Lavotur i Lofoten..

Hei.

Som enkelte trofaste følgere av meg på Instagram har fått med seg (der heter jeg, suprise, suprise, @casadidriksen) driver vi og ferierer i Lofoten.

Svigers har et hus her, svigerfar kommer herfra, og her kan vi sitte på verandaen og se at sola går rett ned i havet. Derav en anselig mengde solnedgangsbilder, bilder av fjell, hav, bruer, stier og natur i alle tenkelige varianter.. I dag tok det helt av med bilder av hav og vakker natur så tilslutt måtte jeg bare beskytte meg selv og mine følgere på Instagram og satte opp dette på verandaen..

I allefall, på mandag var det meldt pent vær hele natten så jeg og Henning forlot minstemann hos bestemor og tok med jentene på tur. Vi har kjøpt oss en lavo, og nå skulle den innvies. Hverken jeg eller Henning har satt opp en lavo før, men vi satset på at det lå bruksanvisning i posen...

Våre unger har late foreldre. Det medfører at ungene våre ikke akkurat er vant til å gå med sekk i fjellet. De er vel egentlig ikke vant til å gå i fjellet i det hele tatt. Isa er på ingen måte noen villmarkens datter og det var med stor skepsis hun ble med. Hun hadde et mål for øye da vi la avgårde: SOVE i lavo..

Fjorten meter tilbakelagt og Eir lurte på hvorfor i all verden vi skulle til et sted dit det ikke gikk an å kjøre. Tjue meter tilbakelagt og Isa var sikker på at hun hadde alt for stor sekk. Femti meter tilbakelagt og Henning sa de forløsende ord: "Eir, kan ikke du finne frem stien for oss, og Isa, du kan vel synge mens vi går?" Faren kjenner sine barn. Eir sprang plutselig som en fjellgeit oppover lia, et noget underlig stivalg, men pytt, pytt. Bakerst gikk jeg og Isa, hun syngende på "I duestien barnehage, der kan allting skje, ingen sure miner, DET ER LOV Å VÆRE GLAD!!!!!" Vi har sett Karstein og Petra-filmen noen ganger i sommer kan man si..

Isa på tur, med alt for stor sekk..

Vel oppe var det obligatorisk sjokoladespising. Så skulle lavoen settes opp. Nevnte jeg at vi var på fjellet i Lofoten? Stein, stein og atter stein. Ikke en slette å spore. En liten nesten slett flekk, med et par dumper og et "etasjeskille" ble sporet opp og utsett til leirplass. Etter å ha flyttet rundt på den lavoen noen ganger, man kan nemlig ikke ha en bjørk inne i teltet, ei heller en diger stein, ble tilslutt jeg og Henning fornøyd med plasseringen.

Henning som hadde skummet gjennom bruksanvisningen mente vi skulle starte med stanga og så barduner og  tilslutt pluggene ved bakken. Jeg fikk æren av å stå inni teltet og holde stanga. Eir hjalp ivrig til med barduner og Isa lurte på når hun kunne få gå å legge seg.. Hun hadde nemlig både ramlet og fått blåmerke på rumpa OG stukket seg på stikketing i ansiktet så hun var helt klart klar for senga.

Etter et kvarter mente Eir at dette hadde jeg og Henning absolutt ikke peiling på. Det ble bare tull!! "Kan dere ikke ringe foreldrene til Andreas??? De gjør dette hele tiden!" Nå var dekningen på fjellet særdeles dårlig så jeg fant ut at jeg skulle prøve å lese bruksanvisningen.

"Vi skal ikke begynne med stangen! Vi skal starte med pluggene på bakken! Etter å ha løsnet bardunene igjen og satt på bunnpluggene var teltet for stramt til at vi kunne sette opp stanga. "Mamma, kan dere ikke være så snill å ringe foreldrene til Andreas. Vi kommer til å måtte sove ute i natt hvis dere ikke gjør det!" Eir foreslo for ca fjortende gang at dette ville være lurt.

