Hjemmebesøk av doktorn? God medisin?

Hei.

Før i verden, når det å være lege var et kall og ikke en jobb, reiste doktoren ut til pasientene sine. I storm og stille, vinter og vår dro de ut. Om det var med hest og vogn, hest og slede, reinsdyr og slede, robåt eller til fots kunne jo variere. Doktoren kom, så på den gamle, eller også den bittelille som lå der i senga og ofte lå på sitt siste og sa noen salige ord. Man kan vel lure på hvem som var til mest nytte i gitte situasjoner, doktoren eller presten.. Det er klart, enkelte ganger kunne jo faktisk doktoren gjøre en forskjell, det fantes da behandlingsmetoder på den tiden også.

Før i tiden, når det å være lege var et kall og ikke en jobb, da hadde ikke doktoren så mye å hjelpe seg med. Han hadde stetoskop. Han hadde sine hender. Han hadde luktesans og smakssans. Han så på pasienten og vurderte kliniske tegn. Det å vurdere kliniske tegn er en kunst som mer og mer forsvinner i dagens teknologiske verden. Hvem ser vel om ungen har inndragninger når han puster når vi bare kan ta et røntgenbilde... Og doktoren slo fast med ubestridelig autoritet at det var det eller det som feilte.  Enten kunne man behandle eller så fikk man heller kontakte før omtalte prest. Så dro doktoren den lange veien hjem.

Nå er tiden noe anderledes. Selvfølgelig bruker vi stetoskop fortsatt. Jeg bruker både øyne og hender når jeg undersøker. Jeg bruker ikke smaksans i samme monn som da de smakte på urinen for å kjenne om det var sukker i den. Til det har jeg urinstix.. Luktesans bruker jeg faktisk endel og jeg prøver å holde ved like det de lærte meg på studiet om å se på klinikken.

Men jeg har så mye mer som hjelper meg i hverdagen. Legejournalen for eksempel. Med epikriser fra sykehus og spesialister. Med medisinlister og oversikt over hvilke røntgenundersøkelser som har vært gjort. Der mine egne notater fra fire år tilbake faktisk kan gi meg mye og god informasjon i dag. "Men alt som står der vet jo pasienten.." sier du. "Jo, jo" sier jeg. Tenk tilbake for fire år siden, den gang du var innlagt på medisinsk avdeling. Eller var det kirurgen kanskje? Noe med magen i allefall. Hva sa de egentlig at de så på den ultralyden? Husker du at stoffskifteprøvene som den gang var tatt var litt i grenseland og at de egentlig sa at du burde får kontrollert dem om en stund? Og gamlemor på 83. Husker hun navnet på alle medisinene sine? Eller datteren som er på besøk akkurat denne uken, har hun oversikt over dem? Var dosen på SeloZok 50 eller 100 milligram?

EKG, CRP, Spirometri, test for StrepA, graviditetstest, urinstix, otoskop, oftalmoskop, utstyr for småkirurgi, medisinskapet, hjertestarter, pariapparat, sug, O2. Måler for Hb, blodsukker og saturasjon.
For ikke å snakke om ordentlig lys. Ordentlig lys er undervurdert.
Det er klart, alt dette kan bæres med, det blir litt å dra på, men man KAN i teorien drasse med seg alt dette. Apparater som blir tatt med blir fortere ødelagt og utslitt, men det er ingen umulighet. Selv om det i praksis er akkurat det.

Poenget mitt er at hjemmebesøk er noe som man unntaksvis bør gjøre som lege. Når et menneske er sykt og trenger lege så tenker jeg at det er legens største oppgave å gi pasienten den best mulige undersøkelsen. Undersøkelsen som faglig sett gir det beste og riktigste resultatet.

Man kan godt argumentere for at syke mennesker skal slippe å dra seg opp av senga, ut på tur til legekontoret for så å transporteres hjem igjen. Det er jo mye enklere at legen som er frisk og rask kommer hjem til pasienten. Det er bedre service det og syke mennesker slipper ut på langtur.

Man hører ofte at "hun er nå så gammel, hun fortjener den servicen den er at legen kommer på hjemmebesøk" Da tenker jeg "fortjener hun ikke å få den beste undersøkelsen som hun kan få?" Fortjener hun ikke å få antibiotika fordi legen er sikker på at hun trenger det, og ikke minst hvorfor hun trenger det, i stedet for å få en kur sånn i tilfelle det skulle være noe. Ikke det at man slenger rundt seg med antibiotika, men på et hjemmebesøk er sjansen for å dele ut en unødvendig antibiotikakur ganske mye større enn på legekontoret. Og en unødvendig antibiotikakur trenger ikke bare være dumt for resistensutvikling. Det kan også bli komplikasjoner av det for pasienten som kan få bivirkninger av den.

Små barn med høy feber. "skal vi virkelig kle på dem, ta dem ut i kald luft og sette dem i bilen? Han/hun er jo så syk" Jeg har ikke tall på hvor mange av dem som "er blitt så mye bedre nå enn da han/hun lå i senga hjemme." Snakker vi om falsk krupp så er kanskje den turen ut i bilen det som skulle til for å stoppe hele anfallet.

Jeg mener ikke at leger aldri skal ut på hjemmebesøk. Det finnes mange eksempler på at hjemmebesøk både er indisert og riktig. Og da drar vi ut. Og da SKAL vi dra ut. Men jeg mener at dette bør være unntakene. Ikke standaren. Det skal ikke være slik at om du er over 75 og blir syk så skal dokteren komme hjem til deg av ren automatikk. Heller ikke om du bor der eller der så skal legen heller reise ut enn at pasienten blir fraktet inn.

Den enkelte pasient fortjener alltid den best mulige undersøkelsen. Slik at diagnoser og behandling har størst mulig sjanse for å bli rett. Og forutsetningene for å få dette til er aller best på legekontoret. Ikke inne på et trangt soverom, i litt dårlig lys med en pasient som ikke helt husker og ikke helt vet sin egen sykehistorie.

Av og til så trengs legen der inne på det trange soverommet, i det dårlige lyset og med en dårlig sykehistorie. Men ikke som standard. Pasientene fortjener nemlig bedre!

The Doctor av Luke Fildes

Alenetid.

Hei.

Egentlig så hadde jeg tenkt å skrive et glødende engasjert innlegg om hjemmebesøk versus undersøkelse av pasienter på legekontoret. Men i og med at andre glødende innlegg her inne av og til har skapt endel oppstuss har jeg funnet ut at jeg skal vente bittelitt med å skrive det innlegget. Leste en tråd på facebook nemlig om dette temaet. Der det var mange meninger ute og gikk gitt. Tilslutt satt jeg faktisk fysisk på hendene mine for ikke å delta med liv og lyst i debatten og antagelig skrive noe dumt. Og jeg er litt der enda at jeg bør sitte på hendene mine. For at formuleringene skal bli slik at poengene mine kommer frem. På riktig måte. Men snart.... Da kommer det et engasjert innlegg om hjemmebesøk versus undersøkelse av pasienten på legekontoret. Kanskje i morgen.

Så da blir det heller atter en gang et innlegg om unger.

Eir har besøkt en venninne i dag. Dro rett dit fra SFO. Glad og lykkelig over å slippe å tilbringe atter en ettermiddag sammen med familien sin.

Isa har hatt besøk. Glad og lykkelig også hun. Besteste Sander var på besøk, og Sander har vi ikke sett på ukesvis for de har vært borte så lenge. Gjensynsgleden var på topp og hva de to egentlig gjorde på loftet er uvisst, men det var mye høy latter i allefall.

Så da var det liksom jeg og Yme da. Så når dagens grytebrød var brettet tok jeg med Yme ut en tur for å sykle. Yme liker å sykle. Han har en balansesykkel som han farer avgårde som en vind på. En vind som ikke er helt enkel å fange så jeg er glad vi har laaaaaaaang innkjørsel.

Så vi syklet frem og tilbake og ned bakken mot postkassa og nesten utfor veien og ned i elva. Vi tittet innom faren som drev å kjørte noe material med firehjulingen og vi sjekket at det stadig kjørte biler nede på veien som vi helt klart må passe oss for.

Etter en time gikk vi inn. Yme og PELLE-tibil så barnetv i armkroken min mens en skive polarbrød med leverpostei ble fortært.

Og mens Yme oppslukt så på Kråkeklubben som i dag overnattet ute i skogen og så på ugler tok jeg meg i å tenke at "sånn var det når Eir var lita" Da hadde vi all verdens tid og oppmerksomhet som vi gav til kun henne. Vi lekte med henne hele ettermiddagen, satt på gulvet og stablet tårn og puslet puslespill. BarneTV ble nesten uten untak sett fra et fang mens hun fikk brødskive og påfølgende youghurt.

