Tok litt av....

Hei!

Da jeg satt her på tirsdag kveld og skrev "Jævla Sytpeis" tenkte jeg at "dette her ble forferdelig tørt og kjedelig Laila". Men klokka var mange og jeg gadd ikke begynne på nytt så jeg publiserte. Til forskjell fra vanlig leste min kjære blogginnlegget og kommentaren var: "ja, ja det der var vel greit nok, men det blir vel neppe det mest leste innlegget ditt"........

De siste to dager beviser vel en gang for alle at hverken jeg eller han jeg deler hus med har den fjerneste anelse om hva som fenger på sosiale medier og i media.

Jeg forstår nå at frodig nordnorsk bannskap slår an. Tydeligvis er det ingen som har turt å kalle nordmenn for sytpeiser siden Carl I Hagen i 1999 kalte finnmarkingene det. Akkurat det påpekte journalisten fra NRK Troms og Finnmark som lurte på om jeg ikke var redd for å terge på meg nasjonen med dette.

Og terge på meg nasjonen har jeg visst gjort. På Dagbladets nettside ligger det nå 844 kommentarer. På Bodønu 142. Så er det enda fler på diverse andre nettaviser. Her på bloggen nærmer det seg 200.

Traff vist en nerve, er det ikke det det heter

Før jeg helt forsto omfanget av alle kommentarene tenkte jeg at jeg på ordentlig og høflig vis skulle svare hver enkelt. Men med vakt, tre unger og ja, hva skal jeg si, et liv, så lar det seg bare ikke gjøre. Tenker at det blir feil å bare svare på enkelte også så derfor får dette bli mitt svar.

Mange av kommentarene går på at jeg er lege og dermed burde ha empati og omtanke for de som er vanskelig stilt her i landet.
Helt enig! Det bør alle, uavhengig av om man er lege eller ikke. Og det tror jeg faktisk at jeg har. Jeg synes det er forferdelig at Norge, med de ressursene vi har, skal være bekjent av at vi har barn som lever under fattigdomsgrensa, at vi har pensjonister som sitter ensomme i iskalde leiligheter og nesten fryser i hjel om vinteren. Jeg synes også det er forferdelig at mennesker skal oppleve å vente så lenge på undersøkelser og diagnostisering at når man endelig kom frem til kreftdiagnosen så var det for sent.

Men hvor i innlegget "Jævla sytpeis" har jeg sagt at jeg syns dette er helt ok? Hvor i innlegget har jeg sagt at disse menneskene ikke skal si fra om dette? Og hvor i innlegget har jeg sagt at disse menneskene sutrer og syter?

Jeg håper jo at i dagene som er igjen av valgkampen så vil alle disse problemene dukke opp og jeg håper at politikerne kan komme med gode og konstruktive løsninger på hvordan dette skal bedres av deres respektive parti. Og ikke minst håper jeg aller mest at folk bruker stemmeretten sin (også et gode vi er så heldige å ha i dette landet) og stemmer på det partiet de mener kan forvalte godene våre best.

MEN, jeg synes fortsatt at mennesker som sier at vi som nasjon, ikke kan få det verre her i landet enn vi har det nå, bør løfte blikket litt opp fra egen navle. For det er ikke enkeltpersoner jeg snakker om nemlig, det er landet som helhet. Og tar du snittet av Ola Nordmann så har han det bra! Litt bedre enn bra faktisk.

Det er en del som har bedt meg slutte i jobben som lege. Til dere må jeg bare beklage, jeg trives for godt i jobben min til det. Senest i går faktisk, da jeg satt i legebåten og priste meg lykkelig over at det ikke blåste mer enn det gjorde.

Så til det positive.

TUSEN TUSEN TAKK til alle dere som har delt innlegget på Facebook, på Twitter, kommet med positive kommentarer, sendt hyggelige mail og meldinger! Det er mer bare litt overveldende at så mange mennesker i dette landet synes at innlegget mitt var så bra at de vil dele det med andre. Til nå er det delt 6200 ganger bare fra Dagbladets nettside. VG har også linket. Bloggen har de siste to dagene hatt nesten 40 000 treff. Ikke dårlig for en ironisk mammablogg slæsh distriktslegeblogg. I tillegg kommer alle som har lest innlegget på diverse nettsider. Bodønu hadde vel i går over 100 000 treff på artikkelen sin. Jeg har vært på Her og Nå  på P1 og på lokalradio i Troms og Finnmark.

Tydeligvis er vi mange i dette landet som synes at vi har det bra! Men det var tydeligvis også på tide at noen turte å si det.

Bloggen fremover kommer ikke til å bli preget av krig og fred og politikk og sånn. Den kommer til å fortsette i samme spor som før, med livets små og store hendelser. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette de to siste døgn, men for å være ærlig så har fokuset mitt mest vært på at vi må prøve å få avvent Yme med den flaska på natta. I allefall få avvent ham med å holde meg i handa til han sovner. Og så har jeg tenkt at Isa skal få litt spalteplass og fortelle om oppstart i Maxiklubben.

Hjertelig velkommen til alle nye lesere og til alle som har trykket "liker" på facebooksiden til bloggen i det siste! Dere har masse å glede dere til, dog ikke politiske innspill. Hvis jeg da ikke skriver et nytt uten å vite det.