Hei.
I dag befinner jeg meg en smule utenfor min egen comforsone. Det vil si, akkurat nå i dette sekund er jeg ganske komfortabel. Sitter med en kakao, sjokolademuffins og har utsikt utover fornebuparken der gale oslofolk driver og jogger i øs pøsende regnvær... Men sånn ellers i da er jeg litt utenfor mitt rette element.
Startet hjemmefra halv ni og mente jeg hadde god tid. I og med at eneste ledige parkering på flyplassen var langt, langt borte og jeg hadde tenkt en smule feil på tida så hadde jeg ikke SÅ god tid. Men kom på flyet, sov på flyet, landet ti minutter før skjema, fikk bagasjen før vi kom til bagasjebåndet med min sekk trallende rundt der først, gikk rett på flytoget og vips så var jeg på Oslo S. Alt for lettvinnt og strømlinjeformet. Ikke noe rusk, ingenting å blogge om, alt gikk helt greit.
Skulle sette bagasjen min i en oppbevaringsboks på Oslo S for jeg hadde tre timer å slå ihjel før jeg måtte dra videre. Oslo S har ganske mange oppbevaringsbokser. Jeg så på alle som en for å finne en ledig. For jeg regnet jo med at i den ene ledige ville det være en nøkkel. Etter å ha sett på absolutt alle to ganger leste jeg endelig på et av skiltene som hang på samtlige reoler. "Ingen nøkler, boksen låses elektronisk" Nå måtte jeg bare gå en kilometer tilbake til minibanken, fortrinnsvis en som har norske penger for å få ut kontanter. Når jeg kom tilbake så jeg at jeg jo kunne betale med kort...
Med bagasjen trygt plassert ble det en bedre lunch på Fridays. Jeg liker Fridays.
Så skulle jeg videre. Reiseruta var forholdsvis enkel. Tog til Lysaker stasjon og så buss 31 to holdeplasser til fornebuparken. Endelig reisemål Quality hotel Expo.
Togbillett kjøper man fra en maskin. Det er ganske enkelt, man bare skriver inn hvor man skal og betaler og så får man billetten. Men det er jo ingen steder det står hvilket tog man skal med... Det er jo ingen tog som går bare til Lysaker. Nå er jeg jo ikke helt dust, så jeg viste at jeg måtte vestover. Tre alternativer lyste fra tavla der oppe. Drammen, Asker og Skøyen. Jeg har aldri før tatt tog til Drammen, og jeg har vært på lysaker før så jeg fant ut det var det ikke. Men Asker eller Skøyen. Toget til skøyen gikk 20 minutter før toget til Asker og jeg var rimelig sikker på at Skøyen var lengre ut enn Lysaker....
Før man går ned på perrongen er det en greie som står der og ser elektronisk og magnetisk ut. "aktiver kortet her" står det. Billetten jeg hadde i handa lignet ganske mye på et kort så jeg begynte å gni den mot dingsen. Det kom en mann i NSB uniform ilende til unnsetning. "Når du har billett så går du bare rett på toget" sa han og smilte bredt. Jeg skal ikke si at han lo, men humre er vel ikke å ta sterkt i. Sikkert bare for å være hyggelig, ikke fordi jeg på noen måte så ut som om jeg ikke ante hva jeg holdt på med spurte han hvor jeg skulle. "Lysaker" sa jeg. "Da må du gå et stykke dersom du tar toget til skøyen" sa mannen og nå vil jeg absolutt påstå at han lo... En smule rosa tuslet jeg ned på perrong 7 der toget til Asker suste inn 25 minutter senere.
Da toget sto på skøyen stasjon og jeg så ut på menneskene der i øsende regnvær sendte jeg en varm og god tanke til den leende mannen på Oslo S.
Vel fremme på Lysaker fant jeg faktisk ut hvor bussen jeg skulle med gikk fra ganske fort. Det ante meg at det ikke bare er å gå inn på en buss i Oslo og betale med penger. Jeg bestemte meg derfor at når man ikke har peiling så får man spørre.
Inne på Narvesen traff jeg en hyggelig dame som kunne fortelle at jeg hadde rett i mine antagelser og at jeg kunne få kjøpt billetter der. Jeg sa hvilken buss jeg skulle med og navnet på holdeplassen. "er det innenfor sone en eller sone to?" spurte dama. "ser jeg ut som om jeg vet det?" svarte jeg mer ærlig enn intelligent. "nei" svarte dama som også var velsignet ærlig... Vi ble enige om at det nok var best om jeg kjøpte et klippekort til den nette sum av 270 kroner. Det gjaldt i hele akershus og også på ferjene. Jeg håpet inderlig at jeg i dag skulle slippe en tur på fjorden men det er jo greit å gardere seg. Da jeg skulle to holdeplasser med den bussen er nok dette en av de dyreste bussbiletter jeg i mitt liv har kjøpt.
Man hører mye rart når man sitter på tog og buss. Jeg har fått med meg at Elin, som er manisk deppressiv har fått plass på et dagsenter der de lager lappetepper og det var finere enn det forrige for der drakk de bare kaffe hele dagen. Kjell skal kanskje i garden. Venninnene håper at han slipper, men faren er så militær. Et lite håp er det for søstera til Kjell er begynt i militæret så da slipper kanskje Kjell. Knut fikk tilslaget på en Alfa Romeo akkurat da vi kjørte inn på nationalteateret. Til en kjempepris også. Og Lise har fått skoleplass i New York på buisiness administration. Hun gleder seg, men kommer til å savne venninne sine!
Vel fremme to holdeplasser lengre bort kommer jeg ut av bussen og ser rett på et digert bygg der det står VOLVO. Telenor arena er også der, men hvor er hotellet mitt? Reiseanvisningen stoppet her så det må jo finnes. Og der ligger det, på andre siden av en 6-felts vei. Ingen fotgjengerfelt er å se. Jeg har da vett nok til ikke å løpe rett over så jeg begynner å traske. Når det hverken er fortau eller noe annet begynner jeg å ane at det må være noe jeg har gått glipp av her. Det gikk jo masse folk av bussen, bare en dame gikk inn for å kjøpe en Volvo, hvor ble det av resten? De løp ikke over veien i allefall. Jeg begynner å traske andre veien. Godt sjult finner jeg en undergang og går mot hotellet.
Hotellet er tydeligvis drevet av Aker. Innganspartiet har en diger sjerm som viser oljeproduksjon i hele verden i kart og grafer, en stor disk der det sitter en securitasvakt, sikkerhetssluser for besøkende til aker og........ ingen resepsjon?? Jeg tenker at Aker har en jækla fin personalkantine dersom dette ikke er resturangen på hotellet og fortsetter innover. Jeg kunne jo spurt securitasmannen, men det må være måte på. Å ikke klare å finne resepsjonen når man går inn på et hotell, det nekter selv jeg å være med på. Det er en kjempefin kafe/bar i den store hallen. Stopper og kjøper en kakao og en muffins for dette kan jo dra ut. Langt, langt der inne og til venstre og litt til finner jeg resepsjonen. Og rommet er faktisk reservert. Rett nok en kilometer til å gå fra resepsjonen men det er fint og bare mitt!
Resten av dagen skal tilbringes på Allmennlegeforeningens tariffkonferanse. Noe sier meg at jeg heller ikke resten av dagen kommer til å befinne meg innenfor comforsonen...
Det kommer sener fine bilder i dette innlegget, men da jeg ikke i det hele tatt klarer å finne ut hvordan jeg får brukt instagrambildene mine når jeg blogger fra Ipaden så kommer de når jeg kommer hjem.. Hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg gjør det i en komentar her blir jeg glad.. Av samme årsak får jeg heller ikke brukt stavekontroll så innlegget er nok pepret med skrivefeil dere får overse i noen dager...
Viser innlegg med etiketten reiser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten reiser. Vis alle innlegg
torsdag 18. oktober 2012
fredag 12. oktober 2012
Den lange veien hjem 2.
Hei.
Siden noen i familien jobber så måtte jeg og Henning reise hjem fra Kvina i går. Jentene ble igjen hos mormor og hadde knapt tid til å si hadet da vi dro.
Veien hjem er en naturskjønn reise via riksvei 17, også kaldt kystriksveien. Det heter den nok fordi den går langs kysten og på denne veien er det plassert flere fergesamband. Mellom Kvina og Inndyr er det to. Nå lå fjorden speilblank og viste seg fra sin beste side så dette burde ikke by på problemer.
Vanligvis trafikkeres første fergesamband av en grei ferge der man sitter høyt til værs i salongen og har panoramautsikt til begge sider. Denne ferga har det tydeligvis veldig fælt akkurat nå for det er satt inn vikar. Vikaren heter Skutvik. Skutvk er en trofast gammel traver. Den har rullet over vestfjorden mellom, ja nettopp, Skutvik og Svolvær siden før både jeg og Henning var født. Videre har den tydeligvis vært i Troms en tur da alle plakater ombord nå forteller om fantastiske Senja.
Når man kjører ombord i Skutvik må man inn gjennom et rimelig trangt inngangsparti. Når man kjører inn kan man ikke la være å tenke på sitatet "la alt håp fare I som treder inn her". Det er som å bli slukt inn i et mørkt hull der det er lite eller ingen sjanse til å slippe ut. Jeg kan tenke meg at enkelte av trailerne som trafikkerer strekningen rett og slett kan bli sittende fast i dette hullet og henge der med rumpa utenfor på overfarten...
Skutvik har to salonger. Den vi fant på torsdag var under bildekk, den var rosa, den var kvelende varm og den satte meg brått tilbake til 1982 og barndom med kroneautomat. I denne salongen var det en kiosk. Dama der kunne fortelle meg at Skutvik skulle gå her iallfall ut måneden. "Stakkars stakkars deg!" utbrøt jeg spontant og medfølende. Dama så på meg med vått blikk og sa "så fint at noen faktisk synes synd på meg" Det var tydelig at hun hadde lengtet etter dette øyeblikket med medmenneskelighet i den grusomme hverdagen hun nå befant seg i. Videre sa min søster at "dere har det i hvert fall godt og varmt her" hvorpå dama bak kiosken utbrøt "da kan du prøve å være i det helvete jeg har bak her!!" Vi trakk oss raskt opp i den andre salongen vi fant i går. Den på toppen av ferga, den med vindu, den ikke fullt SÅ kvelende varme og den med utgang til luftedekk.
Skutvik har ikke så fancy styremekanismer som de nye fergene. Det gjør at det kan være litt vanskelig å legge til kai. Etter at vi i 25 minutter hadde forsøkt å komme til kai i Sørfjorden (et mellomstopp 10 minutter etter Kilboghavn) sto det ganske mange mennesker i vinduene i salongen på øvre dekk. Nevnte jeg at fjorden lå blank og stile. Panikken begynte så smått å bre seg i salongen. Kommentarer som "er det noen som vet om det er trygt å reise med denne ferga", "kanskje vi aldri kommer oss ut", "mulig vi må i livbåtene for å komme oss i land" haglet. Enkelte som hadde slått seg til ro med at dette kom til å bli en lang, lang tur benyttet anledningen til å karre til seg mat når ingen passet på...
