun hadde både mild og medium tacosaus, rømme og kjøttdeig på siden i tillegg så her var alt duket for en fantastisk kveld.
Jeg hadde leid film i kveld. Her i huset har vi sett alle Barbiefilmer som er å se. En "all time favorite" i den sjangeren er "Nøtteknekkeren". Derfor tenkte jeg at jeg hadde skutt gullfuglen da jeg i Jokers utleiehylle fant denne godbiten:
Vakkert bilde på fronten og teksten bak kunne fortelle følgende:
En helt ny film med kritikerroste skuespillere som Elle Fanning, Nathan Lane, Frances de la Tour og John Turturro. Bli med Mary på et spennende eventyr der nøtteknekkeren hennes plutselig blir levende og tar henne med til en magisk verden fylt av fantastiske leker, søtsaker og dansende feer. Mary oppdager snart at den onde musekongen truer kongeriket, og for å redde nøtteknekkeren må Mary løse en hemmelig gåte som kan befri prinsen og kongeriket hans.
En sjekk av aldersgrense fortalte at filmen hadde sjuårsgrense og ble beskrevet som en familiefilm/barnefilm. Jeg så for meg en lys og trivelig film med dansende barn, feer og sukkertøystenger i skjønn forening.
Intet kunne vært lengre fra sannheten! Forferdelige, forferdelige filmen!!! For det første så har de nå byttet navn på heltinnen. Hun burde jo hett Clara, men heter altså Mary. Allerede her begynte Eir å klage. Mary har noen merkelige foreldre som forlater dem på julaften. Heldigvis kommer onkel Albert (som er Albert Einstein og synger en fin sang om relativitetsteorien. Han liker ikke Freud og er glad han slipper å gå i juleselskap med ham!) Enn så lenge irriterer man seg bare over at filmen er merkelig, men det blir værre.
Bla, bla bla, Mary får nøtteknekkeren hos onkel Albert,nøtteknekkeren blir levende, Mary blir med på eventyr, leker blir levende, isdronningen hever forbannelsen på nøtteknekkeren slik at Mary forstår at han er en gutt... Ennå bare merkelig, men ikke ille...
Så blir det ille. Rottene kommer. Rottene er soldater iført tyske uniformer fra krigen. De har tatt over byen som prinsen regjerte og driver nå og mørklegger byen ved å brenne alle lekene til barna der. Lekene blir samlet inn i store hauger som sendes til "røykfabrikken" Menneskene som ikke gjør som rottene sier blir brukt til slavearbeidere i røykfabrikken. Likhetene er slående til tyskere, 2.verdenskrig, jødeforfølgelse, gassovner og konsentrasjonsleirer.
Eir er helt forvirret og kjenner absolutt ikke igjen nøtteknekkeren, barbiestyle... Jeg må sjekke aldersgrensen en gang til og får mamma til å bekrefte at jeg leste rett. Vi ser litt mer..
Rottekongens mor, rottedronningen er en transvestitt... Ikke en særlig vakker en heller. I ført stayup, hofteholder og korsett er han jo et syn.. "Hvorfor er dronninga en mann som har kledt seg ut mamma???" Nei si det du..
Rottekongen kommer og kidnapper nøtteknekkeren. I kampscenen som utvikler seg forandrer rottekongen seg fra å være en relativt dårlig sminket rottemann til å bli rene Alien med lange huggtenner som vokser ut av munnen og diverse lignende ekle saker. Mormor skvetter bakover i sofaen.. Eir kryper med ett inntil meg...
Nå begynner vi å diskutere at vi kanskje heller bare skal avslutte filmkvelden og gå å legge oss. I det nøtteknekkeren forfølges av noen metallhunder som også gjerne kunne vært med i Alien 3, men som tydeligvis er rottenes robothunder tar Eir mormor i hånden og beslutter at det nok er bedre å gå på rommet å lese bok for dette var en kjempeteit film og absolutt ikke noe nøtteknekker!!
Jeg og Henning så ferdig filmen. Det blir ikke bedre. Rottekongen står på balkongen og roper til sine undersotter. Likheten er slående til Hitler.
Det ender jo godt. Prinsen får sitt rike tilbake, etter endel kampsener jeg ikke helt forstår er aldersgrense 7 år. Å smelle til noen i hodet med en spade så de klines utover en vegg for eksempel..
Altså, forferdelig, forferdelig film, der man ikke på noe som helst vis advares på forhånd av teksten eller bilder på coveret.
Herved er dere advart!
Lørdag og etter en litt langdryg legging av diverse småsøsken benket jeg, Eir, Henning og mormor oss i sofaen.
