Hei!
Da jeg satt her på tirsdag kveld og skrev "Jævla Sytpeis" tenkte jeg at "dette her ble forferdelig tørt og kjedelig Laila". Men klokka var mange og jeg gadd ikke begynne på nytt så jeg publiserte. Til forskjell fra vanlig leste min kjære blogginnlegget og kommentaren var: "ja, ja det der var vel greit nok, men det blir vel neppe det mest leste innlegget ditt"........
De siste to dager beviser vel en gang for alle at hverken jeg eller han jeg deler hus med har den fjerneste anelse om hva som fenger på sosiale medier og i media.
Jeg forstår nå at frodig nordnorsk bannskap slår an. Tydeligvis er det ingen som har turt å kalle nordmenn for sytpeiser siden Carl I Hagen i 1999 kalte finnmarkingene det. Akkurat det påpekte journalisten fra NRK Troms og Finnmark som lurte på om jeg ikke var redd for å terge på meg nasjonen med dette.
Og terge på meg nasjonen har jeg visst gjort. På Dagbladets nettside ligger det nå 844 kommentarer. På Bodønu 142. Så er det enda fler på diverse andre nettaviser. Her på bloggen nærmer det seg 200.
Traff vist en nerve, er det ikke det det heter
Før jeg helt forsto omfanget av alle kommentarene tenkte jeg at jeg på ordentlig og høflig vis skulle svare hver enkelt. Men med vakt, tre unger og ja, hva skal jeg si, et liv, så lar det seg bare ikke gjøre. Tenker at det blir feil å bare svare på enkelte også så derfor får dette bli mitt svar.
Mange av kommentarene går på at jeg er lege og dermed burde ha empati og omtanke for de som er vanskelig stilt her i landet.
Helt enig! Det bør alle, uavhengig av om man er lege eller ikke. Og det tror jeg faktisk at jeg har. Jeg synes det er forferdelig at Norge, med de ressursene vi har, skal være bekjent av at vi har barn som lever under fattigdomsgrensa, at vi har pensjonister som sitter ensomme i iskalde leiligheter og nesten fryser i hjel om vinteren. Jeg synes også det er forferdelig at mennesker skal oppleve å vente så lenge på undersøkelser og diagnostisering at når man endelig kom frem til kreftdiagnosen så var det for sent.
Men hvor i innlegget "Jævla sytpeis" har jeg sagt at jeg syns dette er helt ok? Hvor i innlegget har jeg sagt at disse menneskene ikke skal si fra om dette? Og hvor i innlegget har jeg sagt at disse menneskene sutrer og syter?
Jeg håper jo at i dagene som er igjen av valgkampen så vil alle disse problemene dukke opp og jeg håper at politikerne kan komme med gode og konstruktive løsninger på hvordan dette skal bedres av deres respektive parti. Og ikke minst håper jeg aller mest at folk bruker stemmeretten sin (også et gode vi er så heldige å ha i dette landet) og stemmer på det partiet de mener kan forvalte godene våre best.
MEN, jeg synes fortsatt at mennesker som sier at vi som nasjon, ikke kan få det verre her i landet enn vi har det nå, bør løfte blikket litt opp fra egen navle. For det er ikke enkeltpersoner jeg snakker om nemlig, det er landet som helhet. Og tar du snittet av Ola Nordmann så har han det bra! Litt bedre enn bra faktisk.
Det er en del som har bedt meg slutte i jobben som lege. Til dere må jeg bare beklage, jeg trives for godt i jobben min til det. Senest i går faktisk, da jeg satt i legebåten og priste meg lykkelig over at det ikke blåste mer enn det gjorde.
Så til det positive.
TUSEN TUSEN TAKK til alle dere som har delt innlegget på Facebook, på Twitter, kommet med positive kommentarer, sendt hyggelige mail og meldinger! Det er mer bare litt overveldende at så mange mennesker i dette landet synes at innlegget mitt var så bra at de vil dele det med andre. Til nå er det delt 6200 ganger bare fra Dagbladets nettside. VG har også linket. Bloggen har de siste to dagene hatt nesten 40 000 treff. Ikke dårlig for en ironisk mammablogg slæsh distriktslegeblogg. I tillegg kommer alle som har lest innlegget på diverse nettsider. Bodønu hadde vel i går over 100 000 treff på artikkelen sin. Jeg har vært på Her og Nå på P1 og på lokalradio i Troms og Finnmark.
Tydeligvis er vi mange i dette landet som synes at vi har det bra! Men det var tydeligvis også på tide at noen turte å si det.
Bloggen fremover kommer ikke til å bli preget av krig og fred og politikk og sånn. Den kommer til å fortsette i samme spor som før, med livets små og store hendelser. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette de to siste døgn, men for å være ærlig så har fokuset mitt mest vært på at vi må prøve å få avvent Yme med den flaska på natta. I allefall få avvent ham med å holde meg i handa til han sovner. Og så har jeg tenkt at Isa skal få litt spalteplass og fortelle om oppstart i Maxiklubben.
Hjertelig velkommen til alle nye lesere og til alle som har trykket "liker" på facebooksiden til bloggen i det siste! Dere har masse å glede dere til, dog ikke politiske innspill. Hvis jeg da ikke skriver et nytt uten å vite det.
lørdag 31. august 2013
tirsdag 27. august 2013
Jævla sytpeis!!
Hei.
Jeg går for tiden rundt med en litt småkvalm klump i magen. Nei jeg er ikke gravid, men det er valgkamp. Alle politikerne lover og lover og de kjefter på hverandre og forteller hverandre hvor teite de synes de andre er og hvor bra de selv er. Slår av tv så fort det kommer en politiker til syne og det medfører jo at TV kommer til å holdes avstengt de neste 14 dagene.
Så er det alle leserinnleggene i avisen. Alle nestledere, 4 listekandidater og diverse annet listefyll som skriver om en eller annen kampsak og samtidig får frem alt det negative hos de andre partiene. Så aviser er også utelukket en fjorten dager tid.
Men det som irriterer meg mest er velgerne. De som ikke egentlig har peiling på hva de snakker om og som ser hver enkeltsak fra sin egen lille navle. Det er da jeg bare blir så eitrende irritert. Og så kom denne setningen her: "Det kan ikke bli verre enn det er nå i dette landet, så nå må noe endres!"
Det er i og for seg helt i orden og akkurat det samme for meg om folk vil ha blå regjering, grønn regjering, blågrønn, lilla, rødgrønn, rød eller gul. Men å si at verre enn vi har det nå det kan det ikke bli????
Fra tre uker før vi blir født i dette landet subsidieres man. Mødre og fedre har krav på et helt år fri med lønn. Dersom man vil ha mer fri har man krav på det også ,dog uten lønn. Nå er det endog kommet forslag om at de som er hjemme med små barn skal få lønn fra staten.
