Hei.
Tre dagers tillitsvalgtkurs går mot sin ende. Yme er nå på hils med både generalsekretær og president i Legeforeningen og lederen for Allmennlegeforeningen er den nye bestekompisen. Han har diskutert vinvalg til fireretters klippfiskmeny med konserntillitsvalgt i Helse Sør Øst og leder i Nordland legeforening er et fint substitutt for både bestemor og mormor. Oppmerksomhet i alle retninger og han deltar høylydt i alle diskusjoner rundt bordet. Jeg tviler på at noen av ovennevnte husker meg neste gang vi møtes så neste gang vurderer jeg å sende Yme alene med sekretariatet...
Tenkte i dag å dele en opplevelse familien Didriksen hadde for noen uker siden. Etter en bedre søndagsmiddag fant vi ut at vi skulle rusle oss en liten tur. Klokka var allerede halv fem så vi tok med fem kjeks og 0,33 liter med væske for som sagt skulle vi bare en liten tur ut.
Målet med turen var å lokalisere stien opp på Inndyrsfjellet som vi hadde hørt befant seg i Bårdalen. For ikkelokalkjente lesere har vi bygd hus ved inngangen til nevnte dal. Som forøvrig ikke er en dal, men mere en kløft med stup på begge sider.
Vi la i vei, Eir skulle være stifinner, Henning med Yme i bæremeis forsøkte å holde følge og jeg og Isa dannet baktropp. De første to hundre meterne er det vei så det gikk greit. Så fortsetter det ca femti meter der det er ryddet skog og man forledes til å tro at det er sti. Deretter var det at sporhunden foran fikk los og ropte oppmuntrende bakover "her er stien!!!" Isa mente foreløpig at dette gikk fint. Til tross for at hun var ca 30 cm lavere enn bregneskogen hun trasket i mente hun at dette ikke var noen sak for tøffe treåringer.
Stigningsgraden økte brått til ca 70 grader og vi fant ut at stien vi fulgte ikke var noen sti men traseen til en gammel løypestreng. Nå befant vi oss på et berg med noen sprekker der noen få gresstuster klamrer seg fast. Vi fant ut at stien nok antagelig gikk på andre siden og Eir satte avgårde for å lokalisere denne. Jeg og Isa, som nå begynte å lure på om man ikke måtte være minst fire år for å være med på denne turen, kjempet oss gjennom bregner, einer, bjørkeskog og kampestein og over på andre siden.
Henning og Eir hadde holdt rådslagning og mente at DETTE måtte være stien og vi gikk oppover igjen i en nå ca 75 graders hellning. Nå var landskapet mer lumsk med mosegrodde steiner med store hull mellom. Etter å ha blitt heis opp av tre slike hull var Isa nå helt sikker på at aldersgrensen var minst fem år. I tillegg var hun helt sikker på at det bodde både slanger og drager nedi disse hullene og vrælte "æ e så redd!!" hvert femtende sekund.
Vi tok en pause under noen eldgamle trær og lurte litt på om vi hadde havnet tilbake i urtiden. Eir begynte å snakke om dinosaurer, noe som gjorde Isa veldig mye tryggere. Vi hadde nå gått i vel en time og rasjonerte ut to kjeks og 0,15 liter med drikke. Kort rådslagning førte til at vi var enige om at det ville være værre å gå ned enn å fortsette opp og stien, den MÅTTE jo snart komme til syne.
Alt vi så av Eir var busker som rørte seg og lyden av grener som knakk, noe som selvfølgelig fikk Isa til å tro at det var løver lengre frem. Det ble om mulig enda brattere og mens jeg dyttet Isa, som sto i vinkel ut fra fjellsiden, begynte jeg å lure på om dette var så lurt. Da Isa minutter senere vrælte ut i luften: HJEEEELP, er det noen som kan redde meg???? tenkte jeg at hun tross alt var inne på noe. Lenger opp hørtes derimot "Dette er den mest fantastiskeste tur vi noen gang har vært på, pappa, kan vi gå på sånne turer hver gang?" Isa's NÆÆÆÆÆÆÆI brøt alle målestokker i volumstyrke.
Så som en åpenbaring der jeg sto med en tåspiss på en gresstue, klamrende i en villripsbuske med venstre hånd og dyttende på Isa med høyre hørtes "her er stien!!!" Og der var den. Eir mente jo at videre rett opp var en mye bedre rute, men ble motstridig med den kjedelige veien. I og med at stien vi traff gikk tvers over kløfta og ikke ned fortsatte vi opp. En nå syngende og fornøyd Isa syntes dette var en mye bedre tur enn den første og mente nå at turen var perfekt for treåringer. Eir, nå tiltagende sur fikk gå foran for å finne toppen av fjellet. En multeplukkestopp, en tissestopp og lett gange i 15 minutter førte oss til fantastisk utsikt der vi nøt 3 kjeks og 0,18 liter drikke.
Når vi var hjemme? Ikke spør, men dagen etter måtte Isa hentes halv tolv i barnehagen, da satt hun i fanget på Mona og hylte: "æ e så sliten!"
Tre dagers tillitsvalgtkurs går mot sin ende. Yme er nå på hils med både generalsekretær og president i Legeforeningen og lederen for Allmennlegeforeningen er den nye bestekompisen. Han har diskutert vinvalg til fireretters klippfiskmeny med konserntillitsvalgt i Helse Sør Øst og leder i Nordland legeforening er et fint substitutt for både bestemor og mormor. Oppmerksomhet i alle retninger og han deltar høylydt i alle diskusjoner rundt bordet. Jeg tviler på at noen av ovennevnte husker meg neste gang vi møtes så neste gang vurderer jeg å sende Yme alene med sekretariatet...
