Vi får håp de bi likar i mårra!

Hei.

Vi gjorde en aldri så liten tabbe før vi dro på hurtigrutetur min kjære og jeg.. Vi glemte å informere svigermor om at vi i to uker har holdt på med nattavvenning.. Ingen flaske på natta på to uker. Yme har sakte men sikkert sovet bedre, lengre, fortsatt mellom oss, men bedre. I tillegg har han spist på dagen! Etter tre netter med HYL så gikk dette overraskende bra og vi var nesten klar for neste steg: sove hele natten i egen seng. Eller i allefall sove hele natten i en eller annen seng.... HELE natten er et stikkord her..

Så dro vi avgårde på hurtigrutetur, glemte å fortelle dette til svigermor, og gjett om gutten på ti måneder har storkost seg! DE vet å utnytte og snurre folk om lillefingeren disse utspekulerte småtassene... Flere flasker på natta, kost og bysset i stolen der i femtida på morgenen. Akkurat slik det skal være hos en bestemor. Yme strålende blid og opplagt til kamp i ukevis! Trusselen er at han nå straks har lært seg å gå og kommer da sporenstreks til å pakke kofferten å flytte til bestemor.. (det gjorde nemlig jeg da jeg var lita og ikke fikk det som jeg ville hjemme)

Så i natt har vi kjempet da. To viljer, den ene litt mer oppsatt på å vinne enn den andre. Det ble ingen flaske, det ble veldig våken, veldig sur unge og veldig trøtt, veldig sur mamma. Men ingen flaske.. Mer nattsvart-dårlig-samvittighet-mamma i morges da jeg oppdaget at ungen jo har feber. Jeg trodde jo bare han var litt varm av å krabbe, klatre, spinne rundt i senga vår i natt.. Stakkars Yme! Syke lille gutten og så driver mammaen på med å nekte ham drikke på natta.. Atter en gang skomakerens barn..

Tenkte derfor at dagen ville bli litt bedre da jeg kom meg på jobb og fikk plassert mitt trøtte, men noget anspente legeme på benken hos fysioterapeuten. Tror han så an sin klient og gikk for god gammeldags massasje og ikke nåler i dag.

Akkurat da jeg holdt på å sovne (har dere noengang sovnet på en fysioterapibenk, en slik med hull til ansiktet. Vel man får en rød ring i fjeset en stund) ringte vaktmobilen..... En brå avslutning på massasjen kan man trygt si.

Lang historie kort. Jeg har kjørt 131 kilometer i dag. Til sjøs.....

Sandhornøy, fugløy, hjemme der i det fjerne.....

Da jeg kom hjem hadde jeg punkt en: ikke sovet særlig i natt som sagt, punkt 2: tilbrakt fem av 8 timer i båt, punkt 3: ikke spist siden i går kveld en gang. Så alt lå til rette for en trivelig ettermiddag med ungene..

Yme er som sagt syk. "Mmmaaaammmaaaammaaaa" "bapppapapaapapaa""wæææææææ" summerer vel hans ettermiddag. Isa har tydeligvis hatt en hard dag på jobb hun også for verden falt gang på gang i grus i løpet av ettermiddagen. Melka var vann, melka var for kald, melka var for varm, melka var ikke på tutekopp, melka var på feil tutekopp, Yme ville kose, Yme ville ikke kose... "Wææææææææ" i flere omganger og tårer store som hus oppsummerer vel hennes ettermiddag.
Eir er tydeligvis ikke i form. Strak ut på sofaen, dog ikke med feber lå hun og ropte at de andre to skulle være stille for hun hadde vondt i hodet! Sittende på gulvet med en hylende Isa i fanget, en vrælende Yme som prøvde å rive Isa ut av fanget og en Eir som fra sofaen prøvde å overdøve alle med HYYYYYYYSSSSJJJ, var tanken på 131 kilometer til i båt slett ikke ille i det hele tatt..

Yme sovna seks, Isa tuslet etter halv syv og det beste beviset på at Eir absolutt brygger på noe er at hun gikk og la seg halv åtte.. Nå sitter Henning og sover i en stol og jeg sitter her og ser på den gigantiske haugen med julegaver som skal pakkes inn.

Gjertrud Sand sier det bare så utrolig treffende "vi får håp de bi likar i måra!!"

Samsovingsnakke!

Hei.

