tirsdag 30. juli 2013

Hysj, ikke forstyrr, mamma spiller Candy Crush på mobilen!!

Hei.

Etter en lang dag på jobb er det fantastisk og se at godstolen er ledig. Godstolen der armlenet er akkurat passe til å støtte underarmen når man holder i mobilen.

Det er nemlig litt krise. Etter å ha ledet med hele 6 brett en god stund, har Henning etter en lang arbeidshelg klart å ta meg igjen i Candy Crush Saga. Dere vet det spillet der man skal få tre og tre godter til å lage en rekke for så å eksplodere. Fire og fire så lager du et stripete godteri som du kan få en hel rekke bort med og fem så får du en bombe! Fantastisk spill!!!

Bildet er hentet her

Altså, jeg satt der fordypet i hvordan i all verden jeg skal få de lilla godteriene synkronisert slik at jeg får låst opp buret der de sitter fast når jeg hører:

"Du er vennen min!!"

Joda, hyggelig det altså, men nå gikk det litt skeis her for det var jo de lilla som burde komme på rekke og nå kom den der gule i veien. Det røde stripegodteriet ligger der helt alene og jeg får jo ikke brukt det der og nå er det bare ti trekk igjen og masse sånn gele så dette går rett vest..

"Skal vi leke??"

Leke?? Ehhmm, altså her sitter jeg og har en potensiell krise gående. Må jo starte det brettet på nytt her og jeg har jo ikke uante mengder med liv. Henning må heldigvis be facebookvenner om en sånn billett til neste fase i spillet og heldigvis har han ikke så mange venner, men jeg må jo komme meg ut av dette brettet. Det ser litt lovende ut her nå for jeg har en potensiell rekke med fem blåe som kan bli en sånn bombe og hvis den lander ved siden av det orange stripegodteriet og da smeller alle de orange både oppover og nedover og det er masse orange her så det ville vært veldig bra... Så leke... Tror ikke helt det.

"Jeg vil ha en kos!!"

Der! Fikk den der grønne putegodteriet ved siden av den med lilla striper og da blir det jo et sånt megagodteri som smeller begge veier og feier med seg masse gele. Men pokker også da, den smalt jo avgårde under all geleen. Da var det jo ingen vits i. Fikk ikke åpna et eneste bur jo. Og nå er det bare tre trekk igjen. En kos? Ja det kunne jeg også trenge, for nå har sikkert Henning fått de tre billettene han trenger, og når han har nattevakt har han all verdens tid til å rase fra meg..

"Jeg er glad i deg!!"

Man kan jo så klart kjøpe seg flere liv. Evt kjøpe noen slike bomber. Det går jo på mitt kredittkort, så Henning vil jo aldri få vite det om jeg gjør det. Men det er jo litt å jukse det da. Heldigvis har snille facebookvenner sendt meg noen liv slik at jeg slipper å vente på tidsstraffen. Nå ligger det fire røde fint plassert der, om jeg bare kunne få lurt den femte inn der og fått ei sånn bombe så tror jeg nok at jeg skal klare det denne gangen. Glad i meg? Jada, jada, hyggelig det, men er litt opptatt akkurat nå.

"Hadet!!!"

YESSSSSS!! Endelig!!!!! Nå må jeg bare sende forespørsel til tjue facebookvenner om en slik billett og så er jeg i hælene på Henning igjen.


Billettene kommer sikkert strømmende mens jeg sitter her og skriver, slik at jeg på ny kan innta godstolen etter at jeg har publisert innlegget. Ungene sovna jo som engler klokka åtte og det har ikke vært en lyd i babycallen hele kvelden. Huset er ryddet og klart til inntog av familien i morgen så det er den perfekte kveld for hjernedød underholdning ala Candy Crush Saga.

Hadde det bare ikke vært for den pokkers bamsen fra Fisher Price. Uansett hvor mange ganger jeg trykker på av-knappen på foten så ligger den der i lekekassen og prater. Helt til den av seg selv finner ut at det er kveld og natt og avslutter med "Hadet!!"


PS: Trenger altså sårt tre slike billett, og hva du enn gjør: IKKE send en slik til Henning......

søndag 28. juli 2013

Hvorfor ble jeg egentlig distriktslege ute i gokk??

Hei.

Da vakttelefonen ringte klokka 02:58 i natt, etter at jeg hadde lagt med 00:53 tenkte jeg. Hvorfor, hvorfor, hvorfor valgte jeg å bli distriktslege langt uti gokk??? Kunne jeg ikke blitt hudlege, barnepsykiater eller genetiker. Lykkelig fri for vakt og det som hører med??

Etter en kort samtale med AMK var det bare å hoppe i klærne og kjøre til kaia.

