Forhandlinger....

Hei.

I dag har jeg funnet ut at jeg for fremtiden bør holde meg langt unna alle tillitsvalgtverv som skulle komme i min vei. Dette av hensyn både til meg selv g til de stakkars mennesker jeg skulle være så uheldig å være tillitsvalgt for..

I dag har jeg hatt lønnsforhandlinger. Jeg har aldri hatt lønnsforhandlinger før. Mammaen min har lært meg at man skal være glad hvis man har en jobb! Enda gladere om man får lønn for den jobben man gjør. Å hvert år skulle mase seg til en høyere lønn og atpåtil drive med sånt som streiking, nei det er en uting! Sier mammaen min. Til arbeiderpartidame å være står hun bemerkelsesverdig lite på barrikadene må jeg si..

Så jeg har nå ikke mast så veldig da. Jeg har levd i uvitenhet om at det finnes noe som heter kapittel fem og der hører visst jeg til. Så da det dumpet en mail ned i innboksen der jeg ble kalt inn til slikt ble jo usikkerheten noe stor. De beklaget så mye at jeg var blitt borte i systemet, derav ingen slike mailer tidligere, men om jeg ville så kunne jeg få sjansen til å delta i dette årlige fråtsegildet i år. Jeg forstår jo at der man er flere så er det en tillitsvalg som forhandle for alle som på et eller annet vis tilhører en gruppe. Vel jeg er ingen gruppe. Jeg er bare meg og tydeligvis tillitsvalgt for meg selv...

I allefall, jeg formulerte et  flott krav. I allefall syntes jeg det selv. Helt i tråd med hva mammaen min ville sagt. Fikk noen med litt mer peil til å lese gjennom og gjorde en del justeringer som mammaen min slett ikke ville synes var fine i det hele tatt!

Nå var hele lønnsforhandlingen på et veldig ubeleilig tidspunkt. Midt på dagen med ei full timebok. Troppet derfor opp hos rådmannen med hodet fullt av marevandoseringer, prioriteringer over hvilke pasienter jeg burde ringe først på telefonlista etterpå og en ekkel følelse av at det var et eller annet jeg burde ha gjort som jeg hadde glemt. Hadde motatt et første tilbud på mail, trodde jo først det var en spøk fra lønn og personal. SÅ dum er jeg jo ikke at jeg ikke forsto at det burde jeg krangle på.

"Nå har det seg slik at det jo ikke egentlig er noen pott å forhandle om..." "Dårlige tider" "Stramt budsjett" "Ikke mye å gå på her" rådmannen med alvorlig mine....

Stakkars kommune! Her står det ikke bra til. Følte jo umiddelbart medfølelse for den stakkars administrasjonen som skal få dette til å gå rundt. Kanskje ligger de våkne på natta og grubler på dette. Søvnvansker fører til mye trøbbel. Det hjelper jo ikke at grådige lønnstakere krever og krever. Hvor er solidariteten? Tenk om alle i administrasjonen går på en kjempesmell og blir deprimerte og kommer til meg på kontoret for antidepressiva og sykemelding? Og så er jeg årsaken med mine urimelige lønnskrav.... Ikke bra! mammaen min ville vært stolt av min umiddelbare tankerekke.

"Det var jo dumt det da....." Nå hadde jeg noen krav i mitt velformulerte brev som egentlig ikke ville koste kommunen noe som helst på flere år.. Kanskje jeg skulle gå for dem....

"Kunne vi møtes her?" Fantastisk, som ved et trylleslag så hadde rådmannen funnet noen penger der i papirhaugen sin.. En stor lettelse gikk gjennom meg. Kanskje de får sove i administrasjonen alikevel. I og med at jeg i dag har rotet bort hele tre pinkoder til buypasskortet og sliter litt, for å si det slik, med å få låst det opp slik at jeg kan sende de hersens sykemeldingene elektronisk så var jo også lettelsen stor for at et rush med sykemeldte kommuneansatte på kontoret mitt også sannsynligvis var unngått.

Her skulle det i allefall ikke stå på meg. "Så klart, det er jo flott!!" Glemt var alle ideer på forhånd om at man antagelig skal kjempe for sin sak i slike møter..Jeg klarte å unngå impulsen om å si at jeg slett ikke trengte noenting dersom det kunne hjelpe den bunnskrapte kommunekassa. DA ville mammaen min blitt stolt da!!

Har vel i etterkant tenkt at det er mulig at jeg ble litt overlumpet her. Kanskje bittelittegrann uforberedt kanskje.
Men aldri så galt.. Jeg kom i allefall på hva det var jeg burde ha husket mens jeg satt der. Det var et brev til hjemmesykepleien....

Videre i dag har jeg funnet ut at jeg ikke er særlig god på forhandling på hjemmebane heller..

Hadde stålsatt meg for å legge Yme i sin egen seng og la ham sovne der: Forhandlingsresultat: Yme sovnet på armen min i dobbeltsenga....

Hadde bestemt meg for at i kveld skulle Isa spise en skive til kvelds, ikke bare drikke en liter melk. I tillegg skulle jeg gre håret hennes ORDENTLIG før hun la seg... Forhandlingsresultat: To drikkeflasker melk, ikke noe mat, sovnet med håret som en høysåte.

Hadde bestemt meg for at i kveld ble det en KORT bok når Eir skulle legge seg siden hun hadde forhandlet frem en fantastisk avtale med faren om at de dro på den sene svømminga for de store ungene og ikke småungesvømming. Forhandlingsresultat: Evighetslangt kapittel om rampete Robin og en laaaang nattasang.....

Neste år, dersom det ramler inn en mail om lønnsforhandlinger sender jeg ungene for å forhandle...