Hva med mennene da?

Hei.

Det har i det siste rast en debatt om at vi mammabloggere rett og slett er forferdelige mødre som utleverer barna våre på det mest groteske og i det hele tatt burde vært meldt til barnevernet hele gjengen.

Jeg har gått glipp av opptakten, men tydeligvis var det en sånn psykiatrisk ekspert som sa noe på TV om at vi kom til å ha en generasjon med barn som var skadet for livet på grunn av at mødre ukritisk har delt bilder fra når de griset med grøtskjea og det som enda værre er, pirker ut litt sokkelo mellom tærne.

Pia og Superpapsen skrev noen fine innlegg med sine tanker rundt dette, og spøk til alvor,  det er noe man bør tenke over og ha en klar holdning til. Samtidig tror jeg at vi er litt for redde. Barna våre vokser opp i en helt annen verden enn det vi gjorde. Jeg blir fortsatt ør i hodet når jeg ser bildet av meg selv på Facebook, for ungene våre kommer dette til å være hverdagen. Man leser stadig om hvor fælt nettmobbing er, fordi det sprer seg så ukontrollert og blir så stort. Jeg er litt usikker på om jeg synes nettmobbing er værre enn annen mobbing. All mobbing er fæl, nettmobbing eller vanlig mobbing og for våre unger så kommer sannsynligvis nettmobbing til å være nettopp det, vanlig mobbing. Men for oss, som fortsatt lever i den villfarelse at man må komme i avisen for at naboen skal vite om det er nettet stort og stygt og skummelt. Vel nok om barna.

De jeg tenker på er mennene våre. Mennene til alle mammabloggere. Hvordan føler de seg? Hvordan blir de fremstilt? Føler de seg tilsidesatt? Føler de seg blottet og utlevert? Har de mulighet til å forsvare seg? Får de lese korrektur? Får vi om noen år et rush inn på psykiatriske klinikker med menn som alle som en har post-utsatt for mammablogging-traumatisk stresslidelse?

Kjenner vi disse pappaene? Er de dømt til et evig liv i skyggen av ungene og mammaen? Får de i det hele tatt delta i oppdragelsen? Kan de komme til å ødelegge et perfekt bloggbilde med å tørke bort nugattibarten i beste mening?

Når Marte i Casa Caos skriver om krangler, kjærlighetshelger med samlivscoach og ikke minst om Fifty Shades of Chaos. Hvordan har stakkars mannen det da?

Mannen til Pia? Finnes han egentlig? Hvem er han? Hvorfor forteller hun aldri noe?

Handyman og jaktguru, har ikke mannen til Tre Tette andre egenskaper?

Artiforkidsa har en mann, men kan han annet enn å gå på ski?

Mannen til fotballfrua. Er han en tusseladd som kun stiller opp på bilder for å se bra ut eller har han egne meninger?

Diaperdiva. Sitter Jack og tørker i skyggen bak sin flotte mammabloggende modellkone? Som forøvrig nå også skal gi ut bok.. Flinke dama!!

De er så mange disse mennene. Tenk om de en dag reiser seg i flokk, tar skjeen fra munnen og tenker at "nå skal vi ******* meg vise verden hvordan disse damene egentlig er." Hvordan skal det da gå med oss??

"Nå har Henning sagt at det må være slutt på blogging" sitter du og tenker. Neida, det har han slett ikke. Men jeg fikk en morsom mail i dag. Fra en journalist.  Og blandt annet lurte denne på hva Henning syntes om å bli omtalt på bloggen. Og da slo det meg at det aner jeg egentlig ikke. Ikke har jeg spurt, ikke har han sagt noe og til tider er jeg usikker på om han i det hele tatt leser det jeg skriver. Sånn bortsett når jeg tvinger ham til å bedømme om det er dumt å trykke på publiserknappen.

Så jeg spurte. Hva synes du om å bli utlevert på bloggen? Spurte jeg. "Det går helt greit" Sånne svar får man når man spør dype filosofiske spørsmål mens "Brøyt i vei" går på NRK. Hva annet er å forvente. Han er en mann. Vi snakker brøytebil, snøstorm, stengte veier, kan kun overgås av Overhaulin....

Henning har selvironi. Han vet at når "Yme" klager over at han må være hjemme alene med pappa så mener ikke jeg at han er en dårlig pappa. Når jeg skriver at Isa digger danseband og han gråter så tenker han at det er jeg som taper på det innlegget. Og det fikk han jo rett i. Massiv støtte.. Hvem liker danseband liksom.

Men det går en grense mellom privat og personlig. Og den holder jeg. Derfor er det "helt greit" ikke om å gjøre, men "helt greit".

Og det håper jeg at det er for de andre mennene også. At vi slipper rushet på psykiatrisk klinikk. For de er jo våre disse mennene og vi er jo så glad i dem og uten dem var vi bare single, desperate mammabloggere med et ekstremt behov for å eksponere oss selv. Og hvordan ville det da gå med barna?? Nei, herved rettes en stor takk til alle mammabloggmenn som i kulissene holder oss i skinnet og drar oss ned på jorda når det tar helt av. Smask og slengkyss til dere alle!!