Nordnorge en julinatt klokka tre kan være et fortryllende sted. Sandhornet lå der og skygget for sola i et avsindig vakkert rosa skjær. I horisonten lå havtåka og lurte og funderte på om den skulle slippe sola som lå rimelig lavt igjennom.


Når vi rundet kanten på Sandhornøya vant sola over skyene og strålte mot oss i all sin prakt. Og jeg husket på at det var nettopp på grunn av slike øyeblikk jeg valgte å bli distriktslege ute i gokk. Hvilken hudlege opplever dette...


I Bodø møtte vi hurtigruta som var på tur sørover. Morgenfriske og hyggelige gutter på ambulansen møtte oss på kaia og vi vinket til redningsskøyta som kom å la til etter en nattlig runde i midnattsola.



Jeg kom hjem klokka syv. Sammen med havtåka... Henning dro på jobb og tante spratt opp (ok, i all rettferdighets navn, hun slepte seg opp) og tok Yme og Isa som var klar for en ny dag.

Klokka halv ti ringte telefonen på nytt og dragningen mot en vaktfri hudpoliklinikk var sterkt tilstede.

I dag har jeg sittet i skyggen og ventet på drosje..


Jeg har kjørt langt og lengre enn langt og hatt trivelige samtaler med drosjesjåføren. Jeg har sett blått hav, grønn skog, fantastiske fjell og sol, sol, sol. Og en vanvittig kjekk kar som drev og jogget langs veien i bar overkropp. Her snakker vi muskler altså.

Jeg har hørt fantastiske historier om den gang da Ole Danbolt Mjøs, dere vet han koselige gamle mannen som var leder for nobelkomiteen en stund, var kandidat i Gildeskål. Han var en riktig hyggelig ung man må dere vite!! Jeg klarer ikke helt å se for meg ærverdige professor Mjøs som ung mann, men brukte ekstra tid på sykebesøk for å få med meg dette.

Jeg har også møtt lykken over å endelig ha fått et oldebarn! Ikke jeg da. Men tenker at om jeg på en dag som denne om mange år kan få gleden av å bli oldemor, ja da skal jeg love meg selv at jeg skal være fornøyd med livet.

Jeg har faktisk gjort en forskjell for ganske mange det siste døgnet. Med god hjelp fra kolleger og flotte pårørende som stiller opp.

Og det er jo ikke noe som er bedre enn å komme hjem og se at gullklumpen koser seg bare verre med onkel og tante som er barnevakt. Isa har hatt en eventyrlig dag på besøk hos besteste Sander der hun har gjort alt fra å sprade rundt i ny bikini på stranda til å se dragefilm og spille Ipad. Og spist både godteri, kjeks og vafler. Livet blir ikke bedre en sommerdag når man er fire. Når man i tillegg har fått oppleve den store lykke det er å få øyekatarr slik at man ENDELIG kan få lært seg å ta øyedråper, ja da er lykken komplett. (ok, ok, jeg vet jeg har litt sære unger)



Så når jeg ti over seks sovna i stolen sammen med Isa og barnetv, vel vitende om at det fortsatt er 38 timer igjen av helgevakta var det med følelsen jeg hadde der på sjetteåret på studiet... Jepp, jeg skal bli distriktslege uti gokk... Det finnes nemlig ikke noe bedre yrke!!

(Og om noen kan minne meg på dette innlegget i november når jeg igjen har kjørt meg fast i en snøfonn, stormen raser og jeg spyr over rekka på Blixen så vil jeg være veldig takknemlig...)

onsdag 24. juli 2013

Et koselig innlegg...

Hei.

Jona, som skriver bloggen Mammalivet i Berlin, eller Tyskertøsa, skriver fantastisk flotte tekster som treffer meg rett i hjerterota av og til. Selv skriver jeg vel en smule mer ironisk og over på galgenhumorsiden. Men jeg blir jo inspirert til å forsøke da, når jeg leser de flotte innleggene hennes. Så der jeg satt ved sprinkelsenga i kveld, stirrende på min enestående sønn som driver og får fire hjørnetenner samtidig og ikke kan noe for at jeg synes han skal sove når han ikke vil, bestemte jeg meg for å skrive et vakkert innlegg. Et stemningsfylt og koselig innlegg blottet for ironi og humor. Eller nesten blottet for ironi og humor i det minste. Det viser seg at Jona nok er bedre på dette enn meg, slik at jeg i fremtiden nok heller koser meg med hennes innlegg i stedet for å skrive dem selv, men moro å forsøke en ny stil innimellom.. Og har du ikke lest Jonas blogg, så anbefaler jeg den på det sterkeste.

Det spraker i babycallen og jeg går inn på rommet. Du sitter der, midt i sprinkelsenga, tårene renner og du hikster frem et "maammama".

Jeg sier at nå er det sovetid. Den energiske ristingen på hodet levner liten tvil om hva du synes om forslaget. Dog legger du deg ned og smatter frenetisk på sutten.