Ble så smått grepet av panikk der jeg satt. Hvordan skal det gå med Isa og Yme? Oversett og overlatt til seg selv evt behandles kun som søsken og gruppe. I dag har Isa som sagt lekt på loftet med Sander uten å i  det hele tatt interagert med sin mor. Joda, jeg leste Doktor Proktor da hun la seg og vi snakket om hvor fint det hadde vært å ha besøk av Sander når hun la seg, men er det nok? Vi snakker tross alt om 2,5 år med udelt oppmerksomhet som Eir har hatt gleden av og som de andre to aldri får.

Når Yme under sykkelturen gjentok "Yme sykla lamme mamma" (Yme sykler sammen med mamma) ca 74 ganger. Er det utrykk for at han nesten aldri ellers i sitt liv får gjøre noe alene med meg, eller er det fordi 2-åringer stort sett gjentar samme setning 74 ganger når de først kommer i siget?

Hvordan gjør dere andre det? Er dere flinke til å gi alle ungene "alenetid" sammen med dere foreldre og hvordan legger dere det i såfall opp? Yme og jeg hadde i allefall en fin ettermiddag i dag og det var en trøtt og fornøyd Yme som med PELLE-tibil i armkroken sovnet mens han mumlet "Yme sykla! Yme sykla fort!! Sykkel arti!!" Så mulig det egentlig hadde vært hipp som happ for ham hvem som kom halsende bak...

En venn..

Hei.

Her i Casa Didriksen så har ikke kosedyr vært noe som har vært særlig populært. Joda, jeg har tatt vare på den første spraglete leoparden mamma kjøpte til Eir da hun var nyfødt. Jeg har også tatt vare på bamsen og selen Isa og Eir gav Yme når han kom til verden. Men bamser har liksom ikke fanget interessen til noen av mine unger. Dette har forøvrig barnehagen nytt godt av da det alikevel på forunderlig vis samler seg noen bamser i et hus med tre unger.

Nå er bamsesamlingen serdeles avgrenset. Eir har en bamse i senga. Den sitter i hjørnet og brukes som lyddemper for vannflaska som ellers dunkes inn i veggen. Isa har en enorm kosegris som brukes som hodepute og så har hun en hund. Hun er ganske glad i den hunden, men det er ingen krise heller om den ikke er der når hun skal sove.

Yme er vel den som er belemret med flest bamser. Som nevnt så er det den selen som Isa kjøpte da han ble født. Og den lille bamsen med blå genser som Eir kjøpte. Så er det Elfie og Jumpi og Apa som han fikk til jul som liksom må være der sammen med vennebyendyna. Og så rasket han med seg en hund sist vi var på IKEA. Den hunden er veldig myk og kjekk å holde rundt når man skal sove, men som Isa's hund så er det ingen krise om den ikke er der. Ikke de andre heller for så vidt.

Men nå er det ting som tyder på at vi går andre tider i møte. Vi var på handletur på lørdag. Der møtte Yme sin nye bestevenn. Vennen heter PELLE-tibil og er en sort og hvit boble som, ja du har nok gjettet det, ligner mistenkelig på Pelle Politibil.

Det var kjærlighet ved første blikk. Store tårer og protester da bilen for 15 sekunder måtte slippes for at den skulle betales. Senere på resturant, da krisen med vannglasset som ikke var riktig var over, sto Yme og PELLE-tibil i vinduet og så på bilene som kjørte forbi på veien. I bilen på tur hjem satt Yme og PELLE-tibil og så Barbie- en hestefilm sammen.

Da det ble kveld var PELLE-tibil med på stellebordet og etterpå i senga.

PELLE-tibil var med på søndagsskole i går. Tror de fleste som var i kirka fikk med seg PELLE-tibil som kjørte i midtgangen og sa bæbu bæbu. Presten fikk utførlig innføring i at han både kan si WROMM!! og bæbu bæbu. Når vennebyen og barneTV flimrer forbi sitter PELLE-tibil trygt i armkroken og han står pent ved tallerkenen når Yme spiser middag.

PELLE-tibil var med i senga også natt til i dag og da vi skulle i barnehagen var det en ting som var sikkert og det var at PELLE-tibil VÆR MED!!!!!!!!!!! Store tårer og gråt av savn da Yme i barnehagen måtte sette PELLE-tibil i hylla mens han skulle spise frokost. Jeg har en misstanke om at han ble hentet inn etterpå.

I ettermiddag har PELLE-tibil spist taco hos bestemor og bestefar og sett barnetv og spist grove rundstykker til kvelds. Han har overvåket at tannpussen ble gjort ordentlig mens han kjørte på flisene under speilet på badet. Pelle-tibil satte også pris på kveldens lektyre om Thomas toget før han sovnet trygt i armkroken til Yme ved siden av nevnte hund som ble trykket godt ut til siden.

Det er fint å ha en bestevenn. En som står ved ens side i tykt og tynt. En som beskytter en når man er litt redd og en som ler av det samme som du ler av. Om nå denne bestevennen skulle ha fire hjul, rød sirene på taket og være sort og hvit og produsert i Kina så er vel ikke det så nøye. I skrivende stund ligger PELLE-tibil og sover ved siden av et krøllete hode og passer på at intet vondt skjer bestekompisen og det aner meg at i morgen skal de to ut på nye eventyr..

Sorry uskarpt bilde, men i redsel for å vekke PELLE-tibil tok jeg kun et inne på det mørke rommet der..

Skjønnskrift...

Kjære Mariann!

Den boka du har sendt med Eir hjem fra skola.. Den orange der. Den med tre og tre linjer der bokstaver skal formes vakkert og nøyaktig. Du forstår hvilken jeg mener? Den som hver mandag inneholder et dikt som skal overføres i vakker handskrevet skjønnskrift i løpet av uka og leveres på fredag....

Den boka der holder på å gjøre et ellers godt og ømt mor-datterforhold til noe helt annet. Mormor-datterdatterforholdet holder helt på å rakne og vi skal ikke en gang begynne å snakke om far-datterforholdet som nå har dype sprekker i grunnmuren. Nå er kanskje ikke skjønnskrift det faren har helt teket på i utgangspunktet men dog..

Jeg er jo ganske sikker på at de eksemplene som er limt inn i permen fremst der er satt der av en grunn. At man skal se på de bokstavene og bruke dette som en veiledning på hvordan bokstaver skal skrives? Har jeg rett?

Som en liten r for eksempel. Man starter øverst der det er markert med et lite kryss og så tegner man streken ned og opp igjen før man svinger ut mot høyre med en liten durt.. For det er slik man skriver en liten r er det ikke?

IKKE i følge Eir som går i din klasse. I følge Eir skal en liten r begynne nede, streke opp før man streker bittelitte granne ned og så streker ut en durt til høyre... Innmari tungvindt i følge meg, faren, mormoren og din oppskrift. Helt og holdent den eneste måte å skrive en liten r på i følge Eir. Og ungen mener å ha din støtte, for på den første innleveringen der, den med stor A og masse ananasser i setningene, hvor det forøvrig er mange små n'er som også er en kilde til konflikt.. Under der har du skrevet "Fine bokstaver Eir!" Så det så! sier Eir og er strålende fornøyd med den lille r'en og de små n'ene som alle som en startes nede i venstre hjørne.

De små n'ene ser jo litt bedre ut nå enn da vi fikk boka for da var de mer som en omvendt v skrevet i full fart. De tre linjene hjelper veldig på at g og j og p går under grunnlinja. Men det er innmari vanskelig å selge inn argumenter for at g og j og p også skal se slik ut når vi ikke har tre linjer å forholde oss til.

Liten b og liten d tror jeg mormor har lyst til å si noen velvalgte ord om. Det har vel skjeldent vært hørt så intense rop fra mormor, foruten når norske skiskytere bommer på siste skyting og mister gullet. Morfar holdt seg for ørene og Isa så faktisk opp fra iPaden flere ganger. Når mormor gav opp prøvde faren, uten at det gav noe bedre resultat. For både jeg, Henning og mormor mener at man kan skrive en liten d på samme måte som en liten a bare at man fortsetter oppover for å få streken som skal opp... Vel IKKE i følge Eir. Her skal man starte øverst på den streken, lage en fin sving ut nederst før man streker seg opp igjen og lager den magen til venstre. Det er ikke slik det står i din oppskrift. Men også her mener Eir å ha din støtte for på det diktet med stor B om baker Brun og Baker Grå der det også var endel små d'er er det også smilefjes og "fine bokstaver". Sier hun i allefall, vi fikke ikke boka hjem på fredag så jeg har ikke fått sjekket, men jeg antar hun har helt rett.

Vanskelig å argumentere i mot for bokstavene er vitterlig fine. Riktig flotte er de. Rett høyde på de som skal opp og rett lengde på de som skal ned. Stor bokstav i begynnelsen og punktum til slutt. Om jeg bare lukker øynene mens de blir skrevet så ser de bortimot perfekte ut til slutt så jeg forstår godt at du skriver "Flotte bokstaver."

