Øyekatar...

Hei..

Litt hektisk dag på jobb i dag. Skal ikke si at det raste inn med uforutsette hendelser, men det gjorde det.. Men det er jo litt moro når det er travelt og da.. Men så fortsatte det å rase inn med uforutsette hendelser også etter kontortid så når jeg omsider tuslet opp trappa hjemme var Yme i pysjen, Isa i kledelig morgenkåpe etter et aldri så lite kveldsbad og Eir satt og myste med et øye på barneTV...

Eir så litt ut som en enøyd vaskebjørn med en kledelig rødfarge rundt høyre øye. På spørsmål hva som var skjedd var det en hel del sannsynlige og usannsynlige forklaringer.

1: Pappaen hadde sunget så høyt til en barbiefilm at hun måtte le kjempemasse og midt i latterkrampen ramlet hun og slo øyet i en armlen på en stol...... Faren hadde selvfølgelig ikke ment å skade henne så hun tilgav ham.. Avkreftet av faren som sterkt benektet at dette hadde skjedd...

2: Noen krasjet i henne da de kjørte akebrett i friminuttet på skola.... Mulig forklaring. Rødheten kunne jo være en begynnende blåveis, men det forklarte ikke den stadig økende tårefloden..

3: Hun hadde endelig fått øyekataren hun har ventet på siden jul... (Min datter har en skjult hypokonder i magen og det var forferdelig urettferdig at Yme fikk lov å spise antibiotika hele jula)
Mest sannsynlig forklaring.

Etter lekselesning med stadig mer nys, mer snørr og en mer og mer tydelig forklaring på øyekataren tok legemammaen frem Fucithalmic.

Fucithalmic er øyedråper.  De skal tas to ganger per dag, og det skal IKKE gå mer enn tolv timer mellom hvert drypp. Dette har man jo som kjent i badeskuffen i tilfelle kriser som dette, da man ikke kan sende smittsomme barn i barnehage eller på skole. Smitten stoppes effektivt av et drypp...

Men så var det dette dryppet da... Har dere forsøkt å dryppe en unge som ikke vil bli dryppet i øyet? Vel, vi har vært gjennom dette før.. Da hun var to år klarte vi fortsatt å få dette til ved at en av oss satt oppå henne og den andre knep opp øyet og dryppet. Denne metoden funker dårlig nå... Hun er blitt altfor sterk og jeg har en misstanke om at hun kan huske det til neste gang og i værste fall fortelle om det til andre... Fortlat på feil måte kan det høres ganske dramatisk ut...

Etter at den første stormende jubelen over å endelig få noe medisin hadde lagt seg, kom jo Eir på at hun alldeles ikke liker øyedråper.. Tårer, tårer, tårer... Lite empatisk mamma sier vi SKAL dryppe øyedråper i det øyet..

Trinn 1: Pedagogisk forklaring. Eir, du har en infeksjon på øyet, da trenger du medisin for at det skal bli bedre! Funker ikke i det hele tatt...

Trinn 2: Lette trusler. Eir, hvis ikke mamma får dryppe deg i øyet, så får jeg ringe Lukas (den andre legen) og så må han gjøre det på legekontoret.. Funker i allefall ikke

Trinn 3: Lett fysisk tilnærming: Se her nå, legg deg bak også holder mamma hodet ditt og åpner øyet ditt... Hyl, vræl, totalt mislykket.

Så tar man en runde foran speilet, viser frem rødt øye, prøver trinn 1 på nytt.. Dårlig respons.

Trinn 4: Litt mer alvorlige trusler. Hvis jeg ikke får dryppe i øyet ditt så blir du blind! Først blir øyet en stor ball med puss og infeksjon og så faller det ut!! Vrælene når nye høyder, for hun må jo se når vi skal til lekeland i Danmark i sommer!! Mitt svar er i følge henne ikke akkurat medfølende når jeg sier at ja, da er det bare å dryppe i det øyet da.

Finnes det ingen andre muligheter???? Jo Kloramfenicol som må dryppes seks ganger om dagen og i tillegg ha på salve på natta.. Til og med Eir innser at det er et langt dårligere alternativ...

Trinn 5: Kanskje vi skal lage en klistremerkekalender?? Det gjør vi!! Så kan du ønske deg en premie når du har dryppet morgen og kveld alle dagene som trengs....

Og med dette enkle femtrinnsprogrammet fikk jeg dryppet en dråpe Fucithalmic i et betent øye..

At kvelden videre forløp med å forsøke å få ut en vokspropp av et øre som i følge eieren nok helt sikkert hadde en betennelse får bli et annet blogginnlegg.. Legesekretæren på kontoret er herved advart, det kommer en kunde for øreskylling i morgen! 08:00!! Kunden bærer mitt etternavn og kan gjenkjennes på at hun har et rødt øye...