Jeg sitter ved siden av sprinkelsenga, det vil si, jeg henger over sprinklene på sprinkelsenga og kjenner kanten trykke opp i armhulen min. Mens jeg sakte får en liten nerveskade sitter jeg og holder deg i handa.

Du snur deg på andre siden og bytter hand. Grepet er like hardt og siden du nå ligger lengst inn i senga, med ryggen mot meg får jeg en enda større nerveskade, mens jeg sitter her og tenker på hvor koselig det er at du trenger handa mi for å sovne.

Etter en fem minutters tid setter du deg opp. Slett ikke sikker på at du har tenkt å sove allikevel. Du prøver deg litt andre veien. På hodeputen ligger nå to små nydelige tottelotter sammen med de tre bamsene du ikke helt forstår hva gjør i din seng. Det er i allefall ikke du som vil ha dem der. Men jeg synes det ser koselig ut. På den ene står det KFOR og minner meg om da pappaen din var en hel verden unna. Det er lenge siden nå, og mange kvelder med nerveskade siden.

I fotenden ligger hodet ditt. Jeg ser på krøllene i nakken. De krøllene du om ca tretten år vil hate intenst fordi at jentene kommer til å synes at de er "sååååå søte" og vil pjuske deg i håret, mens du er bare interessert i den nye duppeditten fra Apple og ønsker jentene dit peppern gror. Akkurat i hårfestet har du et myggstikk. Det ser ut som det klør, for du klør deg i allefall der når du innimellom vrir deg over fra mage til rygg.

Nye fem minutter og den rolige pusten din forteller meg at du sover. Jeg setter meg opp, rister litt på handa som nå er fullstendig bortdovnet. Forsøker å reise meg uten å knekke for mye i knærne.. Akkurat der like før jeg når skyvedøra forbanner jeg de latviske snekkerne som la parketten. Den knirkeplanken er fin på natta når Isa sniker seg inn på rommet i nattens mulm å mørke, men ikke riktig så fin når jeg skal snike meg ut.

Du står i senga på to sekunder og jeg snur og går tilbake. På den korte turen over gulvet klarer du å få ansiktet fullt av snørr og tårer. Panikken lyser ut av de store brune øynene dine. Har jeg tenkt å forlate deg her alene??

Etter tre minutter med vridning og akrobatikk bestemmer du deg for at hodet skal ligge på puta. Du hiver alle tre kosebamser så langt du klarer. Føttene setter du i sprinklene på den ene sida og du når nesten i den andre sida med rompa. Når fikk du så lange bein?? Så legger du deg halvveis over på mage før du griper godt tak i handa mi igjen..

Nye minutter går og jeg er nesten sikker på at du sover. Forsøk på å lirke handa løs avkrefter mistanken sporenstreks. Det gjør du ikke. På ny sitter du i senga og lurer på hvorfor i all verden jeg mener du skal sove.

Vi forsøker en flaske. Først hiver du den over sprinklene mens du frenetisk rister på hodet og roper "nei, nei, nei" Om jeg tror du er lettlurt? Du vet utmerket godt at tar du den flaska så sovner du..

Du bytter ut sutten med sju fingre. Fire hjørnetenner som kommer ut samtidig er ingen spøk, jeg forstår jo det. Mens du fortvilet forsøker å tygge i deg dine egne fingre bruker jeg min mest innbydende og smigrende stemme og forklarer at den flaska nok også vil hjelpe på tannkløe. Du tviler sterkt.

Vi prøver pippistillingen igjen, føtter på puta, hodet begravd i teppet der i fotenden og rompa i været. Jeg stryker deg på ryggen. Tabbe, du er jo så kilen... Forferdelig moro, hvorfor sluttet du mamma?? Vi legger oss på rygg med føttene bak nakken, en til hver side, tvinnet inn i sprinklene.. Lite produktivt når målet er å sove.

Jeg tar grep, legger deg resolutt på rygg med hodet på puta, fjerner fingre og sutt og trykker inn flaska før du rekker å reagere. Så sovner du. Knirkeplanken holder seg stille og jeg kommer meg ut av rommet.

I morgen tidlig kommer du til å være kjempetrøtt når vi etter en ny runde med alt dette våkner. Du tre fjerdedeler inn på min pute med overkroppen, føttene i pappas øre og jeg balanserende ytterst på kanten med bortdovnet arm fordi jeg holder deg  handa..

Det er så rart å tenke på at om bare få år vil jeg savne dette intenst.

søndag 21. juli 2013

Planer som går i vasken...

Hei.

I år hadde jeg en plan med sommeren. Vi hadde tidlig ferie slik at vi skulle ha litt sommer igjen når vi kom hjem. August er nøye planlagt og vakter koordinert slik at fire av fem helger, jepp, det er fem helger i August i år, er fri for oss begge. Alt med et mål for mitt indre øye...

