Var på trykk i avisen i dag...

Hei!

I dag kom "Å eg veit" ut her i Gildeskål. En søt liten lokalavis. Og der hadde jeg en liten tekst på trykk. Har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen om skrivesperren som oppsto rundt innlegget, men det ble nå ihvertfall noe ut av det til slutt.
Nå er det desverre ny skrivesperre på gang all den tid jeg har til i morgen kveld å produsere en tekst som skal inn i tidskriftet "Doktor i Nord" Nå snakker vi nerver!

Vel, med vakt og greier så velger jeg den enkle løsningen her og gir dere teksten som i dag sto på trykk i avisa. I tillegg til ett meget flatterende bilde med meg og tre unger under armen og over skuldra..

I 1984 kom det ut en diktsamling. Den het ”Den kapsejsade himlen” og var skrevet av Stig Johansson. Jeg har aldri lest den. Hadde aldri hørt om den før jeg googlet den i kveld, men det er en meget kjent setning som kommer derfra. Setningen er egentlig et dikt som heter ”Förlusten” og den går som følger: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet!

De siste to uker har jeg tenkt en del på dette. Fra å sulle rundt i ammetåke og småbarnstid er jeg tilbake på jobb. Der er det ikke mye plass til ammetåke da jeg har minst fire tanker i hodet på en gang og klokka er kvart over tre før jeg husker at jeg nok burde ha vært en tur innom toalettet. Så er det innom barnehage og skole for å hente de små før man rasker sammen et eller annet å spise til middag. Så har man, hvis man er heldig to timer før det er barnetv og kveldsmat og så er det legging av de små. Så faller man sammen enten foran PC eller i sofaen før man krabber opp trappa og til sengs. Etter mer eller mindre timer med søvn er det å starte på ny frisk.

Og slik går no dagan heter det. Og det er nettopp det de gjør. De går forbi og de forsvinner i et hav av hverdager. Og det er det som er utfordringen. Klarer man å ta vare på hverdagen? Klarer man å se det positive innimellom alt stresset og jaget?

Jeg sliter der må jeg si. Det er ikke akkurat ”så heldig jeg er som kan ligge her og kose med minstemann på armen” som flyr gjennom hodet klokka 03:47. Det er mer ”hvordan får man den ungen til å sove?? Det er 2 timer og 43 minutter til jeg skal opp”

Når jeg ramler på rumpa på glattisen er det heller ikke glade tanker om hvor heldige vi er som lever i et land med skiftende årstider og vakker natur. Det er mer et intenst ønske om å ønske vinteren dit pepperen gror.

 Når tredje ungen har krupp og du sitter og hutrer på trappa under et pledd for at h*n skal få puste så er det ikke tanken på hvor heldig man egentlig er, som stort sett har friske unger, som ligger lengst frem i panna. Det er jo hvordan man skal få ”hjemme med sykt barn dagene” til å rekke resten av året.

Når faxen på kontoret ikke virker, klokka er to på natta og du bare MÅ få av gårde det brevet. Ordene som kommer ut egner seg ikke på trykk og det er i allefall ikke gleden over å ha en fast og stabil jobb du kjenner boble i brystet.

Hverdagen oppsluker oss med hud og hår. Plutselig ble vi et år eldre, ungene var så alt for fort blitt store og vi lurer på hvor all tiden vi hadde og alle planene ble av. Jeg tror vi alle har godt av å trekke pusten, forsøke å se gleden i de små øyeblikkene og ikke planlegge så mye for fremtiden. For som i diktet så er innholdet i alle hverdagene faktisk livet!

Ris og ros....

Hei.

Vi har supre medhjelpere på kontoret. Til tross for at vi udugelige leger ikke klarer å vaske etter oss på pauserommet, ikke klarer å rydde etter oss på akuttrommet, ikke klarer å sette på kaffetrakteren, ikke husker å ta med egen mat men stadig stjeler deres og i allefall ikke husker de rette takstene så er de stadig like blide og hjelpsomme...

Men ovennevnte små skår i hverdagsgleden irriterer jo og det har i lengre tid vært forsøkt en praksis med smekk på fingre, påpekning av feil, sinte blikk, trusler om ikkegodkjent turnus og kraftig kremting.. Dette har igjen ført til at den ene (etter tips fra henne selv bare så det er sagt) nesten er blitt omdøpt til Arghild i stedet for Ragnhild som hun egentlig heter.

