fredag 9. november 2012

Personlig eller privat...

Hei.

I dag tenkte jeg faktisk at jeg skulle forsøke å være litt seriøs her på bloggen. For å si det som i Flåklypa: "time vil sjå" om jeg klarer det..



Jeg fikk en utfordring i dag. Bloggeren bak bloggen Lammelårtanker spurte om jeg kunne si litt om mine tanker rundt det å skrive bloggen min under fullt navn samtidig som jeg har jobben min og der skal ha en profesjonell side... Dette innlegget blir mitt svar på utfordringen.

Da jeg startet å blogge var jeg i permisjon. Jeg var mamma og jeg var Laila. Jobben var fjern og langt frem i tid. Jeg har valgt å blogge om det som opptar meg hver dag og da blir det nødvendigvis personlig. Jeg ville aldri klart å skrive seriøse innlegg om fastlegereform, om mine meninger om den nye helseministeren, om mammarollen generelt, om alt som kunne vært gjort anderledes i samhandlingsreformen osv, osv.  Jeg kommer nok innom både det ene og det andre, skal forsøke å holde min fasinasjon for Jonas på et minimum, men da er det fordi det der og da har skjedd noe i livet som gjør at det føles naturlig å skrive om det.

Når det gjelder å blogge åpent og med fullt navn så synes jeg det er det mest ærlige. Jeg står for det jeg skriver og for det jeg mener. Går det ut over andre? Går det ut over familien min? Klart jeg har gjort meg tanker om det. Jeg håper jo at jeg har såpass gangsyn at bildene jeg legger ut av ungene ikke kommer tilbake som spøkelser og hjemsøker dem en gang i fremtiden. Jeg ville aldri lagt ut bilder av ungene i badedrakt, nakne eller i pinlige situasjoner. Akkurat det siste er jo en definisjonssak da en femtenårig Eir kanskje synes det er pinlig å se seg selv foran speilet, stolt over egen fortreffelighet og nye hull i ørene, men jeg tror ikke det. Men det er klart, jeg kan aldri vite. Mulig er jeg en dårlig mor som offentliggjør mine barn, men jeg tror at når de blir såpass store at de selv lever et liv både på bloggen og på Facebook så vil de antakelig selv eksponere seg i mye større grad enn jeg har gjort. Det er forskjell på å være personlig i en blogg, noe jeg helt klart er, og på å være privat. Selv om folk leser bloggen min daglig så vil jeg påstå at de langt fra kjenner hverken meg eller ungene mine, for det er mye mer som aldri er eller vil bli skrevet om!

Så er det mammaen Laila versus kommuneoverlegen Laila. Nå har jeg vært tilbake på jobb i en uke og hverdagen har innhentet meg kjapt og brutalt. MammaLaila har kommet lengre bak i hjernen, iallfall mellom 8 og 16 mens kommuneoverlegen er tilbake. Jeg har gjort meg mange tanker om kommuneoverlegen og bloggen denne uka.

For klart så er det mange av mine pasienter som leser hva jeg skriver. På en måte så finner jeg det veldig godt at de leser det. Da kan de se at jeg faktisk er et menneske utover min rolle som lege. Men vil de vite det? Vil de vite at jeg innerst inne er nervøs før jeg har vakt? Vil de vite at jeg har feil og mangler på hjemmebane? Blir de usikre på meg som lege? Finner de meg useriøs og flåsete og av den grunn tror at jeg ikke er i stand til å utføre jobben min? Synes folk på øyene at det er helt uholdbart at legen er alvorlig rammet av sjøsyke og blir redde for at de skal få dårligere behandling? Jeg håper ikke det, men igjen, jeg kan jo ikke vite.

Jeg håper at folk som leser bloggen min forstår at det er en blogg der jeg forteller om små og store hendelser som er viktig for MEG. Og for at jeg i det hele tatt skal kunne skrive en blogg så må jeg ta med hele meg. Hele meg innebærer både mammarolle, legerolle, gift meg Henning-rolle, datterrolle, søsterrolle, innbygger i Gildeskål-rolle, legeforeningrolle og en hel masse annet. Men når jeg skriver om jobben min så er det fortsatt om MEG, ikke om pasienter.

Jeg vises en enorm tillit hver dag, noe jeg er svært takknemlig og ydmyk for. Med denne bloggen forsøker jeg å vise tillit tilbake. Jeg tror at folk er såpass opplyse at de skiller på bloggeren Laila som bruker humor, ironi og spøk, og som viser at hun på langt nær er perfekt i alle sammenhenger, og som viser frem det langt fra perfekte livet hun lever, fra legen Laila. På jobb er jeg på jobb. Der er jeg profesjonell. Der drar jeg ut med båten når jeg må selv om det er storm og skipperen er noe tvilende til om dette går. Når jeg er på jobb sier jeg seriøse ting om samhandlingsreform og fastlegeforskrift fordi jeg da er på en arena der det er viktig. På jobb er jeg lege og ikke mamma.