Skogens gull, fjellets gull, viddas gull, deilige, deilige multer skulle plukkes!! I fjor hadde vi ferie, året før var jeg gravid og lite lysten på fjelltur og det var ikke multer, året før var det noe annet som kom i veien. Ja jeg tror ikke jeg har vært på multetur siden jeg og Henning var unge og barnløse og var med svigers til Sverige på camping. Før det igjen har jeg lykkelige minner fra multefjell rundt Sortland. Så i år!!


Men tror dere ikke at den pokkers multa er en måned tidligere enn vanlig??? Når skjedde det sist at multa var ferdig til å plukkes midt i juli?? Aldri!!! Men i år, der vi har jobbhelg tre av tre helger i Juli, Henning jobber overtid og jeg har vakter, ja da skal den helsikes bæra finne det for godt å modne.

Vi var jo oppe en tur på fjellet forrige søndag, men med fire unger, hvor av en i bæremeis på min rygg så var det jo ynkelige mengder som kunne plukkes. Dessuten så måtte vi jo gå i kø med de andre som var der. Planen om å ta en ettermiddagstur i løpet av uka forsvant i vakt og regn og den o store planen om å da opp i dag, selv om Henning kom av nattevakt og skulle på nattevakt regnet bort.

Jeg har i min fortvilelse og abstinens etter multebærtur brettet 423 klesplagg sirlig sammen, merket alt umerket og grått salte tårer ned i en brøddeig. Ble bra brød forresten, så det der med salt i brødet skal man ikke kimse av.

Svigers har stukket til Sverige. Ryktet sier at det er nå eller så er det for sent. Vurderte hardt å bare skulke alt som het jobb, jeg mener multekremen er da viktigere enn at Gildeskål har en vakthavende i morgen. Ungene må da også kunne klare seg et døgn alene. Eir sov til halv ett i dag så hun kommer uansett til å være våken om Yme skulle våkne i natt. Isa pusler med sitt uansett og om jeg hadde satt frem ei stor skål med godteri hadde ingen av dem flyttet seg særlig langt unna den..

Det at svigers skal kjøpe med seg et femlitersspann er jo et bittelite plaster på såret, men i år var jo året da jeg skulle plukke det selv..

Etter å ha sittet i min fortvilelse her alene, Henning er som sagt på jobb, så har jeg begynt å trøste meg med at det finnes jo andre bær. Blåbær er jo innmari godt da. Men tror dere ikke... På Instagram, på Facebook og på blogg ramler det nå inn bilder av blå små hender, blå truter og flotte tekster som "årets første blåbæretur", "blått er godt" og "flott med antioksidanter" POKKER, POKKER og POKKER TA!! Jeg vedder på at bringebæra modner og blir spist av trosten den uka vi skal være i Lofoten i August.

Så nå setter jeg min lit til kantarellen. Ikke det at jeg har noe håp, for om folk er gniene på å fortelle hvor de finner multer, så prøv å lur ut av noen hvor man skal gå for å finne en kantarell. Jeg spurte samtlige pasienter i en hel uke i fjor og det var et meget effektivt middel for å få folk til å slutte å snakke....

Men, på torsdag er det en liten glipe i kalenderen, den eneste sådan, så om noen vet om en fullpakket multemyr de kan ta meg med til etter jobb så betaler jeg godt...


Sytemelding

Hei.

Livet har stort sett kommet i veien for blogging den siste uka. Selv om ungene stort sett har vært på anbud rundt omkring og vi bare har hatt Yme hjemme og lagt på kvelden har sofaen oppført seg som en gigamagnet og sugd all livskraft ut av min kropp. Det har medført at berget med klær som skulle brettes nå er på høyde med Himmelbjerget i Danmark, brødene jeg skulle bake er fortsatt ikke bakt og jeg har seriøse bloggabstinenser.

I tillegg våknet jeg fredag morgen med et seriøst tilfelle av forkjølelse. Det vil si at det hele startet egentlig torsdag morgen da jeg rett og slett ikke klarte å våkne. Langt ut i konsultasjonene der rundt elleve vil jeg fortsatt si at jeg ikke klarte å våkne, så jeg forsto jo at noe var i emning..

Da jeg kraket frem et godmorgen på fredag foreslo Henning en aldri så liten egenmelding. At jeg skulle holde senga og være syk. Nå er leger veldig dårlige til det så jeg gikk heller på jobb og satt og så på papirbunken der på pulten.. Siden den papirbunken var litt utrivelig å se på så skal jeg innrømme at jeg sneiet innom facebook et lite femminutt for å hente styrke og motivasjon. Og der fant jeg det som passet perfekt for mitt snørrbefengte, men dog hverken febersyke eller døden næraktige legeme.. Nemlig et sytemeldingsskjema. Jeg fylte det ut og tok lunch en halv time før tiden med riktig god samvittighet. (og for å ha det sagt så gjorde jeg faktisk en del ordentlig jobb etter lunch og dro ikke hjem før fire...)

