Siden noen i familien jobber så måtte jeg og Henning reise hjem fra Kvina i går. Jentene ble igjen hos mormor og hadde knapt tid til å si hadet da vi dro.
Veien hjem er en naturskjønn reise via riksvei 17, også kaldt kystriksveien. Det heter den nok fordi den går langs kysten og på denne veien er det plassert flere fergesamband. Mellom Kvina og Inndyr er det to. Nå lå fjorden speilblank og viste seg fra sin beste side så dette burde ikke by på problemer.
Vanligvis trafikkeres første fergesamband av en grei ferge der man sitter høyt til værs i salongen og har panoramautsikt til begge sider. Denne ferga har det tydeligvis veldig fælt akkurat nå for det er satt inn vikar. Vikaren heter Skutvik. Skutvk er en trofast gammel traver. Den har rullet over vestfjorden mellom, ja nettopp, Skutvik og Svolvær siden før både jeg og Henning var født. Videre har den tydeligvis vært i Troms en tur da alle plakater ombord nå forteller om fantastiske Senja.
Når man kjører ombord i Skutvik må man inn gjennom et rimelig trangt inngangsparti. Når man kjører inn kan man ikke la være å tenke på sitatet "la alt håp fare I som treder inn her". Det er som å bli slukt inn i et mørkt hull der det er lite eller ingen sjanse til å slippe ut. Jeg kan tenke meg at enkelte av trailerne som trafikkerer strekningen rett og slett kan bli sittende fast i dette hullet og henge der med rumpa utenfor på overfarten...
Skutvik har to salonger. Den vi fant på torsdag var under bildekk, den var rosa, den var kvelende varm og den satte meg brått tilbake til 1982 og barndom med kroneautomat. I denne salongen var det en kiosk. Dama der kunne fortelle meg at Skutvik skulle gå her iallfall ut måneden. "Stakkars stakkars deg!" utbrøt jeg spontant og medfølende. Dama så på meg med vått blikk og sa "så fint at noen faktisk synes synd på meg" Det var tydelig at hun hadde lengtet etter dette øyeblikket med medmenneskelighet i den grusomme hverdagen hun nå befant seg i. Videre sa min søster at "dere har det i hvert fall godt og varmt her" hvorpå dama bak kiosken utbrøt "da kan du prøve å være i det helvete jeg har bak her!!" Vi trakk oss raskt opp i den andre salongen vi fant i går. Den på toppen av ferga, den med vindu, den ikke fullt SÅ kvelende varme og den med utgang til luftedekk.
Skutvik har ikke så fancy styremekanismer som de nye fergene. Det gjør at det kan være litt vanskelig å legge til kai. Etter at vi i 25 minutter hadde forsøkt å komme til kai i Sørfjorden (et mellomstopp 10 minutter etter Kilboghavn) sto det ganske mange mennesker i vinduene i salongen på øvre dekk. Nevnte jeg at fjorden lå blank og stile. Panikken begynte så smått å bre seg i salongen. Kommentarer som "er det noen som vet om det er trygt å reise med denne ferga", "kanskje vi aldri kommer oss ut", "mulig vi må i livbåtene for å komme oss i land" haglet. Enkelte som hadde slått seg til ro med at dette kom til å bli en lang, lang tur benyttet anledningen til å karre til seg mat når ingen passet på...
Etter 45 minutter var vi endelig på tur mot Jektvik. Dette er en fergetur som normalt sett tar mellom 50 minutter og en time totalt. Å gå fremver er noe ferga skutvik kan så den tok igjen litt av det tapte, det skal den ha. Det var dog med skepsis vi gikk ned i bilen. Sittende der med øynene rettet mot den nå åpne porten ser vi at ferga begynner å snurre rundt sin egen akse og skal rygge inn til kai... Etter i allfall en og en halv runde ser vi fergekaia dra forbi. Så snurret vi litt tilbake og fergekaia dro forbi igjen. Man ble jo etterhvert litt ivrig og tok seg selv i å rope stooooppp neste gang kaia kom i synsfeltet. Om det var det som hjalp vites ikke men den kom seg nå inntil.
