Vaner..

Hei.

Unger trives med gode rutiner heter det. Noen av disse rutinene kommer helt av seg selv, andre må man jobbe litt for å få inn. Jeg har i det siste stusset litt over enkelte rutiner her hos oss som jeg ikke helt vet hvorfor vi har..

Yme våkner klokka sju. Da starter han dagen med å dunke hodet i veggen. Hver dag. Klokka sju. Vi har på ingen måte prøvd å fremprovosere denne rutinen, men den er tydeligvis helt ufravikelig. Akkurat hvorfor han står der, midt i dobbeltsenga og dunker hodet i veggen har jeg ikke helt funnet ut, men det er mulig at han på ymse annet vis har forsøkt å få liv i foreldrene uten å klare det og dermed tydd til sitt siste halmstrå. Det er ganske effektivt, for ingenting får en småbarnsmor, her understreker vi MOR til å våkne fortere enn et barnehode som slås inn i en vegg..

Vi sier i fra FØR vi må på do. Det holder ikke å springe på do når man kjenner at man må for så å la sirenen ule når man er ferdig. Nei, man må si fra først. At det kan føre til springing opp og ned trapper, leting i alt fra kott til vaskerom etter foreldre på videvanke er jo et lite problem da man ofte må VELDIG på do når man først har fattet beslutningen om at det er dit man skal. Utallige gnager er setningen "det er greit, bare gå på do" uttalt i vårt hjem. Og først når disse forløsende ord er sagt, kan man ile til do og gjøre det man må der. Mulig det er for å forsikre seg om at det finnes assistanse når man er ferdig, men i og med at det kun er på et av fem do assistanse kreves (for der er dopapiret så langt bort) så faller dette argumentet bort. Så jeg vet ikke, men en ufravikelig rutine er det.

Kveldsmat. Her skal jeg si: "Isa, hva vil du ha til kveldsmat?" Så skal Isa si: "æ ska ha nybakt brød med leverpostei og melk!" (nå vet takk og lov ikke Isa forskjell på nybakt brød og ikke riktig så nybakt brød så brød generelt går bra) Så skal jeg gå på kjøkkenet å smøre brødskive mens Isa setter seg i sofaen og ser på barnetv (jada, jada, de spiser kvelds foran tv) Så kommer jeg med brødskiva på en tallerken og Isa sier "æ ska ikke smul i sofaen" jeg sier "Nei det skal du ikke" Isa sier "æ sa æ sku ha melk!" Jeg sier "jeg er på tur for å hente den" Ufravikelig. Samme historien hver kveld. Her kan jeg byttes ut med faren eller mormor eller bestemor eller tante eller egentlig hvem som helst, men ordvekslingen må være denne. At ungen ikke blir lei av leverpostei er en sak for seg selv.

Når vi spiser middag må Eir sitte ved enden av bordet. Dette er jo absolutt helt logisk siden det er best plass der og hun er omtrent minst. Forsøk på å bytte på plassering orker vi bare ikke tanken på. Vi andre må derimot må flytte rundt på forskjellige plasser alt etter hvor mye rot det er på bordet forøvrig, om Yme sitter på den ene eller andre siden av Eir (noe Eir selvfølgelig bestemmer), om Isa vil sitte ved siden av den ene eller den andre.... Tante får noia av å spise middag hos oss....

Jeg må ha sokkene mine brettet på min måte. Det betyr at de først brettes dobbelt og så tar man liksom den ene sokken inni den andre. Det skal ikke stikke noe sokk ut på noe som helst måte! Henning skal ikke ha sokkene sine brettet slik .hans sokker er såvidt sammenhengende på toppen med to løse sokker hengende å dingle. Jeg får dilla hvis mine sokker brettes på hans måte og ditto. Dette fører jo til at vi må ha kurs i sokkebretting når folk (les svigermor) skal brette klær hos oss. Nå er jo jeg overlykkelig over at enkelte vennlig sjeler (igjen leser vi svigermor) bretter klær her innimellom, så jeg sniker meg jo heller til å brette akkurat mine sokker på min måte etterpå. Mamma derimot, har fått opplæring....

Jeg liker ikke å få eggeplomme på tallerkenen når jeg spiser stekt egg. Det blir klissete og ekkelt og i det hele tatt ufyselig. Da må jeg bytte tallerken. Det er helt innlysende at man ikke skal ha eggeplomme på maten man spiser etterpå. Henning syns jeg er rar...

Jeg får noia, og da mener jeg virkelig noia når jeg ser folk som først drikker melk fra et glass for så å bruke det samme glasset til andre ting. Vann f.eks.. Eller enda værre: appelsinjuice. Fysj og fysj og fysj og fysj!! Trenger jeg å si at enkelte andre i min husstand finner det underholdende at jeg får kuldegysninger og det som verre er...

Og sånn er det bare....