Storm.

Hei.

For første gang siden vi flyttet inn i nyhuset har det vært skikkelig ruskevær. Vanligvis så liker jeg ruskevær. Det er en ypperlig anledning ti å sitte inne å kose seg. Så lenge man har bundet fast det som kan fly avgårde utendørs så er det bare trivelig med ruskevær.

Hos oss var det knyttet stor spenning til om juletreet ute ville ri stormen av. Det gjorde det. I det hele så har vi ikke sett så mye til det voldsomme uværet nyhetene forteller om på tv at vi har. Det er ofte sånn. De filmer et forferdelig vær, men når jeg ser ut vinduet så er det ikke der. I tillegg har nyhetene og mediene i dagesvis bygget opp spenningen.

Jeg husker godt da Ask skulle komme. Verste stormen i manns minne. Liten sjanse for å overleve...  Folk flokket seg på moloen i Bodø og ventet på uværet. De har det med å gjøre det i Bodø, stille seg ute på den moloen og vente på uværet, evt på å få bli intervjuet av en av de fjorten journalistene som også står der ute på moloen. Vel folk på moloen var dritsure hele gjengen. For Ask dro forbi. De merket visst litt av den i lofoten, men vi som var lovet at både naust og hustak skulle fly avgårde, vi ble snytt for det hele. Jeg tror til og med at Nordlandsekspressen gikk den dagen og da er det ikke mye vind.. Det var side opp og side ned med sure avisinnlegg av folk som følte seg lurt av meteorologene. Tenk det, her var man lovet ekstremvær og så kom det ikke!!

Men i dag merket vi jo at det blåste. Det var riktig fint å se utover fjorden med bølger og hvite skumtopper.

Men denne stormen brakte jo med seg endel forviklinger. Jeg har hatt vakt i noen døgn nå. Vakt i et distrikt som dette er ganske anderledes enn om man sitter som legevaktslege på en stor legevakt i byen. Roligere på et vis da man ikke har samme volum pasienter, men samtidig så kan en pasient ta åtte timer om man er riktig heldig. Man har en logistikk man må finne ut av som jeg sjeldent tror leger i byens legevakter tenker på engang.

Som her om kvelden. Når ambulansen suste avsted til byen med blålys. Jeg trengte jo ikke være med, men jeg var jo langt hjemmefra. Snille svigerfar plukket meg opp på en busstopp og fikk meg tilbake til kontoret. På den busstoppen har jeg sittet et par ganger før og ventet på drosjer og annet som skulle kjøre meg tilbake.

Når jeg kom tilbake til kontoret ringte jeg etter drosje for en uheldig pasient for å få pasienten til meg. Noe jeg tviler på mine kolleger i byen befatter seg med. For noen år siden ble vi fri for drosje, det var komplisert for å si det mildt.. Det vil si, det fantes en drosje for pasientene, men ingen for legen. En vikarlege som var her en mnd tok dette bildet som symbol på vaktustyr..

"Hur kör man til Sør-Arnøy? Det var svårt at hitta det på kartan." ringte hun en natt klokken fire og spurte. "Dit tar du båt" svarte jeg.

I går hadde jeg en hyggelig samtale med legen på SeaKing-helikoptret. Etter en hyggelig rådslagning anbefalte han meg å kjøre pasienten til byen med båten litt kjapt, for stormen var på vei.. Jotakk, merket jo det da over Salta (åpent havstykke på vei til Bodø) På vei hjem fordrev vi tiden ombord med å øve på å ta på overlevningsdrakter. Det var jo realistiske forhold må vite. Kan jo komme hendig med en dag.. Igjen, noe jeg tviler på mine kolleger i byen gjør daglig.. Ei heller tigge til seg kvalmestillende av hyggelige ambulansearbeidere... Og det VAR bølger, for personalet på ambulansen måtte gi opp å drikke kaffe på vei hjem, og det skal litt til før de gjør det.....

