Personlig eller privat...

Hei.

I dag tenkte jeg faktisk at jeg skulle forsøke å være litt seriøs her på bloggen. For å si det som i Flåklypa: "time vil sjå" om jeg klarer det..

Jeg fikk en utfordring i dag. Bloggeren bak bloggen Lammelårtanker spurte om jeg kunne si litt om mine tanker rundt det å skrive bloggen min under fullt navn samtidig som jeg har jobben min og der skal ha en profesjonell side... Dette innlegget blir mitt svar på utfordringen.

Da jeg startet å blogge var jeg i permisjon. Jeg var mamma og jeg var Laila. Jobben var fjern og langt frem i tid. Jeg har valgt å blogge om det som opptar meg hver dag og da blir det nødvendigvis personlig. Jeg ville aldri klart å skrive seriøse innlegg om fastlegereform, om mine meninger om den nye helseministeren, om mammarollen generelt, om alt som kunne vært gjort anderledes i samhandlingsreformen osv, osv.  Jeg kommer nok innom både det ene og det andre, skal forsøke å holde min fasinasjon for Jonas på et minimum, men da er det fordi det der og da har skjedd noe i livet som gjør at det føles naturlig å skrive om det.

Når det gjelder å blogge åpent og med fullt navn så synes jeg det er det mest ærlige. Jeg står for det jeg skriver og for det jeg mener. Går det ut over andre? Går det ut over familien min? Klart jeg har gjort meg tanker om det. Jeg håper jo at jeg har såpass gangsyn at bildene jeg legger ut av ungene ikke kommer tilbake som spøkelser og hjemsøker dem en gang i fremtiden. Jeg ville aldri lagt ut bilder av ungene i badedrakt, nakne eller i pinlige situasjoner. Akkurat det siste er jo en definisjonssak da en femtenårig Eir kanskje synes det er pinlig å se seg selv foran speilet, stolt over egen fortreffelighet og nye hull i ørene, men jeg tror ikke det. Men det er klart, jeg kan aldri vite. Mulig er jeg en dårlig mor som offentliggjør mine barn, men jeg tror at når de blir såpass store at de selv lever et liv både på bloggen og på Facebook så vil de antakelig selv eksponere seg i mye større grad enn jeg har gjort. Det er forskjell på å være personlig i en blogg, noe jeg helt klart er, og på å være privat. Selv om folk leser bloggen min daglig så vil jeg påstå at de langt fra kjenner hverken meg eller ungene mine, for det er mye mer som aldri er eller vil bli skrevet om!

Så er det mammaen Laila versus kommuneoverlegen Laila. Nå har jeg vært tilbake på jobb i en uke og hverdagen har innhentet meg kjapt og brutalt. MammaLaila har kommet lengre bak i hjernen, iallfall mellom 8 og 16 mens kommuneoverlegen er tilbake. Jeg har gjort meg mange tanker om kommuneoverlegen og bloggen denne uka.

For klart så er det mange av mine pasienter som leser hva jeg skriver. På en måte så finner jeg det veldig godt at de leser det. Da kan de se at jeg faktisk er et menneske utover min rolle som lege. Men vil de vite det? Vil de vite at jeg innerst inne er nervøs før jeg har vakt? Vil de vite at jeg har feil og mangler på hjemmebane? Blir de usikre på meg som lege? Finner de meg useriøs og flåsete og av den grunn tror at jeg ikke er i stand til å utføre jobben min? Synes folk på øyene at det er helt uholdbart at legen er alvorlig rammet av sjøsyke og blir redde for at de skal få dårligere behandling? Jeg håper ikke det, men igjen, jeg kan jo ikke vite.

Jeg håper at folk som leser bloggen min forstår at det er en blogg der jeg forteller om små og store hendelser som er viktig for MEG. Og for at jeg i det hele tatt skal kunne skrive en blogg så må jeg ta med hele meg. Hele meg innebærer både mammarolle, legerolle, gift meg Henning-rolle, datterrolle, søsterrolle, innbygger i Gildeskål-rolle, legeforeningrolle og en hel masse annet. Men når jeg skriver om jobben min så er det fortsatt om MEG, ikke om pasienter.

Jeg vises en enorm tillit hver dag, noe jeg er svært takknemlig og ydmyk for. Med denne bloggen forsøker jeg å vise tillit tilbake. Jeg tror at folk er såpass opplyse at de skiller på bloggeren Laila som bruker humor, ironi og spøk, og som viser at hun på langt nær er perfekt i alle sammenhenger, og som viser frem det langt fra perfekte livet hun lever, fra legen Laila. På jobb er jeg på jobb. Der er jeg profesjonell. Der drar jeg ut med båten når jeg må selv om det er storm og skipperen er noe tvilende til om dette går. Når jeg er på jobb sier jeg seriøse ting om samhandlingsreform og fastlegeforskrift fordi jeg da er på en arena der det er viktig. På jobb er jeg lege og ikke mamma.

Så jeg håper folkens at dere er tilliten verdig. En liten agenda for meg med bloggen er jo faktisk også å få vist at jeg er noe mer enn bare lege. På et lite sted så er det fort gjort å få stempel på seg. Det er ikke bare tull med frasen "legen, lensmannen og presten..." På foreldremøte i barnehagen vil jeg være mamma, ikke lege (hvis jeg da ikke er kalt inn for å forelese om sykdommer da), på butikken vil jeg være Laila, ikke lege, om jeg noen gang skulle bli så gal at jeg befattet meg med kommunepolitikk (nei, jeg har INGEN planer om det) vil jeg ikke være kommunelege, men Laila som sto på den ene eller den andre listen. Jeg føler at jeg klarer denne balansegangen bra, men kanskje bloggen kan hjelpe meg til å klare den enda bedre...

Så folkens, si deres hjertens mening under her, er det helt galt av meg å ha en åpen blogg, med navn, bilder og det hele, der jeg ser ironisk på det meste, når jeg har den jobben jeg har??