Samme behandling på legevakta? Tror ikke det..

Hei.

Klokka 01:55 i natt satt jeg på kontoret. Da hadde jeg slept meg opp av senga klokka 01:35. Klokka 01:09 ringte telefonen. For de som ikke forstår det så hadde jeg vakt i natt.

Etter en kort rådslagning med AMK sendte jeg ut ambulansen for å hente en pasient, jeg beregnet tiden til de skulle være på kontoret og sov i 15 minutter før jeg dro. Yme hadde akkurat sovnet nemlig og det var usedvanlig varmt og godt under dyna med tottelottene hans som varmet magen min mens han snorket i øret mitt.

Tottelotter eller ei, plikten kallet og da jeg 01:55 satte meg ved pulten min på kontoret leste jeg noen blogger for å få tiden til å gå mens jeg ventet. En blogg traff meg midt i magen. Den var nok ikke myntet på meg, men jeg følte sterkt at det som ble beskrevet der har jeg ikke lyst å være en del av. Alikevel er jeg det.

Diaperdiva (som til vanlig skriver en usedvanlig trivelig blogg som jeg leser med stor glede) hadde vært på legevakten natt til mandag. Det var slett ingen trivelig opplevelse. Ganske så ille var den. Og har dere ikke lest det så gå inn på linken.

Legevakt kan det sies så mangt om. Jeg skal ikke legge ut om hva jeg mener om størrelser på legevaktsdistrikt, arbeidstider for leger i vakt, lønn, interkommunale legevakter, tre-to og endelte legevakter. Ei heller skal jeg hverken forsvare eller kritisere menneskene som jobber på andre legevakter. Men jeg skal prøve å dele mine tanker om hvorfor jeg synes vi gjør en god jobb, nettopp på legevakt.

Legevakt er ment å være en beredskap for mennesker som blir akutt syke etter at legekontoret og fastlegen har slokket lyset og gått hjem. Legevakt er ikke ment for mennesker som synes det er dumt å ta fri fra jobb for å besøke legen i arbeidstiden og derfor finner det mer praktisk å gjøre unna legebesøket etter klokka fire. Legevakta skal ikke være et "servicekontor" der folk skal droppe innom fordi det passet slik i dag. Derfor må noen sile ut hvem som skal slippe inn på legevakt. Men dette må gjøres med folkeskikk og en forklaring. "Nektet hjelp på legevakta, fikk antibiotika hos fastlegen neste morgen!" Jepp, det er slik det skal være det, med mindre de timene i mellom skilte liv eller død.

Det betyr ikke at man ikke kan behandle alminnelige sykdommer på legevakt. Det skjer svært sjeldent at noen dør av å vente til neste dag med en urinveisinfeksjon, men det kan bli et forferdelig ubehagelig døgn for personen. Barn som har hatt feber i et døgn og som har nesa fullt av grønt snørr og som spiser dårlig, men drikker godt og som leker greit trenger sjeldent å se en lege. Men de kjemperedde foreldrene trenger antakelig å både se og snakke med en.

Vår portvokter er AMK. De tar imot telefonene fra folk som ønsker kontakt med legevakta. De stopper de som glemte å få sykemelding da de var hos legen, de som skulle ha hatt en resept på allergimedisin eller de som har hatt vondt i skuldra i fire uker og nå gjerne skulle vært undersøkt. De får beskjed om å ringe oss dagen etter. Jeg håper de får den beskjeden med folkeskikk og god forklaring.
De andre, alle klare tilfeller og alle de det er den minste tvil ved slipper de igjennom. Og det funker. Og de tingene som sitter og venter i syv timer på legevakta i Oslo fordi det ikke ansees som alvorlig, de tingene som stjeler en konsultasjon som egentlig ikke ender opp med noe annet en et råd, de tingene som dermed gjør at andre må vente 20 minutter lengre.. De tingene løses gjerne med en telefon her hos oss.

Når det virkelig gjelder drar vi ut med ambulansen. Det hender da rett som det er at en lege står langs veien og venter på å få skyss hjem igjen fordi pasient og ambulanse er dratt til sykehuset, men det har vi tid til. Noen ganger kjøres vi hjem av drosje, noen ganger av snille pårørende, et par ganger har jeg måttet ty til svigerfar og jeg har så menn blitt kjørt hjem av politiet. Det tar seg jo dårlig ut en sen lørdangsnatt, men jeg kom da hjem. Pasienten derimot slipper ekstra transport, har blitt avklart og sendes dit han skal og om sykehuset lar pasienten ligge i mottaket så er det i allefall ikke vi som har forsinket behandlingen.
Av og til kommer helikopteret. Gutta i grønn dress kommer løpende og tar over det meste. Fantastisk de aller fleste ganger, litt irriterende noen ganske få ganger når man faktisk mener man har kontroll på ting..