I dag var jo stormen her da. En hyggelig mann på AMK ringte og fortalte at begge bruene til Bodø var stengt, SeaKing ble scramblet kun i ytterste nød, ingen båter gikk og om det sto om liv så var det kanskje muligens mulig å bruke redningskøyta.. Det er slike stunder man husker de gamle professorer på studiet står og mimrer om tiden i distrikt da de var "helt, helt alene....." Vel, vel, nå er man jo så heldig at man ikke er helt, helt alene allikevel. Fantastiske mennesker på ambulansen, i hjemmesykepleien og på sykehjemmet er der og sammen red vi stormen av som man sier. Bruer lot seg krysse og turnuslegen som kom med fly til Bodø kom seg hit og hentet vakttelefonen. Dette til tross for dystre politimenn på TV som sa det umulig lot seg gjøre uten livet som innsats..

Juletacoen ble reddet og jeg, Henning og Eir har sett på film og kost oss inne i uværet i kveld. I morgen er det spådd bedre tider og vi satser på at til og med fergene går slik at mormor og morfar kommer tilbake for å feire nyttår sammen med oss..

Så til dere der ute som jobber i stormen, god vakt!

Ymes jul..

Kjære hvem som helst egentlig..

Tydeligvis så foregår det noe som heter jul for tiden. Fryktelig strevsomt spør dere meg. Natt til det som heter julaften forsto jo ikke mamma og pappa at de skulle komme å legge seg. Istedet kom de inn hver gang jeg sto i senga og ropte på dem og la meg ned. Så våknet jeg igjen da og borte var de.. Måtte rope mange, mange ganger skal jeg si dere! Ville gått mye fortere det der om de bare hadde lagt seg.

På julaften var det en masse pakker under et digert tre i stua når jeg kom ned. Merkelige greier. Ikke fikk man røre dem heller, hverken treet eller pakkene. Alle andre leker var ryddet bort så det eneste jeg hadde å gjøre var å flytte nisser hit og dit og rive dukene av bordet og ned på gulvet der de hører hjemme.

Utpå dagen er var det julegrøt. Den fikk jeg smake, den var riktig god, men akkurat når jeg hadde fått litt fart på den spisingen så kom det vræl fra både Eir og Isa, de var visst litt uheldig med sin grøt for oppi den lå det mandel.. Og da fikk de lov å åpne den største pakken de fant under det der treet. Forferdelig urettferdig. Jeg prøvde jo å hjelpe til litt da, men de var ikke særlig takknemlig skal jeg si.

Akkurat når Isa hadde fått montert den stilige askepottvogna som hun fant i pakken kom det en masse dunk fra gangen. "HO,HO, HO" ropte det. Jeg søkte tilflukt hos tante. Så kom det en forferdelig fæl mann!! Jeg hadde ikke noe lyst til å snakke med ham. Skjeggete og fæl var han og han skulle absolutt prate til meg. Greit nok med gaver, men ikke for enhver pris. Jeg fortalte svært tydelig hva jeg mente om dette besøket. Eir og Isa er helt gærne for de gav ham en klem når han gikk. Jeg var bare glad han gikk jeg.. Men grei gave da, fikk min egen  fjernkontroll!!

Man skal visst være fin på en sånn juleveld. Mamma har kjøpt riktig tøffe klær til meg. Men må man ta så mange bilder for det??? Håpløst. Trøtt var jeg også. Ikke fikk jeg krabbe bort til den askepottvogna heller. Akkurat som hun prinsessa sa på TV så er sånn fotografering kjedelig! Men mamma ble veldig fornøyd med de to bildene som ble bra!

I stedet for å legge meg til  å sove fant mamma og pappa på at vi skulle dra i kirka. Det var forsåvidt koselig det, mamma hadde tatt med både flaske og sutt, men jeg var jo så trøtt!! Prøvde å synge med litt på de julesangene, men det gikk sånn passe. Fikk vist frem dressen min da.. Sovna i bilen hjem, mamma la meg på vaskerommet..

Etter en stund hørte jeg jo at de holdt på med noe mat oppe, uten meg! Fikk vrælt i babycallen så tante kom og henta meg. De andre spiste ribbe, men jeg liker pølser best jeg.. Mamma hadde invitert et par svensker til middag. Trivelig folk selv om man ikke fatter hva de sier. Han mannen jobber på kontoret hos mamma, han måtte jobbe så mamma fikk fri. Trivelig gjort synes jeg. Hun dama har jeg ikke sett før, men hun var veldig flink til å kose meg i nakken. Kan gjerne komme igjen å gjøre det altså! Og så hadde de med seg hund! Han og jeg ble venner. De voksne var så dårlige til å gi ham mat så jeg forstår godt at han likte seg under stolen min for jeg hadde jo vett til å kaste ned litt til ham!