Som du forstår, jeg trenger litt hjelp her. Skal jeg lukke øynene og la det stå til? Er de kryssene fremst i boka bare et forslag som ikke egentlig er noe annet en det. Eller skal jeg fortsette kampen. Viske ut små r'er til det egentlig er et hull i den siden og se hvem som er mest sta av meg og avkommet? Er det resultatet eller prosessen som fører frem til resultatet som er viktig i skjønnskrift? Er det som følgefeil i matte? Og har jeg engentlig rett til å si noe, jeg som knapt skriver tre bokstaver sammenhengende?

Er det egentlig nøye hvordan bokstaven blir skrevet når den ser bra ut til slutt? Jeg synes jo det er uendelig mye lettere på min måte, som ligner ganske mye på den måten de er skrevet i eksemplet ditt, men er det eneste måten man kan gjøre det? Kan det være at Eir har funnet en genial måte som ingen av oss har forstått? Hun er jo ganske smart, så det er slett ikke umulig...

Gleder meg ikke helt til neste uke. Siden diktene til nå har vært med A og B regner jeg med at vi nå er kommet til C. I mitt hode skal man starte øverst og tegne halvsirkelsen nedover, skal man ikke? Trodde det ja. Vel, jeg er ganske sikker på at Eir er av en annen oppfatning. Så her er det duket for kamp..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette brevet annet enn at jeg vil si at vi prøver. Vi prøver og vi prøver, både jeg, Henning, mormor og Eir. Men et lite tips er at når vi nå er kommet så langt som til uke tre i dette skjønnskriftprosjeketet, og jeg aner at vi har minst 26 uker igjen, skjønt hvilket dikt man skal få til på Q er jo uvisst, så kan det være en ide å sende ut et lite støttebrev til oss. En liten lapp med beskjed om at du skjønner hva vi går igjennom og at det kommer til å gå bra til slutt. Jeg regner med at du har vært borti dette flere ganger før. Det har ikke vi. Vi ser ingen lys ende på dette noe sted, mer en endeløs mørk landevei. Men jeg setter min lit til at du vet at det kommer til å gå bra. At liten r plutselig en dag skrives ved at man starter på toppen og at liten p har streken sin under de andre bokstavene også om det ikke er en linje der.. En liten lapp der du deler av denne vissheten hadde vært fantastisk!

På forhånd takk, både for at du tegner smilefjes og forsøker å lære ungene skjønnskrift og for at du forhåpentligvis samler opp restene når vi snart gir opp...

Laila

Bildet er hentet her

Blogaward utdeles.

Hei.
Det går for tiden en blogaward rundt i blogglandia og heldige meg har fått den fra to flotte bloggere nemlig Abelone og Lammelårtanker.Med Liebster award følger ti spørsmål du må svare på. I og med at jeg nå har fått fra to og det dreier seg om ulike spørsmålsett så har jeg vært så frekk at jeg har tatt noen fra hver av dem og svarer etter beste evne..

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?

Jeg startet å blogge fordi jeg syntes det så morsomt ut. Jeg har alltid likt å skrive, men det har jo ikke blitt mye av det etter skoledagene. Dessuten var jeg nysgjerrig på blogglandia som virket å være et spennende univers. Og sist så tenker jeg at dette er et "land" der ungene kommer til å være og da er det greit å være litt kjent med det..
2. Hvilket land kan du IKKE tenke deg å besøke?
Ikke helt sikker, men jeg kjenner ingen stor dragning mot Nord-Korea. Hadde sikker rotet meg bort i noe dumt og ikke kommet meg ut igjen.
3: Hva er din hemmelige drøm.
For å gi mamma og Henning søvnløse netter så må jeg svare at det er å bli firebarnsmamma
4: Hvor lenge har du fulgt bloggen min?
Jeg mener at jeg har fulgt både lammelårtanker og Abelone så godt som helt siden jeg begynte å blogge i sept 2012
5: Hvilket kjøkkenredskap kunne du ikke klart deg uten.
Stekepanna.
6: Hvordan beskriver dine venner deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne vil beskrive deg
Hmm, vet ikke helt hva mine venner vil si. Hjelpsom kanskje, håper de vil si inkluderende. Noen vil nok si asosial da jeg er vanskelig å få ut av huset. Jeg vet heller ikke hvordan bloggleserne vil beskrive meg. Prategal, humoristisk og gal....
7: Hvilket forhold har du til telefonen din?
Så smått avhengig. Alt for avhengig..
8: Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
Jeg og Henning var i Helsinki. Det er en stund siden, men det var veldig fint. Besøk de to kirkene som ligger mot hverandre og dra ut til øya som er et gammelt militært fort som forsvarte byen. 
9: Fortell meg noe jeg ikke vet!Fiji består av 322 øyer. 10: Hvordan ser din drømmedag ut?Akkurat for tiden tror jeg den inneholder en time hos frisør og noen timer med shopping av klær samt søvn..



Det hyggelige med en slik award er jo at man får lov til å gi den videre. Først noen regler. Du som takker ja, skal lenke til meg og lime inn bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og sende de (eller dine egne) videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere (3-5 som har mindre enn 100 følgere, var regelen før) du synes fortjener en pris. Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren. Jeg vet ikke helt hvordan man skal regne det der med følgere. Facebook? Google? Så jeg har tatt fem bloggere jeg liker rett og slett. Kunne tatt mange fler, men mange var allerede omtalt av andre..Her er de som jeg synes fortjener prisen:


Sovebeibibloggen. Fantastiske Gro som skriver så morsomt, ærlig og lett gjenkjennelig om å være førstegangsmamma.. Rimelig fersk i bloggverdenen, med på tur frem og opp..


Fru Jakobsen Trivelig trebarnsmamma som er hjemmeværende. Har mange meninger og skriver gode innlegg både om aktuelle saker og mer hverdagslige. 


To pluss treMamma til tre gutter hvorav to er tvillinger. Skriver ærlige og gode tekster om livet som mamma. Bor for tiden i England. Blogg som gir godfølelse hver gang man stikker innom.

Livets små øyeblikkHanne har så mange fine bilder på bloggen sin. Og ikke minst på instagram. Man blir sittende å drømme seg bort i de bildene. Så er det også veldig hyggelig å følge med på hverdagens små hendelser inne hos henne.

ArtigforkidsaHumor, kunst, flotte tegninger, rå latter og rå ærlig hverdag er det du finner inne hos Hege. Fantastisk.

Så da håper jeg at disse fem deler videre med Liebster award og svarer på følgende ti spørsmål:
1: Hvem inspirerer deg mest i blogglandia?
2: Hvem er helten din i Vennebyen?
3: Hvis du skulle vært politiker for en dag, hvem ville du vært?
4: Steker du i smør eller olje?
5: Helt ærlig, vil du egentlig dele en pose twist eller spise hele selv?
6: Bukse eller skjørt?
7: Har du vært i nordnorge og hvorfor ikke??
8: Hvorfor leser du egentlig bloggen min?
9: Hva ville du ofret for en natt med sammenhengende søvn?
10: Hva tror du er den største forskjellen på hva du og mannen ønsker for de neste fem årene?

x

Karneval

Hei.

"Yme!! I dag er dagen!! Den store dagen, den beste dagen! Det er i dag Yme!! Nå er det bare en time igjen! Tenk Yme, nå skjer det!!"

Isa pratet nonstop fra hun kom hjem fra barnehagen i dag. Mest pratet hun vel til Yme som nok var den som protesterte minst på den ustoppelige strømmen av lovprisninger av dagen i dag.

For dagen i dag har Isa gledet seg til siden klokka åtte 13. mars 2013. Det var nemlig da vi dro hjem fra karnevalet på skola i fjor. Og i dag var ENDELIG DAGEN KOMMET!!! Dagen for karneval på skola. Dagen som i Isas verden er bedre enn julaften, bedre enn nyttår, bedre enn 17 mai og kommer like oppunder bursdagen i mai.

Eir har også gledet seg. Hun hadde i tillegg en plan viste det seg etterhvert. Jeg har ikke gledet meg. Om du ikke husker våre noe rufsete erfaring med karneval så følg linken over her og du vil forstå min skepsis.

Kostymer har vært diskutert. Eir gikk for en oppgradert utgave av fjoråret. Hun stilte som brud. Med mitt brudeslør, sin egen gamle brudepikekjole og en lekker pelsjakke. SMinken var på plass og krøllene i håret likeså. Jeg med brannsår på fingertuppene og minst sju grå hår ekstra etter seansen på badet. Etterpå hadde vi en fotoshoot fotballfruen verdig..

Isa har for lengst bestemt seg at hun skulle dra som Sofia den første. Kjolen lå klar, en kosehund fikk rollen som kaninen kløver og diademet ble vakkert satt på toppen av hodet.