Tenkte i dag å dele en opplevelse familien Didriksen hadde for noen uker siden. Etter en bedre søndagsmiddag fant vi ut at vi skulle rusle oss en liten tur. Klokka var allerede halv fem så vi tok med fem kjeks og 0,33 liter med væske for som sagt skulle vi bare en liten tur ut.
Målet med turen var å lokalisere stien opp på Inndyrsfjellet som vi hadde hørt befant seg i Bårdalen. For ikkelokalkjente lesere har vi bygd hus ved inngangen til nevnte dal. Som forøvrig ikke er en dal, men mere en kløft med stup på begge sider.
Vi la i vei, Eir skulle være stifinner, Henning med Yme i bæremeis forsøkte å holde følge og jeg og Isa dannet baktropp. De første to hundre meterne er det vei så det gikk greit. Så fortsetter det ca femti meter der det er ryddet skog og man forledes til å tro at det er sti. Deretter var det at sporhunden foran fikk los og ropte oppmuntrende bakover "her er stien!!!" Isa mente foreløpig at dette gikk fint. Til tross for at hun var ca 30 cm lavere enn bregneskogen hun trasket i mente hun at dette ikke var noen sak for tøffe treåringer.
Stigningsgraden økte brått til ca 70 grader og vi fant ut at stien vi fulgte ikke var noen sti men traseen til en gammel løypestreng. Nå befant vi oss på et berg med noen sprekker der noen få gresstuster klamrer seg fast. Vi fant ut at stien nok antagelig gikk på andre siden og Eir satte avgårde for å lokalisere denne. Jeg og Isa, som nå begynte å lure på om man ikke måtte være minst fire år for å være med på denne turen, kjempet oss gjennom bregner, einer, bjørkeskog og kampestein og over på andre siden.
Henning og Eir hadde holdt rådslagning og mente at DETTE måtte være stien og vi gikk oppover igjen i en nå ca 75 graders hellning. Nå var landskapet mer lumsk med mosegrodde steiner med store hull mellom. Etter å ha blitt heis opp av tre slike hull var Isa nå helt sikker på at aldersgrensen var minst fem år. I tillegg var hun helt sikker på at det bodde både slanger og drager nedi disse hullene og vrælte "æ e så redd!!" hvert femtende sekund.
Vi tok en pause under noen eldgamle trær og lurte litt på om vi hadde havnet tilbake i urtiden. Eir begynte å snakke om dinosaurer, noe som gjorde Isa veldig mye tryggere. Vi hadde nå gått i vel en time og rasjonerte ut to kjeks og 0,15 liter med drikke. Kort rådslagning førte til at vi var enige om at det ville være værre å gå ned enn å fortsette opp og stien, den MÅTTE jo snart komme til syne.
Alt vi så av Eir var busker som rørte seg og lyden av grener som knakk, noe som selvfølgelig fikk Isa til å tro at det var løver lengre frem. Det ble om mulig enda brattere og mens jeg dyttet Isa, som sto i vinkel ut fra fjellsiden, begynte jeg å lure på om dette var så lurt. Da Isa minutter senere vrælte ut i luften: HJEEEELP, er det noen som kan redde meg???? tenkte jeg at hun tross alt var inne på noe. Lenger opp hørtes derimot "Dette er den mest fantastiskeste tur vi noen gang har vært på, pappa, kan vi gå på sånne turer hver gang?" Isa's NÆÆÆÆÆÆÆI brøt alle målestokker i volumstyrke.
Så som en åpenbaring der jeg sto med en tåspiss på en gresstue, klamrende i en villripsbuske med venstre hånd og dyttende på Isa med høyre hørtes "her er stien!!!" Og der var den. Eir mente jo at videre rett opp var en mye bedre rute, men ble motstridig med den kjedelige veien. I og med at stien vi traff gikk tvers over kløfta og ikke ned fortsatte vi opp. En nå syngende og fornøyd Isa syntes dette var en mye bedre tur enn den første og mente nå at turen var perfekt for treåringer. Eir, nå tiltagende sur fikk gå foran for å finne toppen av fjellet. En multeplukkestopp, en tissestopp og lett gange i 15 minutter førte oss til fantastisk utsikt der vi nøt 3 kjeks og 0,18 liter drikke.
Når vi var hjemme? Ikke spør, men dagen etter måtte Isa hentes halv tolv i barnehagen, da satt hun i fanget på Mona og hylte: "æ e så sliten!"
Det var faktisk værre enn det ser ut til i denne beskrivelsen. Men litt trim har jo alle godt av :)
SvarSlettTil opplysning stien begynner ved Inndyrskiltet nord for Bårdalen like sør for Elin og Helges hus. Lett og god sti og ta til høyre der stien krysser inne i skogen. Stien til venstre går til lysløypa. Følg så den mest tåkkede stien gjennom plantefeltet og opp til du kommer opp utkikkspunktet med utsikt over Inndyr.
SvarSlettTakker. Vi fant den noen uker etterpå. Da gikk vi motsatt vei. Startet på skaugvoll og kom ned ved huset til Judith. Litt halsbrekkende på toppen der det er ca 20 cm fra stien til stupet men som du sier en fin sti!
SvarSlett