lørdag 30. november 2013

Heia Fotballfrue!

Hei.

Her sitter jeg en fredagskveld. Jeg har sittet to dager i sofaen med en febersyk Yme, den haugen på vaskerommet når uante dimensjoner og jeg er litt utrygg på om jeg egentlig vil vite hva som lever i bunnen. Tidligere i kveld postet jeg et bilde på Instagram av kjøkkenbenken. Den var ikke vakker..

Men dersom jeg tok bilde av hjørnet i trappa, der tre nisser (evt troll) står oppstilt, hylla inne hos Isa der adventspynten er kommet opp og verandaen der Henning i dag har fått opp adventslysene så ville bildet av Casa Didriksen sett riktig innbydende og perfekt ut.

Akkurat i dag er jeg litt stolt av at jeg klarte å overse den kjøkkenbenken helt til alle tre unger var sovna, at klesvask fikk være klesvask og at jeg har gitt Yme det som jeg mener er best for ham akkurat i dag, et fang å sitte i i sofaen.

Fotballfrua har fått baby. I ni måneder har hun gitt det hun mener er den beste starten hun kan gi jenta si. Hun har spist sunt, hun har trent. Ja faktisk leste jeg (for jeg må innrømme at jeg er blitt en liten smugfan av Fotballfrua.) at hun sprang tre kilometer på tredemølla dagen før fødsel. Klart det gjør noe med en kropp. Klart du får magemuskler.

Så fødte hun da. Ei velskapt lita jente. Etter hva jeg forstår i allefall. Ikke så stor. De vitale mål var vel sånn ca 47 cm og rundt 2700 gram. Helt innenfor "normalen" som vi jo liker å plassere ting i.

Fødselen har tydeligvis gått greit, kan jo hende at den treninga hjalp litt på det? Og nå er ammingen i gang. Ja som dere skjønner, jeg holder meg oppdatert. Hun har stiftet bekjentskap med melkespreng og tårer for ting som ellers ikke akkurat bringer en ut av balanse. I allefall gråter ikke jeg vanligvis når Henning pynter juletreet, men fem dager etter en fødsel er jo ikke slikt unormalt.

Så postet hun et bilde da. Et bilde der hun i trusa og BH'en fra fødebagen poserer foran speilet fire dager etter fødsel. Og jeg tenkte: der fikk jeg den! For jeg har lurt litt på de trusene. Fire dager etter fødsel hadde ikke jeg kunnet stå lenge nok oppreist i slike truser uten at det hadde rent en rød elv av blod ned lårene. Og jeg forsto ikke hvordan man skulle få plass til de bleiene fra føden  i de trusene. Men jeg er jo ikke dum. Jeg er jo tross alt lege. Jeg forstår at ikke alle blør like mye som meg og jeg tenkte: Pokker så heldig hun er! Som slipper det blodsølet, altså.

Magen tenkte jeg ikke så mye over. Klart den var flat. Jeg tenker at dersom Marit Bjørgen, eller Therese Jordhaug tar et bilde av seg selv fire dager etter fødsel så vil det se ganske så likt ut. Kommentarene vil nok være litt annerledes for både Bjørgen og Jordhaug forsvarer jo landets ære med kroppen sin. De er tross alt ikke blonde bloggere som kun trener og spiser lavkarbo for å få en pen kropp for å ta pene bilder slik at de kan tjene penger på det. Men resultatet, magen altså, vil jeg tro er den samme. Og for alle tre ligger det beinhard jobbing, struktur og viljestyrke som jeg bare kan se langt etter, bak.

Så har det fosset inn med kommentarer da, blogginnlegg, kronikker og i det hele tatt. På instagram florerer det nå med deigete mager, strekkmerker og bilder der man ser mest mulig sliten ut. Fotballfrua beskyldes for både det ene og det andre. Alt fra barnemisshandel til å påføre ungdom spisevansker.

Greit nok. Fotballfruas gravidemage var ikke av de vanligste, men den var langt fra unormal og jeg har sett dem mindre også. At en mage som har det grunnlaget med muskler fra før, trekker seg sammen og er flat etter fire dager er heller ikke unormalt. At jenter trener såpass mye som fotballfrua under en graviditet er vel ikke vanlig, men det er da heller ikke unormalt.

Så kan man begynne å diskutere idealer. Er idealet å se ut som Fotballfrua fire dager etter fødsel? Eller er idealet å se ut som meg, ikledt Hennings joggebukse, magen like stor som i uke 30 og håret alle veier? Ingen av delene tenker jeg. Idealet får være det som passer en selv best. Idealet får være å gjøre det beste ut fra det man har forutsetninger til. Og så er det opp til alle å fortelle alle unge og sårbare jenter at både det ene og det andre er like greit.

For jeg mener det er helt i orden å se ut som fotballfrua på dag fire. Hun har jobbet beinhardt for det og det har gitt resultater. Hun har gjort det beste med de forutsetninger hun har og det har hun all mulig grunn til å være stolt av.

Jeg kan trene sju timer om dagen og allikevel ikke få kropp som fotballfrua. Noen vesentlige grunnforutsetninger mangler. Men jeg kunne gjort store forbedringer med det jeg har. Om jeg prioriterte det. Men jeg gjør ikke det. Jeg har prioritert andre ting og det er et bevisst valg. Akkurat som det er et bevisst valg hos fotballfrua å prioritere trening og kosthold.

Nå har jeg ikke jeg lest bloggen hennes veldig lenge. Snart et år vil jeg tro. Men jeg har enda ikke sett at hun kritisere oss som ikke trener eller spiser sunt i vesentlig grad. Jepp, hun forteller hva hun gjør og det ville jo være merkelig om hun ikke syntes det hun gjorde var fornuftig, men hun sier ikke at det er det eneste rette. Hun forteller om sitt liv, om sin verden og om sin måte å være på. Og jeg vil tro at de fleste som leser bloggen hennes innser at hun lever et liv fjernt fra mange. Personlig synes jeg det er morsomt å se hvordan andre kan ha det så inderlig annerledes enn meg selv. Som fotballfrua, som Linda som har sju barn og har gått hjemme med dem i 14 år, som Mammadamen som sa opp jobben og startet eget firma, som Susanne Kaluza som så inderlig brenner for saker og kjemper for dem med nebb og klør. Men jeg føler jo ikke på noe vis at de presser meg til å gjøre som dem. Ei heller fotballfrua.