Sytemeldingsskjema

Litt dårlig bilde her, beklager det men trykk på det så kommer du til skjemaet. Selv kunne jeg krysse i flere punkter i første rute da både syting, klaging, stønning, sukking, uffing, jamring, pistring og sutring hadde forekommet. Hva jeg reagerte på er litt vanskelig å si, trekkspillmusikk var det ikke. Ei heller naboene. Slekta har i det siste oppført seg svært bra og jeg har vært lykkelig forskånet for dunk-dunk musikk. Jeg var fristet til å slå til med "alt annet" men kom til at helsa vel var den utløsende årsak. Dog er kommunen et fristende alternativ all den tid regning på kommunale avgifter ventet i postkassa dagen før...

Det er ikke så lett å si hvor ofte jeg syter. Akkurat på fredag kom jeg litt ut av tellingen så tegnet for uendelig, et sånn der åttetall på tvers ble kunstferdig tegnet. Heldigvis så var det ikke så mange på kontoret mitt, jeg lukket igjen døra.. Men et par legesekretærer, svensken og Henning ble talt og jeg kom til fire. Det fant jeg å være et meget anstendig tall og gav meg selv et oppmuntrende klapp på skulderen for ikke å være til bry for omgivelsene. Den ansvarlige var litt vanskelig å finne. Også for regningen for kommunale avgifter. Svigermor jobber på økonomi, men i og med at jeg får himla mye god mat hjemme hos svigers, og at ungene i det siste stort sett omtrent har flyttet inn der holder jeg sytinga for slikt litt dempet.. Det er vel antakelig jeg selv som har gått med for lite klær i regnet den siste tiden som har gitt meg forkjølelsen. Jeg lovet meg selv å kle meg bedre og oppfylte dette med å stjele Hennings fleecegenser med en gang jeg kom hjem.

Medlemskap i klagekor? Syklubb. Dårlig med det. Passiv syting? Vil ikke si det. Pasientene har som regel skikkelige og ordentlige plager de kommer med slik at jeg vil ikke si at de syter. Mulig det er noe på hjemmebane da jeg prøver å halvere inntak av is og godteri som har eskalert i ferien. De søte små er ikke helt enig i dette. Men det er mere vræling, ikke akkurat syting... For så vidt er det et forferdelig mas og sutring og jamring om regn for tiden så når jeg tenker meg om er lunchen på kontoret et farlig sted om man vil unngå passiv syting. Heldigvis er det nå spådd sol neste uke..

Allergisk mot lystgass?? Slett ikke. Dog blir jeg drita full hver gang jeg prøver. Nå er det jo kun i forbindelse med fødsel jeg har prøvd slikt, men så full som man blir av lystgass blir man ellers kun i Sandnessjøen på party der turnusleger skal drikke opp alle rester av alkohol de har samlet gjennom et år. For å si det slik, slike party deltar man på kun en gang. Hvis man i det hele tatt overlever.

Fliring og vitser tåles relativt greit. For tiden går det i slapstickhumor. Yme klapper til Eir, Eir later som hun faller, Yme ler litt og Isa holder på å le seg i hjel. Bokstavelig talt. Vi har måttet dunke henne i gang fordi hun ler så hun ikke puster lengre.. Moro ja. Gang på gang på gang på gang på gang..

I allefall. Jeg leverte skjemaet til hovedansvarlig legesekretær som godkjente den sporenstreks og det resulterte i en yderst trivelig lunch som senket sytenivået mange hakk. Så neste gang du fler at det er litt på kanten å levere inn egenmelding anbefaler jeg sytemelding på det sterkeste!!

tirsdag 16. juli 2013

Hikst og dobbelt hikst!!!

Hei.

Å ha barnearmer rundt halsen, som knuger deg fast, klemmer fyllt av snørr og myke barnekinn. Barnestemmer som visker i øret ditt at du er verdens beste mamma. Små hyggelige gaver som ungene har laget i barnehagen, fyllt av kjærlighet og omsorg.. Kos med sang og klem på sengekanten. Ahh, det gjør det jo verdt alle våkenettene og skrikekveldene og diverse annet som ikke er like gøy.

Til mamma, kos fra Eir.