Etter 45 minutter var vi endelig på tur mot Jektvik. Dette er en fergetur som normalt sett tar mellom 50 minutter og en time totalt. Å gå fremver er noe ferga skutvik kan så den tok igjen litt av det tapte, det skal den ha. Det var dog med skepsis vi gikk ned i bilen. Sittende der med øynene rettet mot den nå åpne porten ser vi at ferga begynner å snurre rundt sin egen akse og skal rygge inn til kai... Etter i allfall en og en halv runde ser vi fergekaia dra forbi. Så snurret vi litt tilbake og fergekaia dro forbi igjen. Man ble jo etterhvert litt ivrig og tok seg selv i å rope stooooppp neste gang kaia kom i synsfeltet. Om det var det som hjalp vites ikke men den kom seg nå inntil.
Mellom Jektvik og Ågskardet er det 25 minutters kjøring, det vel og merke etter fartsgrensen. Vanligvis så har man akkurat passelig tid til ferga der går når man kommer med den ferga vi kom med. Nå var vi jo en smule forsinket kan man si så køen forflyttet seg noe raskt over halvøya. Så vi ankom Ågskardet, ja dere har nok gjettet det, akkurat for sent.
Der var ingen ferge, for den hadde jo gått. Fergene på denne strekningen kommuniserer ikke. Du må ikke tro at en venter hvis den andre er forsinket, neida, den går når den skal. Av og til finner den til og med ut at den går litt før, for det var jo ingen biler der allikevel. Vi forsøkte en gang å få den ene ferga til å ringe den andre, da det var lite fristende å stå hele natta i Jektvika med to små unger i bilen, men de hadde ikke nummeret til den andre!
Det var jo en hel time til ferga skulle gå, så man måtte jo finne på noe. Med bilen lastet av smarttelefoner, Ipads og Ipods burde jo dette være greit, men kan noen fortelle meg om det er en bevisst strategi fra teleselskapene å konsekvent ikke ha dekning på et eneste fergeleie i dette landet?? Kilboghavn nei, Jektvik nei, Ågskardet nei, Halsa nei! Kan jo være greit å gi beskjed når man står der fergeløs, kunne jo være noen på andre siden som ventet med varm middag eller noe slikt...
Ferga kom endelig over, og på andre siden fikk min søster skreket seg til en stopp på Ica. Overbevisende argument var at vi nå var så sent ute at vi ikke ville rekke butikken på Ørnes. Og etter en liten kjapp handlerunde var vi på veien igjen. 19:47 kom vi til Svartistunnellen. Etter at vi litt tidligere hadde møtt en lang rekke med biler ante vi jo at noe var i gjære og riktig. Veiarbeid i tunnellen og skilt med vent på følgebil.
Min søster som er noe nikotinavhengig gikk ut for å slå av en prat med mannen som sto der ensom i totalt mørke. Han var veldig pratsom og kunne informere om at fra denne siden gikk følgebilen kvart på og kvart over. Da det selvfølgelig heller ikke her er mobilstrekning, ble de 29 minuttene vi sto og ventet på følgebil, slått ihjel med å diskutere hva som var det værste denne mannen kunne bli angrepet av i mørket her. Elg, bjørn eller en kilvikværing. Etter mye diskusjon landet vi på elgen.
Følgebilen som skulle kjøre foran gjennom svartistunnellen (nevnte jeg at dette var nordeuropas lengste tunnel da den ble bygget), kjørte i sneglefart i ca 400 meter. Da kom vi til en enslig kar med ei hakke som sto og slo i veggen. Etter at vi hadde passert denne mannen tråkket følgebilen virkelig på gassen og resten av det som engang var nordeuropas lengste ble tilbakelagt i hele 70 km i timen!
På andre siden regnet vi med at nok var nok og at veien lå strak og uten hindringer foran oss til vi var hjemme. Ned i bakken, der det er et T-kryss, hvor man kan kjøre av til Glomfjord var veien usedvanlig dårlig merket med omkjøring Glomfjord... Helt uten refleks og lyssetting førte dette til en "knapt to hjul i svingen" sving.
Men da var det nok for min kjære. Nå hadde han holdt ut amatørmessig fergeføring, han hadde tapt kampen om CD-spilleren da vi var to mot en som ville høre "Norsk på norsk, norske country slagere" og lidd seg gjennom allsang til "mitt liv er Country music" med Ottar Big Hand fra 1976. Han hadde sittet utenfor Ica og ventet med en hylende Yme mens damene var inne og handlet bare en "liten snartur". Han hadde overlevd uten mobildekning på gud vet nå hvor mange stopp og han hadde til og med vært i godt humør hele veien. Men omkjøring om Glomfjord! Er det rart begeret ble fullt?
"Helvete, satan, fitte, faen innerst inn i mørkeste...." Her velger jeg å stoppe sitatet. De to eldste barna var som sagt i Kvina og Yme sov slik at ingen alvorlig skade skjedde. Gullkornene strømmet ut. "Hva blir det neste, at vi må via Beiarn?? En mann med ei hakke i svartistunnellen, da står det vel to menn med ei hakke hver i Glomfjordtunellen siden de må stenge veien totalt. Hvis jeg noen gang møter veisjefen i nordland..." Igjen velger jeg å stoppe siteringen
Jeg har egentlig aldri vært i Glomfjord men har hørt at de har ei rundkjøring. Den er det et bilde av her...
Så jeg håper at dere har forståelse for at det ikke ble noe blogginnlegg i går kveld. Såret var ennå for ferskt...
Siden noen i familien jobber så måtte jeg og Henning reise hjem fra Kvina i går. Jentene ble igjen hos mormor og hadde knapt tid til å si hadet da vi dro.
Veien hjem er en naturskjønn reise via riksvei 17, også kaldt kystriksveien. Det heter den nok fordi den går langs kysten og på denne veien er det plassert flere fergesamband. Mellom Kvina og Inndyr er det to. Nå lå fjorden speilblank og viste seg fra sin beste side så dette burde ikke by på problemer.
Vanligvis trafikkeres første fergesamband av en grei ferge der man sitter høyt til værs i salongen og har panoramautsikt til begge sider. Denne ferga har det tydeligvis veldig fælt akkurat nå for det er satt inn vikar. Vikaren heter Skutvik. Skutvk er en trofast gammel traver. Den har rullet over vestfjorden mellom, ja nettopp, Skutvik og Svolvær siden før både jeg og Henning var født. Videre har den tydeligvis vært i Troms en tur da alle plakater ombord nå forteller om fantastiske Senja.
Når man kjører ombord i Skutvik må man inn gjennom et rimelig trangt inngangsparti. Når man kjører inn kan man ikke la være å tenke på sitatet "la alt håp fare I som treder inn her". Det er som å bli slukt inn i et mørkt hull der det er lite eller ingen sjanse til å slippe ut. Jeg kan tenke meg at enkelte av trailerne som trafikkerer strekningen rett og slett kan bli sittende fast i dette hullet og henge der med rumpa utenfor på overfarten...
Skutvik har to salonger. Den vi fant på torsdag var under bildekk, den var rosa, den var kvelende varm og den satte meg brått tilbake til 1982 og barndom med kroneautomat. I denne salongen var det en kiosk. Dama der kunne fortelle meg at Skutvik skulle gå her iallfall ut måneden. "Stakkars stakkars deg!" utbrøt jeg spontant og medfølende. Dama så på meg med vått blikk og sa "så fint at noen faktisk synes synd på meg" Det var tydelig at hun hadde lengtet etter dette øyeblikket med medmenneskelighet i den grusomme hverdagen hun nå befant seg i. Videre sa min søster at "dere har det i hvert fall godt og varmt her" hvorpå dama bak kiosken utbrøt "da kan du prøve å være i det helvete jeg har bak her!!" Vi trakk oss raskt opp i den andre salongen vi fant i går. Den på toppen av ferga, den med vindu, den ikke fullt SÅ kvelende varme og den med utgang til luftedekk.
Skutvik har ikke så fancy styremekanismer som de nye fergene. Det gjør at det kan være litt vanskelig å legge til kai. Etter at vi i 25 minutter hadde forsøkt å komme til kai i Sørfjorden (et mellomstopp 10 minutter etter Kilboghavn) sto det ganske mange mennesker i vinduene i salongen på øvre dekk. Nevnte jeg at fjorden lå blank og stile. Panikken begynte så smått å bre seg i salongen. Kommentarer som "er det noen som vet om det er trygt å reise med denne ferga", "kanskje vi aldri kommer oss ut", "mulig vi må i livbåtene for å komme oss i land" haglet. Enkelte som hadde slått seg til ro med at dette kom til å bli en lang, lang tur benyttet anledningen til å karre til seg mat når ingen passet på...
Etter 45 minutter var vi endelig på tur mot Jektvik. Dette er en fergetur som normalt sett tar mellom 50 minutter og en time totalt. Å gå fremver er noe ferga skutvik kan så den tok igjen litt av det tapte, det skal den ha. Det var dog med skepsis vi gikk ned i bilen. Sittende der med øynene rettet mot den nå åpne porten ser vi at ferga begynner å snurre rundt sin egen akse og skal rygge inn til kai... Etter i allfall en og en halv runde ser vi fergekaia dra forbi. Så snurret vi litt tilbake og fergekaia dro forbi igjen. Man ble jo etterhvert litt ivrig og tok seg selv i å rope stooooppp neste gang kaia kom i synsfeltet. Om det var det som hjalp vites ikke men den kom seg nå inntil.
Mellom Jektvik og Ågskardet er det 25 minutters kjøring, det vel og merke etter fartsgrensen. Vanligvis så har man akkurat passelig tid til ferga der går når man kommer med den ferga vi kom med. Nå var vi jo en smule forsinket kan man si så køen forflyttet seg noe raskt over halvøya. Så vi ankom Ågskardet, ja dere har nok gjettet det, akkurat for sent.
Det var jo en hel time til ferga skulle gå, så man måtte jo finne på noe. Med bilen lastet av smarttelefoner, Ipads og Ipods burde jo dette være greit, men kan noen fortelle meg om det er en bevisst strategi fra teleselskapene å konsekvent ikke ha dekning på et eneste fergeleie i dette landet?? Kilboghavn nei, Jektvik nei, Ågskardet nei, Halsa nei! Kan jo være greit å gi beskjed når man står der fergeløs, kunne jo være noen på andre siden som ventet med varm middag eller noe slikt...