Så er det barnehage. Der er det noe som heter maxpris og full barnehagedekning og dersom barna av særskilte grunner bør gå i barnehage, men foreldrene ikke har penger så kan også det offentlige betale plassen.
Grunnskole i Norge er gratis. Jada jeg kjenner til debatten om at det er den ikke, foreldre føler seg tvunget til å delta i "klassekassa", men man betaler ikke skolepenger her i landet dersom man ikke vil velge private alternativer. Når man skal på videregående er det heller ingen skolepenger og man har statens lånekasse som gir lån og stipend. Og jammen betaler man heller ikke skolepenger på universitetet.
Så kommer man ut i jobb. Tjener egne penger som man kan bruke på hva man vil. Ferie får man. Fem hele uker, betalt. Og blir man gammel får man seniluke. Tilslutt får man pensjon og nå for tiden kan man jammen ha både pensjon og jobbe.
Det kan det jo hende at man blir syk. Fra første sykdomsdag har man krav på full lønn og er man syk et helt år så følger lønna med. Etter et år kan man få arbeidsavklaringspenger, dog ikke 100% av lønna men det er penger. Dersom man ikke klarer å jobbe mer er det uføretrygd. Dersom man klarer å jobbe, men ikke akkurat i den jobben kan staten betale for at du får en ny utdannelse, dog kun tre år, men allikevel. Og det finnes en mengde tiltak der NAV betaler som kan gjøres for at man skal kunne være på arbeidsplassen sin. Og havner du helt ut av det så finnes sosialkontoret der man kan få det aller mest prekære.
Aleneforeldre får overgangsstønad, arbeidsløse får dagpenger.
Helsetjenester i dette landet er så godt som gratis. Det er en egenandel i løpet av et år som koster langt mindre enn en Bergansjakke. Så må du betale for noen medisiner, men lista over medisiner på blå resept, som du også betaler en liten egenandel på er lengre enn lang. Det koster ikke noe å ligge på sykehus, men du betaler en egenandel på poliklinikken og røntgen. Dog har du jo muligens opparbeidet deg frikort hos fastlegen så da er det også gratis. Barn får gå gratis til tannlege og det får en del pasientgrupper også. Man kan søke om stønad til fuktighetskremer, økt forbruk av klær, og til spesialtilpasset bil. Man har rett til drosje til legen dersom man er syk nok eller det ikke går offentlig transport til rette tid. Også der en egenandel, men den er ikke stor.
Når du dør så tror jeg uten at jeg helt garanterer det at du kan søke, det vil si dine nærmeste må jo søke da, om støtte til gravstein.
Nå tror jeg jo ikke at disse tingen gis av staten Norge til sine innbyggere kun av godhet. Jeg vet at vi betaler skatt. Jeg kan til tider tenke at det var da jævla mye av lønna som forsvant inn til skatt, men ved nærmere ettertanke så får man en god del igjen da. Og selv om jeg ikke benytter meg av alle "tilbudene" personlig så er jeg glad for at de finnes og vil ikke gi slipp på et eneste et av dem.
Så kjære du som skrev i avisa at vi ikke kan få det verre enn vi har det nå: Jævla sytpeis!!, det er det du er. Kutt alt på lista over og stå så for det du sier. Så kan vi godt være uenige om hvem som forvalter godene best og krangle om rød eller blå eller grønn eller gul eller lilla så jeg håper du bruker stemmeretten din for at vi fortsatt skal ha det så bra som vi har det.... For om vi stikker fingeren i jorda så er det bare å innrømme at vi er en nasjon av kravstore sutrekopper som er vant til at staten betaler og støtter og tar vare på oss. Og vi vil bare har mer og mer og mer. Men å betale for moroa, det har vi ikke så veldig lyst til.
(jada, jeg vet at alle tingene jeg har nevnt ovenfor ikke er feilfrie, at noen faller i mellom, at NAV er på tryne, at vi betaler skatter og avgifter i fleng, at egenandelen hos lege kan være tøff nok å betale, at man måtte bruke dagmamma et år før man fikk barnehageplass, at minstepensjonister så vidt overlever på det de har utbetalt, at det finnes mange fattige barn i Norge osv. Men allikevel....)
Godt valg folkens! Og bare for å ha det sagt så var dette første og eneste valgkampinnlegg fra denne kanten.
Jeg går for tiden rundt med en litt småkvalm klump i magen. Nei jeg er ikke gravid, men det er valgkamp. Alle politikerne lover og lover og de kjefter på hverandre og forteller hverandre hvor teite de synes de andre er og hvor bra de selv er. Slår av tv så fort det kommer en politiker til syne og det medfører jo at TV kommer til å holdes avstengt de neste 14 dagene.
Så er det alle leserinnleggene i avisen. Alle nestledere, 4 listekandidater og diverse annet listefyll som skriver om en eller annen kampsak og samtidig får frem alt det negative hos de andre partiene. Så aviser er også utelukket en fjorten dager tid.
Men det som irriterer meg mest er velgerne. De som ikke egentlig har peiling på hva de snakker om og som ser hver enkeltsak fra sin egen lille navle. Det er da jeg bare blir så eitrende irritert. Og så kom denne setningen her: "Det kan ikke bli verre enn det er nå i dette landet, så nå må noe endres!"
Det er i og for seg helt i orden og akkurat det samme for meg om folk vil ha blå regjering, grønn regjering, blågrønn, lilla, rødgrønn, rød eller gul. Men å si at verre enn vi har det nå det kan det ikke bli????
Fra tre uker før vi blir født i dette landet subsidieres man. Mødre og fedre har krav på et helt år fri med lønn. Dersom man vil ha mer fri har man krav på det også ,dog uten lønn. Nå er det endog kommet forslag om at de som er hjemme med små barn skal få lønn fra staten.
Så er det barnehage. Der er det noe som heter maxpris og full barnehagedekning og dersom barna av særskilte grunner bør gå i barnehage, men foreldrene ikke har penger så kan også det offentlige betale plassen.
Grunnskole i Norge er gratis. Jada jeg kjenner til debatten om at det er den ikke, foreldre føler seg tvunget til å delta i "klassekassa", men man betaler ikke skolepenger her i landet dersom man ikke vil velge private alternativer. Når man skal på videregående er det heller ingen skolepenger og man har statens lånekasse som gir lån og stipend. Og jammen betaler man heller ikke skolepenger på universitetet.
Så kommer man ut i jobb. Tjener egne penger som man kan bruke på hva man vil. Ferie får man. Fem hele uker, betalt. Og blir man gammel får man seniluke. Tilslutt får man pensjon og nå for tiden kan man jammen ha både pensjon og jobbe.