Vel. Andre tider er i vente. At trappa overlever trampingen som til tider utføres er et under.. At dører ikke faller av hengsler er intet mindre en et mirakel. "Verdens teiteste mamma, som bare ødelegger et helt liv og aldeles ikke lar noen som helst gjøre noe som helst som er morsomt"-tittelen går til meg kan det virke som, så dere andre skal bare la være å prøve å ta den. Nattakos???? Hva er det du innbiller deg, fisj og æsj og fres. Leggetider er strukket lengre enn langt og overgår nå min egen med flere minutter. Det er intense forhandlinger om å få være alene hjemme når teite mamma og pappa foreslår noe så kjedelig som å gå seg en tur.. Hvor blir det av egen mobiltelefon og er det ikke egentlig på tide å få kjøpe en BH??? Siste ble vekslet inn i en blå mascara, noe jeg syntes var helt forferdelig ille nok..

Når det er slik nå, i en alder av 6 og 4, hvordan skal det bli fremover?? Det er jo så man ligger våken og gruer seg. Hvor ble det av snørrklemmene og kosen med nattasang?? Vel, i dag fikk jeg nettopp fremtiden illustrert i all sin skrekk og gru. Det var så jeg nesten begynte å gråte faktisk. I allefall hikstet jeg på meg et alvorlig tilfelle av hjerteinfarkt og det som verre er. Eir har kost seg på besøk hos bestemor i dag. Der er søskenbarnet, opptil flere år eldre på besøk. Og en venninne av søskenbarnet. Og flere vesker med sminkesaker, innberegnet den blå mascara hun selv kjøpte i ferien.
For Eir et eldorado i utforsking av hvordan livet egentlig burde arte seg, helst NÅ!! Jeg klarte å avverge en hårfarging her på lørdag, men mulig jeg burde sagt ja til det.. For nå sitter jeg her og forstår at min lille klump av en førstefødt plutselig faktisk er blitt en selvstendig ung dame, med helt annerledes smak når det gjelder pynt og stæsj enn meg selv og jeg hører vår diskusjon om sju år.... "Du må jo selv innse at dette her er alt for mye Eir???" "Dette her?? Det er jo nesten ingenting!! Du er helt håpløs mamma, du har ingen smak i det hele tatt, du forstår ingenting!!!!!"

søndag 14. juli 2013

Et kort spørsmål på en søndag kveld...

Hei.

Er det noen der ute som har peiling på blomkål?? Altså å dyrke blomkål. Jeg har jo laget meg en liten kjøkkenhage. I beste Ingrid Espelig stil så tenkte jeg at "så jukser me litt".. Ikke med kruspersillen, jeg har sådd bladpersille. Satt små frø ned i jorda og det vokser ting opp. Men med blomkålen. Jeg kjøpte ferdige små søte blomkålplanter på gartneriet. Satte dem i samme bed som purreløken som jeg også kjøpte ferdig.. Slik så det ut den gang da...

Her ser dere Isa vanne mikroskopiske blomklplanter mens jeg og Eir er travelt opptatt med å plante salaten i slutten av mai....

Nærbilde av en stykk blomkålplante.

Vel, de var ikke søte og små der i kassen sin når vi kom fra ferie. De hadde elget seg inn på purreløken som stakkars nesten måtte krype langs bakken for å bli lengre. Svære blader, tykke blader, enorme stengler med rot ned i jorda. men om jeg så bruker lupe så ser jeg ikke snurten av en blomkål.. Skal det være slik? Kommer ikke blomkålen før senere? Har blomkålen rett og slett ikke manifestert seg, eller er alt håp ute siden vi ikke ser snurten av den ennå? I dag har vi bundet tråd mellom blomkålen og purren, slik at purren skal få litt plass. Jeg er jo redd at høstens grønnsaksuppe blir å bestå av blomkålblader med hull i, for det surrer veldig mange hvite små dyr rundt den blomkålen, og særdeles lite purre.

Blomkålblader som vennlig men bestemt er fjernet fra purren..

Forøvrig har jeg funnet et bruksområde til reddiken. Yme spiser den rå, rett fra bedet. Kan også fortelle at syltet reddik smaker greit nok men lukter noe aldeles helt forferdelig grusomt. Eller for å si det rett ut, noe inn i helvete helt for jævlig!! Etter at jeg og Henning i går kveld hadde saumfart huset etter den matsøpla som helt klart sto et sted i huset og råtnet fant jeg til slutt ut at synderen var min boks med syltet reddik som sto i kjøleskapet. Men som sagt, smaken var fin.. Men fra nå av får Yme gnafse i seg resten. Her bilder fra en velfortjent pause i hekkplanting. For å si det slik. Dersom hekken overlevde plantingen overlever den det meste. Sand, grus og stein suste rundt ørene på meg og Henning der Yme gravde hull. Hekkplanter ble løftet etter greiner, blad og dyttet ned både den ene og den andre veien. Men fint til slutt da..