Jeg synes svaret hun gav i dag var bra. Hvis jeg med min hengemage og dryppende melkesprengte pupper fikk lov å være stolt av kroppen min og det jeg hadde prestert fire dager etter fødsel, så kan vel hun også. Gud skal vite at hun har jobbet mer enn meg for det. Og så var hun i tillegg heldig med en del ting. Kjempeheldig, som mange andre også har vært. Ikke revnet hun på kryss og tvers, ammingen har kommet i gang, babyen virker tilfreds. Ja er det rart jantenorge vrir seg i vånde, når skal det egentlig gå galt for henne??

Fortvil ikke, mye kan enda skje. Fødselsdepresjon, brystbetennelse, livmorbetennelse, kolikk, våkenetter.. For det er det man håper på, er det ikke? Bak alle fine ord om at man tenker på unge sårbare jenter som mottar feil signaler så er man inderlig sjalu på at alt går så glatt og så lett for fotballfrua. Man vrir seg i hendene og venter på at alt det perfekte skal slå sprekker.

Men det er ikke unormalt at det går bra og problemfritt å få barn. Det er bare det at vi liker det bedre når vi kan lese om at det ikke går så greit. Det er kjempemange i Norges land som har hatt lette fødsler, som er hjemme ti timer etter at ungen kom ut, der ammingen gikk som en lek, der morsfølelsen kom i det ungen kom på brystet og der ungen sov fra sju til sju etter tre uker. Og det er like mange som har ligget tre døgn med vanvittige rier, lå sju døgn på sykehus og lengre på grunn av komplikasjoner, som aldri fikk til ammingen og ventet i godt over året før de følte at kjærligheten til barnet begynte å komme. Det ene er ikke mer normalt enn det andre og gjerne er det en salig blanding av alt. Selv har jeg vel hatt hele spektreret. Vanskelige fødsler, komplikasjoner, fødselsdepresjon, jakt etter morsfølelse, hyggelig fødsel, ingen komplikasjoner, mammafølelse fra første stund, amming som gikk i dass, amming som gikk supert. Alt like normalt.

Fotballfrua.no er en blogg med et visst image. Jeg vil tro at det også hjemme hos fotballfrua også er brødsmuler på kjøkkenbenken, oppvask og hauger av klesvask. Sannsynligvis har hun bind på seg hun også uten at hun snakker om det. Eller viser det på Instagram Og det skrives ikke om det for det er ikke det bloggen handler om. Vil man lese om det kan man lese min blogg, bloggen til Casa Kaos og mange fler. Og det må da være helt greit.

Noen vil hevde at siden hun er en offentlig person så vil hun kun ved å se ut som hun gjør, trene som hun gjør, spise som hun gjør, påvirke og presse unge jenter. Har hun et ansvar for alle unge jenter som tenker at slik må kroppen se ut på dag fire? Jovisst har hun det. Men det ansvaret mener jeg hun tar gjennom bloggen. For leser man den og ikke trekker alle konklusjoner fra et enkelt bilde tatt dag fire etter fødsel ser man jo at hun har litt mer å komme med enn en flat mage. Det er det samme ansvaret vi som skriver om alt som ikke er perfekt har. Vi må også balansere med innlegg der vi forteller at det finnes netter der ungen sover, det er av og til ryddig på både kjøkken og vaskerom samtidig. Men man får ikke gjort alt på en gang.

Så i dag heier jeg faktisk på fotballfrua. Gratulerer med et flott svangerskap, at fødselen gikk bra og at hun og mannen nå sitter igjen med førstepremien. Ei nydelig og ikke minst frisk jente. Det kommende året blir spennende, livet forandrer seg når man får barn, slik er det bare. Jeg håper media og andre gir dem fred til å få bli mamma og pappa slik de ønsker å være det og uten å blande seg. Jeg skal ikke be dem "kose seg med denne første tiden" eller "nyt tiden nå, de blir så fort store" for de første tre månedene handler om å overleve, fotballfrue eller ikke, men jeg ønsker henne alt godt! Selv om jeg er jækla misunnelig på at hun slapp det blodsølet altså....

blogglisten_46d97f3e1db002a99b0dc35ad3fd511d


torsdag 28. november 2013

Dropp plastikk - glass er fantastisk!

DENNE GIVEAWAY ER AVSLUTTET


Hei.

Det er på tide med en giveaway!

For en stund siden ramlet jeg over noen stilige bilder på Instagram. @agent_monica het brukeren og bildet var av noen stilige flasker. Jeg klikket meg inn på brukeren og fant ut at dama hadde en nettside og egen nettbutikk. Ny av året faktisk. Ikke ofte jeg oppdager nyheter, men hei, en gang skal jeg også være først med det hippe!

Agent M er en nettside som inneholder litt av hvert for småbarnforeldre. Dama bak siden og butikken heter Monica Flagtvedt og hun ble mamma i 2008. Hun er opptatt av at små barn trenger trygge produkter. Og de trenger ikke så himla mange produkter. I allefall ikke i starten. Antagelig ikke senere heller, men Monica har fokusert på småbarn.

Hun selger flasker, merinoull og soveposer, pleieprodukter, stellevesker og te/kaffekopper. Jepp, alle basalbehov er dekket, mat, søvn, stell og ikke minst kaffekopp til en søvndeprimert mor! Til og med veske til iPaden har hun på sidene sine! Et must for mor som skal lese blogg mens poden sover på kafe.

Jeg var jo mest nysgjerrig på de der flaskene jeg da, så jeg klikket meg inn. Glassflasker! Pokker også, er dama helt 1930?? Hvem bruker vel glassflasker. De er tunge, de knuses, de er håpløse å vaske, ja i det hele tatt.. Goodbye Agent M tenkte jeg. Greit at man skal være retro, men jeg pakker jo ikke en glassflaske i gymbagen til Eir....

Men dama fortsatte jo med kule bilder på Instagram, så en kveld gikk jeg inn på nettsiden. Hva var det jeg overså? Leste litt mer nøye og ble etter hvert rimelig imponert. Her har du ei dame med et produkt hun ikke bare tror på, men som virkelig har dokumentasjonen i orden.