Yme ble under ville protester ikledd ridderkostyme. Han hadde satt seg godt til rette i godstolen med en episode vennebyen på iPad og ville slett ikke på noe karneval. Entusiasmen ble betydelig større da Eir nevnte at det jo var godteri å få der. Ungen slengte på seg hjelmen og stakk sverdet under armen og hoppet ned trappa.

Jeg må få rette en stor takk til foreldrene til femte klasse i år. De har forstått det!! Voksenstyrte leker. Premier til alle. Ingen vinnere i stolleken. Det var en fryd å være på karneval.

Isa hadde tidenes kveld som hun alltid har. Standarreplikken i bilen hjem "Dæ hær va dein bæste fæsten eg noengang har vært på!!" kom også i dag.

Jeg nevnte at Eir hadde en plan.... jeg fant det litt underlig at hun ikke var sammen med noen av klassevenninnene.. Derimot drev hun og sirklet rundt femteklassingene. Fortalte hvor fin kjole hun ene jenta hadde, hvor kjekk han ene gutten var i kostymet sitt, tilbød seg å hjelpe til med å bære stoler på stolleken. Og ble belønnet med prisen for kveldens fineste kostyme! Svært fornøyd med både mine evner til å lage krøller, sin egen evne til å smiske med juryen og juryens evne til å forstå at det var et fantastisk kostyme var også Eir i år fornøyd med karnevalet. Isa kunne ærklære at neste år skulle hun være brud også så jeg får vel lete på FINN.no etter et til brudeslør...

Kveldens overraskelse sto Yme for. Etter å ha spist en pose popcorn, en eske med drops, en kvikklunch og drukket en kopp med vann var han klar. Klar til å innta dansegulvet. Og for en rytme! For en vrikking på stumpen! For en imponerende evne til å stoppe når musikken stoppet under danseleken! Under her skulle det nå vært en video av dansevidunderet, men jeg får ikke til å legge den til så for dere som er spesielt interessert får dere heller se den på instagram der jeg heter @casadidriksen

Og danseløven Yme fikk diplom han også. Kåret til kveldens, ja nettopp, danseløve! Da var danseløven litt trøtt, litt lei og ikke så veldig interessert i å danse lenger. Men svært fornøyd med kvelden også han. "Karnevaaaaal artiiii!!" sier vel det meste.

Joda. Jeg har fått en noe mer positiv innstilling til karneval. Det kan være riktig moro. Det var i allefall det i dag. Lykkelige barn, sovnet som små engler... Livet er herlig!

Ekspertene sier så mye tull for tiden..

Hei.

Casa Kaos kom meg i forkjøpet i dag. Marte har skrevet et glitrende innlegg om tilknytningshysteriet.  Elisabeth Gerhardsen, barnepsykolog har utalt seg om oss forferdelige foreldre som har forlatt barna våre i hendene på andre og dratt avgårde og kost oss helt på egenhand. barna blir selvfølgelig ødelagt av dette. Ei helg borte fra mamma før han/hun fyllte 2 og ungen går en fremtid med totalt ødelagt følelsesliv i møte. Og tenker du å være borte en langhelg så bør ungen være tre og vel så det!

Jeg bare lurer: er verden gått helt av hengslene???

Det er jo enda godt at Yme er fyllt to år tenker jeg. For på lørdag forlot vi stakkaren til den grusomme sjebne det var å tilbringe dagen sammen med bestemor og bestefar. Klokken ni lørdag morgen slapp vi ham, sykkelen og vogna av hos bestemor og bestefar. Så dro jeg, Henning og jentene til byen for å kose oss på kino, shoppe og spise på resturant. Var ikke hjemme før ni og da sov Yme sin skjønneste søvn i senga si og så ingen av oss før han våknet klokka ni på søndag morgen. Og gjett hva?? han kjente meg igjen!! Takk og lov. Han hadde ikke glemt meg!

Jeg vet ikke helt hva som skadet ham mest på lørdag. Om det var når han og bestemor satt i sofaen og så tegnefilm og spiste lørdagsgodt (mulig det skadet tennene litt) eller om det var da han var ute og syklet på balansesykkelen (mulig bestemor fikk litt gangsperre av å springe etter, særlig ned bakken) om det var da han hadde både bestemor og bestefars udelte oppmerksomhet under middagen, da de gikk tur og gikk hjem hit eller når bestemor leste nattahistorie, gav flaske og sang ham i søvn??

Jeg har selvfølgelig studert ham nøye i etterkant. Sett om jeg finner spor av sjelelige sår og separasjonsangst. Kjente et stikk av angst selv da bestemor og bestefar kom til middag i går og han sprang det bena kunne bære ham bort til trappa mens han ropte BESTEMOOOOOOOOOOR!!!! av sine lungers kraft. Men angsten kom av at vi hadde glemt å lukke grinda og jeg var litt usikker på om han klarte å stoppe med de ullsokkene på seg..

Eir overnattet hos mormor første gang da hun var rundt året.  Og etter det titt og stadig. Eirs forhold til mormor, ja egentlig alle barnas forhold til mormor er vel beskrevet til det kjedsommelige her på bloggen... Eir var tre da hun dro på en ukes ferie til østlandet sammen med mamma og pappa. Det gikk alldeles utmerket og jeg vil slett ikke sammenligne det med å tippe slik som barnepsykologen gjør.

"Å utsette langhelgen kan sammenlignes med å helgardere i tipping. Det kan gå bra om dere reiser, men hvorfor ta sjansen..." Argh! Har ikke ord..

Nå sier jeg ikke at du skal forlate ettåringen din i en uke hos mennesker den aldri har møtt før og reise avgårde på tidenes heisatur til Gran Canaria med god samvittighet. Men at unger som har hatt famile rundt seg fra de ble født, der mormor har bært og bært under skrikekvelder, der bestemor har holdt i fang og matet med flaske, der tante har vært innom så godt som daglig og onkel likeså. At de ungene skal ta skade av å bli passet en helg av samme mormor, bestemor, tante eller onkel, nei vet dere hva, det blir for dumt.

Jeg lurer på hva denne barnepsykologen mener om at turnusarbeidere får barn? Hva med de som jobber i nordsjøen? Skal de bare glemme å få barn fordi de per def, i følge barnapsykologen, kommer til å påføre dem dype sår i sjelen? Henning jobber 12-timers-skift. Han drar 0700 og er hjemme igjen ca 0800. Når barna er små betyr ei dagvaktshelg at han ikke ser dem fra fredag kveld til mandag. Fordi de sover når han drar og er lagt når han kommer hjem. Er han utelukket som pappa? Har han påført Eir, Isa og Yme separasjonsangst og tilknytningsproblemer? Kan ikke si at det ser slik ut. Skal jeg si opp jobben min, nekte å gå vakt, fordi jeg risikerer å være borte på jobb et døgn i strekk??

Tilknytningsvansker.... Tror ikke det. Onkel er helten som kan alle spill i hele verden jo...

Jeg innser at dette innlegget virker litt iltert. Men jeg blir altså ørlitte granne sur på slike eksperter. Eksperter som med hevet pekefinger sier "gjør du dette ødelegger du ungen din!" For min del kan Elisabeth Gerhardsen si hva hun vil, jeg har tre unger, jeg har en ganske stor trygghet når det kommer til min egen mammarolle og jeg kan med handa på hjertet si at Eir, Isa og Yme ikke hadde hatt det supre forholdet de har til både besteforeldre og tante/onkel om vi klamret oss til dem og ikke lot noen passe dem før de var tre. For de har et godt forhold til dem. De ønsker meg og Henning langt bort når mormor kommer, de vil helst reise til mormor alene, de elsker å overnatte hos bestemor og synes det er supert å bli passet av tante og onkel. Og de er glade når de ser oss igjen og har hverken straffet oss med taushet, tilbaketrekning eller alle de andre skumle tegnene psykologen snakker om. De er trygge og sosiale unger. Og da trenger jeg ikke at en selverklært ekspert kommer og forteller meg at jeg har ødelagt dem.

Men det jeg blir mest trist over er at der ute er det mange som ikke er som meg. Mange som ikke har tre unger, mange som ikke har klart å bli trygg på seg selv i mammarollen. Mange som akkurat nå sitter der og ser ned i senga på sin 9 måneder gamle sønn og er så trøtt, så sliten og såfortvilt. Fordi det å bli mamma var så mye vanskeligere enn de trodde og fordi ungen ikke sover mer en 1 1/2 time i strekk. Fordi den ene tanna kommer etter den andre og fordi overgangen fra pupp til mat slett ikke har gått så greit slik at ungen vil ligge på puppen hele natta. Gutten, han som ligger i senga, har ei kjempefin bestemor. Ei bestemor som faktisk har vært der fra første dag, som er innom nesten hver dag, som har bært og som har matet og som har lekt. Som har trillet tur og som har skiftet massevis av bleier på ham. Ei bestemor som mer enn gjerne ønsker å ha besøk ei helg, dulle, leke og kose, mate og trille tur og synge nattasang. Og stå opp klokka fem med et smil.