Det kan det jo hende at man blir syk. Fra første sykdomsdag har man krav på full lønn og er man syk et helt år så følger lønna med. Etter et år kan man få arbeidsavklaringspenger, dog ikke 100% av lønna men det er penger. Dersom man ikke klarer å jobbe mer er det uføretrygd. Dersom man klarer å jobbe, men ikke akkurat i den jobben kan staten betale for at du får en ny utdannelse, dog kun tre år, men allikevel. Og det finnes en mengde tiltak der NAV betaler som kan gjøres for at man skal kunne være på arbeidsplassen sin. Og havner du helt ut av det så finnes sosialkontoret der man kan få det aller mest prekære.
Aleneforeldre får overgangsstønad, arbeidsløse får dagpenger.
Helsetjenester i dette landet er så godt som gratis. Det er en egenandel i løpet av et år som koster langt mindre enn en Bergansjakke. Så må du betale for noen medisiner, men lista over medisiner på blå resept, som du også betaler en liten egenandel på er lengre enn lang. Det koster ikke noe å ligge på sykehus, men du betaler en egenandel på poliklinikken og røntgen. Dog har du jo muligens opparbeidet deg frikort hos fastlegen så da er det også gratis. Barn får gå gratis til tannlege og det får en del pasientgrupper også. Man kan søke om stønad til fuktighetskremer, økt forbruk av klær, og til spesialtilpasset bil. Man har rett til drosje til legen dersom man er syk nok eller det ikke går offentlig transport til rette tid. Også der en egenandel, men den er ikke stor.
Når du dør så tror jeg uten at jeg helt garanterer det at du kan søke, det vil si dine nærmeste må jo søke da, om støtte til gravstein.
Nå tror jeg jo ikke at disse tingen gis av staten Norge til sine innbyggere kun av godhet. Jeg vet at vi betaler skatt. Jeg kan til tider tenke at det var da jævla mye av lønna som forsvant inn til skatt, men ved nærmere ettertanke så får man en god del igjen da. Og selv om jeg ikke benytter meg av alle "tilbudene" personlig så er jeg glad for at de finnes og vil ikke gi slipp på et eneste et av dem.
Så kjære du som skrev i avisa at vi ikke kan få det verre enn vi har det nå: Jævla sytpeis!!, det er det du er. Kutt alt på lista over og stå så for det du sier. Så kan vi godt være uenige om hvem som forvalter godene best og krangle om rød eller blå eller grønn eller gul eller lilla så jeg håper du bruker stemmeretten din for at vi fortsatt skal ha det så bra som vi har det.... For om vi stikker fingeren i jorda så er det bare å innrømme at vi er en nasjon av kravstore sutrekopper som er vant til at staten betaler og støtter og tar vare på oss. Og vi vil bare har mer og mer og mer. Men å betale for moroa, det har vi ikke så veldig lyst til.
(jada, jeg vet at alle tingene jeg har nevnt ovenfor ikke er feilfrie, at noen faller i mellom, at NAV er på tryne, at vi betaler skatter og avgifter i fleng, at egenandelen hos lege kan være tøff nok å betale, at man måtte bruke dagmamma et år før man fikk barnehageplass, at minstepensjonister så vidt overlever på det de har utbetalt, at det finnes mange fattige barn i Norge osv. Men allikevel....)
Godt valg folkens! Og bare for å ha det sagt så var dette første og eneste valgkampinnlegg fra denne kanten.
mandag 26. august 2013
Yme drar noe motvillig på tur...
Hallais!!
Mamma er helt gal for tiden. Hun har mistet noen hun er veldig glad i. I skogen! Han heter kantarell og det er veldig viktig at vi finner ham. Tydeligvis mye viktigere enn å snekre ferdig sandkassa mi.
Forrige lørdag, akkurat da jeg skulle til å hjelpe pappa med den sirkelsaga tok mamma med meg og Isa ut i skogen for å lete. Jeg mener, jeg hadde stilt meg opp ved siden av den saga og var helt klar. Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart å holde den planken hvis bare pappa hadde latt meg prøve. jeg mener, hvor vanskelig kan det være å dytte en planke rett frem..
I allefall. Isa måtte også være med. Hun hadde ikke noe lyst. Hun ville heller sitte inne å se på tv. Forstår jo godt at mamma mente hun burde få frisk luft i stedet. Men det er masse frisk luft rett foran huset. Ikke kjenner hun han der kantarell hun heller så hun ville heller lete etter bringebær.
Rett borti svingen her fant vi masse bringebær!! Veien fra huset vårt er ganske lang skal jeg si dere så jeg var jo sånn passe sulten.. Men mamma bare trasket videre. Mente at vi skulle lete etter en hemmelig sti i skogen og oppdage steder ingen visste om. Men det var helt håpløst å komme seg dit! Hver gang mamma så to grantrær ved siden av hver andre la hun i vei rett inn i skogen. Mens Isa skulle passe på meg. Det skal hun ha Isa, hun gjorde et hederlig forsøk, men jeg er ikke lett å holde igjen når jeg ser en bekk!! Det var ikke Isas feil at jeg nesten kom meg oppi den bekken altså. Men hun hylte jo så inn i hampen at mamma kom stupende ut fra skogen og fikk tak i meg...
Endelig kom vi oss inn på den stien. Men den var på ingen måte tilpasset mine føtter. Røtter og gress høyere enn hodet mitt.. Og mamma mente at jeg skulle gå selv! Håpløst. Så forsvant mamma inn mellom noen grantrær igjen. Jeg og Isa ble stående igjen midt på stien. Er det rart jeg hylte??? Hva kunne Isa gjøre om det for eksempel kom en bjørn og angrep oss?? Heldigvis så fant Isa noen sånne markjordbær der i skråninga til stien så vi sultet ikke i hjel.
Lenger opp på den stien var det masse røde bær!! Teigbær! Kjempegode! Isa plukket og plukket og jeg gapte og gapte. Mamma filmet oss og la oss ut på Instagram... Kjempefint opplegg om jeg må si det selv. Men mamma skulle jo ødelegge det også. "Du kan jo spise litt selv Isa, sett bare Yme ned ved siden av de bærene så kan han plukke selv" Så forsvant hun inn under noen grantrær igjen. Heldigvis er det noen som er empatisk i familien, nemlig Isa. Så vi fortsatte bare som før.
Så skulle vi hjem igjen. Jeg forsøkte å forklare mamma at det rett og slett var helt umulig å gå på den såkalte stien hun hadde funnet. Det var busker og trær og røtter og jeg vet ikke hva, men mamma mente "det er god trening det Ymefar" Skal gi henne trening jeg. Ikke hun som må ligge med nesa gnudd nedi gjørma fordi hun ikke klarer å skreve over ei rot!!