Det er jo inn i tiden å kjøpe BPA-frie plastprodukter. Det vet vi jo alle er farlig for de små. Det som "noen" har glemt å fortelle er at disse "trygge" BPA-frie flaskene inneholder BPS som er akkurat like farlig. Monica har skrevet brev til flere aktører som har testet trygge flasker og får foruroligende svar, for de sier rett ut at "det finnes i realiteten ingen trygge drikkeflasker i plast" og "flaskene testes ikke for BPS, kun BPA. Derav slagordet: Dropp plastikk - glass er fantastisk!

Jo,jo, men glass?? Jeg så fortsatt for meg glasskår på kjøkkengulvet og sendte en mail til Monica som responderte med å la meg få teste en flaske. Sånn for å få bevist for meg at dette faktisk funker..

Og det gjorde det. Flaska jeg fikk tilsendt var en Turkis Flip Cap Drikkeflaske på 450 ml. Fargen fikk jo Eir til å gå i fistel. Fineste flaska hun hadde sett!!


Flaska kom med to lokk. Lokket med flipcap er min favoritt. Den flippen er superlett å få av. Du klarer det med overleppa. Det at den er så lett å ta av gjør at den ikke egner seg helt til å ligge å rulle på gulvet i bilen, men min har gjort det også uten at det gikk galt, men det anbefales ikke. Hvis du ikke er fan av 450 ml vann på gulvet da.

Men fortvil ikke, det finnes et skrulokk som er helt tett som kan brukes når du transporterer flaska.
Litt tung er den, men ikke slik at jeg egentlig har tenkt over det. Og Monica har et tips dersom du skal bruke den på trening. Ha den tom i bagen og fyll den når du kommer frem. Men du klarer fint å bære de 450 grammene ekstra også. Ikke at jeg har vært på trening altså, men er du først en sånn som trener så klarer du det tenker jeg.

Men den har jo plasttrekk tenker du nå.. Neida, den har silikontrekk. Helt fritt for alle lumske stoffer. Og det er jo silikontrekket som gjør at jeg nå er en svoren tilhenger av flaska for den knuses slett ikke. Kan fint ramle i gulvet faktisk.. Med mindre du skrur av korken og slamrer kanten på flaska i kjøkkenbenken så knuser du ikke denne flaska! Og den blir gullende ren i oppvaskmaskinen og du slipper å ta av silikonen. Og en ting til med den korken. Når den er åpen så er den åpen, det er et ordentlig hull slik at det kommer en ordentlig slurk med vann. Du slipper å suge til du er lyseblå i ansiktet liksom....

Flaskene finnes i masse fine farger, de finnes i størrelser fra tåteflasker, til drikkeflasker for barn, til
drikkeflasker for meg og til de som vil ha enda større, nemlig 650 ml. I skrivende stund har jeg bestilling inne på tåteflaske og drikkeflaske til jentene.

Nå er doktor Didriksen kjøpt og betalt tenker du. Nope. Ikke mer enn at jeg fikk den flaska da. Og likte den faktisk veldig godt.

Den passer som avkjølende kompis når man koker fløtekarameller:


Og som venn når du blir litt tørst når du blogger


Og ikke minst som følgesvenn på vakt..


Nå skulle det vært et treningsbilde her, men som dere vet...

Vel, så til rosinen i pølsa. Monica er i gavmildt førjulshumør og gir bort ikke mindre enn TRE!! slike flasker til dere heldige lesere! Det dere trenger å gjøre er å gå inn på nettsiden hennes og finne din flaskefavoritt når det gjelder farge og størrelse og skriv inn i kommentarfeltet under her. Vinnerene trekkes søndag 8 desember.

Og når du er innom nettsiden til Monica så les gjerne hva hun skriver om BPA og BPS for hun skriver så mye bedre enn meg om det.

Og så må jeg legge til at alt det andre Monica selger er like gjennomtenkt og sikkert. Tror favoritten for tiden er den økologiske luseoljen. Et tips til alle fortvilte Gildeskålværinger som i disse tider tømmer lageret til Meløy apotek..

Ha en fin uke da folkens, og dropp plastikk!

blogglisten_46d97f3e1db002a99b0dc35ad3fd511d


Ny blogger i blogglandia!!

Hei.

Som den oppmerksomme leser du er så merket du kanskje at bloggen min endret utseende for en tid tilbake. Fikk ny header og greier.

Jeg finner mye rart på Instagram. Fant ei trivelig dame der som het Gro, eller @grokri. Hun la ut fine bilder av babyen sin, gjerne sovende. Bilder av babyer som sover er fine. Ikke bare fordi babyer generelt er fine, men fordi det gir håp om at slikt finnes. Gro tagget bildene sine med #sovebebibloggen og gå gjerne inn og titt på bildene av fantastiske lille Henny som nå etter hvert også er ganske mye våken..

I allefall. Jeg fulgte nå med på disse bildene da og så dukket plutselig Gro opp på en annen blogg jeg leser med stor vellyst, nemlig DiaperDiva. DiaperDiva er modell og mamma og får lov å delta på sånne fester der de har veldig fine goodiebags, men bortsett fra det så er hun påfallende lik oss andre. I allefall, hun fikk en dag ny header og dama bak var Gro! Det viste seg at Gro var grafisk designer!

Jeg er jo kjent for spisse albuer, i allefall en usannsynlig frekk personlighet så jeg tok og kuppet Gro fra DiaperDiva på Instagram. I nattens mulm og mørke la jeg ut kommentarer og utvekslet mailadresser. Jeg gjorde Isa delaktig i mine skumle planer og resultatet ser dere jo selv, det ble superfint. En kveld med litt prøving og feiling og noen mail fra Gro hvor det sto "mulig du skal roe litt ned med alle de blåfargene. Hvitt er ikke dumt du.." Jeg er jo ikke dummere enn at jeg hører på fagfolk når de snakker. Særlig fagfolk som klarer å holde tre tanker i hodet klokka ett på natta når de samtidig ammer en beibi på 4,5 måneder...

I allefall, jeg er superfornøyd! Stort hurra og jubel i taket for Gro!! Isa er også svært fornøyd med å ha laget "overskrivinga" på bloggen. Og for all del, legg merke til at Yme har stjerner, mens hun og Eir har prikker på klærne. Det er så det skal være forskjell på gutt og jente... Gro har gjort en fantastisk jobb med den tegninga, for fargene var slett ikke så klare å fine da jeg scannet den.. Igjen: heia Gro!!