Så jeg håper folkens at dere er tilliten verdig. En liten agenda for meg med bloggen er jo faktisk også å få vist at jeg er noe mer enn bare lege. På et lite sted så er det fort gjort å få stempel på seg. Det er ikke bare tull med frasen "legen, lensmannen og presten..." På foreldremøte i barnehagen vil jeg være mamma, ikke lege (hvis jeg da ikke er kalt inn for å forelese om sykdommer da), på butikken vil jeg være Laila, ikke lege, om jeg noen gang skulle bli så gal at jeg befattet meg med kommunepolitikk (nei, jeg har INGEN planer om det) vil jeg ikke være kommunelege, men Laila som sto på den ene eller den andre listen. Jeg føler at jeg klarer denne balansegangen bra, men kanskje bloggen kan hjelpe meg til å klare den enda bedre...

Så folkens, si deres hjertens mening under her, er det helt galt av meg å ha en åpen blogg, med navn, bilder og det hele, der jeg ser ironisk på det meste, når jeg har den jobben jeg har??

13 kommentarer:

  1. Kjære Laila.

    Jeg beundrer deg og det du skriver her. Virkelig reflektert. Du er en fantastisk lege og mor og i tillegg et godt menneske(!). Jeg syntes du skal ha lov til å være alt dette samtidig. Kjør på!

    hilsen marte c, en venn og legemor som stadig fniser av din blogg :)

    SvarSlett
  2. Takk Marte, hyggelige ord som varmer. :)

    SvarSlett
  3. Jeg syens ikke det er galt - som du skriver, så blir det ærlig. Man må tenker seg ekstra mye om når man står fram med navn, bilder osv. Men det er bra at man tvinges til å tenke seg ekstra nøye om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg føler også at dersom man skriver anonymt så er fallgruva om mulig større fordi man da kanskje føler seg "trygg", "ingen vet hvem jeg er" Men det må være utrolig vanskelig å virkelig, virkelig klare å være anonym, og så fort en vet hvem du er vet mange det..

      Slett
  4. Jeg har gått mange runder om det med å være personlig og ikke for privat, jeg også.
    Og jeg har jo et fiktivt navn på bloggen min, fordi jeg i min jobb møter mange som må lære å sette grenser for seg selv og andre, samt å bli satt grenser for. Og jeg håper at jeg kan lære dem litt gjennom eksemplets makt :)


    Men jeg har ingen problemer med å fortelle hva jeg egentlig heter, hva jeg er utdannet som, hvem jeg lever med osv.. SÅ jeg er nok ening med Pia som sier vi må tenke oss godt om. Det må vi uansettt om vi skriver under eget eller fiktivit navn.

    Og jeg følger deg videre ... uansett.
    Glade helgen til deg og dine :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Koselig å høre Petrine :) Det aller viktigste er å i det hele tatt tenke over disse tingene slik at man har et bevisst forhold til det. Da er man kommet langt tenker jeg..

      Slett
  5. Stå på Laila! Tror ikke du skal være redd for at øyboerne blir engstelig for at doktern er redd for å komme på besøk. Synes du klarer balansegangen flott mellom jobb og privatliv, du har helt klart en grense for hva som skal sies og vises på dine flotte bilder!! Vi som har jobbet sammen med deg VET at du er seriøs som lege. At du deler flotte historier fra familielivet synes jeg er helt topp! Du skriver så levende og herlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Astrid. Sier det igjen. det er så hyggelig å lese dine kommentarer! Godt å ha en "gammel og erfaren" kvinne i ryggen :)

      Slett
    2. Takk for det! Flott hvis du synes jeg er til støtte!

      Slett
  6. Forsett i samme spor:) Du har som Astrid skrive en klar balanse gang på hva som er ditt privat liv og hva som er jobb og at du veit hvor denne grensen går for din del:) Det er en fryd å lese det du skriver:) Stå på :)
    Ha en forsatt fin lørdags kveld.












    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig å kunne fryde Ida. Ha en fin lørdag du også!

      Slett
  7. Nå har jeg ikke fulgt bloggen din så lenge så jeg har bare lest de siste innleggene dine. Men for meg virker det ikke som at det du skriver på noen måte kommer i konflikt med det yrket du utfører. Ei heller har jeg reagert på det du har skrevet om dine, det er en balansegang mellom personlig og privat - enkelte får det til, andre ikke. For meg havner du i den første kategorien:)

    Og så fant jeg ut at du er på IG så jeg skal snike meg inn til deg og legge meg til der. hagsto - det er meg, om du ønsker å følge tilbake:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hagsto, den er fin. Liker instagram mer og mer, men er ikke så flink til å bruke det enda. Men det kommer seg.

      Takk for fine ord forøvrig, fint med tilbakemeldinger :)

      Slett