Til slutt streika jeg. Stilte meg rett opp og ned og kjefta. Men tror dere at det hjalp?? Neida. Mamma bare gikk. Sa at det bare var vei å gå på nå og at hun og Isa gikk for å plukke bringebær... Når det skal være på den måten så testa jeg like godt joggeskoene i en sølepytt jeg fant..
Etter lengre enn lang tid kom vi tilbake til de samme bringebærene som vi gikk forbi da vi starta. Og NÅ kunne mamma stoppe der vet dere. Nå når man var så utmattet og sliten at man knapt sto på bena. HMPFR!!!!!! Ble så sur atte. Gadd ikke spise en eneste bær og gikk hjem til pappa. Isa også. Han var selvfølgelig akkurat ferdig med å sage på den sirkelsaga så jeg fikk bare hjelpe til med å tre skruer på den drillen. Så begynte det å regne. Da gikk jeg og pappa og Isa inn og så på barnetv og spiste kveldsmat.
Hvor det ble av mamma?? Hun sto der ute i det bringebærkrattet.... I en time!! Gikk glipp av hele barnetv hun! Og vet dere hva? Skulle tro hun lærte av feil.. Men neste dag, når det var søndag og pappa i allefall kunne ha snekret ferdig den sandkassa. Ja da dro mamma oss med alle sammen til lysløypa!! Jeg håper det blir vinter snart, for da snør han der kantarell ned!!
Mamma er helt gal for tiden. Hun har mistet noen hun er veldig glad i. I skogen! Han heter kantarell og det er veldig viktig at vi finner ham. Tydeligvis mye viktigere enn å snekre ferdig sandkassa mi.
Forrige lørdag, akkurat da jeg skulle til å hjelpe pappa med den sirkelsaga tok mamma med meg og Isa ut i skogen for å lete. Jeg mener, jeg hadde stilt meg opp ved siden av den saga og var helt klar. Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart å holde den planken hvis bare pappa hadde latt meg prøve. jeg mener, hvor vanskelig kan det være å dytte en planke rett frem..
Ok. ok, dette er en vedklyver, men mamma har jo ikke tatt bilde av meg og sirkelsaga og jeg tror jeg skulle klart å klyve litt sånn ved også.... |
Det er så urettferdig!!!!! Eir får hjelpe til med den sirkelsaga.... |
Rett borti svingen her fant vi masse bringebær!! Veien fra huset vårt er ganske lang skal jeg si dere så jeg var jo sånn passe sulten.. Men mamma bare trasket videre. Mente at vi skulle lete etter en hemmelig sti i skogen og oppdage steder ingen visste om. Men det var helt håpløst å komme seg dit! Hver gang mamma så to grantrær ved siden av hver andre la hun i vei rett inn i skogen. Mens Isa skulle passe på meg. Det skal hun ha Isa, hun gjorde et hederlig forsøk, men jeg er ikke lett å holde igjen når jeg ser en bekk!! Det var ikke Isas feil at jeg nesten kom meg oppi den bekken altså. Men hun hylte jo så inn i hampen at mamma kom stupende ut fra skogen og fikk tak i meg...
Endelig kom vi oss inn på den stien. Men den var på ingen måte tilpasset mine føtter. Røtter og gress høyere enn hodet mitt.. Og mamma mente at jeg skulle gå selv! Håpløst. Så forsvant mamma inn mellom noen grantrær igjen. Jeg og Isa ble stående igjen midt på stien. Er det rart jeg hylte??? Hva kunne Isa gjøre om det for eksempel kom en bjørn og angrep oss?? Heldigvis så fant Isa noen sånne markjordbær der i skråninga til stien så vi sultet ikke i hjel.
Markjordbær |
Meir, meir!!! Jada Yme, ho storesøster plokka så fort ho kain!! |
Kjapp deg litt da, jeg sulter i hjel her!! |
Finner du noe Isa?? Er det noe der?? Kan jeg spise det?? |
Så skulle vi hjem igjen. Jeg forsøkte å forklare mamma at det rett og slett var helt umulig å gå på den såkalte stien hun hadde funnet. Det var busker og trær og røtter og jeg vet ikke hva, men mamma mente "det er god trening det Ymefar" Skal gi henne trening jeg. Ikke hun som må ligge med nesa gnudd nedi gjørma fordi hun ikke klarer å skreve over ei rot!!
Hjem, endelig hjem!!! Prøver å løpe litt så vi kommer ut av dette her.. |
Seriøst mamma???? Jeg mener, de er høyere enn meg!! |
Filletrær!!! |
Ser du??? SER DU!!!!! Gjørme, I ANSIKTET!!! |
Til slutt streika jeg. Stilte meg rett opp og ned og kjefta. Men tror dere at det hjalp?? Neida. Mamma bare gikk. Sa at det bare var vei å gå på nå og at hun og Isa gikk for å plukke bringebær... Når det skal være på den måten så testa jeg like godt joggeskoene i en sølepytt jeg fant..
Søle!! |
De funker greit til dette mamma, kjøp flere sånne sko.. |
Etter lengre enn lang tid kom vi tilbake til de samme bringebærene som vi gikk forbi da vi starta. Og NÅ kunne mamma stoppe der vet dere. Nå når man var så utmattet og sliten at man knapt sto på bena. HMPFR!!!!!! Ble så sur atte. Gadd ikke spise en eneste bær og gikk hjem til pappa. Isa også. Han var selvfølgelig akkurat ferdig med å sage på den sirkelsaga så jeg fikk bare hjelpe til med å tre skruer på den drillen. Så begynte det å regne. Da gikk jeg og pappa og Isa inn og så på barnetv og spiste kveldsmat.
Jada pappa, jeg må bare finne den beste skruen... |
Bringebær |
Hvor det ble av mamma?? Hun sto der ute i det bringebærkrattet.... I en time!! Gikk glipp av hele barnetv hun! Og vet dere hva? Skulle tro hun lærte av feil.. Men neste dag, når det var søndag og pappa i allefall kunne ha snekret ferdig den sandkassa. Ja da dro mamma oss med alle sammen til lysløypa!! Jeg håper det blir vinter snart, for da snør han der kantarell ned!!
Ut på tur. Husmorferie på en helt vanlig søndag.
Hei.
Sist helg hadde jeg store planer. Hele familien skulle ut på tur og jeg skulle plukker kurver fulle av kantareller. Halv ni begynte jeg å vekke Henning. Entusiasmen min over at det var pent vær og at en fantastisk tur ventet var ikke akkurat smittende. Enda verre var det å få liv i Eir. Hun hadde på ingen måte tenkt å bruke dagen på å traske rundt i skogen og lete etter sopp. Ikke blåbær heller. Vrælet Isa satte i når jeg sa at vi skulle på tur kunne få blodet til å fryse til is i årene. Hun hadde benket seg i sofaen, med godteriet som vi glemte å ta frem på lørdag og nå hadde akkurat en episode med "Prinsesse Sofia" startet på TV.