Og nå har Gro begynt å blogge. Hun har laget en kjempefin blogg synes jeg. At navnet er Sovebebibloggen er jo naturlig og den handler om mammalivet. Men Gro er morsom! Og det er fine bilder og hun bryter teksten med stilige saker som gjør det lett å lese. Og nå har du sjansen til å være med fra starten. Hun har nemlig bare skrevet fem innlegg, men om resten blir som de som ligger der så gleder jeg meg til fortsettelsen!

Heia Gro og gratulerer med blogg!! Siden jeg ikke skal legge ut bilder som ikke er mine får jeg kline til med en sovende Yme... Ikke så fin som sovebabyen på sovebebibloggen, men finest i verden for meg da!

onsdag 27. november 2013

Yme tar bilder til julekort..

Hallais!

Trasige tider dere. Først så har mamma fått en sånn der bandasje på handa si sånn at den er helt umulig å kose med. Videre så kom det en masse hvite greier som Isa kalte snø dettende ned fra himmelen i forrige uke. ISKALDT!!!! Og håpløst å gå i. Tryna hele tiden og var sur i ei uke. Liker ikke snø! Nå er den snøen borte, men nå regner det rett bortover i stedet! Særlig der jeg har hodet. Regner rett i fjeset!! Og helt umulig å gå for man bare blåser avgårde. Så når vi skal til barnehagen på morgenen forsøker jeg å rømme inn på vaskerommet for å slippe å gå ut, men pappa finner meg hver dag. Pappa ja, for det er han som kjører oss for tiden. For mamma har jo den der handa. Og det er slett ikke så koselig som når mamma gjør det!! Og i dag skulle mormor komme og det skulle endelig bli litt koselig her. Men vet dere hva?? Den dumme vinden og regnet har stoppa ferga så nå kommer hun ikke.. Som sagt, trasige tider!!!

I går, da jeg utslitt og trøtt kom hjem fra barnehagen og skulle sette meg i sofaen og kose meg med Vennebyen på Ipad, vet dere hva jeg måtte da? Kle meg ut som en nisse!! Hva gir der meg? Eir og Isa var helt fra seg av lykke og ropte og danset og var så glade at. Bare for at vi skulle sitte i en krok med nisseklær?? Og holde i et troll!! Mamma påsto at det var en nisse, men den hadde ikke øyne og ingen føtter heller. Det var et troll!!

Pappa mente det beste var å sette kameraet på stativ. Mamma mente ikke det. Mamma gav seg. Etter en evighet i den nissedrakta fikk pappa opp det kameraet og så skulle vi rope SMIIIIL og NIIIIIIIISSE og greier. Disse folkene er gale!! Vennebyen! Jeg ville jo se Vennebyen! Og Rorry Racerbil! Ikke klarte mamma å holde seg unna bildene heller. Men endelig sa pappa at nå var det nok og jeg sprang bort til sofaen!




Men tror dere det eller?? Neida. "Det er jo ingen bilder som går an å bruke her jo Henning" sa mamma. Håpløse mamma. De der folkene som skal ha julekortet bryr seg vel ikke om man ser litt av hodet til mamma eller at jeg holder på med føttene..

Ble LITT sur når jeg måtte bort i den kroken igjen ja... Fysj og føy!!! Fant ut jeg heller vill ta bildene selv, men mamma mente at det ikke ble helt det samme med pappa som nisse...



Etter å ha krangla med mamma om det kameraet fant jeg ut at for å få sett noe Venneby i det hele tatt så var det visst best å bare sette seg på den krakken. Men var jo litt vanskelig med de lange buksene der, så først fikk mamma bare bilde av rumpa mi! Hadde vel vært noe å sende til oldemor! Ei diger nisserompe!! HAHAHAHAHAHA...


Jeg er sikker på at mamma tok minst tusen bilder, men hun påsto at det var helt håpløst å få alle fine samtidig. Det vil si, jeg tror det var håpløst å få meg fin.. Fatter ikke hva hun mente. Laget jo grimaser, ropte, sang litt og lukket øynene bare for å få litt variasjon over dem... Tror det ble julekort til slutt. Mamma klippet og limte og laget kollasje eller hva hun kalte det. Og Eir, hun er helt gal!! Helt, helt gal!! For når jeg endelig fikk kle av meg de buksene og se på Vennebyen da satte hun opp stativet igjen og fotograferte seg selv med fjernkontroll.. Ja,ja, jenter er rare...







Og så fikk jeg eget rom i går. Men det får dere høre om senere. Nå har jeg et par episoder med Vennebyen jeg skal se. Snakkes!!

lørdag 23. november 2013

Kvina, butikk og sushi!

Hei.

Som jeg nevnte i forrige innlegg så så Henning svart på å gå en helg i møte uten mormor. Særlig siden min høyre hand er ute av funksjon til elementære ting som å skifte på Yme.

Så vi pakket i bilen og satte snuten sørover på torsdag. Ungene hadde fri fra barnehage og skole i dag så det ble litt langhelg. Langhelg der jeg og Henning stues bort i kjelleren på natta mens Yme sover inne hos mormor og morfar og jentene på mitt gamle rom i køyeseng. Kan livet som småbarnsforeldre bli bedre??

Jeg kommer fra Kvina. Kvina er ei lita bygd som på et tidspunkt nok hadde flere katter enn folk boende, men nå tror jeg stillingen har utjevnet seg. De som bor der er ikke mange, men desto triveligere. Og hvert år er det juletrefest på forsamlingshuset. Sånn ordentlig juletrefest med nisse som rocker rundt juletreet og man har bunad på ungene og sånn. Og til min glede fant jeg også et bilde på Wikipedia fra en juletrefest så jeg kopierte lystig i vei siden det allerede lå på nettet..

Trivelige folk på juletrefest..

Isa og mormor på juletrefest

Rockenisse

Kvina kan by på mer. Natur. På den ene siden Okstinden som jeg aldri har kommet meg opp på. På den andre siden, vei opp på fjellet med flere utkikkspunkter så man kan stoppe og ta bilde av herligheten..


