På bøljan blå....... snart....

Hei.

Jeg ser med skrek og gru på kalenderen at jeg snart skal tilbake på jobb. Usle tre uker til i permisjonens paradis, hvor ble det av tiden?

Nå er det ikke på grunn av pasientene jeg ser med skrekk og gru på å begynne å jobbe igjen, ei heller på grunn av medarbeiderne. Grunnen er faktisk ikke heller at jeg må forlate mitt dyrebare lille gull hjemme hos hos faren hele dagen. Vi har en bestemor med fri mandag og fredag og en mormor som har massevis av fri i turnusen så jeg tror han overlever. Faren altså, ungen tenker jeg ikke på.

Nei grunnen er altså selve kalenderen. Vi går mot høst og med høst kommer ruskevær. Nå har jeg tidligere vært en riktig fan av høststormer og ruskevær der man kan kose seg inne med god samvittighet. Men ikke lengre. Grunnen er en hurtigrutetur vi tok for noen år siden. Den fikk for min del katastrofale følger som fortsatt gjør min vakthverdag riktig så problematisk.

For er det slik at det blåser og jeg har vakt så kan du ta deg f.. på at AMK ringer og sier at "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem. Før den nevnte hurtigrutetur så var dette drømmedagen på jobb, men ikke nå lengre.

Vel altså, vi hadde planlagt å avslutte forrige permisjon med en tur land og strand rundt for å besøke slekt, venner og uvenner. For å spare noen mil på bilen fant vi ut at Hurtigruta fra Trondheim til Bergen (sa jeg at dette var i Mars) var en god ide. Det hadde uka før blåst storm, ja jeg tror det var oppi orkan på nordvest og vestlandet. Så på hele strekningen var det store, STORE ,STOOOOOORE dønninger. Og båten gikk opp og ned, opp og ned, opp og ned, opp og ned. Nå har jeg sjelden eller aldri før blitt dårlig på båt, har jo tatt endel ferger i mitt liv, og hånledd av turister som ble dårlig over vestfjorden i storm. Det skal jeg aldri gjøre mer, for HERREGUD så dårlig jeg ble. Under er et bilde på hvilken stilling jeg tilbrakte 90 % av turen i.

Vel fremme i Bergen trodde jeg jo at hodet skulle slutte å snurre rundt sin egen akse etter en stund, men det tok faktisk fem dager før jeg igjen kunne gå rett frem.

Tilbake på jobb etter endt permisjon ante jeg jo ikke at dette hadde fått fatale følger. Så da AMK en riktig ruskete dag ringte og sa: "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem" ante jeg fred og ingen fare. Marianne skipper sa at hun "trodde" det skulle gå greit utover. Her burde jeg jo blitt skeptisk, men halv tre på natta tenker man jo ikke alltid klart. Da oppdraget var av potensielt alvorlig art var også folkene på ambulansen med. De er jo trivelige å prate med så dumme, dumme, dumme meg satte med nede sammen med dem.

Etter tre minutter lurte jeg for det første på hvordan folk kan drikke kaffe under sånne forhold og hvordan kaffe faktisk kan trosse tyngdekraften å bli i koppen. Etter fem minutter trakk jeg meg ut av samtalen, satt musestille med øynene lukket og gjentok for meg selv "ikke spy, ikke spy, ikke spy, ikke spy"
Vel fremme hadde pasienten, sikkert av godhet ovenfor den stakkars doktorn som måtte ut midt i natten, kommet ned på kaia. Jeg har skjeldent hatt et mer inderlig ønske om å få dra på sykebesøk hjem til en pasient enn akkurat da men det gikk jo ikke. Nå var ikke problemet av særlig alvorlig art så under høy sjøgang ved kai fikk vi behandlet pasienten i båten. Nå var mantraet i hodet endret til: "ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten".
Så var vi endelig klar for hjemreise. Halvt liggende over bordet, med glad kvitring fra ambulansepersonellet på siden (hvordan i svarte kunne de fortsatt sitte der å prate uberørt, drikke kaffe som om de var på kafe og ha det så KOSELIG??), hadde jeg kun en tanke i hodet, nemlig "ikke dø, ikke dø, ikke dø, ikke dø." Etter en stund hører jeg vagt i det fjerne: "jeg er litt usikker på om hun er kontaktbar..." AMK har da ringt tre ganger på vakttelefonen, gitt opp og hadde nå ringt ambulansefolkene for å få tak i meg. Jeg klarer såvidt å breke frem opplysningene vakthavende lege på sykehuset trengte og går rett tilbake i koma. Når vi runder lykta inn til vågen og båten sakker farten tenker jeg, at om jeg nå bare kommer meg ut og får puste frisk luft til vi legger til kai så går dette bra! Vel, uten  gå i detalj så kom jeg meg ut døra og bort til rælingen i allefall........  Den gangen tok det bare tre døgn før jeg igjen kunne følge en rett strek på gulvet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til å begynne på jobb igjen. Og jeg trenger råd. Alle verdens kjærringråd mot sjøsyke mottas med takk. Jeg skal forsøke dem alle sammen. Daglig medisinering med Postafen, Afipran intravenøst og Skopoderm er dog det tryggeste.