Men bestemor får faktisk ikke lov til det. Mammaen graver seg heller ned i enda mer slitenhet, fortvilelse og trøtthet. For Elisabeth Gerhardsen har sagt at om sønnen overnatter hos bestemor den helga, slik at mamma får sove, hvile, kanskje kose seg med ei god venninnne den lørdagskvelden og bare gjøre ingenting hele søndag, ja da får den sønnen skader for livet..

Derfor er jeg litt ilter..

Valentine..

Hei.

Valentine... Facebook i dag har vært usigelig kjedelig. Der man i går så statuser som "den helvetes gubben gir meg grå hår og det som værre er" eller "kan noen minne meg på at singellivet heller ikke var spesielt bra" er det i dag "valentineshilsen til den aller beste, fineste, skjønneste og vakreste snusken i verden. Jeg elsker deg!!" "Valentinehilsen til verdens aller beste gutt, du er mitt liv, mitt lys, mitt alt!!" Det er så man spyr av mindre.

Ikke det altså, jeg er helt for litt romantikk, at man setter pris på hverandre og at man forteller hverandre at man er glad i dem. Men det blir liksom så voldsomt. Litt sånn at nå pøser vi ut perfekte kjøkkenbenkbilder og cupcakes i stedet for den oppvasken som egentlig er der.

Isa har laget Valentineskort i barnehagen. Hun gav det til Henning. Fine kortet. Hjerter og selvskrevet "jeg er glad i deg" Enda godt noen tar ansvar her i familien. Eir har sittet bak døra på badet og fnist og tydeligvis fått et valentineskort hun også. Mener at hun hadde med et i sekken til en bestemt utkåret i morges da hun dro på skola.. Selv har jeg hverken skrevet kort eller laget rosa cupcakes eller hjertekake i dag. Jeg har hatt en rimelig uromantisk dag på jobb. Henning jobbet langdag og var hjemme seks. Til kald middag..

Men nå har jeg gitt Henning varm kvelds, ungene er lagt og jeg har dusjet. Noe han bør sette pris på da jeg nå lukter betydelig bedre enn før jeg dusja.

I morgen er det lørdag. Isa har planen klar, TV fra sekundet hun slår opp øynene.. Det er Sofia den første, nye episoder klokka åtte. Henning skal stå opp og jeg skal sove bittelitt lengre. Så skal Yme til bestemor og jentene og jeg og Henning skal til Bodø. Vi skal handle klær og se Karstein og Petra på kino. Sånn bortsett fra Henning når det gjelder filmvalg tror jeg alle gleder seg til i morgen. Om vi rekker det, dersom vi er disiplinerte på den kleshandelen så kanskje vi rekker litt sushi også.

På søndag skal jeg bruke masse tid på kjøkkenet, Henning skal få sove lenge og etter at ungene har tatt to gafler av middagen og sprunget fra bordet skal vi kose oss med den vi to. Mens ungene ser mer TV. Kjærlighet i hverdagen. I allefall i helgen.. Så er det kanskje ikke slik at man slenger om seg med kjærlige ord og gjerninger på de mest hektiske hverdager når ungene hyler og bilen streiker og jobben hoper seg opp og alt er en smule kaos, men innimellom så sier man faktisk "jeg elsker deg", lar den andre sove lenge, ser tv i armkroken eller rett og slett sovner i armkroken mens den andre ser TV..

Så beklager dersom dere forventet et innlegg her i dag spekket av lovord og kjærlighetserklæringer.. Ikke ble det bilde på facebook eller instagram heller.. Men plutselig en dag, når det ikke er valentine, når ikke facebook er spekket av det.. Da kanskje det kommer..

Samhandling..

Hei.

Samhandlingsreformen. Bare ordet kan jo få det til å gå kaldt nedover ryggen. Kommunehelsetjenesten må lære seg å samhandle. Og jeg sitter her og lurer. Hva er det jeg skal lære? Hvem i all verden er det jeg ikke samhandler med eller hvem av de jeg samhandler med er det jeg ikke samhandler godt nok med? Så jeg har sittet her og fundert. Hvem er det jeg har samhandlet med den siste tiden..

Hjemmetjenesten. De samhandler jeg vel med flere ganger per dag. Enten kommer de og leter etter meg eller så rusler jeg bort og forstyrrer dem når de enten har lunch eller rapport. Da vet jeg jo at jeg treffer dem samlet der på kontoret. Nå har jeg til og med funnet noe nytt å samhandle med. Jeg skal dra med meg en av dem på et kurs og forelese om hvordan vi samhandler...

Ruskonsulenten. Om vi ikke samhandler hver dag så i allefall hver uke. Noen dager flere ganger om dagen. Jeg lovpriser den dagen kommunen ansatte en ruskonsulent. Jobben min er blitt mye, mye enklere. Og der også skal vi samhandle på et sånt foredrag. Om hvordan vi samhandler.

NAV. Samhandler med dem hele tiden. De ringer meg, jeg ringer dem. Jeg er på fornavn med alle. De får stort sett tak i meg, jeg får alltid tak i dem. Det funker. Og også dem skal jeg samhandle med på et sånnt foredrag. Om hvordan vi samhandler..

Sykehjemmet. Nå er det kanskje svensken som samhandler mest med dem siden han er tilsynslege, men vi samhandler. Jeg vet hva som rører seg på sykehjemmet, vi kommer som regel ting i forskudd, vi legger nesten nesten aldri inn pasienter fra sykehjemmet på sykehus fordi vi kan ta vare på dem selv like godt. Og kan vi ikke det legges de inn.

Sykehuset. Vi samhandler med sykehuset. Av og til føles det litt som en stor koloss som ikke har peiling på hva vi egentlig gjør her ute spyr ut brev der de forteller oss hvordan og hva vi BURDE gjøre, men som oftest er det greit å samhandle. Samhandler ikke bare med lokalsykehuset i Bodø, faktisk hender det at vi sanhandler direkte med storebror i Tromsø også. Eller en lillebror i lofoten som har kortere ventetid. Eller et spesialsykehus ett eller annet sted.

Fysioterapeutene: Samhandler hele tiden. Og hjelper hverandre. De holder også til i sammen hus. Fantastiske mennesker og fagpersoner.

Miljøterapitjenesten. Det er vel ingen som har mer fornøyde brukere. Samhandling stadig vekk.

Fürst analyserer prøvene våre og vi samhandler hver eneste dag.

Drosjesjåførene som kjører pasienter til og fra og også kjører oss til og fra pasienter på vakt. Uten dem ville det blitt kolaps og vi samhandler riktig bra.

Kjørekontoret. Det er de som styrer drosjene og de vi må bestille pasientreiser fra. Når jeg tenker meg om så heter det vel nå Pasientreiser og ikke kjørekontoret. Jeg skal ikke påstå at samhandlingen alltid er knirkefri og uten konflikt, men det går seg til og vi samhandler, vi kriger ikke.

Hjelpepersonellet på kontoret. Vi samhandler HELE dagen. Uten dem går ikke kontoret rundt rett og slett.

Sjefen. Stadig samhandling. Trivelige sjefen. Ingen sak å samhandle med en slik sjef.

Helsesøster. Fantastisk og tett samhandling. Det hjelper å ha kontor i samme bygg.

Jordmor. Fine jordmødrene. Vi samhandler titt og stadig.

Skole og barnehage. Jeg samhandler også med dem. Deltar på basismøter rundt enkeltpasienter og er generell rådgiver.

Hurtigbåten. Senest forledendag samhandlet vi om en pose medisiner som skulle leveres på et kai.

Ambulansetjenesten. Vi samhandler godt og mye. De kan sine ting og er en vanvittig fantastisk ressurs å ha med seg når man er ute. Kyss og klem til alle

AMK. De hyggelige menneskene på AMK som siler legevaktstelefoner, tar imot 113-telefoner, ringer med et hyggelig hei på deg klokka 03:45 og gjør en glimrende jobb med å spørre pasientene ut før jeg får problemstillingen nesten levert med diagnose per telefon. Vi samhandler hver dag.

Psykisk helsetjeneste de gjør en kjempejobb og tar vare på pasientene på en måte jeg ikke kunne klart uten dem. Samhandling.

Presten det hender seg også at vi samhandler med ham. Presten er veldig trivelig, men det er jo ofte triste saker som gjør at samhandling blir nødvendig.

Barnevernet. Samhandler riktig godt med Gunhild og Jørn jeg.