Så skulle man tydeligvis åpne alle de pakkene under juletreet. Eir og Isa forstår seg ikke på pakker. De hiver eskene! De flotte fine eskene. Mamma og pappa maste og maste og skulle ha meg til å åpne sånne pakker, men jeg fikk tak i ei sånn eske og den var fin nok den. Eir fikk foressten ei veldig stilig barbievogn med hest hun også. Forstår ikke hvorfor jeg absolutt skulle leke med den bilen min i stedet. Den vogna både spilte musikk og blinket med lys så den var jo mye finere! Men så åpna pappa en stor pakke til meg. Jeg fikk eget tog!!! Det var jo litt tøfft da. Men sånn julaften er forferdelig mye venting på at leker skal bli montert! Tar jo evigheter...

Kveldens høydepunkt kom forøvrig ved kaffen. Fikk karet til meg en sånn der fattigmann når ingen så på. Den var GOD!! Kjempegod, forstår ikke hvorfor jeg ikke får sånne til middag. Da hadde mamma slippet å klage sånn på at jeg spiser så lite for tiden..

Så måtte jeg legge meg.  Men fikk stå opp da Isa begynte å kaste opp der midt på natta. Veldig kjekt av Isa å tenke på at jeg hadde lyst å stå opp akkurat da. Litt kjedelig at jeg ikke fikk lov å komme opp i dusjen sammen med henne da. Prøvde, men pappa oppdaget meg alle de åtte gangene. Fikk ikke krabbe opp i senga til Isa heller. Og hvorfor jeg ikke kunne rulle rundt i alle sengeklærne på gulvet er meg en gåte. Så ble det ikke morsomt lengre for mamma la seg i skuffen til Isa så jeg måtte sove alene med pappa hele natta. Fikk sagt fra hva jeg syntes om det!

I går var det egentlig ganske greit. Isa var frisk så jeg og hun sto opp og gikk ned til mormor. Alle lekene var ferdigmontert og faktisk ganske morsomme å leke med. Fikk tak i noen av Eir og Isa sine leker også. Lurer på hvorfor jeg ikke har fått sånn barbievogn altså??? Eir har fått fotballspill også. Jeg prøver å hjelpe til med å dra i de pinnene på sidene. Eller stå under å dunke i plata.. Tror de setter pris på hjelp fra meg. Den ene i allefall for det blir som regel mål på den på andre sida når jeg kommer..

I dag fant mamma ut hvorfor jeg har vært så sur og grinete den siste tida. Feber har jeg jo også hatt flere ganger. Jeg har jo prøvd å si fra at det ikke var helt som det skulle med meg, men det er jo ingen som vil høre her i huset. Men da det rant ut en masse puss fra begge ørene mine fikk pipa en annen lyd! Så der kan de se, tenker de lar meg ligge mellom dem uten å klage så mye nå ja. Mamma dro rett ned på kontoret og hentet noe som heter antibiotika. Det smakte riktig bra skal jeg si dere, men hun var så gjerrig på det atte. Fikk bare littegrann og nå må jeg vente til i morgen tidlig på mer.  Fikk sovne på armen hennes i kveld. Med flaske og greier så ting tar seg opp! Men i morgen skal hun visst på jobb så jeg er glad mormor er her, ellers måtte jeg jo vært hjemme alene med pappa.....

Videre god jul folkens, så høres vi til nyttår.. Vet ikke helt hva det er men Eir påstår det er bra.. Mulig mamma tar tilbake bloggen sin snart, hun synes jeg klager for mye, men vi får nå se da...

Juleklem fra Yme!

Da var det jul, også i Casa Didriksen

Hei!

Jeg hadde en plan der nest siste helg i November. Planen var å få julepynten ned fra loftet, pynte og stulle og stelle og få huset ferdig pynta til 1 desember. Så skulle jeg bare kose meg med ungene i desember. Bake, lage julepynt, se koselige julefilmer på tv, ikke stresse, ikke vaske...