Tenner

Hei.

Det går mye i tenner i casa Didriksen for tiden. Noen får, andre mister og enkelte av oss står visstnok i fare for å miste dersom vi ikke skjerper oss med tanntråden.

Yme får tenner. Skarpe fine tenner som er ypperlige til å bite med. De to første kom stille og rolig uten mye styr. Såpass rolig gjorde den første sin entre at vi faktisk ikke oppdaget den. Det måtte en vilt fremmed til for å se at Yme hadde fått sin første tann. Det skjedde på Strømmen storsenter. Jeg, Henning og Yme satt på kafe. To bord unna oss satt en gammel dame, blått hår, finbluse på og koste seg ute blant mennesker. Hun og Yme kommuniserte mye under måltidet der hun satt å vinket og skar grimaser. Da hun gikk kom hun bort og sa "de er nå så søte når de har sitt første lille riskorn i munnen" Vi smilte høflig og tenkte for oss selv at det er nå koselig at gamle damer som sannsynligvis er begynt å bli litt sånn småsenile kommer seg ut litt. Da hun hadde rundet hjørnet måtte vi allikevel se etter og jammen hadde gutten fått en tann! Etter størrelsen å dømme hadde den vært der en stund også. Det var det berømte "tredjemannsyndromet" igjen.. Tennene som nå kommer gjør seg betraktelig mer gjeldende. For å gjøre det skikkelig kommer det fire på en gang i overkjeven. Dette har forvandlet vår blide lille prins til et vrælende monster som holder på å tygge av seg hendene. Mat vil vi ikke ha for da må vi jo ta fingrene ut av munnen et øyeblikk. Tyggeleker duger ikke, men om man kunne få gnagd av foreldrene en finger eller fre så ville det vært fint.Tenner virker også av en eller annen grunn veldig inn på magen til sånne små. Fullt verneutstyr og gassmaske er derfor standard påkledning når bleier skal skiftes. Mat må man jo allikevel ha, derfor spiser vi gjerne en tre, fire ganger på natten, i halvsøvne når vi kombinerer det med å gnage på en flaskesmokk.

 

 

Eir mister tenner. Gjerne to og to i slengen. Hun hadde på et tidspunkt to som var mistet og fire som var løse så jeg så for meg at også hun måtte mates med flaske en stund fremover. Heldigvis regulerer tydeligvis kroppen dette slik at noen tenner er løse i tre måneder, mens andre detter ut med en gang. Fra den første "vi bruker tre dager på å lirke den ut" er vi nå kommet til "se her mormor" og så river vi den ut på egenhand. Det viktigste med å miste tenner er allikevel alle pengene man får. Den første løse tanna innbrakte hele 50 kroner, så Eir lurte på om vi kunne trekke ut resten med tang. Det var jo tross alt like før jul og hun trengte penger til gaver. Nå ligger en tann på rundt tjue kroner. Heldigvis har tannfeen GPS for den har funnet oss hvor enn i landet vi har befunnet oss i sommer. Det holdt på å gå riktig galt i Trondheim der tanta, i sin iver etter å rydde kjøkkenet, slo tanna med vann ut i vasken. Hvordan tannfeen fikk tak i tanna vites ikke, men den la igjen betaling.

 

 

 

Selv har jeg vært hos tannlegen i dag. Jeg overlevde, såvidt. Jeg er livredd tannleger. Så livredd at etter at jeg kunne bestemme selv har utsatt slike besøk i det lengste. Når jeg var mindre var det værre. Taktikken med å hyle hysterisk fra jeg kom inn døra fungerte til litt opp i barneskolen. Deretter holdt jeg likblek og tapper ut besøkene til ungdomskolen var ferdig. Deretter hadde jeg en lang pause, med unntak av trekking av fire visdomstenner, til jeg var i turnus i Sverige. I stolen da kom det over intercom at neste pasient ikke kunne komme på time. Tannlegen svarte tilbake at det var bra for dette ville ta tid!

 

I fjor fant jeg ut at jeg igjen måtte ta meg selv i ørene og oppsøke den personifiserte ondskap som jeg mener tannleger er. Og det ble forsåvidt en hyggelig opplevelse da tannlegen var både kjekk, ung og veldig trivelig. Ikke ble han veldig sint heller når jeg fortalte hvor lenge det var siden sist. Flink og forsiktig var han også. Beruset av at det gikk så bra fikk jeg ham til å sette meg på lista for innkalling etter et år og i dag var stunden kommet.

