Tanker om døden..

Hei.

I dag kjørte jeg til Bodø for å ta flyet til Oslo. Jeg hørte på Ønskekonserten (jada jeg har en sjult 70-åring inni meg..) Der kom den fantastiske visa "Så länge hjärtat kan slå" av Evert Taube. Rett nok sunget av Erik Bye, men alikevel en fantastisk sang.

Så länge skutan kan gå

så länge hjärtat kan slå

så länge solen den glittrar på böljorna blå

om blott endag eller två

så håll tillgodo åndå

för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!

Och vem har sagt att just du kom till världen

för att få lycka och solsken på färden?

Att under stjärnornas glans

bli purrad uti en skans

att få en kyss eller två i en yrande dans?

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,

höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn

och som fågeln på vågorna gunga.

Och vid motorernas gång

och ifall vakten blir lång,

så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!

Så länge skutan kan gå,

så länge hjärtat kan slå,

så länge solen den glittrar på böljorna blå,

så tag med glädje ditt jobb fast du lider,

snart får du vila för eviga tider!

Men inte hindrar det alls

att du är glad och ger hals,

så kläm nu i men en verkligt sju-sjungande vals!

Det är en rasande tur att du lever, min vän

och kan valsa omkring uti Havanna!

Om pengarna tagit slut, gå till sjöss omigen

med karibiens passadvind kring pannan.

Klara jobbet med glans,

gå iland någonstans,

ta en kyss eller två i en yrande dans!

Så länge skutan kan gå,

så länge hjärtat kan slå,

så länge solen den glittrar på böljorna blå. 

Så resten av turen ble jeg sittende å tenke på døden.. Og forsåvidt livet. Jeg har vært tilbake på jobb i usle to uker. Og det har slått meg at permisjonstiden på en meget effektiv måte har fjernet meg langt og lengre enn langt bort fra døden. I så måte har jeg krasjlandet inn i den nå når jeg er tilbake igjen. Og i livet. Disse tilmålte dager vi har her på jorden. Hva fyller vi dem med? Og velger vi egentlig selv hva vi skal fylle dem med? For som Evert Taube sier, så er det ikke sagt at man får det beste som står på menyen, selv om du gjerne ville velge det om du hadde sjansen.

Døden kommer i mange former. Den kommer plutselig, den kommer ventet. Den kommer til gammel og den kommer til ung. Den kommer midt i hverdagen og den kommer midt i høytiden. Det eneste som er helt sikkert er at den kommer. Når den kommer bringer den med seg et vell av følelser. De fleste forbinder døden med sorg. Men med døden kan det også komme lettelse og om ikke akkurat glede så en visshet om at den som gikk bort endelig kan finne ro.

Som lege forholder man seg til døden nesten daglig. Jeg tror at mange mennesker har et fjernt og ikkeeksisterende forhold til døden. Det synes jeg er trist. For døden, om enn så trist det kan være, kan også være noe godt. Som lege forholder man seg ikke bare til de som skal dø, men også til pårørende. Det siste synes jeg er mest utfordrende. Man har gjerne en forestilling om hvordan man skal opptre og reagere når døden kommer. Så ble det ikke helt slik. Så følte man ikke helt det man tror man BØR føle. Så blir det vanskelig.

Det er ikke alltid jeg helt vet hva jeg skal si til pårørende. Jeg har mine tanker rundt dødsfallet, de har sine. Kanskje er det slett ikke de samme tanker.

En prest spurte meg en gang om jeg ble lei meg hver gang en av pasientene mine døde? Jeg måtte jo svare ærlig, man skal ikke lyve for en prest. Og svaret, det ble nei. For det første kan jeg ikke bli personlig berørt av alt trist jeg opplever på jobben. Jeg må kunne gå hjem og dra på barneidrett med Eir og Isa selv om en pasient har gått bort den dagen. Jeg kan føle medfølelse, jeg kan bli berørt, ja jeg har da også grått av at pasienter har gått bort, men jeg kan ikke bli lei meg på et personlig plan hver gang.

Og for mange pasienter så føler jeg faktisk at det var godt for dem å få lov å dø.

Mange gamle mennsker ser faktisk frem til å dø hvor trist det nå enn høres ut. De trenger ikke å ha et trist liv av den grunn, de kan ha det så godt som bare det, men de er gamle, de har gjort sitt og nå venter de på å få lov til å dø. Jeg har hatt mange flotte samtaler med gamle om dette og sett hvor godt de synes det er å få lov å snakke om disse tankene uten at de møter redsel og panikk hos den andre. De forteller om gleden av å fortsatt klare seg selv, og gleden over barna som ser ut til å ha greid seg fint, og gleden over barnebarn og oldebarn, men alikevel slitenheten over livet, savnet etter ektemaken som er borte, ensomheten de kjenner over at tiden har gått forbi dem. De har en ro og en sikkerhet på at   døden er noe godt som jeg håper jeg engang kan få oppleve. Jeg kan jo ikke annet enn å lytte og er takknemlig for å få ta del i tankene.

Andre har hatt et langt eller kort sykeleie. Med mye smerter og lidelser. Med prognoser og diagnoser der døden er eneste utvei. Klart man gjør det man kan for å lindre, men av og til strekker man ikke til.

I disse tilfellene synes jeg at pårørende må få lov å kjenne på de gode følelsene når døden kommer. Det må være lov å si "så godt at han endelig fikk sovne", "nå har hun endelig fred", "endelig hadde hun gjort sitt". I slike rom, der pårørende lar seg selv få lov å tenke, og si dette høyt, merker jeg godt at stemningen blir en helt annen enn i de rom der disse følelsene legges lokk på og aldri får komme til overflaten. I slike rom, der pårørende gråter for det de har mistet, men samtidig snakker om døden som en ønsket gjest, er det en ro og det blir et godt sted å være. Et godt sted å sørge. Om man klarer å gå videre. Klart man kan være lei seg, sørge og gråte over tapet, men alikevel samtidig føle lettelse. Det er lov og det er naturlig. Men mange får skyldfølelse og føler at de er en dårlig datter, bror, mor, dattersønn.... Da blir sorgen så ufattelig mye tyngre å bære, punnktum så mye tyngre å sette.

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget. For dere som tror jeg har ramlet inn i en depresjon eller noe så kan jeg berolige med at det har jeg ikke. Det er mer en post-tilbake på jobb-møter realitetene i verden igjen- akutt anfall av dype tanker-reaksjon. Mitt innlegg er ikke ment å provosere. Gjør det det ber jeg om unnskyldning. Det er mer en oppfordring til å tenke litt på døden selv om den er fjern, for da kanskje man kan gjøre livet litt bedre!