Halv tre i natt innså jeg at planen min må ha sviktet et eller annet sted. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det startet så fint. Henning hentet julepynten ned fra loftet. Vi fikk hengt opp alt av lys ute midt i november (tente dem ikke før 1 desember da). Vi fikk vasket gangen (for første gang siden vi flyttet inn i mai)

Så etter det har vi hatt en julepyntet gang........ og thats it. Desember kom og jobb, vakt, båt, mer vakt, hverdag, syke unger, syk meg, syk Henning, lucia, julelunch og diverse kom i veien for å få gjort alt jeg hadde planlagt. Vi har kost oss med pizza og film på en hverdagsettermiddag, vi har  lest om julenisse, vi har pakket inn julegaver så helt juletomt har det nå ikke vært da.

Støtet skulle settes inn forrige helg. DA skulle jeg bli ferdig og så bare kose meg den siste uka. Feber, hoste, mere feber, mange med feber. Takk og lov at mamma kom! Kaker ble bakt, men huset, ja det var like kaotisk...

Denne uka har gått med til: Syk, juleavslutning, syk igjen, vakt med 128 kilometer til havs, pust pes på fredag. Takk og lov mamma kom igjen på lørdag og endelig begynte ting og skje. Juletreet ble pyntet. Det er sannsynlig det mest overlessede tre i mils omkrets. Ingen symetri, ingen strategi. Mine fine rette glitterremser er ikke så rette som jeg vil, men Eir er nesten lykkelig (hvordan kan jeg ha født en unge som skal ha glittret rundt og rundt????)

Men i natt var alt klat. GOmmen er kokt, svibelen er knytt opp og støttet med diverse stæsj, julebrødene ble av en eller annen grunn perfekte i år og julestjerna henger som den skal med bladene!

Det ble lite blogging i ukene før jul, og jeg tør ikke love at det prioriteres i romjula, men jeg er blitt en ihuga bruker av Instagram så her havner nok småbiter fra hverdagen rett som det er! Men når hverdagen faller på plass igjen så er det på nyt blogg for fullt!

Så da ønsker jeg hver og en av dere en riktig god og fredfylt jul, håeper at de av dere som har vært snille får besøk av nissen, her tror jeg han drar forbi med sleden ca klokka tre så det blir vel litt senere for dere sørpå..

STOR juleklem fra meg!!

Kjære mamma..... igjen.....

Mamma!

Klokka seks er litt tidlig å våkne, selv jeg synes det. Men det er jo ikke min feil. Når du ligger der og hoster rett inni øret mitt så er det jo ikke annet å gjøre enn å stå opp. Jeg lurer foresten på om den senga til deg og pappa begynner å krympe? Før var det da god plass til å ligge på tvers med armene rett ut. Nå må jeg ligge å sparke i pappa på den ene siden og dytte til deg med hodet på den andre siden for å få plass. Har dere tenkt på en større en? Sprinkelsenga tenkte jeg foressten at vi kanskje kunne gi bort til noen som trenger den nå som det nærmer seg jul og alt. Det er sikkert noen som har lyst å ligge helt alene oppi der sammen med diverse kosedyr. Ikke forstår jeg det, men har hørt at slike unger finnes.

Siden pappa slett ikke er bedre i den ryggen, heller ikke kan bruke høyre arm og du hoster deg ihjel for tredje hver setning så forsto jeg jo godt at du måtte være hjemme å hoste på meg i dag i stedet for å hoste på alle de pasientene dine. Forøvrig så burde du kanskje finne deg en lege selv med den hosten? Slik at du slipper å vekke meg på natta mener jeg..

Alle dere andre var jo så opptatte med å smøre nistepakke i morges at jeg tenkte at jeg fikk lukke igjen grinda til trappa selv. Akkurat da jeg bøyde meg frem for å hente grinda så kom trappa mot meg i en forferdelig fart. Før jeg visste ordet av det lå jeg i trappesvingen og klamret meg fast i gelenderet med en hand. I tilfelle dere ikke hørte dunkene da den trappa traff meg så hylte jeg så høyt jeg kunne. Akkurat da var du ganske rask, mamma. Tror du tok trappa i to steg jeg.