Ferga kom endelig over, og på andre siden fikk min søster skreket seg til en stopp på Ica. Overbevisende argument var at vi nå var så sent ute at vi ikke ville rekke butikken på Ørnes. Og etter en liten kjapp handlerunde var vi på veien igjen. 19:47 kom vi til Svartistunnellen. Etter at vi litt tidligere hadde møtt en lang rekke med biler ante vi jo at noe var i gjære og riktig. Veiarbeid i tunnellen og skilt med vent på følgebil.
Min søster som er noe nikotinavhengig gikk ut for å slå av en prat med mannen som sto der ensom i totalt mørke. Han var veldig pratsom og kunne informere om at fra denne siden gikk følgebilen kvart på og kvart over. Da det selvfølgelig heller ikke her er mobilstrekning, ble de 29 minuttene vi sto og ventet på følgebil, slått ihjel med å diskutere hva som var det værste denne mannen kunne bli angrepet av i mørket her. Elg, bjørn eller en kilvikværing. Etter mye diskusjon landet vi på elgen.
Følgebilen som skulle kjøre foran gjennom svartistunnellen (nevnte jeg at dette var nordeuropas lengste tunnel da den ble bygget), kjørte i sneglefart i ca 400 meter. Da kom vi til en enslig kar med ei hakke som sto og slo i veggen. Etter at vi hadde passert denne mannen tråkket følgebilen virkelig på gassen og resten av det som engang var nordeuropas lengste ble tilbakelagt i hele 70 km i timen!
På andre siden regnet vi med at nok var nok og at veien lå strak og uten hindringer foran oss til vi var hjemme. Ned i bakken, der det er et T-kryss, hvor man kan kjøre av til Glomfjord var veien usedvanlig dårlig merket med omkjøring Glomfjord... Helt uten refleks og lyssetting førte dette til en "knapt to hjul i svingen" sving.
Men da var det nok for min kjære. Nå hadde han holdt ut amatørmessig fergeføring, han hadde tapt kampen om CD-spilleren da vi var to mot en som ville høre "Norsk på norsk, norske country slagere" og lidd seg gjennom allsang til "mitt liv er Country music" med Ottar Big Hand fra 1976. Han hadde sittet utenfor Ica og ventet med en hylende Yme mens damene var inne og handlet bare en "liten snartur". Han hadde overlevd uten mobildekning på gud vet nå hvor mange stopp og han hadde til og med vært i godt humør hele veien. Men omkjøring om Glomfjord! Er det rart begeret ble fullt?
"Helvete, satan, fitte, faen innerst inn i mørkeste...." Her velger jeg å stoppe sitatet. De to eldste barna var som sagt i Kvina og Yme sov slik at ingen alvorlig skade skjedde. Gullkornene strømmet ut. "Hva blir det neste, at vi må via Beiarn?? En mann med ei hakke i svartistunnellen, da står det vel to menn med ei hakke hver i Glomfjordtunellen siden de må stenge veien totalt. Hvis jeg noen gang møter veisjefen i nordland..." Igjen velger jeg å stoppe siteringen
Jeg har egentlig aldri vært i Glomfjord men har hørt at de har ei rundkjøring. Den er det et bilde av her...
Så jeg håper at dere har forståelse for at det ikke ble noe blogginnlegg i går kveld. Såret var ennå for ferskt...
onsdag 10. oktober 2012
So ro lille MANN......
Hei.
Familien Didriksen har ankommet mormor etter en stort sett grei ferd nedover riksvei 17. Yme sov det meste av veien, Eir kastet opp kun en gang, Isa var fornøyd med Eir sitt filmvalg, ja i det hele tatt kan man ikke be om mer. Så det var ikke så rart at flaksen var brukt opp da vi kom til fergeleiet i Jektvik og fergen som skal ta oss over til Kilboghavn viser seg å være en museumsgjenstand med navn Skutvik. Denne ferga gikk over Vestfjorden da min kjære var 1 år og har siden stampet over diverse fjorder. Nesten så man ble nostalgisk når man kom ned og så at setene var de samme som for 30 år siden. Kroneautomaten derimot var fjernet og det gjorde meg trist for den kunne vært det ene som veide opp for en kvelende varme, lett diesellukt og absolutt ingen glugger å titte ut av. Trenger jeg å si at sjøsyken var farlig nær??
Vel, det var ikke det jeg tenkte å filosofere over i dag. Jeg vil bare si at resten av innlegget er skrevet på fullstendig generelt grunnlag, det har ingen rot i virkelighet eller personer jeg kanskje kjenner. Det er heller ingen bilder i dagens innlegg. Det skyldes tildels at jeg sitter i Kvina og skriver på Ipad og tildels at jeg ønsker å være gift også i fortsettelsen...
Det jeg tenkte å dele litt tanker rundt var menn og soving. En god soldat sover når han kan og det er en regel mange menn har fått med seg i forsvaret. Men det undrer meg hvordan de får det til. Hvor mange har ikke vært på barselbesøk og spurt hvordan den lille er på natta. Som en engel, sover hele natta, svarer han. Helt jævlig, våkner i allefall syv ganger, svarer hun. Han stakkar blir helt forvirret, når er ungen våken? Han har iallefall ikke hørt noe.. Det finnes nok enkelte kvinner som enkelte netter, igjen helt generelt, kunne tenkt seg en passelig stor murstein å kaste mot dobbeltsenga når man sitter og ammer for sjette gang den natta og hører på en snorking og andre sovelyder. Heldigvis for mange menn er Leca veldig vanskelig å kaste, men vannflasker, mobiler og kosebamser kan også ha effekt. Man kunne jo tenke seg å gjøre et lite eksperiment. Når knerten på 8 mnd våkner, la ham skrike til mannen glipper med øynene, eller i det minste snur seg... Et slik eksperiment ville aldri blitt godkjent av etisk komite da det er for inhumant for knerten som da vil tro han er fullstendig forlatt, men det kunne vært interessant...
En annen ting som jeg tror er genetisk knyttet til Y-kromosomet er middagshvil. For de som ikke er kjent med begrepet er det altså en magnetisk kraft som sprer seg i huset rett etter middag og som drar menn mot sofa, lenestoler eller gulv. Dette totalt uavhengig av at et middagsbord fullt av oppvask står i veien. Også totalt uavhengig av om en, to eller tre unger kravler over og rundt, sloss vilt, hyler som stukne griser eller har tv på maxvolum. Mange kvinner kan jo ta dette til seg som et komliment der mannen helt klart viser at han stoler fullt og helt på at kvinnen har kontroll, øyne i nakken og evne til multitasking (rydde, vaske opp, passe unger, etc, etc,). Men det kan også være situasjoner der kvinnen kommer inn i stua og spør, hvor er ungen? Da kan det jo være at man bør lete ca 15 meter utenfor en åpen verandadør etter 1 åringen som for hele verden viser hvor fort hun kan krabbe.
Lesing ved leggetid er koselig. I allefall så lenge ungene er for små til å gjøre alvorlig skade med albuene sine. For menn er ikke historien om kaninen som skulle hoppe, eller tryllefeen med regnbuefargene eller om tassen har gjemt seg der eller der særlig spennende. Det er da albuene kommer inn, et farlig og fryktet våpen mot stadig fallende øyelokk. Man en milt har sprukket på dette viset når far i huset ikke har fått med seg at ungen faktisk har vokst endel og nå kan legge tyngde bak slaget.
Så har man de motsatte situasjoner. Som når kvinnen og mannen er ute på lang, lang biltur. Kvinnen kan her sove, gjerne fra saltfjellet og godt ned i østerdalen uten problemer. Så vil man jo være snill og la mannen få en velfortjent hvil og sitte i passasjersetet i allefall i 5 av 130 mil. Men tror du menn benytter sjansen til å lene hodet bak og la øyelokkene gli igjen? Ikke sjans i havet. Den totale tillit som ble vist under før beskrevne middagshvil er som blåst på sjøen...
Kvinnen har også sjeldent eller aldri fått med seg siste tredjedel av en film. Omtåket våkner hun under vignetten og lurer på hvem morderen var.
Men et sted må grensen gå. Som når man er lukket inn i en hermetisk blikkboks av en ferge. En unge tro han kan gå når han i realiteten knapt kan sitte, en unge prøver å vise deg hvordan man spiller Bejeweld og en unge veksler mellom å drikke kakao og spise godteri. Nå man da kan flate ut på en rosa benk fra 70-tallet, ja da fortjener man at det blir postet et bittelite bilde på Instagram med teksten "Noen har det bedre på fergetur enn andre!"
Familien Didriksen har ankommet mormor etter en stort sett grei ferd nedover riksvei 17. Yme sov det meste av veien, Eir kastet opp kun en gang, Isa var fornøyd med Eir sitt filmvalg, ja i det hele tatt kan man ikke be om mer. Så det var ikke så rart at flaksen var brukt opp da vi kom til fergeleiet i Jektvik og fergen som skal ta oss over til Kilboghavn viser seg å være en museumsgjenstand med navn Skutvik. Denne ferga gikk over Vestfjorden da min kjære var 1 år og har siden stampet over diverse fjorder. Nesten så man ble nostalgisk når man kom ned og så at setene var de samme som for 30 år siden. Kroneautomaten derimot var fjernet og det gjorde meg trist for den kunne vært det ene som veide opp for en kvelende varme, lett diesellukt og absolutt ingen glugger å titte ut av. Trenger jeg å si at sjøsyken var farlig nær??
Vel, det var ikke det jeg tenkte å filosofere over i dag. Jeg vil bare si at resten av innlegget er skrevet på fullstendig generelt grunnlag, det har ingen rot i virkelighet eller personer jeg kanskje kjenner. Det er heller ingen bilder i dagens innlegg. Det skyldes tildels at jeg sitter i Kvina og skriver på Ipad og tildels at jeg ønsker å være gift også i fortsettelsen...
Det jeg tenkte å dele litt tanker rundt var menn og soving. En god soldat sover når han kan og det er en regel mange menn har fått med seg i forsvaret. Men det undrer meg hvordan de får det til. Hvor mange har ikke vært på barselbesøk og spurt hvordan den lille er på natta. Som en engel, sover hele natta, svarer han. Helt jævlig, våkner i allefall syv ganger, svarer hun. Han stakkar blir helt forvirret, når er ungen våken? Han har iallefall ikke hørt noe.. Det finnes nok enkelte kvinner som enkelte netter, igjen helt generelt, kunne tenkt seg en passelig stor murstein å kaste mot dobbeltsenga når man sitter og ammer for sjette gang den natta og hører på en snorking og andre sovelyder. Heldigvis for mange menn er Leca veldig vanskelig å kaste, men vannflasker, mobiler og kosebamser kan også ha effekt. Man kunne jo tenke seg å gjøre et lite eksperiment. Når knerten på 8 mnd våkner, la ham skrike til mannen glipper med øynene, eller i det minste snur seg... Et slik eksperiment ville aldri blitt godkjent av etisk komite da det er for inhumant for knerten som da vil tro han er fullstendig forlatt, men det kunne vært interessant...
