Den lange veien hjem.

Hei.

Som noen kanskje fikk med seg tilbrakte jeg ukas to første dager i hovedstaden. I går skulle jeg reise hjem.

Flyet mitt skulle gå 21:30, men jeg ankom Gardermoen allerede klokka tre og fikk sjekket inn bagasje da. Så ble fire timer tilbrakt på allmennlegeforeningens ekstraordinære landsrådsmøte. Mange store ord om fastlegeforskrift og livet etter denne. Jeg var mest opptatt av å jevnlig sjekke VG og hjemmesiden til OSL. Fuelsystemet på gardermoen var nemlig nede for telling og det var kaos og utsikter til store forsinkelser utover kvelden.

Klokka åtte ankom jeg avgangshallen med bange anelser. Men der sto jo alle menneskene i kø foran skranken til SAS og Norwegian, så i sikkerhetskontrollen var det så godt som tomt. Etter å ha finkjemmet sekken for gjenglemt barnemat, sendt Hennings bygave alene i en liten plastpose og selv kommet meg gjennom uten pip og hyl, tuslet jeg sakte mot gate 43 der flyet til Bodø skulle gå fra. Der var det heller ikke spesielt mange mennesker. Jeg oppdaget så at dette skyldtes at norwegian hadde flyttet gate til nummer 14B. 14 B ligger langt borte fra gate 43 så det var bare å begynne å gå. 14 B ligger en etasje under alle andre gater. Den ligger i et bittelite rom sammen med 14C og 14D. Skjermene over gatene var ikke helt enige med personellet så mens jeg ventet på at flyet skulle boardes var vi innom både Trondheim, Kristiansand og Ørlandet. Godt igang med boarding kom den obligaoriske drita fulle nordlendingen som skulle hjem fra syden. Han hadde selvfølgelig ikke billetten i handa. Et lite tegn på hvordan ettermiddagen hadde vært for bakkepersonellet var da dama i gaten sa til drita full nordlending: "enten blir du edru NÅ!!! og finner billetten din, eller så går du et sted der jeg slipper å ha befatning med deg." Drita full, høyrøstet nordlending ble overraskende fort edru...
Etter en liten busstur til........ gate 43, der vi gikk opp en trapp og ombord i flyet via "snabelen", satt vi alle sammentrykket i et norwegianfly. Over høytaleren opplyses det om ytterligere 20 minutter forsinkelse grunnet at de har for MYE fuel slik at de må tappe av litt.

Resten av turen erindres ikke da jeg sover mellom to ukjente menn. Vel fremme i Bodø finner jeg bilen etter litt leting på parkeringsplassen. Heldigvis var det mørkt slik at jeg så hvor det blinket da jeg trykket på nøkkelen.. Så gjenstod bare kjøreturen hjem, der P1 sender Nattønsket.

Nattønsket har ikke endret seg i særlig grad siden jeg var 13. Ei heller sangene. Først var den Bye, bye, bye baby. Det er jo en gammel kjenning som man kan synge med på. Så, da jeg ca var på Tverrlandet kom 500 miles. Akkurat da føltes en kjøretur fra Bodø til Inndyr sånn omtrent som 500 mil så det passet jo bra. Så kom Vinsjan på kaia. Den fikk meg til å tenke på at det bare er ca åtte år til Eir kan finne på å gjøre alt jeg har gjort til den sangen... Lett panisk lurer jeg på hvordan mamma i min oppvekst kunne la meg få så frie tøyler som jeg fikk. Hadde hun peiling på hva vi drev med i det hele tatt?? Lot meg dra på hyttetur, båttur, rødøydager, plattingdanser og gud vet hva, alt i etter min vurdering i dag, svært dårlig selskap... Vurderer å innføre total isolasjon av mine døtre fra de er 10, men finner ut at det nok ikke er lovlig. Ei heller å utstyre dem med bodyguard som juler opp alle gutter som kommer nærmere enn to meter. I og med at neste sang er Wonderful tonight stiger panikken ytterligere. Den ultimate sistesang og klinesang. Minner om Nordlandspils og diverseannet som også var laget i Nordland får meg til å bestemme meg for å fortelle  Eir og Isa at alkohol er gift og det DØR man av om man drikker det før man er 32 år.

Så kommer en hilsen fra Rolf. Han vil hilse til kona si Edith som han nå har vært gift med i 50 år. Han hilser med sangen The Rose, for hun er jo hans rose! AAHHHWWWWW, så søtt. Tenk om Henning hilser til meg i en alder av 80 år og kaller meg rosa si.... Ser for meg det gamle paret som sitter der med hvert sitt glass portvin, hand i hand, og lytter til nattønsket...

Så kommer en hilsen fra Even som hilser til gutten sin Andreas som sitter i en trailer på vei til Oslo med fisk! Det er tydelig at Even og Andreas er kjærester for sangen deres går sånn ca sånn her: "we stand together when the wold is storming. No mather what, my heart is in your soul" Jeg blir sittende å lure på hva de har kjempet seg gjennom av motgang og at det jo er fint at de nå har hverandre.  Så gjør sangen en brå vending i både tekst og takt og ble mere: "you took my soul and now I am hollow, I will never love again." Nå lurer jeg på om Andreas stjal fisken og forlot Even, noe jeg nok aldri får vite.

Merete hilser til Jan Tore på steinkjær. Selv sitter hun på hytta og ser et stjerneskudd suse forbi og tenker på ham. Litt har jo endret seg siden jeg var tretten. Nå kan du sitte og se et stjerneskudd, sende en SMS og få ønsket på lufta to minutter etter. Ikke helt samme svong over at vi skrev postkort og ventet ca 14 dager på å få ønsket med.

Veldig mange forlatte jenter sitter tydeligvis på hytter rundt omkring på natta. Lurer på hvorfor. Også endel elgjegere sitter på sine hytter for tiden. Elgvisa, der de først skyter en sau, deretter hesten og tilslutt traktoren var jo en morsom avvekslig fra henholdvis lykkelig og ulykkelig kjærlighet. Og Knut som hilser til gjengen, som selvfølgelig sitter på hytta, mens han må jobbe hele uka. Hilser med sangen Money for nothing!

Halv to svingte jeg inn hjemme. Da kom en hilsen jeg kunne stille meg bak: "etter mange timer med kaos på gardemoen og en lang reise hjem er jeg straks hjemme kjære!" Anita hilste til Stian som satt hjemme og ventet. E6 strømmer ut av høytaleren. Man kan jo bytte ut med Riksvei 17... Jeg håper min kjære ligger i dyp søvn så han kan være våken i morgen tidlig når ungene skal opp!

Tilslutt bare en opplysning om at sjokolade, Pepsi Max, enegidrikk og energibar for å holde seg våken på kjøreturer fungerer ypperlig! Det er bare det at det begynner å virke når hodet treffer puta!