I Kvina er det en butikk. Joker. Nå er det Joker. Da jeg var lita var det først et eller annet som sluttet på vo (med røde poser), så mener jeg at det het Det grønne kjøkken en stund og hadde poser med grønne ruter på. Så var det noe helt annet som jeg ikke husker, men noe blått i logoen mener jeg, men nå er det Joker.
Da jeg var lita stengte butikken klokka fire på hverdager og ett på lørdager. Man kunne kjøpe smågodt for 10 øre stykket og de bak disken plukket ti av hver for ti kroner (nå føler jeg meg skikkelig gammel her) På lageret skar man ost og smør og pakket inn og jeg har en erindring om ei tønne med saltede blåkveitehoder som jeg og mor (altså farmoren min) så monn i. Det var en trivelig gammel mann som hadde butikken når jeg var bittelita, Kaurin het han. Han var gammel helt til jeg var ganske voksen, men fortsatt på butikken, og delte fortsatt ut godteri selv om man var blitt stor...

Jeg hadde min første sommerjobb der. Tjente flere tusen kroner på en måned. Ungjobb het det og var et kommunalt tiltak. Jeg og venninnna mi delte sommeren mellom oss. Avanserte aldri opp til kassa, men mener jeg ble ganske god med sånn prismaskin. God trening på å skifte beløp, kom godt med når jeg i neste sommerjobb i posten skulle stille rett dato på stemplene.

Butikken hjemme hadde alt. Om mor sendte meg avgårde for å kjøpe brodertråd i lysegrønt, sagogryn eller en eske spiker. Mamma sendte meg avgårde med handlelapp og penger og jeg kom hjem med varer. Støvler hadde de også. Og t-skjorte med inskripsjonen "Hvor enn i verden jeg måtte forville meg så send meg tilbake til Kvina, Norway. Der vil de betale returfrakt for jeg er høyt elsket!" Fantes i hvit og lyseblå mener jeg. Min var hvit.

Vel, mangt har endret seg. Smågodtet for eksempel. Kommer ikke langt med ti øre nå for tiden. Men Eir og Isa får fortsatt stukket til seg en sjokolade når de er innom. Smør får man faktisk fortsatt kjøpt i matpapir, men tror ikke de har tønner med salte blåkveitehoder på lageret.

Nå kan man jo tenke at det siste der er til det beste for flere. Mulig jeg er litt sær som sitter her og savner tønner med salta hoder av blåkveite... men de veide opp for det i dag.

Teknologi og fremskritt og urbant levesett har nemlig kommet til Kvina. Og alle hjerter i familien Didriksen gleder seg. For selv om den gamle prismaskinen måtte frem så var varen den priset fantastisk.. SUSHI!! Sushi i mitt elskede Kvina. Og spesialbestilt via Facebook. Hvem kan vel legge inn bestilling til nærbutikken sin på facebook mens man sitter i fergekø den ene dagen og hente det dryppende ferskt den andre?? Jo, det kan man i Kvina tenk! Rett fra Lovund. men Lovund får vi snakke om en annen dag.

Så takker og bukker Joker Kvina for en aldeles ypperlig kvelds! Om mormor og morfar satt på andre siden av bordet og skulte skeptisk til disse nymotens greiene, så var nytelsen desto større på vår side.. Legger ved bildebevis.









torsdag 21. november 2013

Statusraport!

Hei!

Operasjonen gikk bra folkens. Så nå sitter jeg her med høyre hand inntullet i en relativt stor bandasje.
Det er interessant å være på den andre siden en gang i blant. De ringte meg fra dagkirurgen på mandag og fortalte at jeg måtte være forberedt på litt venting. Så jeg tok med boka mi og godt humør og satt klar på venterommet en halv time før jeg egentlig skulle.



Hadde time klokka ti. Allerede kvart over ti kom ei hyggelig dame og henta meg inn til det EGENTLIGE venterommet. Der var det myke stoler og fotskamler. Og man fikk pledd om man ville. Snakka med ei hyggelig anestesidame som med beklagelse sa at det ble nok en del venting i dag. Flotters. Hvis hun der dama hadde visst hvor lenge jeg har ventet på noen uforstyrrede timer med den boka mi så hadde hun ikke trengt å beklage i det hele tatt.. Jussi Adler Olsen. Fantastiske bøker folkens. Og Candy Crush! Og Jelly Splash. Jeg kaller det rett og slett ferie!



Men det var jo kjentfolk på venterommet. Så første timen gikk til trivelig sladder om diverse. Så ble det en time  med bok..

Så kom hun dama som skulle operere. Siden hun anestesidama hadde fortalt meg at nevrografien jeg hadde vært på ikke viste noe galt så var jeg litt spent på samtalen med hun kirurgen, for var det ingenting å operere da? Var det bare innbilning at den handa dovner bort hver natt og ved diverse andre gjøremål. Vel, hun dama viste hvor hun skulle trykke! Et par teknikker der jeg tar med meg til fremtidige konsultasjoner gitt...



Så var klokka halv ett. Siden jeg håpet at kirurger også får spise lunch tok jeg et nytt dypdykk ned i boka, kun genert av andre pasienter som stønnet inn i telefonene sine "neida, sitter her ENDA!!"

Halv to fikk jeg skifte. Skulle tatt bilde, men hun pleieren sto rett på utsiden av det forhenget så måtte jo kjappe meg litt, men jeg kler fortsatt ikke blå sykehusskjorter særlig bra...

Å ligge på et operasjonsbord er litt annerledes enn å stå på siden av det kledt i sterilt. Jeg følte meg forholdsvis rolig og avslappet. Helt til hun anestesidama målte blodtrykket. 134/89!!! Hærregud, jeg holder på å bli gammel. hva blir det neste? Kolesterol på 6? Må sjekke blodtrykket mitt under roligere forhold, har da ikke hatt slike tall siden slutten av graviditetene.

Kirurgen kunne sette lokalbedøvelse også. Jeg pleier å fortelle pasientene mine at det gjør vondt. Det gjør vondt!!! Men så kjenner man ingenting. Hun kirurgen hadde med en asslege som ikke hadde sett en slik operasjon før så jeg fikk med meg alle stukturer, alle snitt og alle blodkar og hvordan nerven var fin og hvit ned til carpalligamentet, men rød og preget av at kroppen hadde forsøkt å kompensere med å tilføre blodårer nedenfor.. "Og hvis man tar fingeren og tjuker litt opp gjennom der... akkurat der ja så kjenner du fortsatt en litt hard kant?? Jepp, der må man klippe litt blindt forstår du, men det går bra.. Kjenner du? Nå er den borte. Kanten altså. Så ser du bare om det blør når du slipper blodtomheten.. Der ja, litt vanskelig å stoppe den blødningen der når det liksom er under huden . Må svi litt blindt der under huden. Bare ikke svi nerven så.. Flott der stoppet det.. " Flink hun kirurgen! Må være en drøm å være asslege sammen med henne. Skulle egentlig vært moro å operere litt igjen. Men tror ikke jeg har tålmodigheten som skal til.