Men det er jo ikke mye medlidenhet å få. Her har man fått en trapp i hodet, men i stedet for kos, blir man klemt og undersøkt fra topp til tå. Nei, det blødde ikke ut av ørene mine, nei det kom heller ikke cerebrospinalveske ut nesen og nei, hjernen min lå ikke utover trappetrinnene. Jada, jeg hadde en kul i panna og hvis dere var i tvil med de vrælene så var jeg heller ikke bevisstløs. Etter å ha fått disse svarene burde det vanke mer enn "takk og lov det gikk vist bra, lukket ikke du grinda når du kom ned da??"

Etter at Eir og Isa dro på skola og i barnehagen så var det plutselig riktig hyggelig. Frokost!! Den julesylta var veldig god skal jeg si deg, Jeg tror du må lage mer. Siden du og pappa var så opptatt med å prate så fikk jeg stappet i meg all sylta. Det var jo litt dumt at du oppdaget at jeg hadde kastet alle brødbitene på gulvet, men det er jo lov å prøve seg...

Formiddagshvil på din arm og i dobbeltsenga var en høydare. Tre timer på øyet er ikke å forakte. Nå kunne du spart deg for å drive å vekke meg for å se at jeg ikke var komatøs, men ellers så var det riktig fint.

Rydding i hyller er en aktivitet jeg kan like. Nå forstår jeg ikke hvorfor du må rote til de hyllene jeg allerede har ryddet, men det får stå på din regning. Heller forstår jeg ikke hvorfor man skal plassere ting så høyt at man bare er nødt til å klatre opp på stoler for å nå dem.

Rundt tre der ble jeg påkledd og regnet med at det ville vanke en ny dupp, denne gangen i vogna... Jeg trenger jo å sove to ganger på dagen, mamma, har du glemt det? Hente pakker på posten, hente Isa i barnehage, hente Eir på skole, kjøpe juletre og kjøpe pizza for å ta med hjem til middag er ikke min oppskrift på en fredelig ettermiddagshvil!

Pizza er jo rasende godt da. Særlig sånn med løk og kylling og ananas og mais.. Ikke sånn kjedelig med ost og skinke som Eir og Isa liker.

Ettermiddagen gikk på et vis. Jeg og bestemor koste oss i stua mens du pyntet pepperkaker sammen med Eir og Isa. Jeg vet jo hvor kip du er på kaker så jeg benyttet meg av at bestemor ikke får se meg på over en uke og snek til meg litt kake der... Tror neppe du merket det i det hele tatt. Er jo ikke sånn at jeg står å vifter med den kakebiten heller. Så dum er jeg jo ikke..

Julekongen er spennende, jeg forstår jo det, men jeg tror det ville vært en ide å heller lagt meg før jeg ble helt overtrøtt. Greit nok, jeg spiste en tallerken grøt og satt det siste kvarteret og gnog på en vaskeklut for å få tiden til å gå.

For å vise at 1: små unger ikke blir enkle å legge når de er overtrøtte, og 2: den sprinkelsenga skal vi som sagt gi bort til jul, måtte jeg jo stå der i senga å rope til du forsto at jeg måtte sovne på armen din i din seng... Og hvor dum er du? Legge meg bort i den sprinkelsenga etter at jeg er sovna? Jeg måtte jo stå der å rope på nytt igjen da... Og på nytt igjen... og på nytt igjen...... Men sånn erstatning.. det blir man forferdelig trøtt av du........ til og med i sprinkelseng blir man trøtt av dezzzzzzzzzzzzzzzz

Yme Sirius, din sønn

Kjære mamma...... Hilsen Yme

Kjære mamma!

I dag våknet jeg med feber. Det vet du jo for det var jo du som målte den da du skiftet på meg. I tillegg hadde jeg sovet dårlig for du lå der og hostet hele natta. Er det for mye forlangt å kunne ligge i fred på tvers i dobbeltsenga?? I en elendig forfatning forlot du meg så alene med pappa! En pappa som hadde fått kink i ryggen! Det var såvidt han fikk meg opp i høystolen skal jeg si deg. Hadde du tenkt på det da du dro i morges? At jeg kanskje ikke kom til å få mat engang?