Yr.no har jo spådd regn og atter regn hele uka og neste uke med. Men i morges skinte solen. Familien Didriksen ble klargjort i rekordfart og vi gikk en tur på fjellet for å se etter multer. Resultatet ble akkurat stort nok til at Yme får med noen i matboksen i morgen. Noen andre hadde nemlig vært og plukket de modne bærene før oss. Merkelig at flere folk vet om at multer fins... Men fikk tatt noen fine bilder da, og mamma er veldig stolt over å ha besteget et fjell.. Og jeg var ganske fornøyd selv, for Henning hadde vondt i ryggen så han tok sekken, mens jeg bar Yme. Og Yme er ingen fjær skal jeg si dere, mer en blåhval.... Nå har skodda lagt seg igjen og yr.no melder at den ikke letter før neste fredag, så da er det vel like greit at det er mandag og jobb i morgen...

Matpause

Dagens formiddagshvil ble tatt med utsikt til stavsundet

Mormor er med!!

Isa besvimte av all den friske luften..

Eir hadde hatt en venninne på overnatting. Venninna er en smule sprekere og er kjekk å ha som motor til våre late unger. Problemet er bare at ingen av dem har retningssans. Her på vei mot Sverige...

Yme spiser multer og jeg bærer..

Mormor!!




lørdag 13. juli 2013

Tarva

Hei.

Før du leser videre på dette innlegget så vil jeg bare komme med en advarsel. Det er så spekket med "visefrembilder" av ungene, ferieidyll, sommeridyll, familieidyll, naturidyll og annet klisjeaktig grums at det er nesten til å bli kvalm av. Om man ikke er meg da, som rett og slett vil skrive et innlegg for å bevare minner om to deilige dager på Tarva. Og kanskje bevare minner for ungene når de blir større slik at de kan lese dette og tenke at "der var jeg, og der var oldemor og oldefar og jeg husker det nesten.." Leser du fortsatt? Vel, ikke si at jeg ikke advarte deg..

Henning er øyværing tvers gjennom. Med lofot-aner på den ene siden og tarva-gener på den andre er det et under at han ble såpass som han ble. Lofotgenene får vi ta en annen gang, men nå skulle vi altså oppsøke slekt på Tarva. Der bor nemlig bestemor og bestefar, eller oldemor og oldefar om man skal si som ungene. Og en onkel da, eller gammelonkel om man skal si som ungene. Med traktorer...... mange traktorer..

Ikke hørt om Tarva sier du?? Merkelig. Ok, for de uinvidde. Tarva er ei øygruppe ytterst i Trondheimsfjorden. Det vil si, den ligger vel egentlig ikke i Trondheimsfjorden men et stykke utenfor i havet der. Tilhører Bjugn kommune, men om man tenker seg langt tilbake da vikingene regjerte og i 1800 og den tid så tilhørte den Austrått. Du har vel hørt om Fru Inger fra Autrått??

Tarva ligger flott plassert om man er tysk, har okkupert Norge og trenger et sted for å sette opp en svær kanon, lage seg et kystfort og utplassere en haug med soldater for å passe på innløpet til Trondheimsfjorden. Derfor er hele øya full av ruiner, bunkerser og kanonstillinger fra krigens dager. Nå mest brukt som lagringsplass for høy og som ly for vær og vind for villsauene. Nå har forsvaret et skytefelt der slik at F16 fra Ørlandet slipper å fly så langt for å øve. Ja de rekker knapt å komme i lufta før de er der.

Tarva er et bevart lyngheilandskap sies det. Vet ikke helt hva det er men villsau og kyr gjør i allefall sitt til at gress og kratt beites bort og det er blomster, blomster, blomster overalt!

Det bor ikke så mange på Tarva. Om man bare skal telle folk så er det godt under 20. Men derimot så er det et yndet sted for hytteboere, slik at det er grunnlag for sommeråpen pub på lørdager.

Naturlig nok må man i båt for å komme til Tarva. Det går ferge fra Dypfest. Noe uregelmessig, men man kommer seg utover hver dag. Før tok ferga fire biler og man satte gjerne bilen i kø tre dager før man skulle dit for å komme med.
Fullt allerede? Jepp, bil nummer to har jo henger...

 Nå tar ferga i allefall 8 biler, sikkert 10 om de stabler, så vi kjørte til kaiet bare en time før avgang. Og det var så pent vær. Ikke bare pent, det var rett ut sagt nydelig!! Vi var ute hele fergeturen, sto oppe på et platå og skuet ut over blått hav, blå himmel, godværsskyer og Tarva som sakte nærmet seg mer og mer. Henning traff kjentfolk og Yme storkoste seg på armen og fikk være med på mannfolkprat.

Nå: STOR ferge!

Der fremme venter oldemor

Og himmelen var blå...

Vel fremme på Tarva er det en kjøretur på trivelig grusvei på noen kilometer. Hele fire faktisk.. Så er det litt vei av betong, for tyskerne trengte litt hardt underlag når de skulle frakte kanonene sine rundt, og så er vi fremme hos oldemor og oldefar.