En annen ting som jeg tror er genetisk knyttet til Y-kromosomet er middagshvil. For de som ikke er kjent med begrepet er det altså en magnetisk kraft som sprer seg i huset rett etter middag og som drar menn mot sofa, lenestoler eller gulv. Dette totalt uavhengig av at et middagsbord fullt av oppvask står i veien. Også totalt uavhengig av om en, to eller tre unger kravler over og rundt, sloss vilt, hyler som stukne griser eller har tv på maxvolum. Mange kvinner kan jo ta dette til seg som et komliment der mannen helt klart viser at han stoler fullt og helt på at kvinnen har kontroll, øyne i nakken og evne til multitasking (rydde, vaske opp, passe unger, etc, etc,). Men det kan også være situasjoner der kvinnen kommer inn i stua og spør, hvor er ungen? Da kan det jo være at man bør lete ca 15 meter utenfor en åpen verandadør etter 1 åringen som for hele verden viser hvor fort hun kan krabbe.
Lesing ved leggetid er koselig. I allefall så lenge ungene er for små til å gjøre alvorlig skade med albuene sine. For menn er ikke historien om kaninen som skulle hoppe, eller tryllefeen med regnbuefargene eller om tassen har gjemt seg der eller der særlig spennende. Det er da albuene kommer inn, et farlig og fryktet våpen mot stadig fallende øyelokk. Man en milt har sprukket på dette viset når far i huset ikke har fått med seg at ungen faktisk har vokst endel og nå kan legge tyngde bak slaget.
Så har man de motsatte situasjoner. Som når kvinnen og mannen er ute på lang, lang biltur. Kvinnen kan her sove, gjerne fra saltfjellet og godt ned i østerdalen uten problemer. Så vil man jo være snill og la mannen få en velfortjent hvil og sitte i passasjersetet i allefall i 5 av 130 mil. Men tror du menn benytter sjansen til å lene hodet bak og la øyelokkene gli igjen? Ikke sjans i havet. Den totale tillit som ble vist under før beskrevne middagshvil er som blåst på sjøen...
Kvinnen har også sjeldent eller aldri fått med seg siste tredjedel av en film. Omtåket våkner hun under vignetten og lurer på hvem morderen var.
Men et sted må grensen gå. Som når man er lukket inn i en hermetisk blikkboks av en ferge. En unge tro han kan gå når han i realiteten knapt kan sitte, en unge prøver å vise deg hvordan man spiller Bejeweld og en unge veksler mellom å drikke kakao og spise godteri. Nå man da kan flate ut på en rosa benk fra 70-tallet, ja da fortjener man at det blir postet et bittelite bilde på Instagram med teksten "Noen har det bedre på fergetur enn andre!"
torsdag 4. oktober 2012
Bodøtur.
Hei.
I går var hele familien med unger og alt i Bodø på handletur. På mandag virket det som en god ide....
Dagen begynte ti på sju med at vi hørte Isa satt i trappa ned til stua og ropte: "HAAAAALLLLLOOOOOO, e dæ nåkka folk her????" Da dette ble gjentatt ca 20 ganger svant håpet om at hun ville forstå at vi fortsatt lå i senga og jeg karret meg opp. En tårevåt Isa kunne fortelle at "det er MYE bedre å stå opp når mormor er her!!!!" Ikke greit å være tre år og bli bortskjemt av en mormor som står opp 06:00 for å leke hele helga også bare drar hjem igjen!! Dårlig samvittighet er herved oversendt.
Etter en noe lang morgen med lørdagsfrokost på en onsdag var familien klar til avgang sånn litt over halv ni. Dagen kinofremvisning i baksetet var "Barbie- et juleeventyr" og jeg ankom Bodø med en uforklarlig lyst til å handle julegaver og julepynt. Mulig det skyldtes intens synging av julesanger i baksetet mens jeg sov godt fremme...
Første stopp var JULA. Dette fantastiske sted der de har alt man trenger, iallfall om man er mann og litt over middels interessert i ting og tang av verktøyslag. En aldri så liten sirkelsag var det primære målet og med på lasset ble også en flomlyskaster som skal hjelpe meg til å ikke gå meg bort på vei fra bilen og inn i huset i vinter. For ikke å snakke om et fantastisk flott dusjhode med ledlys, temperaturmåler og fem forskjellige innstillinger på strålen.
Jula har også litt av hvert å by på for barna. Prøvekjøring av elektrisk firehjuling er obligatorisk. Kjøring av vogn for minstemann. Masser av flotte hansker man kan kjøpe og utrolige "prøveskap" der man kan prøve arbeidsklær! Etter at ungene som premie for å ha oppført seg sånn noenlunde i butikken fikk godteri i kassa lekte de kafe i utsatte hagemøbler i vindusutstillingen. I og med at det ikke bare pappa som skal få handle endte vi opp med noen utrolig grusomme hansker og noen flotte luer.
Turen gikk videre til Jysk og min plan om nøytrale matchende baderomsmatter i hele huset strandet da Isa ville ha den rosa sommerfuglformede mens Eir skulle ha en rund, skikkelig grønn, skikkelig frynsete en. Ungenes badegulv på ca 0,75 kvadrat har derfor nå en forvokst sommerfugl som koser seg i en forvokst gressplen..
Planen om å suse videre til Biltema ble effektivt stoppet av Yme som helt klart forklarte alle som ville høre på at nå var det tid for mat! Dermed ble Biltema erstattet med Big Bite på City Nord. Big Bite er et fint sted. Der får man akkurat det man vil ha. For Isas del en baguett med ost, skinke og "ikke noe ekkelt" på. Eir litt mer avansert med skinke, salami, agurk, paprika, sorte oliven og en dæsj salt og pepper. Yme koste seg med en halv loff og det hele foregikk i fred og fordragelighet. Det så ut som en slagmark under bordet da vi var ferdige, men betjeningen ilte til med vaskeskaft nesten før vi hadde reist oss.
Av og til er det lurt å dele seg opp på handletur. Guttene tok seg derfor en rundt på Coop Byggevare mens vi jentene skulle se på vintersko på Coop Obs hypermarked. En liten omvei innom hyllene med barnefilmer må man jo ha. Ungene hadde vinnende argumenter for at Barbie - tommelise nå var så hakkete at vi bare måtte kjøpe en ny. Så ble det en liten omvei bort i hylla med aktivitetsbøker for å se om det har blitt produsert noen som vi ikke har. Isa hevdet hardnakket det, men jeg har mine tvil og mener at hun klistret akkurat de samme klistremerkene inn i akkurat den samme boka forrige uke. Eir på sin side er litt sur for at alle aktivitetsbøker for tiden minner veldig om skolebøkene hennes, noe som helt tar bort det morsomme med aktivitetsbøker. Men en liten stopp ved lekehyllene ankom vi skohylla akkurat tre sekunder før Henning kom rundt hjørnet og lurte på om vi skulle bruke hele dagen på å se på sko. Resultatet ble at Eir fikk noen fantastisk stilige, totalt upraktiske, umulige å få på vinterstøvletter, mens Isa fikk samme cherrox som alltid, bare to nummer større enn i fjor.
Med nyinnkjøpt Dinosaurtoget på DVD ble jentene plassert bak i bilen med mer godteri mens jeg, Henning og Yme tilbrakte kvalitetstid inne på Biltema. Der sto vi lenge og så på noen papprør som man tydeligvis kan støpe fundamenter i, vi veide for og imot om vi skulle ha store eller små stolpesko og endte opp med 20 av hver og så fant vi flere typer låsemutre i opptil mange størrelser. Akkurat når Dinosaurtoget rullet inn på endestasjonen var vi tilbake på City Nord.
Obs hypermarked har ekspresshandling for de som ikke vi lstå i kø. Da har man med en "biper" som skanner strekkodene på varene og så legger man dem rett i posen. Fantastisk tidsfordriv på handletur for en femåring. At man holder på å blinde folk som går forbi, biper X antall varer som ikke skulle vært bipt og er i andre enden av butikken når foreldrene gjerne skulle ha bipet noe er små detaljer som man ikke kan ta hensyn til.
Yme begynte nå å gi utrykk for at loffen han fikk til lunch ikke hadde så stor effekt lengre og Eir var veldig enig. Og hjelpen var nærmere enn vi trodde for der sto en dame i stripete forkle og delte ut smaksprøver på Jegergryte- gryta tusener har savnet og som nå er tilbake hyllene! Utrolig praktisk. Yme fikk middag og ble straks blidere. Eir mente etter tre begre (dama gikk, så da var det fritt frem) at Jegergryte er Guds gave til menneskene. Den var faktisk så god at ertene som var oppi der ikke hadde dårlig ettersmak engang. Så i dag er det Jegergryte til middag i Casa Didriksen...
Dagen ble avsluttet der vi alltid avslutter koselige handledager i byen, på Aha gatekjøkken på mørkved.
Jeg vil påstå at dette stedet er en bortgjemt perle. Her har de sushi som på ingen måte er avansert, men veldig god, de har kinamat og de har pasta med pølse! Det er hyggelig betjening som alltid er blid selv om vi kommer brasende og setter stedet på hode. Man får kjøpe 1 1/5 l brus til spottpris og ungene får lov å synge MGPjr sanger høyt uten at noen hever et øyelokk. Det er ikke så mange som sitter og spiser der, de fleste kjøper takeaway, så vi har stort sett stedet for oss selv. Med tre bråkete unger er det verdt sin vekt i gull og gjør at vi faktisk kan slappe av når vi spiser. Og om jeg ikke sa det så har de kjempegod mat!
De tar ikke kort, men det er en minibank like om hjørnet. Jeg anbefaler stedet til alle med barn!
Drøye tolv timer etter start var vi hjemme igjen og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
I går var hele familien med unger og alt i Bodø på handletur. På mandag virket det som en god ide....
Dagen begynte ti på sju med at vi hørte Isa satt i trappa ned til stua og ropte: "HAAAAALLLLLOOOOOO, e dæ nåkka folk her????" Da dette ble gjentatt ca 20 ganger svant håpet om at hun ville forstå at vi fortsatt lå i senga og jeg karret meg opp. En tårevåt Isa kunne fortelle at "det er MYE bedre å stå opp når mormor er her!!!!" Ikke greit å være tre år og bli bortskjemt av en mormor som står opp 06:00 for å leke hele helga også bare drar hjem igjen!! Dårlig samvittighet er herved oversendt.
Etter en noe lang morgen med lørdagsfrokost på en onsdag var familien klar til avgang sånn litt over halv ni. Dagen kinofremvisning i baksetet var "Barbie- et juleeventyr" og jeg ankom Bodø med en uforklarlig lyst til å handle julegaver og julepynt. Mulig det skyldtes intens synging av julesanger i baksetet mens jeg sov godt fremme...