Dagen har jeg brukt på å få pappa opp av stolen og rundt om kring slik at den ryggen skulle bli bedre. Det var kun av godhet at jeg tippet den askebøtta! Og når jeg først hadde gjort det så måtte jeg jo nesten finne ut av om det kanskje var spiselig det som var oppi der. Du kunne godt ha lært meg at kull slett ikke smaker godt. Pappa, med sin rygg hadde jo ikke en sjanse mot lille kjappe meg i dag slik at jeg har fått utforsket litt av hvert skal jeg si deg..

Så kom du endelig hjem. Sammen med Eir og Isa. Jeg hadde jo da sett frem mot en bedre middag. I allefall en noenlunde spiselig middag. Helst en varm middag...

Kald grøt på glass????? Kaller du det middag? Skulle likt å se deg spise det. Hvorfor man ikke kan f en ordentlig middag selv om Eir har en skoleavslutning klokka fem, det lurer jeg på!

Etter den elendige middagen så blir man jo litt trøtt. Hadde det vært for mye forlangt å få sitte å kose litt i et fang med en sutt?? Bli pjusket litt på magen og strøket på håret. Neida, her blir man brått og brutalt lagt på et stellebord og iført finklær. En grusom skjorte som nesten ikke er å få over hodet og vest oppå der attpåtil. Nevnte jeg at jeg har feber?? Så blir man puttet i en iskald bil for å blir dratt med inn i et ikke så veldig varmt kulturhus.

Vel, så ille var det jo ikke inne på det kulturhuset da. Riktig hyggelig syntes jeg det var der i starten. Bak med satt ei trivelig gammel dame jeg kunne flørte litt med. Rundt meg var det en masse unger og se på. Du gikk til og med litt tur med meg slik at jeg fikk vist frem hvor flink jeg er til å gå..

Det var servering der på kulturhuset. Jeg vet ikke om du så det, men de hadde opptil flere sorter kaker. Det kunne jo vært en ide å la meg smake på i allefall en av dem. Men neida, tørt pølsebrød var alt lille febersyke jeg fikk.

Etter en time må jeg jo si at jeg var glad sceneunderholdningen begynte. Jeg må jo si at Eir var riktig flink. Både da hun sang sangen sin og da hun danset dansen. Håper hun fikk med seg at jeg danset jeg også. Hvorfor du gråt forstår jeg derimot ikke. Det var jo bare moro og koselig!

Førsteklassen har virkelig peiling på underholdning. Sang og dans og musikk hele veien! Men de der andre ungene... Prat, prat prat... Og sånn som de ropte i mikrofonen. Spratt jo himmelhøyt flere ganger der. Men innimellom hadde de noen kjempefine sanger. Jeg forsøkte jo rope til dem når de pratet at de heller burde synge mer.... MÆÆÆÆÆÆ;BÆÆÆÆÆÆ;ÆÆÆÆHMMMM;BRRBBRBR burde være enkelt og greit å forstå!

Og så slo de av lyset hele tiden. Forferdelige greier. Måtte jo bare rope litt da for å forsikre meg om at du og pappa var der. Den veivinga med armer og bein var jo for å finne dere, for jeg så jo ingenting!

Men, mamma! Ballett!! Det får være grenser for hva man skal holde ut når man tross alt har feber, jeg har nevt at jeg har feber?? Det gjorde det heller ikke bedre at Isa holdt på å klipe av meg armen fordi hun syntes det var så spennende!

Jeg synes rett og slett at dere var dårlige til å tolke signaler i dag, både du og pappa. Her må man faktisk ty til såpass drastiske midler at man rett og slett må slokne før man blir tatt hensyn til. Det var ikke særlig behagelig å ligge der å sove og stadig bli vekket av klappende mennesker! Særlig ikke av at Isa klapper med mitt hode som underlag!!