Halv elleve var det fortsatt bare jeg som var klar for tur. Etter et lite sammenbrudd og noe snufsing forsto Henning alvoret og fikk dratt ungene ut av seng og sofa og vi satte kursen mot lysløypa. Verdens lengste tur.... Måååååå vi alltid gå på tur.... Kan vi snu nå snart??? Litt, bare bittelitt ok å plukke blåbær og helt til slutt fant vi en klatrestein slik at det i allefall på bilder ser ut som vi hadde en idyllisk tur. Bildene av de aller lykkeligste barna fikk vi etter at vi kom tilbake til bilen og de endelig skulle få dra hjem. Ikke fant jeg en eneste kantarell heller.
Vel, det skal ikke være at jeg ikke lærer av mine feil. Denne helga er Isa sendt på ferie til mormor. Eir har stort sett vært hos en venninne fra fredag kveld til hun skulle legge seg i dag. Yme ble plassert hos bestemor og Henning fikk utdelt drill, skruer og noen paller og skulle bygge seg vedskjul. Og jeg... Jeg gikk på tur. Helt alene i timesvis! Ikke en eneste "skal vi hjem snart", "måååååå vi gå så langt" eller "hvorfor må vi alltid gå på tur" å høre.
Jeg fant en haug med piggsopp og noen kantareller. Jeg tok flere bilder av meg selv på en fjelltopp og jeg rett og slett koste meg glugg i hjel. Sjelelig balanse er gjennopprettet.
Under følger et knippe bilder av min lille husmorferie på ca fem timer. Anbefaler alle mødre som føler at de holder på å kveles av hverdagen til å spre ungene for alle vinder, la mannen gjøre noe han har lyst til og stikk av!! Her er i allefall kropp og sjel restituert og jeg er klar for en ny uke. Satser på at den inneholder litt mer blogging enn de tre foregående..
Sist helg hadde jeg store planer. Hele familien skulle ut på tur og jeg skulle plukker kurver fulle av kantareller. Halv ni begynte jeg å vekke Henning. Entusiasmen min over at det var pent vær og at en fantastisk tur ventet var ikke akkurat smittende. Enda verre var det å få liv i Eir. Hun hadde på ingen måte tenkt å bruke dagen på å traske rundt i skogen og lete etter sopp. Ikke blåbær heller. Vrælet Isa satte i når jeg sa at vi skulle på tur kunne få blodet til å fryse til is i årene. Hun hadde benket seg i sofaen, med godteriet som vi glemte å ta frem på lørdag og nå hadde akkurat en episode med "Prinsesse Sofia" startet på TV.
Halv elleve var det fortsatt bare jeg som var klar for tur. Etter et lite sammenbrudd og noe snufsing forsto Henning alvoret og fikk dratt ungene ut av seng og sofa og vi satte kursen mot lysløypa. Verdens lengste tur.... Måååååå vi alltid gå på tur.... Kan vi snu nå snart??? Litt, bare bittelitt ok å plukke blåbær og helt til slutt fant vi en klatrestein slik at det i allefall på bilder ser ut som vi hadde en idyllisk tur. Bildene av de aller lykkeligste barna fikk vi etter at vi kom tilbake til bilen og de endelig skulle få dra hjem. Ikke fant jeg en eneste kantarell heller.
Lykkelige barn på tur |
Isa tar en gledesdans over å finne bilen. Og jeg sjekker sopp-appen min, jeg sjekker ikke Facebook. Fint med sånn sopp-app, slipper å dra på bok.. |
Vi skal hjem!!!!!! |
Jeg fant en haug med piggsopp og noen kantareller. Jeg tok flere bilder av meg selv på en fjelltopp og jeg rett og slett koste meg glugg i hjel. Sjelelig balanse er gjennopprettet.
Under følger et knippe bilder av min lille husmorferie på ca fem timer. Anbefaler alle mødre som føler at de holder på å kveles av hverdagen til å spre ungene for alle vinder, la mannen gjøre noe han har lyst til og stikk av!! Her er i allefall kropp og sjel restituert og jeg er klar for en ny uke. Satser på at den inneholder litt mer blogging enn de tre foregående..
Jeg, helt alene på tur.. |
Høsten er her.. |
Der nede er huset vårt... |
Selfie! Nytt ord jeg har lært meg.. |
Fine trær i skogen... |
Etter tre (!!) års leting fant jeg endelig kantarellen. Eureka!! |
Stilig sak. Var masser av dem og jeg tror det er en gul korallsopp. Visstnok spiselig.. |
Piggsopp! Masse piggsopp. |
Trengte ingen sopp-app her. Til og med jeg vet at denne ikke skal spises. Men fin å se på da.. |
Alle piggsoppers mor. På toppen av fjellet. |
Rensepause |
Selfie.... Med utsikt.. |
Bedre utsikt når jeg ikke står i veien.. |
Soppkurv på skogbunn |
De gjemmer seg godt de kantarellene.. |
Rense sopp i hagen er ikke feil... |
Henning hadde lekt seg med motorsaga og laget benk til Yme.. |
Kantarell! |
Piggsoppstuing |
Kantareller |
Dagens middag: Pasta med piggsoppstuing, stekte kantareller og stekt bacon. |
lørdag 24. august 2013
Sær i matveien.
Hei.
Dette med unger og mat har jeg skrevet om en gang før. Det er ikke bare bare...
Det går gjerne litt sånn i perioder. Per tiden så er vi inne i ellevte måned at "jeg liker ikke pasta-perioden" hos Eir. At den kom samtidig med at vi er inne i den ellevte måneden av "jeg elsker pasta over alt på jord og trenger egentlig ikke spise NOE annet-perioden" til Isa er jo ikke akkurat veldig praktisk.
Før var tomatsuppe med kokt egg det beste og mest fantastiske Eir visste. Nå skal det være blomkålsuppe. Dere kan jo tenke dere hva Isa mener om dette... Hadde det ikke vært for sprøstekt bacon og brødkrutonger så "hadde æ sulta ihjæl når ho Eir får bestæm middag!!"
Saus har vært bannlyst i minst fire år her i huset, bortsett fra hos faren som MÅ ha saus. Men nå er vi inne på et spor der enkelte sauser faktisk kan prøves og spises dersom den legges i en fin dam der helt for seg selv på tallerkenen og man kan dyppe de andre ingrediensene i den. Men gud forby at den sausen renner bort på kjøttet eller noe slikt. Da må vi sporenstreks bytte tallerken og starte prosessen på nytt.