Første stopp var JULA. Dette fantastiske sted der de har alt man trenger, iallfall om man er mann og litt over middels interessert i ting og tang av verktøyslag. En aldri så liten sirkelsag var det primære målet og med på lasset ble også en flomlyskaster som skal hjelpe meg til å ikke gå meg bort på vei fra bilen og inn i huset i vinter. For ikke å snakke om et fantastisk flott dusjhode med ledlys, temperaturmåler og fem forskjellige innstillinger på strålen.
Jula har også litt av hvert å by på for barna. Prøvekjøring av elektrisk firehjuling er obligatorisk. Kjøring av vogn for minstemann. Masser av flotte hansker man kan kjøpe og utrolige "prøveskap" der man kan prøve arbeidsklær! Etter at ungene som premie for å ha oppført seg sånn noenlunde i butikken fikk godteri i kassa lekte de kafe i utsatte hagemøbler i vindusutstillingen. I og med at det ikke bare pappa som skal få handle endte vi opp med noen utrolig grusomme hansker og noen flotte luer.
Turen gikk videre til Jysk og min plan om nøytrale matchende baderomsmatter i hele huset strandet da Isa ville ha den rosa sommerfuglformede mens Eir skulle ha en rund, skikkelig grønn, skikkelig frynsete en. Ungenes badegulv på ca 0,75 kvadrat har derfor nå en forvokst sommerfugl som koser seg i en forvokst gressplen..
Planen om å suse videre til Biltema ble effektivt stoppet av Yme som helt klart forklarte alle som ville høre på at nå var det tid for mat! Dermed ble Biltema erstattet med Big Bite på City Nord. Big Bite er et fint sted. Der får man akkurat det man vil ha. For Isas del en baguett med ost, skinke og "ikke noe ekkelt" på. Eir litt mer avansert med skinke, salami, agurk, paprika, sorte oliven og en dæsj salt og pepper. Yme koste seg med en halv loff og det hele foregikk i fred og fordragelighet. Det så ut som en slagmark under bordet da vi var ferdige, men betjeningen ilte til med vaskeskaft nesten før vi hadde reist oss.
Av og til er det lurt å dele seg opp på handletur. Guttene tok seg derfor en rundt på Coop Byggevare mens vi jentene skulle se på vintersko på Coop Obs hypermarked. En liten omvei innom hyllene med barnefilmer må man jo ha. Ungene hadde vinnende argumenter for at Barbie - tommelise nå var så hakkete at vi bare måtte kjøpe en ny. Så ble det en liten omvei bort i hylla med aktivitetsbøker for å se om det har blitt produsert noen som vi ikke har. Isa hevdet hardnakket det, men jeg har mine tvil og mener at hun klistret akkurat de samme klistremerkene inn i akkurat den samme boka forrige uke. Eir på sin side er litt sur for at alle aktivitetsbøker for tiden minner veldig om skolebøkene hennes, noe som helt tar bort det morsomme med aktivitetsbøker. Men en liten stopp ved lekehyllene ankom vi skohylla akkurat tre sekunder før Henning kom rundt hjørnet og lurte på om vi skulle bruke hele dagen på å se på sko. Resultatet ble at Eir fikk noen fantastisk stilige, totalt upraktiske, umulige å få på vinterstøvletter, mens Isa fikk samme cherrox som alltid, bare to nummer større enn i fjor.
Med nyinnkjøpt Dinosaurtoget på DVD ble jentene plassert bak i bilen med mer godteri mens jeg, Henning og Yme tilbrakte kvalitetstid inne på Biltema. Der sto vi lenge og så på noen papprør som man tydeligvis kan støpe fundamenter i, vi veide for og imot om vi skulle ha store eller små stolpesko og endte opp med 20 av hver og så fant vi flere typer låsemutre i opptil mange størrelser. Akkurat når Dinosaurtoget rullet inn på endestasjonen var vi tilbake på City Nord.
Obs hypermarked har ekspresshandling for de som ikke vi lstå i kø. Da har man med en "biper" som skanner strekkodene på varene og så legger man dem rett i posen. Fantastisk tidsfordriv på handletur for en femåring. At man holder på å blinde folk som går forbi, biper X antall varer som ikke skulle vært bipt og er i andre enden av butikken når foreldrene gjerne skulle ha bipet noe er små detaljer som man ikke kan ta hensyn til.
Yme begynte nå å gi utrykk for at loffen han fikk til lunch ikke hadde så stor effekt lengre og Eir var veldig enig. Og hjelpen var nærmere enn vi trodde for der sto en dame i stripete forkle og delte ut smaksprøver på Jegergryte- gryta tusener har savnet og som nå er tilbake hyllene! Utrolig praktisk. Yme fikk middag og ble straks blidere. Eir mente etter tre begre (dama gikk, så da var det fritt frem) at Jegergryte er Guds gave til menneskene. Den var faktisk så god at ertene som var oppi der ikke hadde dårlig ettersmak engang. Så i dag er det Jegergryte til middag i Casa Didriksen...
Dagen ble avsluttet der vi alltid avslutter koselige handledager i byen, på Aha gatekjøkken på mørkved.
Jeg vil påstå at dette stedet er en bortgjemt perle. Her har de sushi som på ingen måte er avansert, men veldig god, de har kinamat og de har pasta med pølse! Det er hyggelig betjening som alltid er blid selv om vi kommer brasende og setter stedet på hode. Man får kjøpe 1 1/5 l brus til spottpris og ungene får lov å synge MGPjr sanger høyt uten at noen hever et øyelokk. Det er ikke så mange som sitter og spiser der, de fleste kjøper takeaway, så vi har stort sett stedet for oss selv. Med tre bråkete unger er det verdt sin vekt i gull og gjør at vi faktisk kan slappe av når vi spiser. Og om jeg ikke sa det så har de kjempegod mat!
De tar ikke kort, men det er en minibank like om hjørnet. Jeg anbefaler stedet til alle med barn!
Drøye tolv timer etter start var vi hjemme igjen og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
onsdag 26. september 2012
Den lange veien hjem.
Hei.
Som noen kanskje fikk med seg tilbrakte jeg ukas to første dager i hovedstaden. I går skulle jeg reise hjem.
Flyet mitt skulle gå 21:30, men jeg ankom Gardermoen allerede klokka tre og fikk sjekket inn bagasje da. Så ble fire timer tilbrakt på allmennlegeforeningens ekstraordinære landsrådsmøte. Mange store ord om fastlegeforskrift og livet etter denne. Jeg var mest opptatt av å jevnlig sjekke VG og hjemmesiden til OSL. Fuelsystemet på gardermoen var nemlig nede for telling og det var kaos og utsikter til store forsinkelser utover kvelden.
Klokka åtte ankom jeg avgangshallen med bange anelser. Men der sto jo alle menneskene i kø foran skranken til SAS og Norwegian, så i sikkerhetskontrollen var det så godt som tomt. Etter å ha finkjemmet sekken for gjenglemt barnemat, sendt Hennings bygave alene i en liten plastpose og selv kommet meg gjennom uten pip og hyl, tuslet jeg sakte mot gate 43 der flyet til Bodø skulle gå fra. Der var det heller ikke spesielt mange mennesker. Jeg oppdaget så at dette skyldtes at norwegian hadde flyttet gate til nummer 14B. 14 B ligger langt borte fra gate 43 så det var bare å begynne å gå. 14 B ligger en etasje under alle andre gater. Den ligger i et bittelite rom sammen med 14C og 14D. Skjermene over gatene var ikke helt enige med personellet så mens jeg ventet på at flyet skulle boardes var vi innom både Trondheim, Kristiansand og Ørlandet. Godt igang med boarding kom den obligaoriske drita fulle nordlendingen som skulle hjem fra syden. Han hadde selvfølgelig ikke billetten i handa. Et lite tegn på hvordan ettermiddagen hadde vært for bakkepersonellet var da dama i gaten sa til drita full nordlending: "enten blir du edru NÅ!!! og finner billetten din, eller så går du et sted der jeg slipper å ha befatning med deg." Drita full, høyrøstet nordlending ble overraskende fort edru...
Etter en liten busstur til........ gate 43, der vi gikk opp en trapp og ombord i flyet via "snabelen", satt vi alle sammentrykket i et norwegianfly. Over høytaleren opplyses det om ytterligere 20 minutter forsinkelse grunnet at de har for MYE fuel slik at de må tappe av litt.
Resten av turen erindres ikke da jeg sover mellom to ukjente menn. Vel fremme i Bodø finner jeg bilen etter litt leting på parkeringsplassen. Heldigvis var det mørkt slik at jeg så hvor det blinket da jeg trykket på nøkkelen.. Så gjenstod bare kjøreturen hjem, der P1 sender Nattønsket.
Nattønsket har ikke endret seg i særlig grad siden jeg var 13. Ei heller sangene. Først var den Bye, bye, bye baby. Det er jo en gammel kjenning som man kan synge med på. Så, da jeg ca var på Tverrlandet kom 500 miles. Akkurat da føltes en kjøretur fra Bodø til Inndyr sånn omtrent som 500 mil så det passet jo bra. Så kom Vinsjan på kaia. Den fikk meg til å tenke på at det bare er ca åtte år til Eir kan finne på å gjøre alt jeg har gjort til den sangen... Lett panisk lurer jeg på hvordan mamma i min oppvekst kunne la meg få så frie tøyler som jeg fikk. Hadde hun peiling på hva vi drev med i det hele tatt?? Lot meg dra på hyttetur, båttur, rødøydager, plattingdanser og gud vet hva, alt i etter min vurdering i dag, svært dårlig selskap... Vurderer å innføre total isolasjon av mine døtre fra de er 10, men finner ut at det nok ikke er lovlig. Ei heller å utstyre dem med bodyguard som juler opp alle gutter som kommer nærmere enn to meter. I og med at neste sang er Wonderful tonight stiger panikken ytterligere. Den ultimate sistesang og klinesang. Minner om Nordlandspils og diverseannet som også var laget i Nordland får meg til å bestemme meg for å fortelle Eir og Isa at alkohol er gift og det DØR man av om man drikker det før man er 32 år.
Så kommer en hilsen fra Rolf. Han vil hilse til kona si Edith som han nå har vært gift med i 50 år. Han hilser med sangen The Rose, for hun er jo hans rose! AAHHHWWWWW, så søtt. Tenk om Henning hilser til meg i en alder av 80 år og kaller meg rosa si.... Ser for meg det gamle paret som sitter der med hvert sitt glass portvin, hand i hand, og lytter til nattønsket...
