Hull i ørene....

Hei.

I går var dagen da det store skulle skje. Eir har gledet seg, jeg har gruet meg og faren har vist irriterende lite interesse...

Men min førstefødte lille skatt fikk altså hull i ørene i går. Dette er jo det første steg på rekken av grusomme ting jeg må igjennom før hun om alt for kort tid forlater redet.

Det skal være hevet over enhver tvil at dette ikke var min ide. Jentungen har jo fått såpass vett at hun har lurt sin bestemor med på komplottet. Til og med fått bestemor til å betale for herligheten under det skalkeskjul at det kunne være bursdagsgave.

Jeg gjorde mitt beste for å sabotere hendelsen. Jeg forfulgte frisøren rundt på Coop, stilte tilfeldige spørsmål om kanskje den der pistolen som hun brukte når det skulle settes hull i ørene var ødelagt? Stilte mer direkte spørsmål om det kanskje var en mulighet at den pistolen forsvant sånn ca ti på tolv onsdag 31/10. Stilte så svært direkte spørsmål om det kunne tenkes at hun kunne late som om pistolen ikke virket når min søte lille prinsesse satt der klar som et egg i stolen. Frisøren viste lite tegn til medfølelse, tydelig vant til hysteriske mødre som ikke er like klar som døtrene. Antakelig minnet jeg mest om disse mødrene som hos oss strigråter og må gå langt ut av kontoret når vidundret skal bli sett i ørene, eller skrekk og gru bli tittet i halsen. Av fare for å bli tolket dithen mumlet jeg tilslutt "ha en fin dag" og tuslet mot bilen mens jeg planla innbrudd på salongen i nattens mulm og mørke.

Så jeg satt nå hjemme og bet negler og håpet at ungen skulle ha vett nok til å endre mening når alt kom til alt. Under forkosten hadde jeg sagt "Nå må du huske at det gjør litt vondt dette her. Og man kan ikke ta hull i bare et øre, man må ta i begge, så om du er usikker på om du tør å ta i begge så er det bedre å ikke ta noen og heller vente en stund.." Jeg har nemlig lært på studiet at man ikke skal lyve for barn, man skal si det om det er noe som kommer til å gjøre vondt, ellers så mister de tilliten til deg. Og jeg må i rettferdighetens navn si at jeg ordla meg diplomatisk. Jeg kunne sagt "dette kommer til å gjøre fryktelig, fryktelig vondt! Det er en stålpigg som skal presses gjennom øreflippen din. Øreflippen er fyllt av blod og nervefibre så det er faktisk mye vondere der enn andre steder!" Jeg kunne sagt det, men pakket munnen full av mat og svelget det i meg..



Blå...

Halv ett kom en gledesstrålende Eir hjem og viste seg frem. Hull i begge ører. Ikke spor av en tåre. Kunne fortelle at det ikke gjorde noe vondt..... bare litt.... Hun hadde valgt de blå øredobbene for de hadde det fineste etuiet... Når panneluggen i tillegg var perfekt klippet og borte fra øynene var lykken total. Gjennom godt skjulte tårer gir man sin førstefødte en klem og forteller hvor fin hun ble.






Både ørering og ny pannelugg, fornøyd ja..

I kveld var det klart for rensing. For frisøren har sagt at man må "rense ørene morgen og kveld med sånn pyreptsalve!!" "I seks uker mamma, med bomull!!" "Helt til jul og da kan vi kjøpe nye, og kanskje jeg kan få alle dine gamle for du bruker jo ingen av dem, har du mange egentlig" Hvor er pyreptsalven, mamma, har du kjøpt pyreptsalve i dag???? og har vi bomull??"

Jeg fant frem bomullsdotter og PYRISEPT og skulle sette i gang, men frisøren hadde sagt salve.... Nå tror jeg slett ikke at frisøren hadde sagt salve, men det er godt mulig at Eir hørte salve, mulig hun var litt døv i ørene etter smellet fra pistolen. Det finnes faktisk pyriseptsalve, tror jeg, men den er jo ikke egnet akkurat til dette da. I allefall renset man med vanlig pyrisept den gang i oldtiden da jeg fikk hull i ørene..

Etter en noe lang diskusjon smalt jeg til med trumfkortet:
"Eir! Mamma er lege!! Jeg vet hva pyrisept er, jeg vet hvordan man renser et sår og jeg vet at dette på akkurat denne flaska er pyrisept!" Riktig fornøyd med meg selv regner jeg med at det var slutten på diskusjonen, men etter noen sekunder kommer det: "Men mamma, akkurat når det gjelder dette så tror jeg faktisk at frisøren vet best!" Så der har man det, fra sin egen datter.. Mulig jeg morgen og kveld sender henne hjem til frisøren i en seks ukers tid. Jeg vet nemlig hvor hun bor....