På bøljan blå....... snart....

Hei.

Jeg ser med skrek og gru på kalenderen at jeg snart skal tilbake på jobb. Usle tre uker til i permisjonens paradis, hvor ble det av tiden?

Nå er det ikke på grunn av pasientene jeg ser med skrekk og gru på å begynne å jobbe igjen, ei heller på grunn av medarbeiderne. Grunnen er faktisk ikke heller at jeg må forlate mitt dyrebare lille gull hjemme hos hos faren hele dagen. Vi har en bestemor med fri mandag og fredag og en mormor som har massevis av fri i turnusen så jeg tror han overlever. Faren altså, ungen tenker jeg ikke på.

Nei grunnen er altså selve kalenderen. Vi går mot høst og med høst kommer ruskevær. Nå har jeg tidligere vært en riktig fan av høststormer og ruskevær der man kan kose seg inne med god samvittighet. Men ikke lengre. Grunnen er en hurtigrutetur vi tok for noen år siden. Den fikk for min del katastrofale følger som fortsatt gjør min vakthverdag riktig så problematisk.

For er det slik at det blåser og jeg har vakt så kan du ta deg f.. på at AMK ringer og sier at "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem. Før den nevnte hurtigrutetur så var dette drømmedagen på jobb, men ikke nå lengre.

Vel altså, vi hadde planlagt å avslutte forrige permisjon med en tur land og strand rundt for å besøke slekt, venner og uvenner. For å spare noen mil på bilen fant vi ut at Hurtigruta fra Trondheim til Bergen (sa jeg at dette var i Mars) var en god ide. Det hadde uka før blåst storm, ja jeg tror det var oppi orkan på nordvest og vestlandet. Så på hele strekningen var det store, STORE ,STOOOOOORE dønninger. Og båten gikk opp og ned, opp og ned, opp og ned, opp og ned. Nå har jeg sjelden eller aldri før blitt dårlig på båt, har jo tatt endel ferger i mitt liv, og hånledd av turister som ble dårlig over vestfjorden i storm. Det skal jeg aldri gjøre mer, for HERREGUD så dårlig jeg ble. Under er et bilde på hvilken stilling jeg tilbrakte 90 % av turen i.

Vel fremme i Bergen trodde jeg jo at hodet skulle slutte å snurre rundt sin egen akse etter en stund, men det tok faktisk fem dager før jeg igjen kunne gå rett frem.

Tilbake på jobb etter endt permisjon ante jeg jo ikke at dette hadde fått fatale følger. Så da AMK en riktig ruskete dag ringte og sa: "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem" ante jeg fred og ingen fare. Marianne skipper sa at hun "trodde" det skulle gå greit utover. Her burde jeg jo blitt skeptisk, men halv tre på natta tenker man jo ikke alltid klart. Da oppdraget var av potensielt alvorlig art var også folkene på ambulansen med. De er jo trivelige å prate med så dumme, dumme, dumme meg satte med nede sammen med dem.

Etter tre minutter lurte jeg for det første på hvordan folk kan drikke kaffe under sånne forhold og hvordan kaffe faktisk kan trosse tyngdekraften å bli i koppen. Etter fem minutter trakk jeg meg ut av samtalen, satt musestille med øynene lukket og gjentok for meg selv "ikke spy, ikke spy, ikke spy, ikke spy"
Vel fremme hadde pasienten, sikkert av godhet ovenfor den stakkars doktorn som måtte ut midt i natten, kommet ned på kaia. Jeg har skjeldent hatt et mer inderlig ønske om å få dra på sykebesøk hjem til en pasient enn akkurat da men det gikk jo ikke. Nå var ikke problemet av særlig alvorlig art så under høy sjøgang ved kai fikk vi behandlet pasienten i båten. Nå var mantraet i hodet endret til: "ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten".
Så var vi endelig klar for hjemreise. Halvt liggende over bordet, med glad kvitring fra ambulansepersonellet på siden (hvordan i svarte kunne de fortsatt sitte der å prate uberørt, drikke kaffe som om de var på kafe og ha det så KOSELIG??), hadde jeg kun en tanke i hodet, nemlig "ikke dø, ikke dø, ikke dø, ikke dø." Etter en stund hører jeg vagt i det fjerne: "jeg er litt usikker på om hun er kontaktbar..." AMK har da ringt tre ganger på vakttelefonen, gitt opp og hadde nå ringt ambulansefolkene for å få tak i meg. Jeg klarer såvidt å breke frem opplysningene vakthavende lege på sykehuset trengte og går rett tilbake i koma. Når vi runder lykta inn til vågen og båten sakker farten tenker jeg, at om jeg nå bare kommer meg ut og får puste frisk luft til vi legger til kai så går dette bra! Vel, uten  gå i detalj så kom jeg meg ut døra og bort til rælingen i allefall........  Den gangen tok det bare tre døgn før jeg igjen kunne følge en rett strek på gulvet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til å begynne på jobb igjen. Og jeg trenger råd. Alle verdens kjærringråd mot sjøsyke mottas med takk. Jeg skal forsøke dem alle sammen. Daglig medisinering med Postafen, Afipran intravenøst og Skopoderm er dog det tryggeste.