Så kommer en hilsen fra Even som hilser til gutten sin Andreas som sitter i en trailer på vei til Oslo med fisk! Det er tydelig at Even og Andreas er kjærester for sangen deres går sånn ca sånn her: "we stand together when the wold is storming. No mather what, my heart is in your soul" Jeg blir sittende å lure på hva de har kjempet seg gjennom av motgang og at det jo er fint at de nå har hverandre. Så gjør sangen en brå vending i både tekst og takt og ble mere: "you took my soul and now I am hollow, I will never love again." Nå lurer jeg på om Andreas stjal fisken og forlot Even, noe jeg nok aldri får vite.
Merete hilser til Jan Tore på steinkjær. Selv sitter hun på hytta og ser et stjerneskudd suse forbi og tenker på ham. Litt har jo endret seg siden jeg var tretten. Nå kan du sitte og se et stjerneskudd, sende en SMS og få ønsket på lufta to minutter etter. Ikke helt samme svong over at vi skrev postkort og ventet ca 14 dager på å få ønsket med.
Veldig mange forlatte jenter sitter tydeligvis på hytter rundt omkring på natta. Lurer på hvorfor. Også endel elgjegere sitter på sine hytter for tiden. Elgvisa, der de først skyter en sau, deretter hesten og tilslutt traktoren var jo en morsom avvekslig fra henholdvis lykkelig og ulykkelig kjærlighet. Og Knut som hilser til gjengen, som selvfølgelig sitter på hytta, mens han må jobbe hele uka. Hilser med sangen Money for nothing!
Halv to svingte jeg inn hjemme. Da kom en hilsen jeg kunne stille meg bak: "etter mange timer med kaos på gardemoen og en lang reise hjem er jeg straks hjemme kjære!" Anita hilste til Stian som satt hjemme og ventet. E6 strømmer ut av høytaleren. Man kan jo bytte ut med Riksvei 17... Jeg håper min kjære ligger i dyp søvn så han kan være våken i morgen tidlig når ungene skal opp!
Tilslutt bare en opplysning om at sjokolade, Pepsi Max, enegidrikk og energibar for å holde seg våken på kjøreturer fungerer ypperlig! Det er bare det at det begynner å virke når hodet treffer puta!
Som noen kanskje fikk med seg tilbrakte jeg ukas to første dager i hovedstaden. I går skulle jeg reise hjem.
Flyet mitt skulle gå 21:30, men jeg ankom Gardermoen allerede klokka tre og fikk sjekket inn bagasje da. Så ble fire timer tilbrakt på allmennlegeforeningens ekstraordinære landsrådsmøte. Mange store ord om fastlegeforskrift og livet etter denne. Jeg var mest opptatt av å jevnlig sjekke VG og hjemmesiden til OSL. Fuelsystemet på gardermoen var nemlig nede for telling og det var kaos og utsikter til store forsinkelser utover kvelden.
Klokka åtte ankom jeg avgangshallen med bange anelser. Men der sto jo alle menneskene i kø foran skranken til SAS og Norwegian, så i sikkerhetskontrollen var det så godt som tomt. Etter å ha finkjemmet sekken for gjenglemt barnemat, sendt Hennings bygave alene i en liten plastpose og selv kommet meg gjennom uten pip og hyl, tuslet jeg sakte mot gate 43 der flyet til Bodø skulle gå fra. Der var det heller ikke spesielt mange mennesker. Jeg oppdaget så at dette skyldtes at norwegian hadde flyttet gate til nummer 14B. 14 B ligger langt borte fra gate 43 så det var bare å begynne å gå. 14 B ligger en etasje under alle andre gater. Den ligger i et bittelite rom sammen med 14C og 14D. Skjermene over gatene var ikke helt enige med personellet så mens jeg ventet på at flyet skulle boardes var vi innom både Trondheim, Kristiansand og Ørlandet. Godt igang med boarding kom den obligaoriske drita fulle nordlendingen som skulle hjem fra syden. Han hadde selvfølgelig ikke billetten i handa. Et lite tegn på hvordan ettermiddagen hadde vært for bakkepersonellet var da dama i gaten sa til drita full nordlending: "enten blir du edru NÅ!!! og finner billetten din, eller så går du et sted der jeg slipper å ha befatning med deg." Drita full, høyrøstet nordlending ble overraskende fort edru...
Etter en liten busstur til........ gate 43, der vi gikk opp en trapp og ombord i flyet via "snabelen", satt vi alle sammentrykket i et norwegianfly. Over høytaleren opplyses det om ytterligere 20 minutter forsinkelse grunnet at de har for MYE fuel slik at de må tappe av litt.
Resten av turen erindres ikke da jeg sover mellom to ukjente menn. Vel fremme i Bodø finner jeg bilen etter litt leting på parkeringsplassen. Heldigvis var det mørkt slik at jeg så hvor det blinket da jeg trykket på nøkkelen.. Så gjenstod bare kjøreturen hjem, der P1 sender Nattønsket.
Nattønsket har ikke endret seg i særlig grad siden jeg var 13. Ei heller sangene. Først var den Bye, bye, bye baby. Det er jo en gammel kjenning som man kan synge med på. Så, da jeg ca var på Tverrlandet kom 500 miles. Akkurat da føltes en kjøretur fra Bodø til Inndyr sånn omtrent som 500 mil så det passet jo bra. Så kom Vinsjan på kaia. Den fikk meg til å tenke på at det bare er ca åtte år til Eir kan finne på å gjøre alt jeg har gjort til den sangen... Lett panisk lurer jeg på hvordan mamma i min oppvekst kunne la meg få så frie tøyler som jeg fikk. Hadde hun peiling på hva vi drev med i det hele tatt?? Lot meg dra på hyttetur, båttur, rødøydager, plattingdanser og gud vet hva, alt i etter min vurdering i dag, svært dårlig selskap... Vurderer å innføre total isolasjon av mine døtre fra de er 10, men finner ut at det nok ikke er lovlig. Ei heller å utstyre dem med bodyguard som juler opp alle gutter som kommer nærmere enn to meter. I og med at neste sang er Wonderful tonight stiger panikken ytterligere. Den ultimate sistesang og klinesang. Minner om Nordlandspils og diverseannet som også var laget i Nordland får meg til å bestemme meg for å fortelle Eir og Isa at alkohol er gift og det DØR man av om man drikker det før man er 32 år.
Så kommer en hilsen fra Rolf. Han vil hilse til kona si Edith som han nå har vært gift med i 50 år. Han hilser med sangen The Rose, for hun er jo hans rose! AAHHHWWWWW, så søtt. Tenk om Henning hilser til meg i en alder av 80 år og kaller meg rosa si.... Ser for meg det gamle paret som sitter der med hvert sitt glass portvin, hand i hand, og lytter til nattønsket...
Så kommer en hilsen fra Even som hilser til gutten sin Andreas som sitter i en trailer på vei til Oslo med fisk! Det er tydelig at Even og Andreas er kjærester for sangen deres går sånn ca sånn her: "we stand together when the wold is storming. No mather what, my heart is in your soul" Jeg blir sittende å lure på hva de har kjempet seg gjennom av motgang og at det jo er fint at de nå har hverandre. Så gjør sangen en brå vending i både tekst og takt og ble mere: "you took my soul and now I am hollow, I will never love again." Nå lurer jeg på om Andreas stjal fisken og forlot Even, noe jeg nok aldri får vite.
Merete hilser til Jan Tore på steinkjær. Selv sitter hun på hytta og ser et stjerneskudd suse forbi og tenker på ham. Litt har jo endret seg siden jeg var tretten. Nå kan du sitte og se et stjerneskudd, sende en SMS og få ønsket på lufta to minutter etter. Ikke helt samme svong over at vi skrev postkort og ventet ca 14 dager på å få ønsket med.
Veldig mange forlatte jenter sitter tydeligvis på hytter rundt omkring på natta. Lurer på hvorfor. Også endel elgjegere sitter på sine hytter for tiden. Elgvisa, der de først skyter en sau, deretter hesten og tilslutt traktoren var jo en morsom avvekslig fra henholdvis lykkelig og ulykkelig kjærlighet. Og Knut som hilser til gjengen, som selvfølgelig sitter på hytta, mens han må jobbe hele uka. Hilser med sangen Money for nothing!
Halv to svingte jeg inn hjemme. Da kom en hilsen jeg kunne stille meg bak: "etter mange timer med kaos på gardemoen og en lang reise hjem er jeg straks hjemme kjære!" Anita hilste til Stian som satt hjemme og ventet. E6 strømmer ut av høytaleren. Man kan jo bytte ut med Riksvei 17... Jeg håper min kjære ligger i dyp søvn så han kan være våken i morgen tidlig når ungene skal opp!
Tilslutt bare en opplysning om at sjokolade, Pepsi Max, enegidrikk og energibar for å holde seg våken på kjøreturer fungerer ypperlig! Det er bare det at det begynner å virke når hodet treffer puta!
tirsdag 25. september 2012
Husmorferie i Oslo.
Hei.
Akkurat nå sitter jeg på Thon hotel Opera i Oslo. Jeg nyter utsikten rett inn i en murvegg. HVis jeg lener meg ut vinduet ser jeg en gangbro og et stort graveprosjekt i et veikryss. Merkelig at man alltid får sånne hotellrom. Eneste stedet jeg alltid får utsikt er i Bodø og det er jo ikke særlig spennende..
04:30 viste klokka da jeg sto opp i går. For at min kjære mann skulle slippe å være alene med tre barn to kvelder og netter så tok jeg 07:00 flyet til Oslo. Det man jo diskutere om ikke 04:30 også er natt, men la gå..
Norwegian har fått nye gater på Gardermoen. 7 minutter sto skrevet i tape på gulvet ved gaten. Tok litt tid før jeg forsto poenget, men da jeg hadde gått ca et minutt sto det 6 minutter... Det tar altså 7 minutter å gå bort til hovedterminalen fra gaten, og da kommer man inn ganske langt ned i hovedtreminalen. Jeg vil anslå at gaten ligger ca 1 1/2 km fra bagasjebåndet. Stakkars alle de gamle pensjonistene på flyet som skulle på kontroll på riksen...
Vel plassert på flytoget ringte jeg hjem for å sjekke om unger var vel plassert i barnehage og skole. Mange sure blikk fikk meg til å forstå at jeg hadde satt meg i "stille sone" som i følge dama på høytaleranlegget skulle respekteres!
En hastetur innom hotellet og så en raskt løpetur ut til en taxi. Jeg ante jo ikke hvor helsedirektoratet lå, og det gjorde heller ikke taxisjåføren. Forøvrig en hyggelig ung mann som gjorde sitt beste og tilslutt slapp meg ut utenfor helsedirektoratets dør. Fant ut at det ville gått fortere å gå..