På bordet hadde vi nachos, så Eir var særdeles fornøyd med kveldens servering. Hun hadde både mild og medium tacosaus, rømme og kjøttdeig på siden i tillegg så her var alt duket for en fantastisk kveld.
Jeg hadde leid film i kveld. Her i huset har vi sett alle Barbiefilmer som er å se. En "all time favorite" i den sjangeren er "Nøtteknekkeren". Derfor tenkte jeg at jeg hadde skutt gullfuglen da jeg i Jokers utleiehylle fant denne godbiten:
Vakkert bilde på fronten og teksten bak kunne fortelle følgende:
En helt ny film med kritikerroste skuespillere som Elle Fanning, Nathan Lane, Frances de la Tour og John Turturro. Bli med Mary på et spennende eventyr der nøtteknekkeren hennes plutselig blir levende og tar henne med til en magisk verden fylt av fantastiske leker, søtsaker og dansende feer. Mary oppdager snart at den onde musekongen truer kongeriket, og for å redde nøtteknekkeren må Mary løse en hemmelig gåte som kan befri prinsen og kongeriket hans.
En sjekk av aldersgrense fortalte at filmen hadde sjuårsgrense og ble beskrevet som en familiefilm/barnefilm. Jeg så for meg en lys og trivelig film med dansende barn, feer og sukkertøystenger i skjønn forening.
Intet kunne vært lengre fra sannheten! Forferdelige, forferdelige filmen!!! For det første så har de nå byttet navn på heltinnen. Hun burde jo hett Clara, men heter altså Mary. Allerede her begynte Eir å klage. Mary har noen merkelige foreldre som forlater dem på julaften. Heldigvis kommer onkel Albert (som er Albert Einstein og synger en fin sang om relativitetsteorien. Han liker ikke Freud og er glad han slipper å gå i juleselskap med ham!) Enn så lenge irriterer man seg bare over at filmen er merkelig, men det blir værre.
Bla, bla bla, Mary får nøtteknekkeren hos onkel Albert,nøtteknekkeren blir levende, Mary blir med på eventyr, leker blir levende, isdronningen hever forbannelsen på nøtteknekkeren slik at Mary forstår at han er en gutt... Ennå bare merkelig, men ikke ille...
Så blir det ille. Rottene kommer. Rottene er soldater iført tyske uniformer fra krigen. De har tatt over byen som prinsen regjerte og driver nå og mørklegger byen ved å brenne alle lekene til barna der. Lekene blir samlet inn i store hauger som sendes til "røykfabrikken" Menneskene som ikke gjør som rottene sier blir brukt til slavearbeidere i røykfabrikken. Likhetene er slående til tyskere, 2.verdenskrig, jødeforfølgelse, gassovner og konsentrasjonsleirer.
Eir er helt forvirret og kjenner absolutt ikke igjen nøtteknekkeren, barbiestyle... Jeg må sjekke aldersgrensen en gang til og får mamma til å bekrefte at jeg leste rett. Vi ser litt mer..
Rottekongens mor, rottedronningen er en transvestitt... Ikke en særlig vakker en heller. I ført stayup, hofteholder og korsett er han jo et syn.. "Hvorfor er dronninga en mann som har kledt seg ut mamma???" Nei si det du..
Rottekongen kommer og kidnapper nøtteknekkeren. I kampscenen som utvikler seg forandrer rottekongen seg fra å være en relativt dårlig sminket rottemann til å bli rene Alien med lange huggtenner som vokser ut av munnen og diverse lignende ekle saker. Mormor skvetter bakover i sofaen.. Eir kryper med ett inntil meg...
Nå begynner vi å diskutere at vi kanskje heller bare skal avslutte filmkvelden og gå å legge oss. I det nøtteknekkeren forfølges av noen metallhunder som også gjerne kunne vært med i Alien 3, men som tydeligvis er rottenes robothunder tar Eir mormor i hånden og beslutter at det nok er bedre å gå på rommet å lese bok for dette var en kjempeteit film og absolutt ikke noe nøtteknekker!!
Jeg og Henning så ferdig filmen. Det blir ikke bedre. Rottekongen står på balkongen og roper til sine undersotter. Likheten er slående til Hitler.
Det ender jo godt. Prinsen får sitt rike tilbake, etter endel kampsener jeg ikke helt forstår er aldersgrense 7 år. Å smelle til noen i hodet med en spade så de klines utover en vegg for eksempel..
Altså, forferdelig, forferdelig film, der man ikke på noe som helst vis advares på forhånd av teksten eller bilder på coveret.
Herved er dere advart!
fredag 11. januar 2013
Skriblerier.
Hei.