Jeg har hørt at enkelte unger liker maten most og bladet. IKKE, jeg gjentar IKKE prøv deg på noe slikt om du får mine på besøk. Det er kun det siste halve året at Eir så mye som har sett på en porsjon lapskaus... Her skal man ha ingrediensene i store biter og gjerne i totalt avskilte soner på tallerkenen. Isa er om mulig enda verre. Hun skulle nok helst sett at hun fikk en tallerken til hver ingrediens. Etter nøye vurdering velger man seg så dagens ingrediens, spiser kun denne og lar resten ligge.
Yme går en god skole. Til tross for det, så liker han faktisk både brokkoli og blomkål. Det gikk en tid før jeg oppdaget det for av gammel vane holdt jeg lenge tallerkenen hans kjemisk renset for grønnsaker slik som søstrenes. Han har til nå være en fornøyd kar ved matbordet som spiser det meste, bare det er i biter. Og ikke for varmt... Helst kaldt.. Iskaldt...
Vi har den siste tiden vært inne i en "jeg klarer fint å spise selv mamma selv om det ikke ser slik ut-periode" når det gjelder Yme. En "jeg må jo klare å få denne biten inn på gaffelen, fillern der datt det av, ja da kan det være det samme-periode"
Helst skal jeg ikke befinne meg i nærheten i det hele tatt og dersom jeg prøver å stikke handa bort til tallerkenen, for eksempel for å dele opp poteten er det med livet som innsats. Han har fått en imponerende kraft med gaffelen... Og det gjør urlite granne vondt når den står i handryggen din...
Det er litt problematisk dette, for det er jo ikke enkelt for en liten tass å få hele poteten inn på gaffelen for så å forsøke stappe den inn på tvers i munnen. Men hvis jeg skjærer opp maten kommer det et brøl en løve verdig og så et søtt "ferdig!!!!" og så hives tallerkenen langt, langt bort. Bordmanerer??? Finnes ikke.
Den siste uka har vært en kamp. Jeg har forsøkt å dele maten i biter, servere med et smil og Yme har svart med full inntaksstopp. Han har ikke spist noenting! Ikke middag, ikke kvelds. Heldigvis tror jeg at han har spist i barnehagen. Jeg har forsøkt å servere maten hel, men det ser ut som om at dersom han ikke får smøre på skiva selv så kan det være det samme. Eller øse opp fra kjeler og fat.
Han godtok en skive her om kvelden. Med Nugatti, pent plassert foran TV mens han spiste.. Følte meg som en fantastisk mor som tydde til slike midler.. jada...
Vel, i går plasserte jeg en yoghurt foran ham og gav ham en skje. Sto en meter unna og lot ham rive av lokket selv. Lukket øynene og lot det stå til... Gulv kan jo vaskes.... Klær likeså. Og disse bildene er tatt godt ned i boks nummer to.... Griser jo nesten ikke jo.. Skulle gjort dette lenge før.. Ungen spiser!
Men i går kveld og i morges var det stopp igjen. Ikke en bit forvillet seg inn over leppene. Det hjalp hverken at jeg serverte brødskiva hel, satte meg tre meter unna og lot ham ha en vanlig kopp å drikke av...
Men så løsnet det vet dere. Vi har vært ute i dag. Henning har snekret en sandkasse og jeg og Yme hjalp til med å få den på plass. Dette medførte en del graving og interessante funn..
Er deres unger sære i matveien? Har de nykker og hvordan, hvordan, hvordan får dere "jeg vil ikke ha pasta-perioden" til å gå over??
Dette med unger og mat har jeg skrevet om en gang før. Det er ikke bare bare...
Det går gjerne litt sånn i perioder. Per tiden så er vi inne i ellevte måned at "jeg liker ikke pasta-perioden" hos Eir. At den kom samtidig med at vi er inne i den ellevte måneden av "jeg elsker pasta over alt på jord og trenger egentlig ikke spise NOE annet-perioden" til Isa er jo ikke akkurat veldig praktisk.
Før var tomatsuppe med kokt egg det beste og mest fantastiske Eir visste. Nå skal det være blomkålsuppe. Dere kan jo tenke dere hva Isa mener om dette... Hadde det ikke vært for sprøstekt bacon og brødkrutonger så "hadde æ sulta ihjæl når ho Eir får bestæm middag!!"
Saus har vært bannlyst i minst fire år her i huset, bortsett fra hos faren som MÅ ha saus. Men nå er vi inne på et spor der enkelte sauser faktisk kan prøves og spises dersom den legges i en fin dam der helt for seg selv på tallerkenen og man kan dyppe de andre ingrediensene i den. Men gud forby at den sausen renner bort på kjøttet eller noe slikt. Da må vi sporenstreks bytte tallerken og starte prosessen på nytt.
Jeg har hørt at enkelte unger liker maten most og bladet. IKKE, jeg gjentar IKKE prøv deg på noe slikt om du får mine på besøk. Det er kun det siste halve året at Eir så mye som har sett på en porsjon lapskaus... Her skal man ha ingrediensene i store biter og gjerne i totalt avskilte soner på tallerkenen. Isa er om mulig enda verre. Hun skulle nok helst sett at hun fikk en tallerken til hver ingrediens. Etter nøye vurdering velger man seg så dagens ingrediens, spiser kun denne og lar resten ligge.
Yme går en god skole. Til tross for det, så liker han faktisk både brokkoli og blomkål. Det gikk en tid før jeg oppdaget det for av gammel vane holdt jeg lenge tallerkenen hans kjemisk renset for grønnsaker slik som søstrenes. Han har til nå være en fornøyd kar ved matbordet som spiser det meste, bare det er i biter. Og ikke for varmt... Helst kaldt.. Iskaldt...
Vi har den siste tiden vært inne i en "jeg klarer fint å spise selv mamma selv om det ikke ser slik ut-periode" når det gjelder Yme. En "jeg må jo klare å få denne biten inn på gaffelen, fillern der datt det av, ja da kan det være det samme-periode"
Helst skal jeg ikke befinne meg i nærheten i det hele tatt og dersom jeg prøver å stikke handa bort til tallerkenen, for eksempel for å dele opp poteten er det med livet som innsats. Han har fått en imponerende kraft med gaffelen... Og det gjør urlite granne vondt når den står i handryggen din...
Det er litt problematisk dette, for det er jo ikke enkelt for en liten tass å få hele poteten inn på gaffelen for så å forsøke stappe den inn på tvers i munnen. Men hvis jeg skjærer opp maten kommer det et brøl en løve verdig og så et søtt "ferdig!!!!" og så hives tallerkenen langt, langt bort. Bordmanerer??? Finnes ikke.