Og hva annet er å vente enn is og kjeks. Og saft! Man må jo like slikt.



Der finnes også ei stabburstrapp. Der kan man, om man er heldig finne et pinnsvin i skumringen og på natta, men den kan også brukes til posering.


Når man ikke har vært på Tarva før, eller det vil si at man ikke husker at man har vært på Tarva før så må man jo ta stedet i øyesyn. Og her er virkelig noe for alle.

For Yme for eksempel:

Gammelonkels traktorpark..
Isa mente at tippoldemor også måtte få besøk, ikke bare oldemor. Isa har nemlig lært av Karstein i Karstein og Petra at man godt kan besøke noen selv om de er døde. Så når Yme skulle sove gikk vi tur til kirkegården. Tarva har et kapell, der er svigers gift og Hennings lilebror døpt. Kapellet ser egentlig mest ut som ei hytte, men kirkegården er så fin, så fin med masse tusenfryd som pynter gravene som ikke får så mye besøk. I tillegg er det en benk der slik at man kan ha kjekspause....

På besøk hos tippoldemor


Tusenfryd
Ingen utflukt uten kjeks

Turen tjente sin misjon på flere vis. På turen dit så vi dette:



Og på turen tilbake så vi jammen dette:

Vi kan sykle!! Utrolig hva litt rett betongvei kan gjøre.

Når man befinner seg i slike fortryllende omgivelser så er det jo fristende for en mor å forsøke å ta et vakkert og nydelig bilde av sine avkom samlet. Jeg får heller trøste meg med at bildene ungene tok hos fotograf i barnehagen ble riktig så bra..





Nedenfor oldemor og oldefar finnes det en rullesteinsfjære. Fantastiske steiner! Og fin når man skal trene opp balansen for å bli en ballerina. At veien dit er preget av det man på godt norsk kaller kubæsj tok Isa på strak arm. Evt ikke. For å si det slik ,hun er ingen villmarkens datter, men poserer bra på bilder da..







Jepp, det var sommer, sommer, sommer....




I tillegg til alt annet kan man bli kjent med nye tremenninger som man kan leke sisten med. Hyggelig, hyggelig!


Dagen vi skulle dra var det fortsatt sol og blå himmel. Men det blåste så inn i he..... Men perfekt dragevær da..



Det ble en hyggelig lunch hos oldemor der Yme dro utover ovnsredskapene, strikkekurv med diverse innhold, Eir tippet gyngestolen og Isa tømte ut melka. Yme strødde brødskive på gulvet for å gjøre sitt beste etterpå å tråkke den inn i matta. Jeg fikk reddet symaskinen fra 1910 og de 15 pyntekaffekannene i vinduskarmen. Pluss de antikke tregreiene i gangen fra oldefars bestemor og gammeltante. Men koselig med ordentlig bestemormat. Hjemmebakt brød med heimsmør, gomme og sirup (som Eir tømte ut på gulvet etter at hun forsøkte å spise det med fingrene) Og potetkaker med gomme på. Nam!


Da det de siste år har vært glissent med Tarvabesøk fra vår side hadde jeg bestemt meg for at jeg SKULLE ha et ordentlig bilde før vi dro. Så etter milde trusler der inndragelse av godteri, iPad, iPod, DS og DVD i bilen for evig tid inngikk ble ungene med på et bilde. Henning også faktisk. Isa har lært seg i en eller annen barbiefilm at fotomodeller ikke smiler, derav den alvorlige minen. Hun øver seg til hun blir ballerina og fotomodell som blir tatt bilde av av fotograf..


Så var bilen pakket og det gjenstod en aldri så liten fergetur før vi var på fastlandet. En ikke riktig så idyllisk fergetur som turen ut om jeg må si det slik. Når de tar frem jekkestropper for å binde bilene fast på dekk.... Ja det sier seg selv at jeg satt i bilen med en sovende Yme. Jeg lukket øynene g tenkte frenetisk på stille hav, blå himmel og under over alle under, jeg ble bare bittelittegrann dårlig. Henning fikk det glade oppdrag av å sitte nede i en varm salong som luktet lett av diesel. Heldigvis har vi trente unger som spyr i spyposer og søppekasser så det gikk bare bra. Isa var strålede fornøyd. "Det var så store bølger at til og med jeg fikk til å spy!!!" På land ble bilen spylt for saltvann..

Det ser jo forærderisk idyllisk ut da..

Jekkestropp!!

Æ klarte å spy!! En fornøyd Isa som ellers aldri får bruke spypose til det den er ment til..

Spyling av saltvann..
Så var ren sommeridyll på Tarva over. Det skyet over og vi ladet batteriene i Bjugn med take away pizza, youghurt til dessert og tullebilder før vi satte snuten hjem dagen etter. Og har du lest helt hit, ja da er jeg imponert!! Men si ikke at jeg ikke advarte deg!