For lenge siden hadde jeg et innlegg på bloggen om at det kom til å bli travelt på jobb fremover. Det handlet om forskjellene jeg opplever mellom oss på bygda og byene der forskrifter og regler absolutt er skrevet etter hva som skjer sentralt.
Innlegget førte til at jeg ble bedt om å skrive en liten sak rundt temaet til et blad som heter Doktor i Nord. Doktor i Nord er et medisinsk tidskrift som i mange år har gledet leger i de tre nordligste landsdelene. Ja det har gledet leger utenfor også, men stoffet har kommet nordfra. Nå er det desverre slik at det var det siste nummeret av Doktor i Nord som nå kom, men der fikk altså jeg æren av å være med.
Innlegget jeg skrev hadde tittelen Det er langt fra byen og hit. Bladet i sin helhet finner man på Nordland Legeforening sin hjemmeside.
Så fikk jeg en hyggelig mail i dag. Jeg har jo i mitt lille hode vært litt skeptisk til hele innlegget, var litt redd for å bli oppfattet som ung, naiv og bakstreversk. Men så fikk jeg mail fra Nasjonalt senter for Distrikstsmedisin. De syntes tydeligvis ikke at det var så bakstreversk allikevel så de ville legge innlegget ut på nettsiden sin. Uten å tenke meg om så svarte jeg ja, så nå ligger det også der. Litt moro må jeg jo innrømme. Ekstra moro at de også har linket til bloggen :) :)
Vel dere får ha en hyggelig kveld folkens. Nå skal jeg legge meg for det ble litt lite soving i natt. Forsøker å få Yme til å slutte med flaske på natta, det foregår ikke uten protester for å si det mildt....
For lenge siden hadde jeg et innlegg på bloggen om at det kom til å bli travelt på jobb fremover. Det handlet om forskjellene jeg opplever mellom oss på bygda og byene der forskrifter og regler absolutt er skrevet etter hva som skjer sentralt.
Innlegget førte til at jeg ble bedt om å skrive en liten sak rundt temaet til et blad som heter Doktor i Nord. Doktor i Nord er et medisinsk tidskrift som i mange år har gledet leger i de tre nordligste landsdelene. Ja det har gledet leger utenfor også, men stoffet har kommet nordfra. Nå er det desverre slik at det var det siste nummeret av Doktor i Nord som nå kom, men der fikk altså jeg æren av å være med.
Innlegget jeg skrev hadde tittelen Det er langt fra byen og hit. Bladet i sin helhet finner man på Nordland Legeforening sin hjemmeside.
Så fikk jeg en hyggelig mail i dag. Jeg har jo i mitt lille hode vært litt skeptisk til hele innlegget, var litt redd for å bli oppfattet som ung, naiv og bakstreversk. Men så fikk jeg mail fra Nasjonalt senter for Distrikstsmedisin. De syntes tydeligvis ikke at det var så bakstreversk allikevel så de ville legge innlegget ut på nettsiden sin. Uten å tenke meg om så svarte jeg ja, så nå ligger det også der. Litt moro må jeg jo innrømme. Ekstra moro at de også har linket til bloggen :) :)
Vel dere får ha en hyggelig kveld folkens. Nå skal jeg legge meg for det ble litt lite soving i natt. Forsøker å få Yme til å slutte med flaske på natta, det foregår ikke uten protester for å si det mildt....
Kjære Gunhild og Jørn!!
Yme her!
Den gåinga går det fremover med skal jeg si dere. I går gikk jeg åtte skritt, i dag ti. Jeg har funnet ut at dersom man holder seg i en hvit firkant med kjede på så går det altså helt utmerket å gå! Jeg holder den høyt opp i lufta og da går bena mine i allefall tildels fremover. Det hender at det ene benet vil gå litt sidelengs, men da drar jeg litt ekstra i den firkanten, tar et knebøy også er det full fart fremover igjen. Jeg har faktisk klart det uten den firkanten, men det funker aller best med den!
Den gåinga går det fremover med skal jeg si dere. I går gikk jeg åtte skritt, i dag ti. Jeg har funnet ut at dersom man holder seg i en hvit firkant med kjede på så går det altså helt utmerket å gå! Jeg holder den høyt opp i lufta og da går bena mine i allefall tildels fremover. Det hender at det ene benet vil gå litt sidelengs, men da drar jeg litt ekstra i den firkanten, tar et knebøy også er det full fart fremover igjen. Jeg har faktisk klart det uten den firkanten, men det funker aller best med den!