Men nå er strategien endret. Om det er julefreden som har senket seg i hjertet, eller mer en utspekulert strategisk planlegging som ligger bak vites ikke... Rundt omkring i skuffer og skap, et nytt sted hver dag har Arghild, altså Ragnhild gjemt en pose med rosa og hvite skummnisser! God oppførsel belønnes med en skumnisse fra hennes rikholdige lager. Skumnisser trekkes inn ved hyppige overtredelser. Leger er enkle sjeler, vi er ikke så kompliserte. Dette forstår vi. Belønningsystem virker. Vi setter takster selv, vi lærer oss å sette på kaffetrakteren (vel jeg har ikke strukket meg så langt, men mulig jeg gjør det om det vanker sjokoladenisser nærmere jul). Så herved er det bevist... ros fører mye lengre enn ris...

Dette bringer meg over til dagens egentlige tema. Jeg har lenge undret meg over hva folk får seg til å ringe til avisen og klage over i åpen linje. Her tidligere i høst sto det å lese:

Det er så grusomt irriterende med folk som kjører rundt i gule biler. Det finnes diagnoser for slikt!

Hvis du klarer å irritere deg så mye over at folk faktisk velger å kjøpe seg en gul bil så er det mulig at det er på tide å få seg en hobby.

Så har du den evinnelige diskusjonen om salt på veiene. Jepp, det er helt idiotisk, men når det for tolvte dagen er sju innlegg der det fortelles at nå var de jammen ute og saltet IGJEN... Kommer det som en overraskelse? Det snør, det saltes, det regner, det saltes, det meldes kulde, det saltes! Ferdig.

Hunder bæsjer. Tydeligvis bæsjer hunder i Bodø ekstra mye og hundeeiere i Bodø plukker ikke opp bæsjen etterpå. Ikke ifølge alle som forteller om det i åpen linje..

Hester bæsjer også. Særlig i lysløypa og rundt et eller annet vann i Bodø. Det må man jo bare ringe til avisen og fortelle.

Det man bør ringe avisen om er at avisen ikke kommer. Men det finnes serviceavdeling for slikt, tror neppe det hjelper å ringe åpen linje..

Halloween er en forferdelig sak. Tenk unger kommer på døra for å tigge! Ikke bryr de seg om at det er midt i middagshvilen heller. Og etter at man har bedt ungene dra et visst sted så var ungene så uforskammede at de ble sure!

Veilysene virker ikke. Kommunen sjekker nok daglig åpen linje for å se hvor de den dagen bør dra for å bytte lyspære!

Brøytebilene brukte hele 14,5 timer på å brøyte akkurat min vei under vinterens største snøfall. I tillegg er det dårlig strødd.. Kommunen sjekker sannsynligvis også dette i åpen linje gjennom vinteren.

Butikkene holder åpent på søndag i advent, butikkene er for fulle alle dagene i advent, butikkene stengte klokka 23 lillejulaften og det endte med at julegaven måtte kjøpes på Esso!

Rema på tverlandet har til stadighet varer som er gått ut på dato! Betjeningen på Cubus i glasshuset burde gå på smilekurs!

Det finnes ikke en bilist i Bodø som vet hvordan man forholder seg til filskifte, rundkjøringer eller blinklys. Alle kjører som idioter!

Du som kom fra høyre i krysset i går kveld klokka elleve førtito. Du er observert og hvis du ikke ringer meg så anmelder jeg deg... Jeg tviler vel på at vedkommende ringer... Og hvis du vet hvem det er så kan du vel ringe vedkommende selv.

Da vil jeg si at dagens åpen linje var serdeles hyggelig og trivelig lesning. Her er noen som har samme mening og som mener at det er alt for mye syting! Og for oss enkle sjeler så virker jo dette enda bedre enn skumnisser!!

Skrivesperre...

Hei.

Beklager bloggtørke det siste døgnet, men for å si det mildt så var det litt hektisk på jobb i går. Var hjemme ca halv to og da var ikke blogging det som sto høyest på prioriteringslista..

I og med at det begynte å blåse i går kveld så var selvfølgelig jeg ute i båt. Nå hadde det ikke blåst så lenge, så det hadde ikke rukket å bli skikkelige bølger så det ble en riktig hyggelig tur der tema igjen var innom middagspølser... Begynner så smått å bli bekymret for kostholdet til min kjære skipper....
Men vinden i går er nok bare opptrappningen til jeg skal ha vakt neste gang. I følge den hyggelige helgelenderen som fortsatt gir meg stolen sin så er det meldt sørvest. Jeg aner fortsatt ikke hvorfor sørvest er verre enn nordvest, sørøst og andre himmelretninger, men sørvest blir alltid sagt med et trist tonefall så det er nok ille!
Jeg begynner å tro at jeg er blitt gannet og leter i bunn og grunn på gule sider etter en sjaman av et eller annet slag som kan fjerne denne forbindelsen mellom meg og dårlig vær og oppringninger fra AMK. Har tidligere tvilt på at det finnes noe som heter værguder, har tenkt at været rett og slett er en tilfeldig sammensetning av temperaturer og vinder og fjell og fjord, men man kan jo begynne å lure.

