Sortering, eller rett og slett en selvbestemt abort.

Hei.

Jeg har forstått at det raser en debatt igjen. Som vanlig fikk jeg ikke med meg starten, men har nå fått med meg at polene er steile. Det handler atter en gang om abort. Eller er det det det handler om? Er det ikke våre følelser det egentlig handler om?

I allefall. Det har kommet frem at noen kvinner har reist til utlandet og der fått utført abort av enkelte av fostrene i magen. De hadde flere og ønsket ikke mer enn et. Det har endog kommet frem at dette også er utført på sykehus i Norge. Også i tilfeller der det ikke var medisinske grunner til å fjerne fosteret.

Og jeg lurer, hva er det som gjør oss så opprørt? Nå har det i media de siste måneder blit hamret inn at vi i norge har en lovfestet rett til selvbestemt abort. Noe jeg støtter helhjertet. Før uke tolv er det kvinnens ubestridelige rett å begjære en abort. Og det uten å måtte grunngi dette. Nå blir det som regel gitt en grunn, men hun kan med loven i hand begjære at det utføres en abort uansett grunn. At kvinnen ikke ønsker dette barnet er grunn nok.

Så kommer den merkelige diskusjonen om gode og mindre gode grunner til abort. De klassiske gode grunnene som alltid kommer frem er incest, voldtekt, der graviditeten er en fare for mors liv og helse. Så har man grunner som er litt mer sånn midt i mellom. Den gravide 15 åringen som bare er et barn selv, alenemoren uten støtteapparat som har tre fra før. Så har vi de dårlige grunnene. "Det passer ikke nå, vi hadde ikke planlagt det slik, jeg ønsker å gjøre karriære før jeg får barn" Misforstå meg rett, jeg personlig finner egentlig ikke den ene grunnen bedre enn den andre, men det fremstår ofte slik i debatter.

Hva er det så som gjør oss så opprørt over denne fosterreduksjonen? Setningen "legene sprøytet saltvann inn i hjertet slik at det sluttet å slå" ser ut til å opprøre mange. Hvorfor? Fordi det beskriver at det er et hjerte der som slår? Fordi det beskriver metoden? Fordi det forteller at man faktisk avslutter et potensielt liv. Vel hjertet er det første organet som begynner å fungere ordentlig under fosterutviklingen. Allerede på embryoets 22 dag slår hjertet sine første slag. Alle aborter stopper et hjerte som slår.

Rent medisinsk, rent teknisk så er ikke en fosterreduksjon noe annet en en vanlig abort. Dersom man trekker inn argumentet med at man ved fosterreduksjon velger hvilket barn som får leve så kan man bruke akkurat det samme argumentet ved en vanlig abort. Dette fosteret får ikke muligheten til å leve opp, men det neste får det.

En vanlig abort utføres enten kirurgisk ved at fosteranlegget fjernes fra livmoren eller medisinsk ved at man tar en medisin som gjør at kroppen støter det fra seg. I begge tilfeller er det et hjerte som slutter å slå. Et potensielt liv som ikke får utvikle seg.

Så igjen, hva er det som gjør oss så opprørt? Rett til selvbestemt abort er noe de aller fleste av oss støtter. Frem til uke 12 bestemmer kvinnen. Og hvorfor skal ikke dette gjelde ved flerligegraviditeter? Hvorfor skal dette prinsippet ligge til grunn kun de gangene det kun er et foster i magen eller de ganger kvinnen ønsker å fjerne alle foster som er i magen. Hvorfor skal ikke kvinner, men samme lovrett, kunne si at de ikke klarer belastningen det tross alt er å få flere barn samtidig. At de ønsker å gi all omsorg og kjærlighet til det ene?

Vel, jeg tror dette gjør oss så opprørt fordi vi alle innerst inne er mot abort. Det er vel ingen av oss som er FOR abort. Abort er ingen lett sak, det er ingen god løsning, det strider i mot vår grunnleggende etikk og natur. Men samtidig er vi for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Derfor har vi, for å gjøre det mer svelgbart for oss selv, laget oss gode og mindre gode grunner for abort. Selv om det egentlig juridisk er revnene likegyldig.

Og dette med fosterreduksjon kommer faretruende nært det vi kaller "dårlige grunner til abort" Det er av makelighetshensyn, det er fordi man ikke gidder peset med mange unger. Det er ikke grunner vi anser gode nok til å rettferdiggjøre at "leger sprøyter saltvann inn i hjertet til fosteret slik at det slutter å slå".

Vel, jeg synes det blir å tale med to tunger. Det er greit med abort bare grunnen er god nok... Nope, holder ikke. Vi har lovbestemt rett til abort. Frem til uke tolv bestemmer kvinnen. Ønsker kvinnen å fjerne fosteret har hun rett til det. Og denne retten, som vi kjemper så hardt i disse tider for å beholde, da enkelte mener den er truet, bør også gjelde om kvinnen anser at hun ønsker å bære frem et av tre foster også.

Så får vi heller sitte der med en uggen følelse i magen av at dette ikke er greit. Men da må vi tørre å kjenne på den samme ekle følelsen når vi snakker om vanlig abort også. Ikke gjemme oss bak standarsetninger som om "det er kvinnens rett å bestemme over egen kropp".

Fosterreduksjon virvler opp mange følelser, men tekninsk, rent medisinsk snakker vi om en abort. Man fjerner et foster. At dette fosteret tilfeldigvis ligger i magen samtidig med et annet fjerner ikke fakta og hva som skjer. At et annet foster var alene i magen da det ble fjernet endrer heller ikke det fakta at det også ble valgt bort. Men er det ene valget virkelig så mye verre enn det andre? Jeg synes ikke det.

Og til dere som nå dømmer disse kvinnene nord og ned og beskylder dem for å være etisk forkastelige og at de ikke innser hva de egentlig har gjort. Vel, husk at dere samtidig dømmer tusen av andre kvinner her i landet som har tatt abort på nøyaktig samme grunnlag. At de ikke anså å klare den belastningen som ville komme. Eneste forskjellen er at disse kvinnene fikk et barn også etter inngrepet. Et barn de har valgt å gi all sin omsorg og kjærlighet til.