Hikst og dobbelt hikst!!!

Hei.

Å ha barnearmer rundt halsen, som knuger deg fast, klemmer fyllt av snørr og myke barnekinn. Barnestemmer som visker i øret ditt at du er verdens beste mamma. Små hyggelige gaver som ungene har laget i barnehagen, fyllt av kjærlighet og omsorg.. Kos med sang og klem på sengekanten. Ahh, det gjør det jo verdt alle våkenettene og skrikekveldene og diverse annet som ikke er like gøy.

Til mamma, kos fra Eir.

Vel. Andre tider er i vente. At trappa overlever trampingen som til tider utføres er et under.. At dører ikke faller av hengsler er intet mindre en et mirakel. "Verdens teiteste mamma, som bare ødelegger et helt liv og aldeles ikke lar noen som helst gjøre noe som helst som er morsomt"-tittelen går til meg kan det virke som, så dere andre skal bare la være å prøve å ta den. Nattakos???? Hva er det du innbiller deg, fisj og æsj og fres. Leggetider er strukket lengre enn langt og overgår nå min egen med flere minutter. Det er intense forhandlinger om å få være alene hjemme når teite mamma og pappa foreslår noe så kjedelig som å gå seg en tur.. Hvor blir det av egen mobiltelefon og er det ikke egentlig på tide å få kjøpe en BH??? Siste ble vekslet inn i en blå mascara, noe jeg syntes var helt forferdelig ille nok..

Når det er slik nå, i en alder av 6 og 4, hvordan skal det bli fremover?? Det er jo så man ligger våken og gruer seg. Hvor ble det av snørrklemmene og kosen med nattasang?? Vel, i dag fikk jeg nettopp fremtiden illustrert i all sin skrekk og gru. Det var så jeg nesten begynte å gråte faktisk. I allefall hikstet jeg på meg et alvorlig tilfelle av hjerteinfarkt og det som verre er. Eir har kost seg på besøk hos bestemor i dag. Der er søskenbarnet, opptil flere år eldre på besøk. Og en venninne av søskenbarnet. Og flere vesker med sminkesaker, innberegnet den blå mascara hun selv kjøpte i ferien.
For Eir et eldorado i utforsking av hvordan livet egentlig burde arte seg, helst NÅ!! Jeg klarte å avverge en hårfarging her på lørdag, men mulig jeg burde sagt ja til det.. For nå sitter jeg her og forstår at min lille klump av en førstefødt plutselig faktisk er blitt en selvstendig ung dame, med helt annerledes smak når det gjelder pynt og stæsj enn meg selv og jeg hører vår diskusjon om sju år.... "Du må jo selv innse at dette her er alt for mye Eir???" "Dette her?? Det er jo nesten ingenting!! Du er helt håpløs mamma, du har ingen smak i det hele tatt, du forstår ingenting!!!!!"