Jeg har sett lyset!

Hei.

I oktober, når helsesøster begynner å vaksinere mot neste sesongs influensa kommer denne kroppen til å sitte fremst i køen. Ja faktisk er det mulig at jeg sniker forbi hele køen og tvangsvaksinerer meg selv så fort vaksinene ankommer kontoret. For den siste uka vil jeg aldri oppleve igjen.

Jeg var syk forrige uke. Normalt syk. Snørr, hoste, såvidt feber. Ungene var syke, jeg var hjemme et par dager. Ikke mer syk enn at jeg gikk på jobb på torsdag.. Regnet jo med at jeg skulle bli bedre. Fredag var jeg ikke bedre. Ble hjemme og tenkte at når jeg bare får helga på meg nå så blir dette bra.

På lørdag fikk jeg feber. Slett ikke bedre. Oppsøkte faktisk en lege. CRP var ikke høy og jeg motsto lysten til å slå da han sa at "det er nok bare et virus"

Lørdag kveld og natt til søndag påla jeg meg selv isolat på Isas rom. Med den hosten anså jeg det som tryggest. Helt til jeg våkna og oppriktig trodde jeg skulle dø, da jeg ikke fikk puste i det som føltes som flere minutter på grunn av hoste. Akkurat da føltes det veldig dumt å ikke ha hjelp i umiddelbar nærhet.

Vel jeg overlevde og på søndag feiret vi Ymes bursdag. Det vil si, jeg lå for det meste under et pledd på sofaen og tenkte at nå, nå blir jeg snart bedre...

Det var et sabla mas om hostesaft fra alle kanter. Så jeg prøvde. Mot bedre vitende. Har dere smakt Noskapin?? Vel, det eneste som er mer jævlig er Cosylan. Jeg sto der, bøyd over kjøkkenvasken og forsøkte å få ned den skjeea. Prøvde ved å holde pusten (endte i tidenes hostekule), prøvde å ta den på innpust (endte i tidenes hostekule) og endte med å ta den på utpust. Det smaker noe så inn i det grønneste, inderligste varmeste helt grusomt forferdelig!!! Alle som sier at cosylan smaker godt, inkludert min eldste datter, mangler sentrale smaksløker på tunga. Ikke virker det heller. Ikke det minste. Det er løgn og propaganda fra legemiddelselskap at hostesaft virker. Derfor drakk jeg te med honning. Virket ikke det heller, men smaker mye bedre! Kunne forsøkt varmt vann med sitron og ingefær og honning, men altså... Ingenting hjelper på sånn hoste.

For at de andre skulle få sove ble jeg flyttet ned på gjesterommet i kjelleren. Så da jeg igjen våknet og trodde at min siste time hadde kommet og jeg kom meg opp, hang over ene siden på tredemølla og gispet etter luft bestemte jeg meg for at neste natt skulle tilbringes mer sentralt. Sittende, ikke liggende.

Mandag sånn i totiden løftet jeg hodet fra sofaputa og så rett inn i lyset. 39 grader feber kan få frem feberfantasier blandt de beste av oss. Jeg tenkte at det var jo trist det skulle ende slik, men, men. Jeg fikk i det minste sett at Yme fikk Snorkuskaka si, jeg fikk maset gjennom den PPT-utredningen slik at Isa er i maxiklubb og får begynne skole til høsten og Eir kommer til å klare seg fint her i livet. Jeg la hodet tilbake på puta og etter en stund ble det fint og mørkt igjen. Kun ispedt blitzlys på innsiden av hodet hver gang jeg hosta.

Å ligge flatt funker ikke med hoste. Sofa er bedre enn seng, for i sofaen kan man sitte/halvt ligge, noe jeg også gjorde natt til tirsdag. Tirsdag oppsøkte jeg lege på nytt og hadde egentlig ikke krefter til å slå da konklusjonen fortsatt var virus, Influensavirus. Helt vanlig influensa. Ikke en liten svineinfluensa en gang. Fikk ikke en bitteliten antibiotikatabelett å trøste meg med. Men det ville jo ikke ha virket heller. Men jeg lover å tenke på hvordan man gir slike fæle beskjeder til pasienter. "Bare et virus. Kun tiden som kan hjelpe. Det går over av seg selv. Ikke farlig, bare slitsomt" Ikke noe vondt om legen altså. Han var veldig medfølende og snill og grei. Men jeg har sikkert ikke vært det selv alle ganger. "Bare et virus" HMPFR!! Slike beskjeder skal heretter overekkes med beklagelse og en stor medfølende rynke i panna.

Vel hjemme og på sofaen tittet jeg på nytt rett inn i lyset. Rett over sofaputa der, utenfor ruta, kom det mot meg. Sterkere og mer intenst enn dagen før.  Med fortsatt feber godt over 39 tenkte jeg at denne gangen skjer det.. Vel, merkelig nok ikke, for onsdag var jeg fortsatt der. Nå stablet opp i senga på gjesterommet i 2 etasje sammen med en febersyk Eir med øreverk. Og til alle dere som leter etter en vidunderkur for øreverk hos unger. To Paralgin Forte fungerer fantastisk når mor rett og slett er for syk til å ha en unge i fanget og trøste hele natta! Ikke å anbefale som lang kur, men som et engangstilfelle i krisetider går det bare bra. Og øret ble bedre også. Sannsynligvis kjappere enn med en natt med gråt.

Onsdag bukket Henning under, men jeg klarte faktisk nå å gå over stuegulvet flere ganger uten å besvime. Noe jeg faktisk nesten gjorde dagen før, hadde jeg ikke lagt meg ned på kjøkkengulvet og holdt meg fast. Så fra onsdag har det vært fokus på to oppgaver her i huset. Få ungene i barnehagen og hjem igjen og å få i dem et måltid i løpet av dagen. Isa`s topp denne uka var tirsdag morgen da hun fikset frokost selv.  Med kanelbolle i hele ansiktet, TV på favorittkanalen og full kontroll over fjernkontrollen sa hun: jeg håper du blir syk riktig lenge mamma. Det har blitt mye polarbrød med nugatti og film denne uka for å si det mildt..

I dag, da jeg sto på badet og tittet ut og tenkte at nå, nå går det faktisk fremover, ja da så jeg lyset igjen. Og det gikk opp for meg at jeg har faktisk ikke helt vært helt på dødens rand. Selv om det i all selvmedlidenhetens navn har føltes veldig slik.. For lyset, det var jo sola! Sola har kommet tilbake! Mens vi har ligget og til dels fortsatt ligger utslått inne har sola kjempet seg over fjellet og har også kommet seg forbi hushjørnet og inn vinduet rett over sofaen! Vi går fagre tider i møte! Friske tider også håper jeg. Herfra kan det bare gå en vei, frem og opp og bedre. For jeg har tross alt sett lyset.

(og nei, man bør ikke drive og bytte seng og flytte hit og dit og spre smitte, men med to syke voksne, tre unger som var syke litt etter tur og trengte tilsyn så blir det litt sånn)