Vel inne i denne maktens høyborg må man levere legitimasjon og få besøkskort før man slipper inn i det hellige. Målet med Osloturen er en ny veiledningsgruppe i Samfunnsmedisin. Spennende saker da gruppa ledes av Anders Smith, en for oss som omtrent vet hva samfunnsmedisin er, kjendis!! Gruppa var flott, med forskere, seniorrådgivere, folk fra direktorat og departement, kommuneoverleger fra byer med flere innbyggere enn Nord Norge, legevaktsjefer med legevakter større enn Nordlands fastlegekorps også lille meg da... "Hva gjør jeg her??" var min første tanke, sammen med mennesker som jobber så fjernt fra min virkelighethet at de likegodt kunne sittet på månen. Men så fant jeg ut at jeg faktisk har noe å lære disse og at jeg kan lære masse fra dem. Og for dem er min lille verden med 3-delt vakt og legebåt like avansert og spennende og fasinerende som jeg finner deres. Lunch i kantina i helsedirektoratet er heller ikke å forakte!
SHOPPING!!!! Selv om møtet varte til halv fire så er det jo ingenting i Oslo som stenger før åtte. God tid! Etter en tur innom Norli på Karl Johan så var denne tiden halvert. Et eldorado av bøker, bøker og bøker..
X antall hundrelapper fattigere fortsatte jeg min vandring. Hadde en plan om å finne meg noen klær nemlig. Gikk inn på en butikk som så ok ut. Begynte å lure på om det var et hemmelig salg jeg ikke viste om for kvinner rundt meg sto og dro i samme klesplagg. Fant jo fort ut at dette ikke helt var noe for meg, men så så jeg lyset der inne: BARNEAVDELING lyste mot meg, omtrent i neon. Så Yme fikk noen utrolig stilige klær.
Hennes og Mauritz må jo være trygt tenkte jeg... I min jakt på normale klær klarer jeg å rote meg inn i "Hennes og Mauritz glam-avdeling" Ikke ante jeg at slikt fantes og etter å ha sett den skulle jeg ønske at jeg fortsatt levde i uvitenhet! Barneavdeling ble igjen redningen og Isa har fått nytt skjørt og pelsvest!
Jeg kjøpte meg for en tid siden et par gensere på KappAhl. Nå trampet jeg rett inn der og kjøpte fire like danne gensere i ulike farger. Fant til og med to som jeg ikke hadde fra før. Også disse to identiske, men i ulik farge. Så tenkte jeg at jeg må jo kjøpe noe til Eir og travet mot barneavdelingen. En hylende sirene og blinkende lysalarm gikk og jeg så et stort skilt med "klær betales i rett avdeling!!" Damene stimet til og fortalte at "dette stadig vekk skjedde med turister som ikke hadde vært der før" Vet ikke om det var nisselua eller sekken som avslørte meg. Vel, Eir fikk i allefall tights med gullfarge og sølvprikkete genser.
Videre rotet jeg meg inn på BYoung. Her fant jeg undre over alle undre en bukse som passet. Også her rasket jeg med meg flere stykker i ulike farger. Dama bak disken lente seg over mot meg og hvisket "er du også av dem som kjøper flere av samme slag når du først endelig finner noe du liker?" Måtte jo innrømme at jeg nok var medlem av klubben, ja. "Det er jo bare å variere med noen lekre topper og noen stilige støvletter" fortsatte dama. Jeg valgte å ikke si noe om innholdet i mine KappAhl-poser, ei heller min plan om å finne meg et par flate og gode sko!
Etter å nå ha vært våken siden halv fem, opplevd diverse under shoppingrunden og nå begynte å få et blodsukker på minussiden ble det sushi på en lite avansert resturant fremfor noe fancy og fint. Dog forsøkte de å få det fancy og fint. Stolene var gigantiske glasskuber fyllt med sushi-ris. Veldig fancy og helt grusomme å sitte på. Bordet var limt sammen av spisepinner. I og med at ingenting kan stå på en så ruglete overflate var det en glassplate også her. Men veldig god sushi!!!
Kvelden ble avsluttet med en runde på Name It. En arena der jeg følte meg totalt på hjemmebane! Eir fikk nye bukser, Yme pysjer som passer og Isa atter en kjole...
I dag har jeg spist en sen frokost og sett mennesker vandre rundt på taket til operaen. Merkelig tidsfordriv disse menneskene har. Senere i dag venter landsrådsmøte i allmennlegeforeningen. Der skal fastlegeforskriften diskuteres så det kan nok bli lystig tenker jeg.
Så skal jeg endelig hjem. Der er det en stakkars onkel som holder fortet, da Henning er på jobb. Et bilde av en strålende, smilende Yme som nekter å spise, mens han har lært seg å klatre slik at han ramler ut av vogna og følgelig har ansiktet fullt av skrubbsår viser at jeg ikke er helt uunværlig på hjemmebane...
Akkurat nå sitter jeg på Thon hotel Opera i Oslo. Jeg nyter utsikten rett inn i en murvegg. HVis jeg lener meg ut vinduet ser jeg en gangbro og et stort graveprosjekt i et veikryss. Merkelig at man alltid får sånne hotellrom. Eneste stedet jeg alltid får utsikt er i Bodø og det er jo ikke særlig spennende..
04:30 viste klokka da jeg sto opp i går. For at min kjære mann skulle slippe å være alene med tre barn to kvelder og netter så tok jeg 07:00 flyet til Oslo. Det man jo diskutere om ikke 04:30 også er natt, men la gå..
Norwegian har fått nye gater på Gardermoen. 7 minutter sto skrevet i tape på gulvet ved gaten. Tok litt tid før jeg forsto poenget, men da jeg hadde gått ca et minutt sto det 6 minutter... Det tar altså 7 minutter å gå bort til hovedterminalen fra gaten, og da kommer man inn ganske langt ned i hovedtreminalen. Jeg vil anslå at gaten ligger ca 1 1/2 km fra bagasjebåndet. Stakkars alle de gamle pensjonistene på flyet som skulle på kontroll på riksen...
Vel plassert på flytoget ringte jeg hjem for å sjekke om unger var vel plassert i barnehage og skole. Mange sure blikk fikk meg til å forstå at jeg hadde satt meg i "stille sone" som i følge dama på høytaleranlegget skulle respekteres!
En hastetur innom hotellet og så en raskt løpetur ut til en taxi. Jeg ante jo ikke hvor helsedirektoratet lå, og det gjorde heller ikke taxisjåføren. Forøvrig en hyggelig ung mann som gjorde sitt beste og tilslutt slapp meg ut utenfor helsedirektoratets dør. Fant ut at det ville gått fortere å gå..
Vel inne i denne maktens høyborg må man levere legitimasjon og få besøkskort før man slipper inn i det hellige. Målet med Osloturen er en ny veiledningsgruppe i Samfunnsmedisin. Spennende saker da gruppa ledes av Anders Smith, en for oss som omtrent vet hva samfunnsmedisin er, kjendis!! Gruppa var flott, med forskere, seniorrådgivere, folk fra direktorat og departement, kommuneoverleger fra byer med flere innbyggere enn Nord Norge, legevaktsjefer med legevakter større enn Nordlands fastlegekorps også lille meg da... "Hva gjør jeg her??" var min første tanke, sammen med mennesker som jobber så fjernt fra min virkelighethet at de likegodt kunne sittet på månen. Men så fant jeg ut at jeg faktisk har noe å lære disse og at jeg kan lære masse fra dem. Og for dem er min lille verden med 3-delt vakt og legebåt like avansert og spennende og fasinerende som jeg finner deres. Lunch i kantina i helsedirektoratet er heller ikke å forakte!
SHOPPING!!!! Selv om møtet varte til halv fire så er det jo ingenting i Oslo som stenger før åtte. God tid! Etter en tur innom Norli på Karl Johan så var denne tiden halvert. Et eldorado av bøker, bøker og bøker..
X antall hundrelapper fattigere fortsatte jeg min vandring. Hadde en plan om å finne meg noen klær nemlig. Gikk inn på en butikk som så ok ut. Begynte å lure på om det var et hemmelig salg jeg ikke viste om for kvinner rundt meg sto og dro i samme klesplagg. Fant jo fort ut at dette ikke helt var noe for meg, men så så jeg lyset der inne: BARNEAVDELING lyste mot meg, omtrent i neon. Så Yme fikk noen utrolig stilige klær.
Hennes og Mauritz må jo være trygt tenkte jeg... I min jakt på normale klær klarer jeg å rote meg inn i "Hennes og Mauritz glam-avdeling" Ikke ante jeg at slikt fantes og etter å ha sett den skulle jeg ønske at jeg fortsatt levde i uvitenhet! Barneavdeling ble igjen redningen og Isa har fått nytt skjørt og pelsvest!
Jeg kjøpte meg for en tid siden et par gensere på KappAhl. Nå trampet jeg rett inn der og kjøpte fire like danne gensere i ulike farger. Fant til og med to som jeg ikke hadde fra før. Også disse to identiske, men i ulik farge. Så tenkte jeg at jeg må jo kjøpe noe til Eir og travet mot barneavdelingen. En hylende sirene og blinkende lysalarm gikk og jeg så et stort skilt med "klær betales i rett avdeling!!" Damene stimet til og fortalte at "dette stadig vekk skjedde med turister som ikke hadde vært der før" Vet ikke om det var nisselua eller sekken som avslørte meg. Vel, Eir fikk i allefall tights med gullfarge og sølvprikkete genser.
Videre rotet jeg meg inn på BYoung. Her fant jeg undre over alle undre en bukse som passet. Også her rasket jeg med meg flere stykker i ulike farger. Dama bak disken lente seg over mot meg og hvisket "er du også av dem som kjøper flere av samme slag når du først endelig finner noe du liker?" Måtte jo innrømme at jeg nok var medlem av klubben, ja. "Det er jo bare å variere med noen lekre topper og noen stilige støvletter" fortsatte dama. Jeg valgte å ikke si noe om innholdet i mine KappAhl-poser, ei heller min plan om å finne meg et par flate og gode sko!
Etter å nå ha vært våken siden halv fem, opplevd diverse under shoppingrunden og nå begynte å få et blodsukker på minussiden ble det sushi på en lite avansert resturant fremfor noe fancy og fint. Dog forsøkte de å få det fancy og fint. Stolene var gigantiske glasskuber fyllt med sushi-ris. Veldig fancy og helt grusomme å sitte på. Bordet var limt sammen av spisepinner. I og med at ingenting kan stå på en så ruglete overflate var det en glassplate også her. Men veldig god sushi!!!
Kvelden ble avsluttet med en runde på Name It. En arena der jeg følte meg totalt på hjemmebane! Eir fikk nye bukser, Yme pysjer som passer og Isa atter en kjole...
I dag har jeg spist en sen frokost og sett mennesker vandre rundt på taket til operaen. Merkelig tidsfordriv disse menneskene har. Senere i dag venter landsrådsmøte i allmennlegeforeningen. Der skal fastlegeforskriften diskuteres så det kan nok bli lystig tenker jeg.