Administrasjonen i kommunen joda, det går an å samhandle også med dem, men mer er det vel personalavdelingen jeg samhandler med da kommunen er stedets største arbeidsgiver.

Nå lurer jeg litt på hvem jeg har glemt. Postmannen samhandler vi en del med. Butikken der de har post i butikk like så. Bussen og fylkesmannen, eller helst fylkeslegen. Pårørende, foreldre og media til tider. Vaskerne. Personalet på kjøkkenet. Servicekontoret på kommunen og vaktmesteren ikke minst.

Så jeg lurer på hvem det er jeg samhandler så feil med? Hvor vi har dette vannvittige forbedringspotensialet som tydeligvis finnes et sted der i samhandlingsreformen. For meg virker det mest som om det er andre som for tiden tjener på den reformen og ikke små lillebrødre som oss. For meg er det bare masse styr om prosesser og prosedyrer og avtaler som skal på plass for at vi skal fortsette å gjøre det vi allerede vet at vi gjør på en utmerket måte. Men det er helt sikkert noe jeg har missforstått...

Livet store spørsmål....

Hei.

Det er mye og mangt som kan diskuteres på sengekanten. Stort sett trivielle ting som hvordan dagen har vært, at turen i barnehagen var morsom og at det skjer noe morsomt på skola i morgen. Men av og til så er det dypere saker som diskuteres. Som i kveld..

"Mamma, det er noe jeg lurer på...."

"Jaha, hva er det da?"

"Gud skapte verden!"

"Jepp, mange tror at Gud skapte verden, var det det du lurte på?" Rimelig fornøyd fastslo jeg at jeg atter en gang hadde et fornuftig svar...

"Nei, jeg lurer på hvem som skapte Gud? For han var der jo før verden siden han skapte den. Og noen må jo ha skapt Gud og hvem skapte det som skapte Gud?"

Fillern!! Jeg må innrømme at jeg selv har fundert litt på det der. Hvem skapte Gud liksom? Har aldri fått noe godt svar. Ikke er jeg helt sikker på den guden heller. Kanskje var det et big bang... Men så vil jeg jo tro litt på han der Gud så da tenker jeg at det kunne jo være Gud som skapte big bang og så har vi liksom løst det der med dinosurene som man ikke finner i bibelen. Kunne hun ikke spurt om det i stedet? Om hvorfor det ikke er dinosaurer i bibelen.

"Det vet ingen. Ingen vet hvem som skapte Gud."

"Jammen noen må det jo ha vært!"

"Det er jeg helt enig i, men jeg aner virkelig ikke hvem, men det høres jo logisk ut at det var noen. Kanskje du kan spørre om det på søndagsskola? Eller kanskje du kan spørre presten? Kanskje han vet."

Akkurat her begynner jeg å angre litt på det flittige oppmøtet på søndagskola, iveren etter å sende ungene på Himmel og Hav klubb og lesing av barnebibel. Da ville nok slike spørsmål på sengekanten vært unngått.. Men jeg tror de har godt av det og det er veldig trivelig i kirka. Og så kan man jo lure seg unna slike spørsmål på sengekanten med å hevise til presten som vi jo tross alt kjenner...

Litt frustrert over den håpløse mora som ikke kan svare på dette viktige spørsmålet kommer oppfølgingsspørsmålet:

"Men mamma, det er noe annet jeg lurer like mye på!"

"Jaha, hva er det da?" Nå er jeg betydelig mindre optimistisk med tanke på mine evner til å svare... Hva skjer når vi dør? Hvor er himmelen? Flyr englene med vinger eller flyr de bare?? Hvordan kunne Jesus stå opp fra de døde?

"Hvorfor kan ikke babyer snakke når de blir født?? DET er rart det!!!"

Ahhh!!! Her er vi på trygg grunn. Hjernens utvikling, synapser som dannes, læring, språkutvikling, hørsel og sanseinntrykk som sorteres og greier og greier. Kan snakke leeeeeeenge om dette gitt.

Så jeg lurer på om jeg skal foreslå noe for presten neste gang vi møtes. Litt sånn som snekker Andersen og julenissen.. Når hans unger begynner å spørre om blomster og bier og reproduksjonssystem og hva bæsj egentlig er og hvor lufta vi puster blir av og slikt så kan han sende dem til meg. Og så får han mine i retur når de lurer på ting om Gud og slikt.

Vi snakker suksess!!

Hei.

Nå har jeg vel allerede avslørt sluttet på dette innlegget i overskrifta, men slik er det når man bobler over av stolthet over egene bedrifter!

Vel den deigen jeg laget stod jo på kjøkkenbenken og koste seg i hele natt. Jeg for min del var ute og kjørte ambulanse..

I kveld, etter at jeg, Eir og Isa hadde vært på svømming og leksene var gjort og de samme to jenter langt og jeg hadde sovna litt i senga til Eir var det på tide å trå til verket.

På et bakepapir godt melet til ble deigen behørig brettet og foldet.. Og fikk heve igjen..

Min flotte gryte ble satt i ovnen på 250 grader og ble god og varm og på en meget lite sofistikert måte ble deigklumpen lempet oppi gryta. Med mel og det hele. Jeg var litt bekymret for det så litt ut som om jeg skulle bake flatbrød oppi den gryta..

men jeg klasket det oppvarmede lokket på og puttet greia i ovnen og lot det stå til..

Og da jeg 30 minutter senere fjernet lokket.. Voila!! Fine, fine grytebrødet mitt..

Fikk stå litt til for å få farge og se her da dere:

Det er vel jenta si som kan lage grytebrød!! Fine brødet. Eneste problemet er at jeg jo driver og lever livet med lavcarbo så brød er jo egentlig ikke helt det jeg bør spise. Henning derimot, spiser ikke lavcarbo så han går en hard tid i møte med diverse grytebrød. For den grytebrødkokeboka er bestillt og jeg tror allerede at det grytebrøde med hele hvitløksfedd som er langtidsmørnet i olje kan være veldig veldig godt. Eller det med ost og soltørket tomat. Eller det med timian og noen frø jeg egentlig ikke har hørt om. Problemet til helga er at jeg både har planer om å bruke gryta til en marrokansk lammegryte og et grytebrød som passer til....

Og mens jeg sitter her og venter på posten og grytebrødkokeboka så har jeg skippet lavcarboen for i kveld og kost meg med grytebrød, melk og en annen bok. Nemlig Mammarådet. Skrevet av noen av de besteste bloggdamer jeg vet om!

Nå skal jeg legge meg. Har en hel vaktfri kveld og skal nyte at jeg vet at jeg kan sove uforstyrret. Med mindre en av ungene våkner da...

Prosjekt grytebrød.... Sånn eltefritt og moderne altså!

Hei.

Han svensken. Han som er vikar på kontoret hos oss. Han som egentlig har vært der lengre enn meg. Han som nå er rikskjendis i Sverige fordi han og kona har bygget tidenes kuleste hus... Jepp han ja. Han har drevet og hatt med seg brød til lunch i det siste. Ikke et sånt vanlig kneipbrød, nei det ligger en smule under hans standard. Bare for å sette standaren: i sommer da det var en annen svensk vikar der satte denne over pastavann og tenkte og koke pasta til begge to. Vi andre krøp ned i stolene, ja enkelte turte faktisk ikke se på og valgte å spise et annet sted.. Ingen med vettet i behold tør å koke pasta til svensken.. Jeg mener, vi snakker salt i vannet, rett kokelengde, al dente, hva som enn kan tenkes for en pasta.. Til lunch. Når man har 20 minutter til å hive i seg maten... Det endte godt, i og med at han kom selv før pastaen ble lagt i vannet. OG fikk kontrollert mengder med salt i vannet.. I alle fall, du kødder ikke med mat... Enkelte vil hevde at de franske ostene, hjemmelaget pesto og salami/skinker/pølser fra italia heller burde nytes hjemme om kvelden med et godt glass rødvin (som han forøvrig blogger om, er du vininteressert så les her, selv jeg som ikke vil drikke et glass vin om jeg så får veldig godt betalt blir litt fasinert av skriveriene) enn på vårt lunchrom, men men...

I allefall, det var brød det skulle handle om. Grytebrød. For brødet svensken har hatt med seg er jo et forlokkende, deilig brød med store luftlommer, sprø skorpe og i det hele tatt ett vakkert syn. Og deilig smak.

Så jeg dristet meg til å spørre "hvor vanskelig er det egentlig å lage et sånt? Og hvor lang tid tar det?" "Inte svårt alls!!" Var det entusiastiske svaret. Nå er jeg født skeptisk så jeg tok dette med en klype salt mens svensken la ut i en lengre forklaring på hvor enkelt dette var.