Vi slakket litt her og slakket litt der og endelig sto lavoen. Eir var fra seg av begeistring men mente fortsatt at det ville gått fortere om vi bare hadde ringt foreldrene til Andreas. Isa var lykkelig, endelig sengetid.

Etter mild overtalelse gikk Isa med på å forsøke fiskelykken. Vi delte oss i to lag, Eir og Henning kastet med sluk og jeg og Isa med dupp. Om det var Isas sang eller det at fisken ikke likte mark er noe usikkert, men Eir og Henning ledet i allefall snart 6-0. Men som Isa sa: "Vi er jo en familie så det er ikke nøye hvem som får fisken!" Eir var av en ganske annen oppfatning. Fiskingen fikk opp stemningen og all plundring med teltet var glemt. Henning fyrte opp primusen, Isa fikk kle seg i "pysj" og REAL Turmat, pasta bolognese ble intatt til stor glede hos begge jenter. Solen gikk ned i havet og "elg i solnedgang er ingenting mot "Lavo i solnedgang i Lofoten. Men så SKULLE Isa sove, og det gjorde hun også.

Pasta bolognese: NYDELIG!!! Sitat Eir og Isa

I og med at Isa sov gikk jeg, Henning og Eir ut for å prøve fiskelykken litt til. Og mens vi gjorde det begynte det å blåse. Ikke bare litt, men i kast som slett ikke stemte med værmeldingen "pent vær" Jeg og Henning begynte å bli litt redde for at hele lavoen skulle ramle i hodet på Isa.

Inne i lavoen fant vi ut at to plugger var løsnet. Så mens Eir også skiftet til pysj og romsterte rundt i soveposen sin bar jeg og Henning stein. Ok, det var mest Henning som bar. Men jeg bar i allefall to. Så fant jeg ut at jeg sikkert gjorde mest nytte inne i teltet.

Etter at Henning hadde lagt ca et tonn med stein rundt teltduken for å holde den nede lå vi i lavoen og hørte på vinden. Jeg oppdaget at jeg hadde lagt liggeunderlaget mitt i den store dumpa vi ikke klarte å unngå når vi satte opp lavoen. Oppdaget det ved at jeg knakk i to da jeg la meg på mage. På rygg derimot, med rumpa i dumpa gikk det greit. Isa sov, Eir sov, jeg og Henning sov........ innimellom.

Halv ti våknet Isa. Klar for mer fisking. Vi fant etterhvert ut at det beste var å steke de vi hadde, få pakket sammen og begynt på nedturen. Vinden hadde ikke akkurat avtatt for å si det slik.

Og mens vi satt der rundt primusen, en fisk sviddes i panna (vi hadde glemt smør men ungene SKULLE ha fisk til frokost) og kakao gikk ned på høykant, da kom et vindkast. Vindkastet over alle vindkast. Henning kastet seg mot stanga, jeg kastet meg mot primusen og skrudde den av, ungene kastet det de hadde i hendene og hylte..

Jepp, stanga bøyde seg. Og to plugger spratt opp til tross for steiner og det som var. Frokost ble til hurtig evakuering, ungene satt i le bak en stein, det vil si de satt oppå den, for det virket som om det blåste mer inni teltet enn utenfor. Jeg og Henning pakket sammen. Og når vi var ferdige..... ja da lå vannet speilblankt, vinden løyet og det var en riktig vakker dag...

Ok, hurtig evakuering var mer preget av unger som ikke helt ville ut i vinden, skulle spise opp maten først og hadde all verdens tid, mens Henning holdt stanga....

Turen ned var riktig fin. Jeg og Eir fant en ny sti. Det vil si, Eir fant den. Den gikk gjennom en myr og en steinrøys, men fin.

Brenna. Huset vårt er det hvite midt i bildet...

Henning og Isa fant liggeunderlaget vi mistet på tur opp. Eir var helt sikker på at dersom vi bare hadde ringt foreldrene til Andreas så hadde helt sikkert ikke den stanga bøyd seg.. Men senere samme dag tikket det inn en kommentar på Instagram under bildet av en bøyd teltstang... Den var fra mammaen til Andreas og lød som følger: "Been there, done that!" Gjett om jeg fortalte det til Eir!!