Vi får håp de bi likar i mårra!

Hei.

Vi gjorde en aldri så liten tabbe før vi dro på hurtigrutetur min kjære og jeg.. Vi glemte å informere svigermor om at vi i to uker har holdt på med nattavvenning.. Ingen flaske på natta på to uker. Yme har sakte men sikkert sovet bedre, lengre, fortsatt mellom oss, men bedre. I tillegg har han spist på dagen! Etter tre netter med HYL så gikk dette overraskende bra og vi var nesten klar for neste steg: sove hele natten i egen seng. Eller i allefall sove hele natten i en eller annen seng.... HELE natten er et stikkord her..

Så dro vi avgårde på hurtigrutetur, glemte å fortelle dette til svigermor, og gjett om gutten på ti måneder har storkost seg! DE vet å utnytte og snurre folk om lillefingeren disse utspekulerte småtassene... Flere flasker på natta, kost og bysset i stolen der i femtida på morgenen. Akkurat slik det skal være hos en bestemor. Yme strålende blid og opplagt til kamp i ukevis! Trusselen er at han nå straks har lært seg å gå og kommer da sporenstreks til å pakke kofferten å flytte til bestemor.. (det gjorde nemlig jeg da jeg var lita og ikke fikk det som jeg ville hjemme)

Så i natt har vi kjempet da. To viljer, den ene litt mer oppsatt på å vinne enn den andre. Det ble ingen flaske, det ble veldig våken, veldig sur unge og veldig trøtt, veldig sur mamma. Men ingen flaske.. Mer nattsvart-dårlig-samvittighet-mamma i morges da jeg oppdaget at ungen jo har feber. Jeg trodde jo bare han var litt varm av å krabbe, klatre, spinne rundt i senga vår i natt.. Stakkars Yme! Syke lille gutten og så driver mammaen på med å nekte ham drikke på natta.. Atter en gang skomakerens barn..

Tenkte derfor at dagen ville bli litt bedre da jeg kom meg på jobb og fikk plassert mitt trøtte, men noget anspente legeme på benken hos fysioterapeuten. Tror han så an sin klient og gikk for god gammeldags massasje og ikke nåler i dag.

Akkurat da jeg holdt på å sovne (har dere noengang sovnet på en fysioterapibenk, en slik med hull til ansiktet. Vel man får en rød ring i fjeset en stund) ringte vaktmobilen..... En brå avslutning på massasjen kan man trygt si.

Lang historie kort. Jeg har kjørt 131 kilometer i dag. Til sjøs.....

Sandhornøy, fugløy, hjemme der i det fjerne.....

Da jeg kom hjem hadde jeg punkt en: ikke sovet særlig i natt som sagt, punkt 2: tilbrakt fem av 8 timer i båt, punkt 3: ikke spist siden i går kveld en gang. Så alt lå til rette for en trivelig ettermiddag med ungene..

Yme er som sagt syk. "Mmmaaaammmaaaammaaaa" "bapppapapaapapaa""wæææææææ" summerer vel hans ettermiddag. Isa har tydeligvis hatt en hard dag på jobb hun også for verden falt gang på gang i grus i løpet av ettermiddagen. Melka var vann, melka var for kald, melka var for varm, melka var ikke på tutekopp, melka var på feil tutekopp, Yme ville kose, Yme ville ikke kose... "Wææææææææ" i flere omganger og tårer store som hus oppsummerer vel hennes ettermiddag.
Eir er tydeligvis ikke i form. Strak ut på sofaen, dog ikke med feber lå hun og ropte at de andre to skulle være stille for hun hadde vondt i hodet! Sittende på gulvet med en hylende Isa i fanget, en vrælende Yme som prøvde å rive Isa ut av fanget og en Eir som fra sofaen prøvde å overdøve alle med HYYYYYYYSSSSJJJ, var tanken på 131 kilometer til i båt slett ikke ille i det hele tatt..

Yme sovna seks, Isa tuslet etter halv syv og det beste beviset på at Eir absolutt brygger på noe er at hun gikk og la seg halv åtte.. Nå sitter Henning og sover i en stol og jeg sitter her og ser på den gigantiske haugen med julegaver som skal pakkes inn.

Gjertrud Sand sier det bare så utrolig treffende "vi får håp de bi likar i måra!!"

På helsa løs...

Hei.

Gårdagens natt begynte egentlig sånn i ti-tida i går kveld. Da var det bare å ta Yme opp for han bjeffet og pep og var i det hele tatt i en lurvete forfatning. Etter en stund i fanget fikk jeg lirket ham bort i sofaen slik at jeg kunne krype ned i kjelleren og blogge litt. Man prioriterer jo tross alt de viktige tingene.