Man trenger en støpjernsgryte. Så utviklet det seg en lengre diskusjon om hvordan jeg har overlevd i 38 år uten en støpjernsgryte. Man kan tydeligvis ikke leve uten en støpjernsgryte i følge svensken og legesekretæren. Jeg er noe usikker på legesekretæren var en smule ironisk... Det har gått helt fint frem til nå uten støpjernsgryte altså, men jeg innså at nå var jeg kommet til et punkt i livet der dette var tvingende nødvendig å få tak i.

Morsdag og dårlig samvittighet hos mannen fordi han intill dagen før hadde glemt morsdagen er en vakker kombinasjon og jeg er nå den stolte eier av en Le Creuset støpejernsgryte med ekstrahandtak som tåler sterk varme. Og medfølgende oppskrift på grytebrød.

Henning som ikke er fremmed for å sette tennene i godt hjemmelaget brød, men som mer tviler på at jeg setter mine planer ut i livet kom med følgende trussel: "Den gryta var jæ.... dyr! Og den knotten på toppen måtte kjøpes ekstra så den ble enda dyrere! Best for deg at det kommer noen såkalte grytebrød fremover." Og så la han til at det også går an å steke stek i den gryta..

Så jeg har satt i gang da. Svensken er rømt til Sverige for å feire rikskjendisstatusen og jeg husker jo slett ikke den oppskrifta han kom med så jeg har saumfart nettet. Har tenkt å bestille boka Eltefritt brød og himmelske kaker, men enn så lenge har jeg brukt bloggen Mat på bordet hvor det også var en fantastisk film som viste oss totalt erfarigsløse hvordan dette skal gjøres. Misstenker at svensken har vært inne og kikket for det ble gjort AKKURAT som han sa..

Så nå har jeg blandet mel og vann og salt og bittelittegranne tørrgjær i en bolle og rørt rundt med en slikkepott..

Og nå står bollen der fint i kroken på kjøkkenbenken.. Der skal den stå i 18-24 timer. I følge svensken nærmere 18 enn 24...

Jeg håper at plastlokk gir samme effekt som plastfolie.. I morgen blir den store dagen. Da skal vi steke og greier i nygryta... Så stay tuned...

Kjære mamma.

Jeg fikk for halvannen uke siden passet påskrevet av min søster. Hun mener at siden vi totalt blottet for dårlige samvittighet utnytter mamma på det groveste når det kommer til både husarbeid, barnepass og diverse annet så burde jeg da ha tidenes morsdagshilsen klar til innsending til avisen. Noe jeg ikke hadde. Heller ikke hadde en plan om å lage.. Jeg parerte med at jeg hadde en plan om at ungene skulle lage noen fantastiske kreasjoner av noen kort og at jeg jo tenkte å kjøpe en liten gave...

Nå er morsdag i morgen og her sitter jeg. Grepet av panikk. Mamma er her i helgen. Takk og lov. Dunkene med rent tøy klar til bretting begynte å vokse til dimensjoner der det var utrygt å gå forbi i tilfelle angrep. Ungene var helt på randen av mormorsavn og det var forsåvidt jeg og Henning også. I dag sov jeg til elleve da vakttelefonen ringte..

Som sagt, i morgen er det morsdag. Henning fikk et panisk blikk i går da ungene begynte å snakke om søndag og frokost og kort og slikt. I dag er Henning merkelig nok i Bodø.. Aner ikke hva han gjør der.. Jeg har vakt..

Men altså, halvannen uke har gått og de fantastiske kreasjonene ungene skulle lage.. Vel, Eir er litt opptatt av regler og slik. Vel elsker hun sin mormor, men å lage kort til mormor, vel det var faktisk MIN oppgave. Det heter tross alt ikke mormordag, heller ikke bestemordag! Jeg innser at jeg burde ha snakket med barnehagen. Kortet jeg regner med ligger i den konvolutten der det står "til mamma fra Yme, åpnes søndag" kunne jo vært stilet til mormor. Barnehagen tar jo et fantastisk ansvar når det kommer til slike dager, de burde tenke på mormorer. Særlig denne mormoren som antagelig har hentet ungene i barnehagen langt flere ganger enn moren har. Tviler på at Yme bryr seg.. Og jeg, joda, hyggelig å få kort, hyggelig at jeg aner at Eir planlegger en storslått frokost på senga (håper inderlig jeg ligger i den senga og ikke er ute på et eller annet vaktmessig) men jeg synes liksom ikke morsdag er så inderlig viktig.. Bortsett fra at jeg i år ønsker meg ei støpjernsgryte for å lage grytebrød og morsdag var en fin unnskyldning for å få den. Mulig, mulig at det er det Henning gjør i Bodø. Og kanskje han også kjøper kake, for jeg har liksom ikke tenkt å bake noen..

Så kom jeg jo på at Laila, du skriver jo blogg!! Mye bedre enn en miniatyrisk bilde i et vedlegg til Avisa Nordland. For ærlig talt, jeg har sett gjennom det vedlegget og du skal være mer enn middels interessert hvis du orker å se gjennom alle de bildene der for å finne deg selv. Med mindre det allerede er delt på facebook av en datter som vil vise for verden at de har vært flinke og sendt inn bilde til avisa.

Så her er min hyllest til mamma!

Mamma som stryker juleduker før jul

Mormor på spark

Mormor er pasient

Mormor på resturant i danmark

Et skjeldent syn, helt alene i en stol, slapper av

Mormor ankom lofoten i sommer

Kjære mamma.

Det er vel ingen tvil om at uten deg så hadde skuta Casa Didriksen allerede gått på flere skjær og sunket opp til mange ganger. Jeg vet du er litt redd for at Henning av og til synes du er her for mye, men det skal du ikke være. Når man veier barnepass, brettede klær, vaskede gulv, henting i barnehage, ferdiglaget middag, sove lenge i helgen og egentid i boden opp mot det å ha huset for seg selv... Ja det sier seg selv at det tar mange, mange år før Henning synes at du er her for mye.

Det er jo ingen tvil om at ungene er glad i mormor. Det er jo mye bedre med alt mormor gjør enn det mamma gjør i allefall. Om det dreier seg om sausen på kjøttdeigen, lesing på sengekanten eller å gidde å høre "jag trodde änglarna fans" om og om igjen. Og de betaler jo tilbake for all mormorkjærligheten. Du får snørrete klemmer som gjør at du gang på gang blir liggende febersyk med hoste, du belønnes med like sta og egen oppførsel som om mamma og pappa var hjemme (for det er jo bare å innse det, de er like vant til å bli passet av deg som av oss) og hyl og skrik hver gang du reiser slik at du må gråte en svett og si at du jo kommer tilbake om fem dager ca for det gjør du jo. Jeg tror faktisk at også både barnehagen og skola forettrekker når du henter og leverer. For da har da ungene med seg alt de skal og du hører på alle beskjeder som blir gitt. De fortrekker deg iallefall foran Henning.....

Jeg er jo veldig glad i deg og veldig takknemmelig for alt du gjør for oss. Jeg har etterhvert funnet ut at du gjør det fordi du har lyst og ikke fordi du må og for det er jeg enda mer takknemmelig. Det er så fantastisk å ha vakt å aldri ha dårlig samvittighet fordi du er der og tar vare på de søte små hele helga.  Enda mer deilig er det å kunne sove til klokka 10 og enda lengre fordi ungene koser seg nede sammen med deg og egentlig slett ikke vil at jeg skal komme ned. For ikke å snakke om å komme hjem til ferdig middag og unger som er hentet tidlig. Du er en engel.

Så tusen takk kjære mamma. For at du er som du er og for at du er så glad i oss. Og la det aldri være tvil, vi er like glad i deg!! Så får det heller være at det ikke ble bilde i avisa eller stor hilsen på facebook. Nå tror jeg forøvrig min søster har tatt seg av det siste der.... Kake blir det i allefall, Henning har kjøpt og så kan vi dele på blomstene..

Klem fra meg!

Ta med... Ta med.... TA MED!!!!!!!

Hei!

Vi er inne i en litt slitsom periode i Casa Didriksen. Vi snakker ikke om at enkelte av oss fortsatt er litt preget av en viss influensa. Vi snakker heller ikke om at legging for tiden er litt strevsomt (mulig det resulterer i et eget blogginnlegg snart). Nei vi snakker om den berømte "Ta med-perioden"

Ta med-perioden preses av at man ikke kan forlate eller gå inn i et annet rom, en bil, en kafe, en barnehage, en annen sinnsstemning eller faktisk foreta seg noe som helst uten at man må ta med seg et eller annet som tilfeldig befinner seg i ens nærhet. Ofte er dette et eller annet en brannbil, en ambulanse, en firehjuling eller også av og til en sykkel.

Som når man skal skifte bleie for eksempel. Det er helt innlysende at man må ha med seg en grønn firehjuling opp på stellebordet.. Etter mange diskusjoner rundt dette er det nå kommet til en enighet mellom partene om at nevnte firehjuling kan parkeres på gulvet under selve skiftet. Når man så er ferdig med å skifte bleie så er det slett ikke like innlysende at man skal ha med firehjulingen ut i stua igjen, nei da kan det jo like gjerne være tannkremtuben man bare skal "TA MED!!!"