Legevakt her er mye logistikk. Er det best med båt eller bil, er det sykehus eller sykehjem som er best, trenger vi ambulansen egentlig, og igjen, kommer jeg meg hjem da eller bør jeg kjøre etter i egen bil, i allefall til krysset slik at de kan slippe meg av der på tur til byen? All logistikken går ut på å gjøre ting raskest og best for pasienten.

Som i natt. Der man i byen (nå har jeg aldri jobbet på en svær legevakt som i Oslo så unnskyld meg om jeg gjetter feil her) ville fått pasienten inn på et undersøkelsesrom. Sykepleier ville raskt funnet ut at dette ikke var noe som hastet veldig, og sannsynligvis ville noen slippe foran i køen. Blodprøver ville blitt tatt og analysert, det tar litt tid, men enklere for legen å finne diagnose da så klart.. Kanskje man til og med ville tatt røntgen av pasienten. Etter en tid, uvisst for meg hvor lenge ville en lege undersøkt pasienten og kommet frem til at pasienten ikke kunne sendes hjem. Diagnostisk tror jeg de ville funnet det samme som jeg. Gangen videre kommer an på om stedet har kommunalt akutt døgnopphold eller ikke. Enten blir det sykehus eller en seng på det kommunale. Jeg håper og tror at alle i denne kjeden ville behandlet pasienten vennlig, empatisk og respektfullt, men jeg tror det ville tatt tid. Jeg vil tro vi nå er godt ut i morgentimene...

Vel, hos oss satt jeg som sagt å leste blogg, dog hadde jeg åpnet Winmed og oppdatert meg på tidligere sykdommer. Når jeg så ryggelysene og hørte ryggealarmen på ambulansen gikk jeg og åpnet døra slik at det var klart til å trille inn på undersøkelsesrommet.

Pasienten kjenner jeg godt, humoren er fantastisk! Så også i sene nattetimer. Jeg tok en blodprøve. Den gav meg intet svar. Jeg klødde meg i hodet og fant ikke helt ut av det. Av og til blir doktorer litt rådville. Det var dyktige folk på ambulansen i natt. De stilte konstruktive spørsmål. Både til meg og pasienten og samarbeid gjorde at vi nærmet oss et svar. Hos oss drar ikke ambulansen når pasienten er trillet inn. De må jo vente for å se om de trengs etterpå...

Jeg ruslet inn på sykehjemmet. Der satt det to trivelige damer som allerede på eget initiativ hadde gjort klart et rom i tilfelle det skulle trenges. Jeg gav dem instrukser og medisiner fra skapet vårt. 10 miutter senere var pasienten i seng, i trygge omgivelser.

Ambulansesjåføren er vikar her, jobber og bor i en by.... Det varmet meg i hjertet når disse ordene kom: "denne servicen kommer jeg aldri til å oppleve hjemme". Ikke fordi jeg ikke unner sjåføren servicen, men fordi vi her kan gi noe man ikke klarer der de har "alt". De har røntgen, de har avansert lab, de har skadestue og de har flere sykepleiere på jobb. Alikevel tror jeg at vi klarte det bedre. Vi klarte å gjøre det slik det BØR og SKAL gjøres overalt, også i byen.

Klokka var blitt 02:55. Jeg innså at jeg kom til å trenge litt ekstra tid på morgenen så jeg skrev ferdig en erklæring jeg visste skulle hentes før ni og som jeg egentlig planla å gjøre på morgenen.. Jeg hang en gul lapp på skjermen til sekretæren. "Var her i natt, kommer klokka ni!"

Så dro jeg hjem. Tottelottene til Yme var fortsatt varme, kinnet også når han kavet seg bort til meg for å erklære at han nok trengte en flaske. Når den var tom konkurrerte han og Henning om hvem som klarte å snorke høyest. Etter en velplassert albue i siden på Henning vant Yme suverent. Halv sju sparket jeg begge to ut av senga og sov videre til ti over halv ni. Ni var jeg på kontoret og leverte vakttelefonen til min kollega.

I ettermiddag har jeg og Henning bygget platt utenfor fremsiden av huset. Vi har nå faktisk en trapp som ikke består av paller. Henning er så flink! Og jeg brukte tømermannsblyant en hel gang og holdt planken mens han saget.

Ambulansen har kjørt forbi hele tre ganger med blålys. Noen har vakt....