Tanker rundt en blogg...

Hei.

Den siste uka her jeg tenkt mye på bloggen min. Tenkt på innlegg jeg har lyst å skrive, tenkt på en giveaway som er like rundt hjørnet, tenkt på at jeg jo egentlig har lyst til å skrive hver kveld men så rekker ikke tiden helt til.

Jeg begynte å skrive blogg fordi jeg ble spent på en verden som jeg ante var ganske stor og mangfoldig. Og gjett om det var rett. Føler jo at jeg sitter langt ut i en liten krok av et univers som jeg egentlig ikke aner rekkevidden av og finner stadig nye interessante blogger å lese.

Føler vel at jeg har funnet min "greie" og min "stil".

Lite ante jeg vel om hvor mye glede jeg skulle få av den skrivinga. For det er jo så moro! Og det er faktisk hobbyen jeg alltid har lett etter. Når jeg setter meg ved tastaturet og skriver så er det som om hjernen kobler ut, alt stress, mas og hverdagsting forsvinner og jeg er MEG og gjør dette bare for meg selv.

For det er jo mest for meg selv jeg skriver. Og i begynnelsen for at kjente og slekta skulle kunne følge litt med på hva vi gjorde.

Så har jeg jo etter hvert fått alle dere leserne! Som trofast følger med og leser om små og store hendelser i Casa Didriksen. Og det gir meg masse inspirasjon og motivasjon og har gjort bloggen enda morsommere å skrive. Tusen, tusen takk!! Og tusen takk for alle kommentarer som forteller at det jeg skriver ikke alltid er tull og fjas selv om det er med humor og ironi, men at folk faktisk kjenner seg igjen og føler at det jeg skriver gir dem noe.

Men med lesere følger også et ansvar. Plutselig satt jeg her en kveld i september og følte nattsvart samvittighet for at jeg så på tv sammen med Henning og ikke satt foran PC'en og skrev blogg om Yme som akkurat den dagen hadde knekket koden med finger og Ipad og at det faktisk er han som styrer det som skjer på skjermen.. Og sånn skulle det da ikke være. Blogg er noe jeg skal skrive fordi det er moro og ikke fordi jeg MÅ....

Det følger også et annet ansvar med å ha mange lesere (ok, ikke mange som i fotballfrue-mange, men det er mellom 400 og 600 innom her stort sett hver dag..) Det har den siste uka vært flere blogginnlegg om det å utlevere seg selv og familien sin. Pia har skrevet et og tre tette har skrevet et. Og så ble jeg sittende å tenke på det. Kommer Yme til å hate meg når han blir stor? Vil Eir anmelde meg til politiet for en frastjålet barndom? Skulle jeg blogget anonymt og aldri fortalt navnene til ungene.... Kommer Henning til å ta ut skilsmisse om jeg kommer i skade for å fortelle at jeg synes det er godt å varme nesa mi mot kinnet hans??

Jeg føler at bloggen min er helt ok. Jeg føler ikke at jeg stiller ungene mine i et dårlig lys. Jeg føler heller ikke at jeg forteller forferdelig flaue ting om dem. I den grad jeg forteller flaue ting om noen så er det om meg selv og ler jeg AV noen er det også meg selv det går ut over. Bildebruken vil sikkert noen mene er i overkant og unødvendig, men igjen. Jeg skriver først og fremst for meg selv og synes bloggen en flott dagbok å se tilbake i.

Isa elsker Yme-bloggene. Hun ler så hun gråter og hun liker spesielt de hun er med i selv. Hun og mormor kan sitte i timer og lese Ymeblogg og kose seg. Isa har selvfølgelig ingen mulighet til å fatte omfanget av at dette ligger på internett, men jeg tror med handa på hjertet at hun ikke kommer til å ta skade av det når hun blir stor.  Bloggene Yme skrev i jula i fjor har hun lest utallige ganger og har nå et helt klart bilde av hvordan vi skal feire jul i år. At den som får mandelen får åpne den største pakken sin og at en lege må ha vakt. I fjor var det svensken og i år er det kanskje mamma...

Hvor i all verden vil jeg med dette innlegget. Egentlig ingensteder. Jeg har tenkt mye og mangt i det siste. Også faktisk vært innom tanken på å legge hele greia død.

MEN, jeg kan jo ikke det. Det er jo moro. Det er jo min absolutt beste hobby noensinne. Jeg har de siste kveldene kjent på skikkelig bloggabstinens og følt at hvis jeg nå ikke får postet et innlegg snart så sprekker jeg. Så får fremtiden dømme om det var rett eller galt. Jeg har tro på at både jeg og ungene og for så vidt Henning lever godt med denne bloggen også om ti år så jeg kommer ikke til å forandre på noe.

I morgen skal jeg opereres. Den handa jeg har klaget på i utallige innlegg. Den som dovner bort når Yme ligger på den om natten og når den henger over kanten på sprinkelsenga. Den er litt trang i handleddet. Mulig jeg er for feit, i alle fall blir det riktig ille hver gang jeg er gravid. Ikke at jeg er det nå altså. Selv om ryktet går som ild i tørt gress. Hvorfor skulle ellers doktorn sykemeldes...
I allefall, i morgen skal ei kirurgdame få boltre seg i skalpell, blodtomhet og en trang carpaltunell og forhåpentligvis blir handa etter det bedre.

Jeg skal som sagt sykemeldes. Flere uker faktisk. Ungene skal i barnehage og på skole.. Uendelig med timer til  forfatte blogginnlegg. Og se Dr. Phil... Og alle episodene med 71.grader Nord som v har tatt opp men ikke hatt tid til å se..

Dog må blogginnlegg i nær fremtid skrives kun med venstre hand.. Men poenget... Vi blogges folkens!!