For det haster litt med den gåinga skjønner dere. Det er blitt helt uholdbart å være meg! Det er derfor jeg skriver dette brevet til Gunhild og Jørn. Isa har fortalt at pappaen til to i barnehagen heter Jørn og han jobber i barnevernet! Han jobber der sammen med Gunhild. Gunhild og Jørn er kjempetrivelige! Det sier mamma også, men hun skal bare passe seg! De bryr seg om barn! De passer på at barna har det bra og de kjefter på mammaer og pappaer som ikke er snille! Vel, de kan ta seg en tur hit sier jeg bare!!
Mamma er blitt helt rabiat om jeg må få uttrykke meg på en litt sterk måte. Her har vi hatt det SÅÅ koselig på natta. Hun har jo lagt meg i den sprinkelsenga en stund først, men så når jeg har sovet en stund og hvilt meg så har jeg jo fått komme over i dobbeltsenga.. Der har vi kost oss hele natta. Jeg liker jo best å ligge på armen hennes. At den dovner bort og er generelt svak etter en bittebitteliten carpaltunnelsyndromepisode i graviditeten og en tennisalbue fra tidligere er vel ikke min feil?? Dessuten så er puta til mamma så god. At jeg trenger litt over halve er bare fordi den er så liten.. I tillegg så er det så deilig å spise på natta. Jeg synes ikke at tre-fire flasker er noe å snakke om.. Klart jeg ikke er så sulten på dagen, men da er det jo så mye annet spennende å gjøre, så hvem trenger vel å spise da? Nei, jeg har vært stålende fornøyd med denne ordningen og ser ingen grunn til å endre på dette her.
Men nå har altså mamma bestemt at jeg skal legge meg ned å sove i den hersens sprinkelsenga på kvelden. Uten at hun sitter der og holder på meg slik at kroppen min ikke bare spretter opp i stående av seg selv. Kun med hjelp av fire kosebamser, en koseklut, en sutt og en tåteflaske mener hun at jeg skal klare å ligge i ro nede i den senga til jeg sovner. Hun går jo ikke langt avgårde da, hun satt på en stol der ved senga, gikk litt ut på badet, var i døra så jeg så henne, satt mer på den stolen ved senga, men det er jo ikke det samme!! Så jeg vrælte da. Vrælte og vrælte og vrælte!! I evigheter. Så ble jeg lei og la meg ned og så surt på henne til jeg sovna..
Trodde jo i går kveld at det var slutt på dette tullet, at hun hadde tatt til vett og gitt seg, men neida. Alt ble bare verre! Først skulle jeg jo legge meg å sove i den senga igjen. Så jeg vrælte!! Og vrælte litt mer.. Så ble jeg lei og lå og så surt på henne til jeg sovna. Og det var da ting bare utviklet seg helt ut av proposjoner! For når jeg våknet der rundt ett, utsultet, utmattet, fortvilet og lett hysterisk og forventet en deilig tåteflaske og litt kos.... Hva var det jeg fikk??? Bare kos! Det må hun jo tro at jeg gidder! Ligge der i armkroken å kose og ikke få en eneste dråpe melk???? Fyttirakkern sier jeg. Så jeg vrælte, og vrælte, kunne jo være at hun hadde glemt tåteflaska, men ting tydet ikke på at hun hadde tenkt å gå å hente den. Så jeg vrælte litt mer da.
Nå skal det jo sies at jeg fikk ligge i fanget på mamma hele natta. Det er i grunnen godt å ligge i et fang. Men det er jo mye bedre å ligge i det fanget å drikke melk!! Hun prøvde på et tidspunkt der rundt fem å legge meg på sida av seg, men jeg fikk klamret meg fast i tommelen i det minste slik at den armen skulle dovne skikkelig bort! Det synes jeg hun fortjener!
Så Gunhild og Jørn, dere forstår at det bare er å komme på uanmeldt besøk her.... Ta en skikkelig prat med mamma slik at hun forstår at det ikke går an å behandle gullklumpen sin sånn. Mormor kom i går og prøvde å si noe, men mamma nektet jo høre på det! Men jeg tror at dere vil ha litt mer tyngde.. Leggetid bruker å være fra halv sju, det er bare å gå etter hylene, jeg viser vei!!
I kveld var jeg foressten så lei av det hele at jeg likegodt la meg ned og så surt på mamma til jeg sovna. Hun satt nå der på den stolen og sang so ro lillemann, hva nå det skal være godt for. I dag har jeg spist masse mat hele dagen i tilfelle hun har tenkt å sulte meg i natt igjen. Gleder meg til i morgen. Da er pappa kommet hjem fra Lofoten. Han skal få høre hvor fælt jeg har hatt det!! Hvis jeg ikke blir så god til å gå at jeg rekker å stikke av før han står opp da.. Må bare få opp den grinda...
Fortvilet rop om hjep..... Yme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)