I dag var jeg hos fysioterapeuten. Jepp, vi leger bruker også slikt. Jeg er i tillegg av den helt gærne legetypen så jeg anbefaler mine pasienter både kiropraktor og akupunktur.. Har en filosofi om at så lenge det hjelper så hjeper det og da er det det samme hva det egentlig er som hjelper. Må innrømme at jeg sliter litt når vi kommer til homeopati... Men det skal jeg ikke si noe mere om i redsel for å bli stemplet som motstander av det alternative og i det hele tatt.. Men, jeg sliter der altså.

Bildet er hentet her

Nå er jo ikke fysioterapi så veldig alternativt da. Manuellterapi, osteopati, strekkogknaogknekkopati er felter jeg må si jeg ikke egentlig vet forskjell på, men det er fantastiske mennesker som kan noe jeg ikke kan så jeg lever i god harmoni med hele gjengen. Bortsett fra når de knabber alle kaffekoppene på pauserommet og gjemmer dem i ukesvis før så å komme med dem... Eller når de ikke vasker etter seg... Men det var en stooooor digresjon. (Har lurt lenge på hvordan jeg skulle snike dette inn i et blogginnlegg)

Jeg var altså hos fysioterapeut i dag. For jeg har fått den ille diagnosen "samsovingsnakke" Ekstrem liten sjanse for bedring i de neste måneder, ja dersom det går riktig ille kanskje år.

I tillegg så har jeg noen ribben som driver og låser seg. En osteopat jeg kjenner mente at jeg burde begynne å trene.. Jeg så leppene hans bevege seg, jeg hørte det kom lyder ut av munnen... Hjernen min forsto ikke et ord. Det hjernen min forsto var hvor jævlig! ja unnskyld utrykket vondt det gjorde da han knakk diverse ribben på plass. Allikevel gikk jeg tilbake hele fire ganger og fikk knekt de der ribbena tilbake i posisjon... Det ble verre å verre å få dem på plass. Lurer på hvorfor... Første gang jeg fikk behandlingen lå jeg jo der og ante fred og ingen fare. Pustet dypt inn, slappet av... og fikk en mange (ikke for mange altså)kilo tung osteopat over meg som omtrent knuste ryggraden min mens ribbene smatt fint på plass. Mye bedre etterpå. Men neste gang kan jeg jo love at det ikke var en rolig og avslappet pasient som lå å ventet på å bli knust.. Og for hver gang økte jo graden av anspenthet før jeg siste gang antakelig minnet mer om en tre tomms åtte i bevegelighet.. (Henning sier at det er en skikkelg tykk og stiv treplanke) Jeg forstår jo hvorfor osteopaten må bruke hele kroppsvekta, det er jo for å unngå å bli drept av refleksen man får til å slå ham ihjel... Nå skal det for ordens skyld sies at jeg er veldig takknemmelig, og liker ham godt, men det gjør jo så vondt!!!

Så gikk det en stund før jeg oppdaget at jeg hadde gjennomgått denne torturen til ingen nytte. Jeg var hos en annen behandler som smatt ribbena på plass på en human måte. Det var på ingen måte smertFRITT, men humant. Osteopaten mente at det kun var for gravide og pyser... Behandleren var i første kategori, så jeg regner med at jeg var i den andre...

Vel, to svangerskap, en tennisalbue og nå en høst med stadig stivere nakke krøp jeg til korset og kontaktet denne yrkesgruppen på nytt. Etter å ha konstatert at jeg ser adskillig flere grader til høyre enn til venstre og at jeg fra midjen og opp er låst satte vi igang med behandling. Jeg så for meg det verste, men snille, snille fysioterapeuten! Igjen, det var ikke smertefritt, enkelte muskelfester der vred seg i vånde over å bli knadd på, men det ble jo så mye bedre! Og jeg får til og med lov å komme tilbake! Det ligger en trussel i luften, dersom behandlingen ikke fører frem så skal han sende meg over gangen til noen som kan det der med knekking, men jeg satser alt på min nye bestevenn!

Og for de som ikke har forstått hva en samsovingsnakke er. Det er altså når man har en unge som ikke synes at den fine sprinkelsenga med sju kosebamser, Handy Manny sengeklær og koseklut er noe koselig i det hele tatt. Det er en nakke man får når man har en unge som SKAL ligge midt mellom mamma og pappa på natta. Det er nakken man får når ungen inntar de merkeligste posisjoner og du selv ligger i de underligste stillinger for å forsøke å ikke vekke ungen som endelig har sovnet. Det er en nakke man får når man x antall kvelder har sovnet med ungen i fanget, men nakken bøyd og hode hengende til den ene siden og det er en slik nakke man får når man x antall ganger har sovnet med hodet på armen oppå sprinklene i sprinkelsenga. Siste stilling fører også til en viss nerveskade i høyre arm...