På morgenen kan dette være en liten utfordring. Balanserende med tre sekker, tre unger og gjerne en vaktradio er jo ikke en ulende brannbil det man egentlig også har lyst å ha med ned trappa. Det eneste som overdøver sirenene er et ulende "TAAAAAAA MEEEEEED!!!! HA MED BRRRRRRRANNBIL!!! SLOKK BRANN, SLOKK BRANN!!!!" Jeg har enda til gode å oppdage at det brenner når vi kommer ned trappa, men for all del, det kan jo være bra å være forberedt.

Luer er også kjekt å ha med. Logikken i at den ene skal være på mens man bare skal "ta med" den andre er jo innlysende. Det ligger nå tre luer i sekken som bare er med frem og tilbake, mens ei er tredd godt ned over ørene.

Å forlate barnehagen uten å ta med leker derfra kan være en prøvelse for en liten tass. Vi er nå der at istedet for å komme stormende mot meg med et glad og lykkelig "MAMMA!!!!" så løper vi alt vi kan motsatt vei mot lekehylla og henter et eller annet, ja hva som helst egentlig som vi understreker at vi bare må "ta med!!" Så kreves det en smule overtalelse før vi kommer oss ut uten barnehagens leker under armen. Hjelper godt å ta med samme brannbil som på morgenen ble parkert under trappa, innbyttet i ei lue, men som nå kan brukes som lokkemiddel ut til bilen..

Fra stua og ut på kjøkkenet er det greit å ta med sykkelen, fra middagsbordet kan man alltids ta med en gaffel, eventuelt en pastabit. Fra stua og opp på loftet må vi bare ta med et tog som vi på loftet bytter til en hest med vogn som bare simpelthen MÅ tas med ned i stua.

Hva er problemet? Jeg begynner jo så smått å engste meg for om poden har reelle tvangstanker eller bare innhar de perfekte egenskaper til å bli sjåfør for Tollpost. Henning begynner å gi opp enhver forflytning av ungen da han er noe mindre diplomatisk enn meg og smertelig går på smell etter smell med setningen "la nå den bilen ligge, vi trenger ikke den med oss nå" Mormor stakkar fikk virkelig passet påskrevet i dag da hun av alle ting tenkte at hun og poden skulle gå inn og ikke hadde tenkt å ta med sykkelen!! Hørt sånn, alle vet at man tar med sykkelen!! Så det begynner etterhvert å skape en del konflikter.

Men som alt annet er vel dette bare en periode. Håper jeg....

Sortering, eller rett og slett en selvbestemt abort.

Hei.

Jeg har forstått at det raser en debatt igjen. Som vanlig fikk jeg ikke med meg starten, men har nå fått med meg at polene er steile. Det handler atter en gang om abort. Eller er det det det handler om? Er det ikke våre følelser det egentlig handler om?

I allefall. Det har kommet frem at noen kvinner har reist til utlandet og der fått utført abort av enkelte av fostrene i magen. De hadde flere og ønsket ikke mer enn et. Det har endog kommet frem at dette også er utført på sykehus i Norge. Også i tilfeller der det ikke var medisinske grunner til å fjerne fosteret.

Og jeg lurer, hva er det som gjør oss så opprørt? Nå har det i media de siste måneder blit hamret inn at vi i norge har en lovfestet rett til selvbestemt abort. Noe jeg støtter helhjertet. Før uke tolv er det kvinnens ubestridelige rett å begjære en abort. Og det uten å måtte grunngi dette. Nå blir det som regel gitt en grunn, men hun kan med loven i hand begjære at det utføres en abort uansett grunn. At kvinnen ikke ønsker dette barnet er grunn nok.

Så kommer den merkelige diskusjonen om gode og mindre gode grunner til abort. De klassiske gode grunnene som alltid kommer frem er incest, voldtekt, der graviditeten er en fare for mors liv og helse. Så har man grunner som er litt mer sånn midt i mellom. Den gravide 15 åringen som bare er et barn selv, alenemoren uten støtteapparat som har tre fra før. Så har vi de dårlige grunnene. "Det passer ikke nå, vi hadde ikke planlagt det slik, jeg ønsker å gjøre karriære før jeg får barn" Misforstå meg rett, jeg personlig finner egentlig ikke den ene grunnen bedre enn den andre, men det fremstår ofte slik i debatter.

Hva er det så som gjør oss så opprørt over denne fosterreduksjonen? Setningen "legene sprøytet saltvann inn i hjertet slik at det sluttet å slå" ser ut til å opprøre mange. Hvorfor? Fordi det beskriver at det er et hjerte der som slår? Fordi det beskriver metoden? Fordi det forteller at man faktisk avslutter et potensielt liv. Vel hjertet er det første organet som begynner å fungere ordentlig under fosterutviklingen. Allerede på embryoets 22 dag slår hjertet sine første slag. Alle aborter stopper et hjerte som slår.

Rent medisinsk, rent teknisk så er ikke en fosterreduksjon noe annet en en vanlig abort. Dersom man trekker inn argumentet med at man ved fosterreduksjon velger hvilket barn som får leve så kan man bruke akkurat det samme argumentet ved en vanlig abort. Dette fosteret får ikke muligheten til å leve opp, men det neste får det.

En vanlig abort utføres enten kirurgisk ved at fosteranlegget fjernes fra livmoren eller medisinsk ved at man tar en medisin som gjør at kroppen støter det fra seg. I begge tilfeller er det et hjerte som slutter å slå. Et potensielt liv som ikke får utvikle seg.

Så igjen, hva er det som gjør oss så opprørt? Rett til selvbestemt abort er noe de aller fleste av oss støtter. Frem til uke 12 bestemmer kvinnen. Og hvorfor skal ikke dette gjelde ved flerligegraviditeter? Hvorfor skal dette prinsippet ligge til grunn kun de gangene det kun er et foster i magen eller de ganger kvinnen ønsker å fjerne alle foster som er i magen. Hvorfor skal ikke kvinner, men samme lovrett, kunne si at de ikke klarer belastningen det tross alt er å få flere barn samtidig. At de ønsker å gi all omsorg og kjærlighet til det ene?

Vel, jeg tror dette gjør oss så opprørt fordi vi alle innerst inne er mot abort. Det er vel ingen av oss som er FOR abort. Abort er ingen lett sak, det er ingen god løsning, det strider i mot vår grunnleggende etikk og natur. Men samtidig er vi for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Derfor har vi, for å gjøre det mer svelgbart for oss selv, laget oss gode og mindre gode grunner for abort. Selv om det egentlig juridisk er revnene likegyldig.

Og dette med fosterreduksjon kommer faretruende nært det vi kaller "dårlige grunner til abort" Det er av makelighetshensyn, det er fordi man ikke gidder peset med mange unger. Det er ikke grunner vi anser gode nok til å rettferdiggjøre at "leger sprøyter saltvann inn i hjertet til fosteret slik at det slutter å slå".

Vel, jeg synes det blir å tale med to tunger. Det er greit med abort bare grunnen er god nok... Nope, holder ikke. Vi har lovbestemt rett til abort. Frem til uke tolv bestemmer kvinnen. Ønsker kvinnen å fjerne fosteret har hun rett til det. Og denne retten, som vi kjemper så hardt i disse tider for å beholde, da enkelte mener den er truet, bør også gjelde om kvinnen anser at hun ønsker å bære frem et av tre foster også.

Så får vi heller sitte der med en uggen følelse i magen av at dette ikke er greit. Men da må vi tørre å kjenne på den samme ekle følelsen når vi snakker om vanlig abort også. Ikke gjemme oss bak standarsetninger som om "det er kvinnens rett å bestemme over egen kropp".

Fosterreduksjon virvler opp mange følelser, men tekninsk, rent medisinsk snakker vi om en abort. Man fjerner et foster. At dette fosteret tilfeldigvis ligger i magen samtidig med et annet fjerner ikke fakta og hva som skjer. At et annet foster var alene i magen da det ble fjernet endrer heller ikke det fakta at det også ble valgt bort. Men er det ene valget virkelig så mye verre enn det andre? Jeg synes ikke det.

Og til dere som nå dømmer disse kvinnene nord og ned og beskylder dem for å være etisk forkastelige og at de ikke innser hva de egentlig har gjort. Vel, husk at dere samtidig dømmer tusen av andre kvinner her i landet som har tatt abort på nøyaktig samme grunnlag. At de ikke anså å klare den belastningen som ville komme. Eneste forskjellen er at disse kvinnene fikk et barn også etter inngrepet. Et barn de har valgt å gi all sin omsorg og kjærlighet til.