På slutten oppdaget jeg at lampa i taket fungerte som speil og fikk med meg at de sydde. Litt merkelig å ligge å se ned i sitt eget åpne handledd mens man kjenner ingenting.. Muligens litt svimmel der et øyeblikk og fikk blodtrykket ned på normale tall og tittet en annen vei og var egentlig glad jeg ikke oppdaget det speilet tidligere....

Da jeg endelig fikk dra hjem klokka fire, med to skiver brød i magen, en sykemelding, 9 paracet, 3 voltaren og en resept på Paralgin Forte rikere fikk jeg prisen for dagens mest tålmodige pasient. Kun en gammel mann satt igjen, men han kom klokka kvart over ett... Anestesidama mente at prisen burde være en bedre middag med min kjære, men som vanlig da vi kom til favoritt sushiplassen var det stengt. jeg lurer på hvor mange ganger vi skal dra dit på en tirsdag før vi husker på at de har stengt da. Så det ble burger på Shell. har du prøvd å spise en 250 grams burger med alt med kun venstre hand??? Lite gjennomtenkt bestilling, Svært lite gjennomtenkt.



Bedøvelsen satt i kjempelenge. Vi snakker godt ut i kveldsnyhetene før jeg igjen hadde følelse i pekefingeren. Og da bedøvelsen gikk ut fortet jeg meg å gjøre som doktorn hadde sagt, tok 3 paracet og en voltaren og gikk en smertefri natt i møte...

Problemet mitt nå er hvor jeg skal gjøre av den handa om natta. Jeg ligger jo vanligvis på den... Det kan jeg jo ikke nå. Så i natt lå den pent dandert på en sofapute ved siden av meg, mens jeg lå og lurte på hvordan i all verden man får sove uten å ligge med handa si under haka....

I dag har jeg gjort hyggelige ting som å sove lenge etter at ungene var ekspedert i barnehage og på skole. Stor lykke, snøen er kommet! Så leverte jeg sykemelding til sjefen og spiste lunch med Henning på kafe. Har spilt spill med ungene i ettermiddag og vasket klær med venstre hand og Eir som medhjelper.. Jepp. livet er ikke så ille med bandasje. Dog litt vanskelig å huske å holde den handa høyt, men jeg prøver. Og blogging med venstre hand ser ut til å gå aldeles utmerket.. I morgen drar vi til mamma og pappa. Henning så litt svart på en helg med en evinnelig rekke bleieskift og diverse annet uten hjelp fra mormor.





tirsdag 19. november 2013

Tanker rundt en blogg...

Hei.

Den siste uka her jeg tenkt mye på bloggen min. Tenkt på innlegg jeg har lyst å skrive, tenkt på en giveaway som er like rundt hjørnet, tenkt på at jeg jo egentlig har lyst til å skrive hver kveld men så rekker ikke tiden helt til.

Jeg begynte å skrive blogg fordi jeg ble spent på en verden som jeg ante var ganske stor og mangfoldig. Og gjett om det var rett. Føler jo at jeg sitter langt ut i en liten krok av et univers som jeg egentlig ikke aner rekkevidden av og finner stadig nye interessante blogger å lese.

Føler vel at jeg har funnet min "greie" og min "stil".

Lite ante jeg vel om hvor mye glede jeg skulle få av den skrivinga. For det er jo så moro! Og det er faktisk hobbyen jeg alltid har lett etter. Når jeg setter meg ved tastaturet og skriver så er det som om hjernen kobler ut, alt stress, mas og hverdagsting forsvinner og jeg er MEG og gjør dette bare for meg selv.

For det er jo mest for meg selv jeg skriver. Og i begynnelsen for at kjente og slekta skulle kunne følge litt med på hva vi gjorde.

Så har jeg jo etter hvert fått alle dere leserne! Som trofast følger med og leser om små og store hendelser i Casa Didriksen. Og det gir meg masse inspirasjon og motivasjon og har gjort bloggen enda morsommere å skrive. Tusen, tusen takk!! Og tusen takk for alle kommentarer som forteller at det jeg skriver ikke alltid er tull og fjas selv om det er med humor og ironi, men at folk faktisk kjenner seg igjen og føler at det jeg skriver gir dem noe.

Men med lesere følger også et ansvar. Plutselig satt jeg her en kveld i september og følte nattsvart samvittighet for at jeg så på tv sammen med Henning og ikke satt foran PC'en og skrev blogg om Yme som akkurat den dagen hadde knekket koden med finger og Ipad og at det faktisk er han som styrer det som skjer på skjermen.. Og sånn skulle det da ikke være. Blogg er noe jeg skal skrive fordi det er moro og ikke fordi jeg MÅ....

Det følger også et annet ansvar med å ha mange lesere (ok, ikke mange som i fotballfrue-mange, men det er mellom 400 og 600 innom her stort sett hver dag..) Det har den siste uka vært flere blogginnlegg om det å utlevere seg selv og familien sin. Pia har skrevet et og tre tette har skrevet et. Og så ble jeg sittende å tenke på det. Kommer Yme til å hate meg når han blir stor? Vil Eir anmelde meg til politiet for en frastjålet barndom? Skulle jeg blogget anonymt og aldri fortalt navnene til ungene.... Kommer Henning til å ta ut skilsmisse om jeg kommer i skade for å fortelle at jeg synes det er godt å varme nesa mi mot kinnet hans??

Jeg føler at bloggen min er helt ok. Jeg føler ikke at jeg stiller ungene mine i et dårlig lys. Jeg føler heller ikke at jeg forteller forferdelig flaue ting om dem. I den grad jeg forteller flaue ting om noen så er det om meg selv og ler jeg AV noen er det også meg selv det går ut over. Bildebruken vil sikkert noen mene er i overkant og unødvendig, men igjen. Jeg skriver først og fremst for meg selv og synes bloggen en flott dagbok å se tilbake i.