Den siste uka har vært en kamp. Jeg har forsøkt å dele maten i biter, servere med et smil og Yme har svart med full inntaksstopp. Han har ikke spist noenting! Ikke middag, ikke kvelds. Heldigvis tror jeg at han har spist i barnehagen. Jeg har forsøkt å servere maten hel, men det ser ut som om at dersom han ikke får smøre på skiva selv så kan det være det samme. Eller øse opp fra kjeler og fat.
Han godtok en skive her om kvelden. Med Nugatti, pent plassert foran TV mens han spiste.. Følte meg som en fantastisk mor som tydde til slike midler.. jada...
Vel, i går plasserte jeg en yoghurt foran ham og gav ham en skje. Sto en meter unna og lot ham rive av lokket selv. Lukket øynene og lot det stå til... Gulv kan jo vaskes.... Klær likeså. Og disse bildene er tatt godt ned i boks nummer to.... Griser jo nesten ikke jo.. Skulle gjort dette lenge før.. Ungen spiser!
Men i går kveld og i morges var det stopp igjen. Ikke en bit forvillet seg inn over leppene. Det hjalp hverken at jeg serverte brødskiva hel, satte meg tre meter unna og lot ham ha en vanlig kopp å drikke av...
Men så løsnet det vet dere. Vi har vært ute i dag. Henning har snekret en sandkasse og jeg og Yme hjalp til med å få den på plass. Dette medførte en del graving og interessante funn..
Se der!!! Der!!! Der!!! |
Dette må testes! |
Mark!!! |
Mmmmmm, deilig ja!! Kan du ikke gi meg sånne mamma?? Helst rå med litt jord på.. |
Er deres unger sære i matveien? Har de nykker og hvordan, hvordan, hvordan får dere "jeg vil ikke ha pasta-perioden" til å gå over??
onsdag 21. august 2013
Et ærlig innlegg om Kalutza-boksen...
Hei.
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er blodfan av Susanne Kaluza. Kjøpte boka hennes i fjor høst og ble bare SÅ inspirert og imponert. I litt over en måned så så matboksene til ungene slik ut:
Så begynte ungene å klage, for de ville ha sånne matpakker som de andre ungene i barnehagen og på skola hadde.. En skive som kan gjøres om til et velsmakende ostesmørbrød i mikroen, ei med leverpostei og en med skinkeost! Og for guds skyld mamma, ikke bruk oliven i øynene på larven Aldrimett, kan jo ikke spise den brødskiva da! Sitat Isa tre år.
Så etter oktober har jeg nøyd meg med å lese bloggen til Susanne. Fin blogg da. Fortsatt blodfan..
Men nå, kjære Susanne Kaluza har det kommet sand i maskineriet her. For det er jo vitterlig ikke din feil at ungene mine liker dritkjedelige matpakker. Men det er kun en plastpose som gjør at du ikke sølte ut hele barnehagesekken til Isa med brødsmuler og halvspist melon....
Jeg fikk jo tidlig med meg at det er kommet en ny matboks til byen, nærmere bestemt Rimi. Billig er den også! Og i utgangspunktet utrolig praktisk. Jeg har saumfart nettet etter brukererfaringer og alle har skrytt den opp i skyene og bilder av bokser fylt med de deiligste ting har florert. Og setningen, endelig en boks der man kan ha brød, youghurt og frukt adskilt og fint.. Til og med et bilde der det var tømt youghurt i det mellomste rommet, musli i det minste og brød i det store har jeg sett.. men det aner meg nå hvorfor alle disse bildene er tatt uten lokk. Sånn rent bortsett fra at man vil vise frem det man har inni boksen..
Så da jeg endelig kom på at Rimi jo har kommet til nabobygda kjørte vi dit på lørdag, hele familien, for å kjøpe Kaluzabokser. Ok, Henning trodde det var for å kjøpe materialer til platten og trappa han har bygget og Isa trodde det var for å kjøpe gave til jenta hun skulle i bursdag til. Ette en strabasiøs biltur der oppkast var en vesentlig del måtte vi først på Name It og kjøpe nye klær, men så: RIMI!
Hele fire kjøpte jeg faktisk for jeg ville jo også ha en.
Og boksen er fin. Den er sammenleggbar, noe jeg finner genialt. Gjør stablinga i skapet så mye enklere. Og den er rød. Den er BPA-fri. Den tåler oppvaskmaskin og den har en kjempefin og solid, ikke minst solid, gaffelskje med skjæretagger. Og den koster ikke en formue
Så rant mandagen og jeg begynte å lure på om vi har annen mat her i nord. Produserer ikke Tine den samme youghurten her som sørpå??
For det er jo ikke plass til youghurtbegeret i det mellomstore rommet. Ikke stående..
Ei heller liggende
Så klødde jeg meg i hodet en stund og kom frem til at unger sørpå antagelig ikke er så glupske som mine unger. De spiser rett og slett mindre. De bruker sikkert sånne litt mindre youghurtbegre, sånn der NYT... Men det ble egentlig bare litt bedre.. Det finnes jo enda mindre begre, men hvor småspiste er ungene der sør egentlig???
Vel, jeg er ikke den som gir meg så jeg presset de youghurtene ned liggende og la fint tre bødskiver i det store rommet. En skive som kan gjøres om til et velsmakende ostesmørbrød i mikroen, ei med leverpostei og en med skinkeost! Og i det lille rommet la jeg ned litt melon. Så la jeg en drueklase oppå skivene og jammen fikk jeg plass til en halv banan og.
Så skulle jeg sette på lokket. Det vil si, jeg LA på lokket. For det lokket det sitter ikke særlig godt. Hvordan noen kan ha youghurt rett i boksen er over min fatteevne. Det er klart, er du voksen og bærer matpakken din i vater hele veien til jobb så er det greit, men er du et år og heter Yme og røsker matpakken ut av hendene på mora for å løpe inn til de andre ungene å spise, ja da ligger den youghurten og blander seg godt med muslien allerede i garderoben. På gulvet altså.. I vår barnehage var det bare en halv banan og litt druer som ble liggende der. Men takk til vaskerne som hadde gjort en god jobb dagen før. Blåste bare bort litt sand og så var de druene så gode som nye. Ikke så personalet det heller så jeg la dem fint tilbake....
Nå tenker du sikkert at jeg pakka matboksen alt for full, og jeg skal jo innrømme at den youghyurtboksen stakk litt opp, men det lokket sitter dårlig uansett..
Et siste lite sukk er at etter en runde i oppvaskmaskinene er ikke rødfargen så skinnende frisk lengre...