Men nå var det jo ikke meg og båt dette innlegget skulle handle om, dere begynner antagelig å gå litt lei av det temaet.

Jeg fikk en telefon på lørdag. Gildeskål har fått en egen avis.  Treffende nok så lyder den navnet "Å eg veit...." Avisa skal kompensere for at Avisa Nordland sjeldent eller aldri har stoff herfra. Evt så var det at det er hyggelig å ha en lokalavis som kommer ut en gang i måneden med stoff fra nærområdet og som samtidig kan være en infokanal. Første nummer var riktig hyggelig lesning og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men denne telefonen da. En trivelig dame i redaksjonen, hadde rotet seg borti bloggen min og fått den ideen at jeg antakelig vill egne meg til å skrive noe for denne avisa. Ikke var hun særlig kravstor i sin forespørsel heller for jeg kunne få skrive om akkurat det jeg ville! Kun 300 ord. Dum som et brød som jeg er så ble jeg jo forferdelig smigret over alle godord hun lirte av seg og i berømmelsens rus svarte jeg ja.

Så da satt jeg her i kveld da. Med en tyngende deadline hengende over meg! Rett nok ikke før på torsdag, men tanken min var at dersom jeg fikk sendt det i dag så kunne de sende det tilbake og be meg skjerpe meg og så ville jeg fortsatt ha et døgn på meg.

Så jeg satt foran PC'en.... og satt foran PC'en. Leste noen blogger, leste noen flere blogger, kunne jo være at det var noe inspirasjon å hente. Kommenterte på noen blogger, leste litt lere blogger. Lærte et nytt ord på mammadamen nemlig prokrastinering. Det betyr å utsette det man egentlig skal gjøre. Fant ut at jeg er kjempegod på prokrastinering!

Skrivesperren var total. Hva i all verden skal man skrive om da. Det er jo noe HELT annet å sitte her og skrive blogg. Da flyr jo fingrene over tastaturet og jeg har skrevet en hel masse tøv på kun kort tid. Her kan man skrive så fritt og om det man vil, man ser jo ikke de som sitter og leser. I den avisa så er det jo alle ejg kjenner som skal lese.... Fant plutselig ut at det antakelig var 90% av de samme som leser bloggen og følte plutselig at jeg fikk skrivesperre for bloggen også. Værre og værre og en stor svart sky åpenbarte seg inne på rommet her. Fine bloggen min, var det slutt på alt..
Etter å ha dratt meg selv i ørene, holdt en liten tale for meg selv (du klarer det, du klarer det, du klarer det) fikk jeg i det minste åpnet Word.  Det hjalp.

Så fikk jeg motsatt problem plutselig. Godt hjulpet av Words ordteller så jeg jo plutselig at jeg hadde skrevet 310 ord. Da var jeg jo akkurat ferdig med innledningen som jeg faktisk syntes var riktig så fjong om jeg må si det selv. hadde googlet sitater og greier, er det ikke det man gjør når man er en seriøs skribent?
Etter å ha lest noen av mine gamle innlegg her på bloggen så ser jeg jo at jeg bruker veldig mange ord for å si veldig lite. Ingen god egenskap når man skal skrive for aviser antok jeg så jeg ringte den hyggelige damen. Litt sent på kvelden, men bedre med tilgivelse enn tillatelse.

Fikk lov å utvide med noen ord så jeg pustet med magen, skrev så kort jeg kunne og endte på 538... Med et innhold jeg nok tror jeg skal overleve å se på trykk. Skyndte meg å sende dokumentet og kom på etterpå at gjennomlesning med tanke på skrivefeil, grammatikk og litt sånn småtteri kanskje ville vært en ide. Men spist er spist...

Så vi får se da, kanskje er det starten på en storslått karriære som leserinnleggskriver i avisa. Noe sier meg at det aldri i verden blir å skje....  Og så skrev jeg dette og fant ut at skrivesperre på bloggen, det har jeg ikke...