Isa elsker Yme-bloggene. Hun ler så hun gråter og hun liker spesielt de hun er med i selv. Hun og mormor kan sitte i timer og lese Ymeblogg og kose seg. Isa har selvfølgelig ingen mulighet til å fatte omfanget av at dette ligger på internett, men jeg tror med handa på hjertet at hun ikke kommer til å ta skade av det når hun blir stor.  Bloggene Yme skrev i jula i fjor har hun lest utallige ganger og har nå et helt klart bilde av hvordan vi skal feire jul i år. At den som får mandelen får åpne den største pakken sin og at en lege må ha vakt. I fjor var det svensken og i år er det kanskje mamma...

Hvor i all verden vil jeg med dette innlegget. Egentlig ingensteder. Jeg har tenkt mye og mangt i det siste. Også faktisk vært innom tanken på å legge hele greia død.

MEN, jeg kan jo ikke det. Det er jo moro. Det er jo min absolutt beste hobby noensinne. Jeg har de siste kveldene kjent på skikkelig bloggabstinens og følt at hvis jeg nå ikke får postet et innlegg snart så sprekker jeg. Så får fremtiden dømme om det var rett eller galt. Jeg har tro på at både jeg og ungene og for så vidt Henning lever godt med denne bloggen også om ti år så jeg kommer ikke til å forandre på noe.

I morgen skal jeg opereres. Den handa jeg har klaget på i utallige innlegg. Den som dovner bort når Yme ligger på den om natten og når den henger over kanten på sprinkelsenga. Den er litt trang i handleddet. Mulig jeg er for feit, i alle fall blir det riktig ille hver gang jeg er gravid. Ikke at jeg er det nå altså. Selv om ryktet går som ild i tørt gress. Hvorfor skulle ellers doktorn sykemeldes...
I allefall, i morgen skal ei kirurgdame få boltre seg i skalpell, blodtomhet og en trang carpaltunell og forhåpentligvis blir handa etter det bedre.

Jeg skal som sagt sykemeldes. Flere uker faktisk. Ungene skal i barnehage og på skole.. Uendelig med timer til  forfatte blogginnlegg. Og se Dr. Phil... Og alle episodene med 71.grader Nord som v har tatt opp men ikke hatt tid til å se..

Dog må blogginnlegg i nær fremtid skrives kun med venstre hand.. Men poenget... Vi blogges folkens!!


torsdag 14. november 2013

Sove... eller ikke....

Hei.

Jeg har skrevet en del om soving og søvn tidligere. Som singel og som kjæreste så tenkte jeg aldri så mye over søvn. Man sov om natta, var våken på dagen og det var nå det. Etter at man ble mamma har søvn egentlig vært fremst i pannebrasken i allefall fire ganger i timen døgnet rundt.

Når får man sove neste gang? Er det vits i å legge seg nå for en eller annen våkner jo snart. Kan jeg sove her mon tro? Er det dumt å sove med ungen i fanget når han allikevel er helt oppslukt av TV?

I sommer skrev jeg et innlegg om leggerutiner og hvordan det egentlig bare er noe som man leser om i blader og ikke egentlig er noe som går an å få til på et ordentlig vis.. Jeg har også tatt for meg hvordan menn kan sove gjennom det utroligste... Yme har fortalt om hvordan han blir torturert på kvelden og tvunget til å ligge i egen seng... og skrev dermed brev til barnevernet.

I mitt aller første innlegg her på bloggen skrev jeg optimistisk om at avokado nok skulle få skikk på sovingen.... Det er med tårer i øynene jeg leser det innlegget. For hvordan????? Jeg spør igjen hvordan????? kan jeg sitte her 1 1/2 år senere og fortsatt lure på om jeg kanskje skal forsøke avokado til kvelds i morgen.... Og for å si det slik: DET HJELPER IKKE, det er bare tilfeldig om han sover et par netter med avokado innabords..

For dere som er ekstremt treige og ikke forstår noe. Yme sover lite på natta gitt!! Fortsatt. Det har vært perioder der målet var i sikte. Ja jeg tror jeg på en hånd også kan telle netter der han har sovet. Men nå, nå er vi HEEEEEEEEEELT ute og kjøre..

Vi har altså vært gjennom "slutte med pupp på natta-perioden" Hjalp ikke..

Vi har vært igjennom "lære seg og sovne selv i egen seng-perioden" i allefall 5 ganger uten særlig effekt.

Vi har vært igjennom "ikke kose med handa til mamma når vi skal sove perioden" ca like mange ganger som "lære seg og sovne selv i egen seng-perioden"

Vi har forsøkt "slutte å gi flaske på natta-perioden" noen ganger, men vi er jo så trøtte der på natta at den ble omgjort ble til en "bare gi flaske max to ganger på natta-perioden"

Why??? Jeg er jo lege, jeg skal jo gi fortvilte foreldre råd og veiledning til hvordan de får sitt søte lille avkom til å sove søtt. Vel, jeg kan teoriene så det går helt greit... Det er den der praktiske delen. Den som innebærer å være såpass våken på natta at man i det minste klarer å være konsekvent fra du går fra din egen seng og kommer bort til hans...

Nå har Henning bygget eget rom til poden og med litt rydding og møblering så er det snart duket for "Yme lærer seg å sove på eget rom-perioden" Jeg lurer på om det ikke er lurt å sette inn en seng til en av oss også der..

Jeg har en teori om at han kanskje er kommet inn i "sover litt for mye på dagtid-perioden" Jeg ba derfor barnehagen i dag om å vekke ham klokka ett. Den andre teorien er at han er overtrøtt på kvelden. Nå har vi aldri lagt unger så veldig sent her i huset men særlig tidligere enn halv sju tror jeg ikke er realistisk å få til. At han sover for mye og samtidig er overtrøtt er jo to gode teorier, men nå tro jeg jammen at vi er inne i "teste ut begge to og se om det funker-perioden" slik at det aner meg at vi ender opp med en unge som blir overtrøtt OG sover for lite på dagtid.

Den flaska må vi få bort... Anyone, gi meg styrke...

Å ligge mellom oss.... Greit nok bare han sover. Ingen av oss sover særlig godt når han ligger der på tvers, men som sagt bare han sover... I natt kvart over fire: mamma?? Mamma?? MAMMMA???? BOK!!! BOK!!!! Da mora var særdeles lite imøtekommende på å lese bok 04:15 ble samtalen videre: mamma??? MAMMMA??? søng!!! søng!! blinke, blinke stjerne!! Og mammaen sang og sovna midt i sangen hvorpå senarioet utspant seg ca tredve ganger... To ganger måtte han klatre ut av senga på Hennings side (han var på nattevakt, han sov ikke gjennom dette) løpe rundt senga til min side for å vekke meg. Mamma søng!!!!