Så skal jeg endelig hjem. Der er det en stakkars onkel som holder fortet, da Henning er på jobb. Et bilde av en strålende, smilende Yme som nekter å spise, mens han har lært seg å klatre slik at han ramler ut av vogna og følgelig har ansiktet fullt av skrubbsår viser at jeg ikke er helt uunværlig på hjemmebane...
onsdag 19. september 2012
Flyplasskaos.
Hei.
Etter tre dager på tur alene med Yme, føles det godt å være hjemme igjen. Jentene møtte meg med "det gikk helt som vanlig" og "æ har hatt ein perfekt dag i dag" så jeg forstår jo at jeg ikke savnes nevneverdig når jeg er borte. Gjensynsgleden var nok størst fra min kjære som nå igjen kan slippe å tenke på matbokser, lekser og om ungene har på seg klær når de går ut døra.
Tenkte å dele litt av kaoset på Svolvær lufthavn Helle i dag. Svolvær lufthavn er ikke stor. Faktisk er den veldig liten. Den er på ingen måte dimensjonert for mange mennesker samtidig, og det er veldig tydelig at folkene som jobber der heller ikke er så vant til folk.
Vi var jo en liten delegasjon som ankom flyplassen i buss ca tre kvarter før flyet skulle gå. Litt forsinket da hele bussen hadde måttet vente på meg og Yme som 12 minutter før avgang produserte mengder av avfallsstoffer som bleien ikke var dimensjonert til å ta i mot.
Vi var vel akkurat så mange som det er plass til i et Wideroe-fly, for det var kun vi som skulle med flyet. Køen til innsjekk strakte seg raskt gjennom insjekkområdet, ut gangen, ned trappa og ut på parkeringen. Yme hadde på dette tidspunkt ikke sovet på noen timer og var ikke den søte, tolmodige babyen man helst vil ha med seg i en slik kø...
Etter å ha sjekket inn ca fem mennesker kom det beskjed fra skranken at ingen fikk lov å sjekke bagasjen lenger enn til Bodø. Dette krevde jo opptil flere tastetrykk på PC og var svært krevende for personalet. Dog gjorde de unntak for to stykker som hadde transitttid på 17 minutter i Bodø, så det var jo servicaktig av dem.
Noen minutter senere kom ny beskjed fra skranken. Kun de som hadde plass på 13:21 flyet fikk lov å sjekke inn, det ble for vanskelig hvis de som skulle med 13:25 flyet gjorde det samtidig. Dette førte jo til noe omstokking i køen da de som skulle med flyet som gikk hele fire minutter senere måtte stille seg bakerst.
Etter køståing med en etterhvert veldig trøtt, klagete, ålete og mer og mer høylytt Yme kom jeg frem til skranken. "En bag?" spurte den etterhvert svært så svette mannen bak skranken. "Ja, også barnevogna" svarte jeg. "Barnevogna? Skal den med flyet?" Her måtte jeg tenke litt før jeg svarte. Jeg kunne velge å komme med noe slikt som "Nei, tenkte å sende den med hurtigruta i kveld" eller "Det går greit om den kommer med 13:25 flyet" men jeg valgte et kort og lite konfliktskapende "Ja." Mannen bak skranken ble svært tom i blikket og ble stående å stirre på nevnte barnevogn. Hjelpsomt spurte jeg om de kanskje hadde en sånn pose for å ha vogna i. "Så du skal altså ha vogna med flyet?" Vi var fortsatt ikke kommet lengre tydeligvis. "ja, jeg bruker å få en slik pose og bagasjelapp og sende den med bagasjen" sa jeg. Frenetisk trykking på PC, febrilsk leting i noen skuffer og jeg fikk mine to boardingkort, pose til vogn og ble skysset videre til sikkerhetskontrollen.
De i sikkerhetskontrollen hadde tydelivis sett en barnevogn som skulle reise med fly før så her gikk den greit gjennom. Da var det værre med tåteflaska. "Barnemat er vel lov?" spurte jeg. "Er det babyen som skal drikke det?" Jeg måtte i mitt stille sinn lure på hvor mange voksne Wideroe har som sitter og drikker Drikki, rismelk med smak av banan, av tåteflaske på fly, men valgte igjen den lite konfliktskapende måten og svarte høflig "Ja, det er det" "Da er det greit"
Kom gjennom uten at det pep, men de hadde tydeligvis sett noe livsfarlig i sekken min så jeg ble tatt til side for å gå gjennom innholdet. Bombetrusselen ble avblåst da vekteren fant en pakke med morgenmums, rismos med smak av banan. "Er det ungen som skal spise dette?" Men i jøsse navn da?? Hva slags matvaner er det reisende med Wideroe har? For tredje gang, nå med stort besvær og behov for å bite meg i, om ikke bite av meg tunga svarte jeg rolig og uten tegn til humor, "Det er det." "Da er det greit"
Vel inne i avgangshallen sto et stresset reisefølge og trykket seg mot utgangsdøra. Klokka var nå 13:26 og det hersket forvirring om vi fortsatt reiste med 13:21 flyet. Da dama bak skranken lurte på om det ikke fantes en baby i forsamlingen ble jeg unisont ropt på av hele gjengen og jeg ilte mot døra for ikke å skape ytterligere forsinkelser for følget.
Blodtrykk og nerver ble effektivt fjernet av en fantastisk flytur over Vestfjorden, der lofoten viste seg fra sin beste side. Yme fikk endelig sin rismelk med smak av banan (som jeg IKKE smakte på, bare for å ha det sagt) og sovnet søtt 2 1/2 minutt før vi satte hjulene på rullebanen i Bodø.
Etter tre dager på tur alene med Yme, føles det godt å være hjemme igjen. Jentene møtte meg med "det gikk helt som vanlig" og "æ har hatt ein perfekt dag i dag" så jeg forstår jo at jeg ikke savnes nevneverdig når jeg er borte. Gjensynsgleden var nok størst fra min kjære som nå igjen kan slippe å tenke på matbokser, lekser og om ungene har på seg klær når de går ut døra.
Tenkte å dele litt av kaoset på Svolvær lufthavn Helle i dag. Svolvær lufthavn er ikke stor. Faktisk er den veldig liten. Den er på ingen måte dimensjonert for mange mennesker samtidig, og det er veldig tydelig at folkene som jobber der heller ikke er så vant til folk.
Vi var jo en liten delegasjon som ankom flyplassen i buss ca tre kvarter før flyet skulle gå. Litt forsinket da hele bussen hadde måttet vente på meg og Yme som 12 minutter før avgang produserte mengder av avfallsstoffer som bleien ikke var dimensjonert til å ta i mot.
Vi var vel akkurat så mange som det er plass til i et Wideroe-fly, for det var kun vi som skulle med flyet. Køen til innsjekk strakte seg raskt gjennom insjekkområdet, ut gangen, ned trappa og ut på parkeringen. Yme hadde på dette tidspunkt ikke sovet på noen timer og var ikke den søte, tolmodige babyen man helst vil ha med seg i en slik kø...
Etter å ha sjekket inn ca fem mennesker kom det beskjed fra skranken at ingen fikk lov å sjekke bagasjen lenger enn til Bodø. Dette krevde jo opptil flere tastetrykk på PC og var svært krevende for personalet. Dog gjorde de unntak for to stykker som hadde transitttid på 17 minutter i Bodø, så det var jo servicaktig av dem.
Noen minutter senere kom ny beskjed fra skranken. Kun de som hadde plass på 13:21 flyet fikk lov å sjekke inn, det ble for vanskelig hvis de som skulle med 13:25 flyet gjorde det samtidig. Dette førte jo til noe omstokking i køen da de som skulle med flyet som gikk hele fire minutter senere måtte stille seg bakerst.
Etter køståing med en etterhvert veldig trøtt, klagete, ålete og mer og mer høylytt Yme kom jeg frem til skranken. "En bag?" spurte den etterhvert svært så svette mannen bak skranken. "Ja, også barnevogna" svarte jeg. "Barnevogna? Skal den med flyet?" Her måtte jeg tenke litt før jeg svarte. Jeg kunne velge å komme med noe slikt som "Nei, tenkte å sende den med hurtigruta i kveld" eller "Det går greit om den kommer med 13:25 flyet" men jeg valgte et kort og lite konfliktskapende "Ja." Mannen bak skranken ble svært tom i blikket og ble stående å stirre på nevnte barnevogn. Hjelpsomt spurte jeg om de kanskje hadde en sånn pose for å ha vogna i. "Så du skal altså ha vogna med flyet?" Vi var fortsatt ikke kommet lengre tydeligvis. "ja, jeg bruker å få en slik pose og bagasjelapp og sende den med bagasjen" sa jeg. Frenetisk trykking på PC, febrilsk leting i noen skuffer og jeg fikk mine to boardingkort, pose til vogn og ble skysset videre til sikkerhetskontrollen.
De i sikkerhetskontrollen hadde tydelivis sett en barnevogn som skulle reise med fly før så her gikk den greit gjennom. Da var det værre med tåteflaska. "Barnemat er vel lov?" spurte jeg. "Er det babyen som skal drikke det?" Jeg måtte i mitt stille sinn lure på hvor mange voksne Wideroe har som sitter og drikker Drikki, rismelk med smak av banan, av tåteflaske på fly, men valgte igjen den lite konfliktskapende måten og svarte høflig "Ja, det er det" "Da er det greit"
Kom gjennom uten at det pep, men de hadde tydeligvis sett noe livsfarlig i sekken min så jeg ble tatt til side for å gå gjennom innholdet. Bombetrusselen ble avblåst da vekteren fant en pakke med morgenmums, rismos med smak av banan. "Er det ungen som skal spise dette?" Men i jøsse navn da?? Hva slags matvaner er det reisende med Wideroe har? For tredje gang, nå med stort besvær og behov for å bite meg i, om ikke bite av meg tunga svarte jeg rolig og uten tegn til humor, "Det er det." "Da er det greit"
Vel inne i avgangshallen sto et stresset reisefølge og trykket seg mot utgangsdøra. Klokka var nå 13:26 og det hersket forvirring om vi fortsatt reiste med 13:21 flyet. Da dama bak skranken lurte på om det ikke fantes en baby i forsamlingen ble jeg unisont ropt på av hele gjengen og jeg ilte mot døra for ikke å skape ytterligere forsinkelser for følget.
Blodtrykk og nerver ble effektivt fjernet av en fantastisk flytur over Vestfjorden, der lofoten viste seg fra sin beste side. Yme fikk endelig sin rismelk med smak av banan (som jeg IKKE smakte på, bare for å ha det sagt) og sovnet søtt 2 1/2 minutt før vi satte hjulene på rullebanen i Bodø.
Abonner på:
Innlegg (Atom)