Så nær, så nær...

Hei.

Isa har som kjent ikke hatt sitt livs beste uke denne uka. Det skulle jo bli mye bedre i dag, for etter en kort tur i barnehagen, der det var høsttakkefest og deilig grønnsakssuppe, skulle vi jo reise til mormor.

Nå er hverken jeg eller Henning de som tar sorger på forskudd. Vi er heller ikke av typen som sjekker værmeldingen så veldig ofte. Til det har vi nok av engstelige familiemedlemmer. Advarslene var derfor mange før vi la av gårde. Det var jo meldt storm må vite. Etter fjerde  telefon med spørsmål om vær og vind tok vi nå i allefall og sjekket nettsiden til Torghatten Nord. Og der sto det at ferga skulle gå. Så vi dro i vei, med friskt mot på sørpete veier.

Nå var ikke veiene så sørpete som vi hadde trodd. Så vi hadde tid til både en stopp på Mix-kiosken på Ørnes (Isa holdt på å dø av sult! Hun hadde jo tross alt bare spist en porsjon suppe og flere typer kake i barnehagen minutter før vi dro) og på Ica på Halsa. Ica på Halsa er forøvrig en ganske fin butikk. VELDIG stappet med julepynt allerede, men ganske fin. Det ene vi skulle ha når vi gikk inn var oreokjeks til Eir som satt igjen i bilen å hørte lydbok. Det glemte vi men lovet at vi kom til å rekke butikken i Kvina og at vi skulle stoppe å kjøpe det der.. Så ventet vi en god stund på ferge nummer en.

Så langt var vi fornøyde med turen. Eir som på de siste 10 bilturer har spydd 12 av 10 ganger var ikke det minste lille kvalm engang.

Fergetur nummer en gikk flott, likeså veibiten til ferge nummer to. Ferge nummer to var den før omtalte Skutvik.

En gammel balje av en ferge. Den lå og forsøkte å komme seg til kai da vi ankom fergeleiet. 20 minutter senere og en runde rundt i vika senere lå den fortsatt der og prøvde å komme til kai. Den hadde nå festet en tamp i fronten og prøvde å bakse bakenden inntil. Det gikk tilslutt og vi kjørte ombord. Klok av skade fra tidligere turer satte vi oss oppe der det er relativt kort vei til friluft og utsikt.

Ungene og Henning gikk for å handle mat mens jeg stålsatte meg for turen. Allerede synet av bølgene der ute gjorde meg litt småsyk... Eir kom tilbake med en diger tallerken lapskaus. Jeg tenkte at "dette går aldri bra!" Både med tanke på hvor dårlig ungen kom til å bli av overfarten og med tanke på at hun faktisk ikke liker lapskaus. Minutter senere undret jeg meg over hva som har tatt bolig i min eldste datter for lapskausen var fortært.

Isa har de siste to år ikke kastet opp av noe eller noen. Men hun har jo sett sin eldste søster i utallige slike situasjoner og vet hva hun skal si. Nå var vi ute i bølgene. Jeg kan jo ikke ri at vi var ute på storhavet for ferga går rimelig innaskjærs, men det var bølger! Store bølger som gikk opp og ned, frem og tilbake, sideveis og på skrå....  "Æ e så svimmel, æ trur æ e dårlig..." Det var ikke Eir men Isa som forkynte dette så vi tok ikke så stor notis av det.... Men Henning tok nå med seg jentene for å få frisk luft. De kom tilbake rimelig fort. Eir fordi "en vakt" hadde sagt at det ikke var lov å løpe på dekket og Isa fordi hun trodde hun skulle fryse ihjel. Selv satt jeg og lurte på om ikke Saltfjellet hadde vært en bedre reiserute.

BLÆÆÆÆ. Isa spyr. Stor ståhei og oppstandelse for dette skulle jo ikke skje. Eir ja, men ikke Isa.. 14 runder på do for å hente dopapir, ikke et fergepersonell i sikte for å få noe mere egnet til å tørke opp med. Eir spiller på DS og virker ikke affisert av i det hele tatt. Isa stakkar sitter grønn og forfjamset og har det slett ikke godt. Ferga snur litt på seg og det blir roligere. Vi er inne i Søfjorden og jeg tenker at den siste biten til Kilboghamn, den skal vi overleve. Jeg har nå lokalisert spyposer og er klar for alt.

STORE bølger. Opp og ned og frem og tilbake og sideveis og på skrå. Isa blir grønnere og grønnere men står standhaftig på at hun bare må hoste litt. Jeg selv blir også stadig grønnere og er helt sikker på at Saltfjellet ville vært veldig mye bedre....