Akkurat da jeg hadde trykket på siste tast i blogginnlegget ropte Henning at jeg måtte komme opp. Eir var da kommet ned, 39,5  temp og hadde forferdelig vondt i hodet. Så vondt i hodet hadde hun faktisk at jeg med en gang så en zebra som årsak til de galopperende hovslagene utenfor vinduet.
Tanker som hjernehinnebetennelse, subaracnoidalblødning, hjernesvulst, sepsis og det som verre var raste gjennom hodet og siden ungen hadde hatt feber i hele 40 minutter vurderte jeg sterkt å ringe legevakta..

Etter en tur på do for å roe nervene forsøkte jeg allikevel med en paracet (til Eir altså) og etter tre runder med svelging og fire brekninger senere sov hun søtt på sofaen, mens Yme som nå var i storform spilte Ficher Price spill på Ipoden mens vi så Grand Designs på opptak for å se at det finnes galere mennesker enn oss der ute. Har også luksusfellen på opptak for også der å hente trøst...

Så var det leggetid. Etter en liten diskusjon om hvem som skulle ende opp i skuffa i natt gikk Henning tapende ut av kampen og havnet inne hos Eir. Jeg selv skulle holde fortet med Yme. Et kvarter senere kom Eir inn. "det er helt umulig å sove mamma! Pappa snorker!!" Etter å ha vurdert min datters allmenntilstand sto det klart for meg at hun på ingen måte hadde styrken som trengs i albuene på daværende tidspunkt til å stoppe denne snorkingen. Jeg trådte derfor hjelpsomt til og forsøkte å avhjelpe situasjonen.

Har dere noensinne forsøkt å få liv i en skapning som 1: har et kraftig underskudd på søvn pga uker med syke og våkne barn, 2: akkurat har havnet ned i dyp søvn og 3: ikke har noen intensjoner om å våkne....?? Etter et visst slit klarte jeg alikevel oppgaven og la frem problemet. Ikke akkurat pent, men tidspunktet og omstendighetene tatt i betrakting, klart og informativt! "Du snorker, Eir får ikke sove!" Svaret jeg fikk var ikke helt det jeg var ute etter: "Ja og hun ligger her og skjærer tenner!!" før alt jeg så var en rygg.

Man vet når slaget er tapt så jeg tok med meg puta og dyna til Eir tilbake på vårt rom der hun og Yme nå lå side om side og snorksov.

Natten ble så videre tilbrakt en tredjedel liggende med to unger som kappes om å snorke høyest inn i øret mitt, en tredjedel sittende med en skrikende Yme på fanget og en tredjedel sittende med en sovende Yme på fanget.

Akkurat da Henning lukket igjen ytterdøra og dro på jobb sov vi alle tre dypt og våknet halv ni. Da var Eir helt overbevist om at hun var frisk og klar for å dra til Bodø på "Barnas idrettsdag"  Om jeg er dårlig mor eller en dårlig lege får diskuteres. Jeg og Eir har i allefall kost oss i Bodø i dag på barnas idrettsdag og mer om det ved en senere anledning for nå er det noen minutters kos i sofaen før det atter en gang er natt. Tror jeg velger meg skuffa i natt gitt.. :)

Natt i Casa Didriksen...

Hei.

I går kveld startet det ganske bra med at Yme spiste masse før han la seg og sovnet som en prins. Etter en før omtalt lekselesing sovnet også de andre to. Kvelden gikk med til blogging og litt kos foran TV med tilhørende potetgull og årets første julebrus. Jada jeg ser selv opptil flere feil i forrige setning, potetgull på en mandag og det er flere måneder til jul, men slik var det nå i alle fall. Uansett, sjansen for en fin natt var absolutt tilstede..

Litt før tolv høres et vræl i bacycallen. Direkte oversatt betydde det (skulle hatt større bokstaver her) JEG LIGGER HER HELT ALENE!!!!! HALLOOOOOO!!!! KAN NOEN HØRE MEG???? JEG ER FORLATT, DERE HAR GLEMT MEG!!!! HVORFOOOOOOOOR, HVORFOOOOOR GJØR DERE DETTE MOT MEG? I allefall hørtes det ut som om det var det Yme forsøkte å formidle gjennom babycallen. Far spratt opp og ilte til sin lille kronprins, mens jeg gjorde klar flasker for natta og belaget meg på å legge meg. Etter en liten høstferie hos mormor der man fikk ligge mellom mamma og pappa på natta godtar man jo ikke å ligge alene og forlatt i en sprinkelseng må skjønne....