 

På tur til Ørnes forbannet jeg meg selv som kunne finne på å gjøre noe slikt. På venterommet satt flere i samme båt. Det var faktisk en som gikk. Med mindre han satt på venterommet der kun for å lese "Mitt Meløy" så ombestemte han seg og forlot før han ble hentet inn. Før jeg fikk somlet meg til å følge etter kom det en tannpleier og hentet meg.

 

Hvordan tannleger til og med har klart å lage det å ta et enkelt lite røntgenbilde til tortur er meg en gåte. Mens den der greia som holder det lille svarte kortet skjærer seg inn i munngulvet småpludret tannpleieren blidt og spør om jeg har det fint??? Hva skal man svare til slikt da? Om man nå kunne svare, mener jeg.

 

Så kom tannlegen. Ung og kjekk også i år, men det får man jo ikke sett mye av da tannleger sitter bak en og holder hodet som gissel. Det er mulig at andre har blikkontakt med tannlegen, jeg for min del kniper øynene igjen slik at jeg fortsatt kjenner det i øyelokksmusklene. Alle andre muskler i kroppen er tilsvarende spent så dagen etter et tannlegebesk er man jo ikke gangfør. 

 

Før tannlegen fikk sagt noe fant jeg ut at her var det like godt å tilstå alt med en gang. "Jeg har ikke brukt tanntråd på et år, og jeg drikke like mye Pepsi Max i år som i fjor! Jeg åpner såvidt et øye for å se tordentalen jeg nå forventer meg. Ingen tordentale kommer, bare et hyggelig smil og beskjed om å legge meg bak og slappe av.. Særlig!

 

"Nå skal vi se, det er litt tannsten her.... rettelse.. det er ganske mye tannsten her.. Skal vi se oppe, der bruker det ikke å være så mye tannsten på fremsiden..... stillhet... nå er det jo ikke slik at det ikke går an å få tannsten på fremsiden oppe...... Nei har du sett, her bakerst innerst, her har jeg faktisk aldri sett tannsten hos noen andre, men det har du"

 

Det positive var at på den første orienterende runden slo tannlegen fast at det ikke var noen hull. Men så var det den tannstenen da. Først prøvde han en sånn moderne lasersak som skal fjerne tannsten. Den måtte gi tapt da vi ikke snakker om litt småstein her, men mer grunnfjell av granitt. Etter at tannlegen hadde tatt spenntak og dratt det han orket med den lille pirkesaken sin, gått over til hammer og spett og tilslutt meisel for å fjerne tannsten våget jeg ikke for mitt bare liv å åpne øynene.

 

"Du mente visst det du sa om at du ikke har brukt tanntråd på et år? De fleste pasienter overdriver når de sier det, men det gjorde visst ikke du?" Men munnen full av vatt og sug er jeg ikke helt sikker på om jeg skal nikke eller riste på hodet så jeg gikk for en kombinasjon.

 

"For å si det slik, hvis du ikke bruker tanntråd det neste året kommer tennene dine til å ramle ut!" OK, OK, OK jeg skal begynne å bruke den jævla tanntråden!!!

 

Så skal han bare se over en liten gang før vi er ferdige. Bak hodet, like ved øret hører jeg stemmen si: "jeg tror at vi to bør møtes litt oftere......" I en annen setting, der jeg er singel, ute på livet og interessert i å snakke med tannleger, kunne dette vært riktig trivelig å høre. Tannlegen er jo som før nevnt både ung og kjekk, sivilstatus aner jeg ingenting om. Men akkurat der jeg satt, med fingerneglene boret inn i armenene, svetten rennende nedover ryggen, tanker om flukt langt fremme i panna og føttene klar til å sparke i fra i stolen så fort brettet med instrumenter ble flyttet bare centimetre bort var ikke "møtes litt oftere" noe jeg ønsket å høre. Faktisk var ønsket om å møte denne mannen oftere så langt ned på ønskelista som det går an å plassere et ønske. Men hva gjør man? Man nikker febrilsk og synes det høres flott ut med time hver sjette måned.

 

På vei hjem, med en stor pose fra apoteket med tanntråd i diverse varianter, smaker og tykkelser håper jeg at den unge, kjekke og faktisk veldig trivelige og flinke tannlegen skal på fisketur i Gildeskål i løpet av vinteren. Er det veldig fælt av meg å tenke at det ville vært hyggelig om vårt neste møte ikke var på hans kontor, men på mitt, der en bitteliten fiskekrok kanskje må fjernes fra en tommel eller noe sånt???