BLÆÆÆÆ, Isa spyr igjen. Nå takk og lov i pose som jeg fikk stukket under henne.

Så er vi endelig fremme. Vel stablet inn i bilen sitter vi og synger høyt til "Mummisangen" mens vi ser at porten åpnes. Fergeleiet kommer mot oss i relativt veldig bra vinkel....... og så er det borte! Et vindkast snur ferga  allefall 90 grader og det høres dunk og krasj.  Fra baksetet høres " kommer vi frem til mormor i dag mamma?" Jada sier jeg, vi er jo her, skal bare legge til. Jada, jada tenker vi, det var jo bare første forsøk og synger videre på Mummisangens refreng. I det fjerne høres stemmer over høytaleren. Folk kommer ut av bilene sine. Ferga går bakover. " de skal sikkert snu for å forsøke å sette rumpa mot kaia" sier Henning. Mer stemme i høytaleren. En fergemann begynner å jage folk ut av bildekket. Dette ser ikke bra ut! Ikke bra i det hele tatt!

Fergemannen sier at siden vi har en masse unger og bruker masse tid inn og ut av bilen kan vi sitte der. De skal legge seg utpå å vente på bedre vær.. Så kommer han tilbake etter 30 sekunder og sier: Vi snur og går tilbake! Tilbake til Jektvik!

Forferdelig triste barn i baksetet. "vi må kjøre over saltfjellet pappa!" Eir er ganske så bombastisk i sine uttalelser. Isa som fortsatt er grønn og i tillegg hadde sovnet under mummisangen forstår ingenting. Setter seg rett ned i trappa og lurer på om livet kan bli værre.

Ny fergetur. Vi prøver salongen nede. Det ruller litt mindre, men er betydelig varmere... Jeg inntar en sinnstilstand der mantraet "ikke spy, ikke spy, ikke spy" ligger langt fremme i pannebrasken. Yme som hverken har fått ny bleie siden klokka elleve eller særlig mat setter til livs en porsjon lapskaus. Ferga byr på gratis mat forstår dere. Lapskaus... Eir spiser en halv porsjon til og jeg tenker igjen at "dette går aldri bra!" Men det gjør det. Isa har gitt opp alt. Hun ligger flat på en benk og hverken sees eller høres under overfarten.

Når vi skal i land i Jektvik er det ny krise. Fjernkontrollen til DVD-spilleren er borte. Bilseter tas ut, baksetet gjennomsøkes og bilseter settes inn. Til slutt finner vi den langt innunder fremsetet på passasjersiden. Der har den ligget i klem så det eneste den klarer er å skru lyden ned til 0. En teknisk pappa redder dagen ved å trykke på noen knapper slik at filmen både startet og hadde lyd. Enda hadde ikke ferga klart å legge til så dere kan jo selv tenke dere hvor lang tid det tok.... Når vi endelig rygger i land sier Isa "hei! her har vi jo vært før..."

På Ørnes stopper vi på Rema for å kjøpe Oreokjeks. Eir er fornøyd, men Isa har fått en rynke i panna. Ikke vil hun ha kjeks heller. Etter 20 minutters kjøring spør hun "når kommer vi egentlig frem til mormor?? Det tok veldig lang tid i dag!" Stakkars vesle Isa. Hun har ikke fått med seg at vi måtte snu og at vi nå er på tur hjem. Forsøk på å forklare ser ut til å falle på steingrunn.

Vel hjemme er det nok. En hulkende Isa innser at hun er hjemme i sitt eget hus. Sju timer i bil, 2,5 time på ferge, spydd ganger to, holdt ut flere episoder rampete robin mens hun ventet på lillesøster lydboka. Alt til ingen nytte!! "Vi sku jo tel ho mormor!!!!" Telefon til mormor. "Æ kom mæ ikke tel dæ" Hulkende mormor i andre enden. Kan det bli værre? Eir prøver å forklare at det jo ikke var ferga sin skyld at det var så dårlig vær og at de voksne ikke kan kjøre over Saltfjellet når det blåser og er mørkt og at Yme må legge seg! Kapitulasjonen er et faktum og etter et glass melk og to tugger med toast tusler vi opp trappa med senga for øyet.. Lille larven aldrimett leses, en resignert Isa sukker tungt, tar kosegrisen under armen, snur seg mot veggen.......og sover.

"Vi får håp det blir likar i mårra!" (da har jeg og Henning en plan om Bodtur med innlagt stopp på lekeland. Men med tanke på hvor heldige vi har vært i det siste så er det slett ikke sikkert at vi tørr..)