Så var det et par flasker involvert, litt promping til stor jubel fra han som prompa, hode på hodeputa, føtter på hodeputa, halt liggende over mitt hode, koooooooos, masse kooooos og tilslutt sovna vi etter noe vræling klokka halv sju.. Pokker!!

Joda, småbarnstiden er fantastisk og man kan ikke la slikt ødelegge dagen, men det gjør jo det da når du forsøker å huske om Enalapril er en ACE-hemmer eller en A2-blokker eller noe helt annet og du helst ikke vil ta livet av folk fordi du er trøtt..

Men denne "vil ikke sove i det hele tatt etter klokka to på natta-perioden" går nok over slik som alle andre perioder. Snart sover vi søtt i hver vår seng og kan ikke huske annet enn at det har vi da alltid gjort... Jeg gleder meg, og håper det blir snart. Helt uten konsekvent handling fra vår side...

I mellomtiden tar jeg med tre flasker opp og satser på at det gjør susen i natt.....

søndag 10. november 2013

Fest tre dager til ende..

Hei.

Vi har som kjent fått en sjuåring i hus. Det må jo som seg hør og bør feires.

Selve bursdagen var på torsdag. Bursdagsbarnet hadde egentlig kun to ønsker. Det ene var mobiltelefon og det andre var voksensminke. Og dersom hun ikke fikk det så ønsket hun seg penger slik at hun kunne få kjøpt seg en mobiltelefon og voksensminke!

Jeg må si at jeg egentlig ikke helt forstår hva ei jente på sju år skal med mobiltelefon. Ei heller forstår jeg hva hun skal med voksensminke... men det er en del kameler som svelges her etter som ungen vokser til og da pappa hadde en flunkende ny Samsung Galaxy Young liggende så ble det til at vi bestemte oss for at hun skulle få det da.. Hun har en iPad som hun bruker til spill så telefonen er først og fremst tenkt som det den faktisk er: en telefon. Som hun kan ringe hjem med når hun er på trening og er klar til henting osv. Og til å lære seg å skrive SMS og lese de hun får. Også kom vi på noe lurt. Vi har satt telefonen til å ringe hver morgen slik at hun nå lærer seg å stå opp selv til vekkerklokke. Noe fornuftig går det jo an å få ut av en telefon til en 7-åring..

Så lykkelig som dette blir en 7 åring som får en telefon..

 
Og så fornøyd blir man når pappa ringer fra stua...

 

Sånn ellers så var det, suprise, suprise en del voksensminke i den gavehaugen, samt en Furby og et fotbad med gelekuler..


Selve feiringen var utsatt til helga. Alle jentene i klassen samt ei god venninne var invitert med på Bowlig og Peppes Pizza i Bodø. For så å avslutte det hele med pysjparty hjemme.. Mormor og morfar var med for å holde flokken samlet. Takk til tante som var hjemme med Yme..

Bowling er jo morsomt.. Isa har et innbitt konkuranseinnstinkt og takk og lov vant hun en runde. Eir var mer på samarbeidslinja og hjalp venninnna to ganger til å hale seiern i land..



Glade festjenter på vei til Peppes.


Gratulasjonene strømmet på, selv på Peppes..


I og med at vi bor på landet så er ikke våre unger vant til å være på Peppes, så bare det å være der er jo en opplevelse. Vi voksne var for øvrig litt mer enn middels skuffet. Da jeg ringte og bestilte Peppes bursdagsdeal som de så fint kalte det lovet dama i telefonen eget rom med pyntet bord, pizza ved bordet og overraskelse til bursdagsbarnet.

Da vi kom virket det som om overraskelsen var at vi dukket opp. I hui og hast ble det festet 6 ballonger i en lanpe over et vanlig bord og etter en evighet kom ei dame og lurte på hva vi ville spise. Tre bursdagshatter er lite for 6 unger og ventetiden på at dama skulle finne tre til var laaaaaaaaang.
At vi skulle ha pizza trodde jeg at jeg hadde sagt i telefonen, men tydeligvis ikke, for nå måtte vi vente på den. Leeeeeeeeeenge.

Pizzaen kom, den var god og Eir var fornøyd men både gratulerer med dagen og overraskelse til bursdagsbarnet glimtet med sitt fravær. Det gjorde forvørig servitørene også. Så selv om Eir allerede planlegger neste bursdag på Peppes tror jeg at vi heller tar med kake og Pizza til bowlingen der de tilbydde oss langbord og Eir fikk både drikkeflaske og T-skjorte og gratulerer med dagen! Så tommelen ned til Peppes og tommelen opp til Royal Bowling!!

Vel hjemme var det rett i pysjen. Godter og nyinnkjøpt barbiefilm slo an, selv om hun som hadde sett den før nok kunne vært litt mindre villig til å dele hva som kom til å skje....

Så ble det sminket.. I diverse varianter. Eyeliner kan brukes til mye. Også tegne store sorte sommerfugler i panna....






Så var det ny film, denne gangen i senga før alle sovnet søtt. Det vil si, Isa ble kjempesur på alle de andre som bare fliret og bråket og hadde det moro når man skulle sove! Så hun tok teppe og pute med og trasket de tre meterne inn på sitt eget rom. Så våknet Yme og jeg fant ut at å sette seg på en krakk i døra var en effektiv måte å stoppe fem munner som gikk i hundre... Men etter det sovnet alle søtt..



I dag har det vært voksenbursdag, med besteforeldre, tante og onkel og tradisjonen tro det som måtte finnes av vikarleger og turnusleger på stedet. I Gildeskål får du nemlig ikke turnustjenesten godkjent uten å ha møtt i minst en barnebursdag og vår kjære svenske vikar har hatt opptil flere opptredener i diverse bursdagshatter. Så får de gode kaker for oppmøtet da...

I dag var menyen bananmuffins, gresskarpai og bløtkake med marsipanlokk.... Eir sto på kjøkkenet sammen med meg det meste av dagen og resultatet ble riktig bra!




Nå er det hele over. Trøtte unger sover, mor, mormor, pappa og morfar sitter i hver sin stol og puster.. Henning ble ikke glemt, ungen har laget fine kort og av Eir fikk han grytekluter... Trenger dem på kjøkkenet.... Så vi blogges når jeg har fått pusten igjen..