På vei opp stusset jeg litt. Hadde Isa smuglet med seg en hund inn på rommet? Evt hadde hun blitt invadert av romvesner og blitt forvandlet til en hund selv? Jeg gikk inn, men ingen hund var å se, kun Isa i sin vanlig form, vridd rundt en enorm kosegris, lå og sov fredelig. Jeg tenkte at jeg hørte feil, strøk henne over panna (som muligens var litt varm) og gikk inn til oss der jeg overtok en nå kraftig fornærmet Yme som fortsatt ikke var flyttet fra sprinkelsenga og over i dobbeltsenga. "Hvor dum er du egentlig pappa??" sa han høyt og tydelig da mamma kom til unnsetning.

Etter en flaske, litt kos, litt mer kos, litt klatring og flere og flere gjesp sovnet en fornøyd Yme midt i dobbeltsenga. Henning kom opp for å legge seg og sa "det var da en stygg hoste Isa har fått.." Hoste ja.... med blussende kinn husker jeg at jeg jo faktisk er lege og burde kjenne igjen falsk krupp når jeg hører det. Det lyder til mitt forsvar svært likt en bjeffende hund.

Jeg tusler inn til Isa og stryker henne på nytt på panna. Den er ikke lengre bare muligens litt varm, det var mer som om fingertuppene fikk brannsår. Fortsatt viklet inn i en enorm kosegris og med dyna godt under ørene holder ungen på å renne vekk samtidig som hun ligger og bjeffer. I tillegg til bjeff er det nå "piiiiiip" på innpust og "hveeeeees" på utpust. Jeg tusler tilbake på mitt eget rom og henter dyna mi. Mann og sønn ligger i samme stilling som da jeg gikk og er langt inne i drømme land...

Når jeg kommer inn til Isa kan hun fortelle meg at hun kanskje er litt syk. "Dæ går ikke så bra mamma!" Nei, det synes ikke jeg heller at det gjør. Jeg får av henne noe dyne, en halv gris og legger meg ved siden av henne. Ligger vel en times tid og hører på "piiiip" og "hveeeees" og kjenner sengekanten grave seg lengre og lengre inn i sida mi.. Når jeg etter ca en time lurer på hvorfor vi i all verden ikke kjøpte bredere senger til ungene kommer jeg på at det gjorde vi jo. Det er jo en skuff der med en ferdig oppredd madrass bare centimetre under meg. Isa som nå ikke bjeffer lengre og bare piper litt, får nå en hel gris inntil seg mens mamma legger seg godt til rette i skuffa. Vi kjøpte dog ikke tykke madrasser til den skuffa......

Våkner med et rykk og lurer på hvor jeg er og når jeg er der. Muligens har vi forsovet oss... Lever Isa? Hvorfor skrike ikke Yme, han ligger der jo alene med faren.. Det piper og veser fortsatt over hodet mitt og jeg fjerner på ny dyna som dekker både unge og gris. Om noen lurer så skal altså unger med krupp ha det kjølig... Det er ikke mange som tror meg, men de skal nå altså det.

Tusler inn til oss for å hente telefonen slik at jeg ser hva klokka er. Den er halv fire. Yme sover fortsatt i samme stilling og jeg sørger for å vekke ham på min vandring slik at faren også skal få ha det litt ille. Tusler så tilbake til Isa som igjen kan fortelle at det fortsatt ikke går så veldig bra. Ny runde liggende på sengekanten før jeg ruller meg ned i skuffen. Vi skulle kjøpt bredere senger allikevel.

Står i skuffa klokka sju da faren var så frekk at han brukte hele tre sekunder på å bytte flaske når Yme var sulten. VRÆÆÆÆÆÆÆÆL er en underdrivelse. Isa er betydelig bedre og blir enda bedre når hun får vite at hun nok ikke kan dra i barnehagen i dag. Går straks i gang med å planlegge i hvilken rekkefølge hun skal leke med lekene sine. Etter en frokost inntatt under dyna i sofaen så klart. Yme har fått i seg såpass med mat at han er klar til å stå opp så her er det bare å ønske den nye dag velkommen. Jeg skulle egentlig ha kjørt til Bodø nå, men  da jeg har veldig liten lyst til å bli en av "sovnet bak rattet"-statistikken blir jeg hjemme. Heldigvis har jeg faktisk verdens snilleste mann, som til tross for en hard natt med Yme, sa sov godt da jeg tuslet opp og la meg igjen klokka ni.

Henning er på nattevakt så i dag har jeg robbet legekontoret for Betapred, stappet i Yme mat og flaske, stappet i Isa paracet, laget kart over hvordan jeg og to unger skal dele dobbeltsenga og er i det hele klar for en ny natt i Casa Didriksen. Sov godt folkens!