Mellom Jektvik og Ågskardet er det 25 minutters kjøring, det vel og merke etter fartsgrensen. Vanligvis så har man akkurat passelig tid til ferga der går når man kommer med den ferga vi kom med. Nå var vi jo en smule forsinket kan man si så køen forflyttet seg noe raskt over halvøya. Så vi ankom Ågskardet, ja dere har nok gjettet det, akkurat for sent.
Det var jo en hel time til ferga skulle gå, så man måtte jo finne på noe. Med bilen lastet av smarttelefoner, Ipads og Ipods burde jo dette være greit, men kan noen fortelle meg om det er en bevisst strategi fra teleselskapene å konsekvent ikke ha dekning på et eneste fergeleie i dette landet?? Kilboghavn nei, Jektvik nei, Ågskardet nei, Halsa nei! Kan jo være greit å gi beskjed når man står der fergeløs, kunne jo være noen på andre siden som ventet med varm middag eller noe slikt...
Ferga kom endelig over, og på andre siden fikk min søster skreket seg til en stopp på Ica. Overbevisende argument var at vi nå var så sent ute at vi ikke ville rekke butikken på Ørnes. Og etter en liten kjapp handlerunde var vi på veien igjen. 19:47 kom vi til Svartistunnellen. Etter at vi litt tidligere hadde møtt en lang rekke med biler ante vi jo at noe var i gjære og riktig. Veiarbeid i tunnellen og skilt med vent på følgebil.
Min søster som er noe nikotinavhengig gikk ut for å slå av en prat med mannen som sto der ensom i totalt mørke. Han var veldig pratsom og kunne informere om at fra denne siden gikk følgebilen kvart på og kvart over. Da det selvfølgelig heller ikke her er mobilstrekning, ble de 29 minuttene vi sto og ventet på følgebil, slått ihjel med å diskutere hva som var det værste denne mannen kunne bli angrepet av i mørket her. Elg, bjørn eller en kilvikværing. Etter mye diskusjon landet vi på elgen.
Følgebilen som skulle kjøre foran gjennom svartistunnellen (nevnte jeg at dette var nordeuropas lengste tunnel da den ble bygget), kjørte i sneglefart i ca 400 meter. Da kom vi til en enslig kar med ei hakke som sto og slo i veggen. Etter at vi hadde passert denne mannen tråkket følgebilen virkelig på gassen og resten av det som engang var nordeuropas lengste ble tilbakelagt i hele 70 km i timen!
På andre siden regnet vi med at nok var nok og at veien lå strak og uten hindringer foran oss til vi var hjemme. Ned i bakken, der det er et T-kryss, hvor man kan kjøre av til Glomfjord var veien usedvanlig dårlig merket med omkjøring Glomfjord... Helt uten refleks og lyssetting førte dette til en "knapt to hjul i svingen" sving.
Men da var det nok for min kjære. Nå hadde han holdt ut amatørmessig fergeføring, han hadde tapt kampen om CD-spilleren da vi var to mot en som ville høre "Norsk på norsk, norske country slagere" og lidd seg gjennom allsang til "mitt liv er Country music" med Ottar Big Hand fra 1976. Han hadde sittet utenfor Ica og ventet med en hylende Yme mens damene var inne og handlet bare en "liten snartur". Han hadde overlevd uten mobildekning på gud vet nå hvor mange stopp og han hadde til og med vært i godt humør hele veien. Men omkjøring om Glomfjord! Er det rart begeret ble fullt?
"Helvete, satan, fitte, faen innerst inn i mørkeste...." Her velger jeg å stoppe sitatet. De to eldste barna var som sagt i Kvina og Yme sov slik at ingen alvorlig skade skjedde. Gullkornene strømmet ut. "Hva blir det neste, at vi må via Beiarn?? En mann med ei hakke i svartistunnellen, da står det vel to menn med ei hakke hver i Glomfjordtunellen siden de må stenge veien totalt. Hvis jeg noen gang møter veisjefen i nordland..." Igjen velger jeg å stoppe siteringen
Jeg har egentlig aldri vært i Glomfjord men har hørt at de har ei rundkjøring. Den er det et bilde av her...
Så jeg håper at dere har forståelse for at det ikke ble noe blogginnlegg i går kveld. Såret var ennå for ferskt...
huff å huff gruer meg nesten til heimturen med ungene på søndag:):)
SvarSlett