Denne matboksen er en knakende god ide, jeg digger sammenbrettingen og skjea. Også inndelingen. Men den skulle vært en liten cm dypere og hatt et lokk som sitter skikkelig. For det blir litt tungvindt å måtte knyte sløyfe på matboksen eller pakke den inn i plastpose for at maten ikke skal ramle ut..
Men er man fan, så er man fan og jeg tilgir at dette her ikke gikk helt i boks Susanne.(thihi, tok dere den eller...)
Så nå sitter jeg jo her og venter da. Mens jeg har gått tilbake til Tupperwarematboksene til ungene. Susanne har jo fortalt at hun driver og skriver ei juksekokebok der man får tips om hvordan man kan jukse på kjøkkenet for å gjøre livet enklere og alikevel servere god mat til familien. Julegaven til Henning er i boks, han kan virkelig trenge en sånn nå når jeg skal gå så mange vakter fremover.. Og om hun bare kommer til Bodø så skal jeg stå i sånn kø for å få den signert!!
Hva er deres erfaringer med Kaluzaboksen? For jeg vedder på at dere har kjøpt den.
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er blodfan av Susanne Kaluza. Kjøpte boka hennes i fjor høst og ble bare SÅ inspirert og imponert. I litt over en måned så så matboksene til ungene slik ut:
Så begynte ungene å klage, for de ville ha sånne matpakker som de andre ungene i barnehagen og på skola hadde.. En skive som kan gjøres om til et velsmakende ostesmørbrød i mikroen, ei med leverpostei og en med skinkeost! Og for guds skyld mamma, ikke bruk oliven i øynene på larven Aldrimett, kan jo ikke spise den brødskiva da! Sitat Isa tre år.
Så etter oktober har jeg nøyd meg med å lese bloggen til Susanne. Fin blogg da. Fortsatt blodfan..
Men nå, kjære Susanne Kaluza har det kommet sand i maskineriet her. For det er jo vitterlig ikke din feil at ungene mine liker dritkjedelige matpakker. Men det er kun en plastpose som gjør at du ikke sølte ut hele barnehagesekken til Isa med brødsmuler og halvspist melon....
Jeg fikk jo tidlig med meg at det er kommet en ny matboks til byen, nærmere bestemt Rimi. Billig er den også! Og i utgangspunktet utrolig praktisk. Jeg har saumfart nettet etter brukererfaringer og alle har skrytt den opp i skyene og bilder av bokser fylt med de deiligste ting har florert. Og setningen, endelig en boks der man kan ha brød, youghurt og frukt adskilt og fint.. Til og med et bilde der det var tømt youghurt i det mellomste rommet, musli i det minste og brød i det store har jeg sett.. men det aner meg nå hvorfor alle disse bildene er tatt uten lokk. Sånn rent bortsett fra at man vil vise frem det man har inni boksen..
Så da jeg endelig kom på at Rimi jo har kommet til nabobygda kjørte vi dit på lørdag, hele familien, for å kjøpe Kaluzabokser. Ok, Henning trodde det var for å kjøpe materialer til platten og trappa han har bygget og Isa trodde det var for å kjøpe gave til jenta hun skulle i bursdag til. Ette en strabasiøs biltur der oppkast var en vesentlig del måtte vi først på Name It og kjøpe nye klær, men så: RIMI!
Hele fire kjøpte jeg faktisk for jeg ville jo også ha en.
Og boksen er fin. Den er sammenleggbar, noe jeg finner genialt. Gjør stablinga i skapet så mye enklere. Og den er rød. Den er BPA-fri. Den tåler oppvaskmaskin og den har en kjempefin og solid, ikke minst solid, gaffelskje med skjæretagger. Og den koster ikke en formue
Så rant mandagen og jeg begynte å lure på om vi har annen mat her i nord. Produserer ikke Tine den samme youghurten her som sørpå??
For det er jo ikke plass til youghurtbegeret i det mellomstore rommet. Ikke stående..
Ei heller liggende
Så klødde jeg meg i hodet en stund og kom frem til at unger sørpå antagelig ikke er så glupske som mine unger. De spiser rett og slett mindre. De bruker sikkert sånne litt mindre youghurtbegre, sånn der NYT... Men det ble egentlig bare litt bedre.. Det finnes jo enda mindre begre, men hvor småspiste er ungene der sør egentlig???
Vel, jeg er ikke den som gir meg så jeg presset de youghurtene ned liggende og la fint tre bødskiver i det store rommet. En skive som kan gjøres om til et velsmakende ostesmørbrød i mikroen, ei med leverpostei og en med skinkeost! Og i det lille rommet la jeg ned litt melon. Så la jeg en drueklase oppå skivene og jammen fikk jeg plass til en halv banan og.
Så skulle jeg sette på lokket. Det vil si, jeg LA på lokket. For det lokket det sitter ikke særlig godt. Hvordan noen kan ha youghurt rett i boksen er over min fatteevne. Det er klart, er du voksen og bærer matpakken din i vater hele veien til jobb så er det greit, men er du et år og heter Yme og røsker matpakken ut av hendene på mora for å løpe inn til de andre ungene å spise, ja da ligger den youghurten og blander seg godt med muslien allerede i garderoben. På gulvet altså.. I vår barnehage var det bare en halv banan og litt druer som ble liggende der. Men takk til vaskerne som hadde gjort en god jobb dagen før. Blåste bare bort litt sand og så var de druene så gode som nye. Ikke så personalet det heller så jeg la dem fint tilbake....
Nå tenker du sikkert at jeg pakka matboksen alt for full, og jeg skal jo innrømme at den youghyurtboksen stakk litt opp, men det lokket sitter dårlig uansett..
Et siste lite sukk er at etter en runde i oppvaskmaskinene er ikke rødfargen så skinnende frisk lengre...
Denne matboksen er en knakende god ide, jeg digger sammenbrettingen og skjea. Også inndelingen. Men den skulle vært en liten cm dypere og hatt et lokk som sitter skikkelig. For det blir litt tungvindt å måtte knyte sløyfe på matboksen eller pakke den inn i plastpose for at maten ikke skal ramle ut..
Men er man fan, så er man fan og jeg tilgir at dette her ikke gikk helt i boks Susanne.(thihi, tok dere den eller...)
Så nå sitter jeg jo her og venter da. Mens jeg har gått tilbake til Tupperwarematboksene til ungene. Susanne har jo fortalt at hun driver og skriver ei juksekokebok der man får tips om hvordan man kan jukse på kjøkkenet for å gjøre livet enklere og alikevel servere god mat til familien. Julegaven til Henning er i boks, han kan virkelig trenge en sånn nå når jeg skal gå så mange vakter fremover.. Og om hun bare kommer til Bodø så skal jeg stå i sånn kø for å få den signert!!
Hva er deres erfaringer med Kaluzaboksen? For jeg vedder på at dere har kjøpt den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)