Så ante jeg en lysning. Etter brått ha blitt revet ut av søvnen og stappet i bilen var jeg hjemme... for å atter en gang bli forlatt av deg! Du bare dro fra meg og pappa igjen. Jeg forstår jo at Eir og Isa ikke kunne se på resten av den forestillingen alene, men prioritering da mamma! For å vise at jeg tross alt ikke var bitter koset jeg meg veldig med pappa og drakk flere flasker med melk før jeg la meg. Jeg ropte på ham et par ganger slik at han fikk myket opp den ryggen litt igjen opp og ned trappene flere ganger også. Den ryggen hadde jo ikke godt av de stolene i kulturhuset, det burde du tenkt på du som er lege og alt...

Nå skal jeg sove godt i noen timer, for når du har lagt deg så kommer jeg over til deg og da skal vi kose masse masse hele natta! Har planer om opptil flere flasker siden jeg fikk så lite mat i dag, og du... har jeg nevnt at jeg har feber??

Klem fra Yme.

Fattigmann!!

Hei.

Noe man bare MÅ ha til jul er fattigmann. Jeg har spist fattigmann siden jeg feiret min første jul. Frem til jeg var sånn ca 23 ble disse bakt av min bestemor, eller bare "ho mor" som hun het. Etter dette fikk jeg servert fattigmann av mamma, som da hadde måttet lære dette av "ho mor" slik at jeg og pappa og Mette skulle overleve jula. De få julene som ble feiret hjemmefra sørget jeg jo for at jeg hadde med en liten kakeboks med fattigmann. Man vet nemlig aldri, det kan være at man havner i et hjem som ikke har fått med seg at man må ha fattigmann til jul.

Men så har jeg jo funnet ut at det beste er å være selvberget. De siste år har jeg derfor bakt fattigmann selv. Dog med kyndig kopilot i mamma. Fin oppskrift har jeg faktisk også hatt. I en bok som heter "mine beste småkaker"

Opptakten til årets krise skjedde i juni. Jeg pakket da ut alle kokebøkene mine. Det var en gylden anledning til å rydde. Da jeg hadde to eksemplarer av "mine beste småkaker" gikk den ene i søpla. Det jeg da overså var at jeg kastet den versjonen som er uten skrivefeil og beholdt den som er full av skrivefeil....

Uten å ane dette skred jeg og min mor til verket i helgen for å lage fattigmann. Jeg ante fort ugler i mosen da oppskriften besto av ett egg og en eggeplomme. Om det er noe jeg husker så er det at fattigmann bakes av MANGE egg. Fattigmann er et helvete (unnskyld ordene her, men jeg advarer, det kan komme flere) å bake. Helvete starter allerede helt i starten da man står og deler uante mengder egg.....

Febrilsk leting etter brukbar oppskrift. nettet ble saumfart. Det andre jeg visste skulle være i de perfekte fattigmennene jeg nå har bakt tre år på rad var revet sitronskall. Jeg fant tilslutt en oppskrift med fem eggeplommer, et egg og sitronskall og deigen ble satt.

Vel, deig og deig. Fattigmanndeig blir mer som en tynn grøt..... Så skal den stå og godgjøre seg i et døgn...

Dagen etter var grøten........  fortsatt grøt. Det er her banneordene kommer inn. Grøten skal nemlig med så lite mel som mulig kjevles i millimetertynne leiver som skjæres til og smettes til fattigmenn... Det har gått sånn ca realativt greit de siste tre år. Det gikk IKKE greit i år. Etter flere ukvemsord enn mamma tålte å høre ble hun nesten morsk der hun tok fra meg kjevlet. Vel jeg skal bare si dere at selv min sindige mor slapp et og annet ukvemsord ut under denne kjevleprosessen.

Så kommer den store finalen. I en gryte med smult skal disse tynne flate fattigmenn ese seg opp, bli boblete og runde i formen og deilige!! Dette gjør det vært alt slitet og strevet. Dette er øyeblikket man har ventet på siden tidlig i januar.

Helsikes forbanna drit!!! Tror dere at de fattigmennene ville ese seg opp i det hele tatt?? Neida. Forærderiske lå de der i smultgryta og strakk seg i både lengde og bredde, men å ese, nei se det ville de ikke. Enda Isa hadde tømt på med bakepulver i deigen, unnskyld grøten.. Jeg sjekket datoen på bakepulveret, men det går ikke ut før i mars 2013.

EN enkelt boble på 80 fattigmenn. Jeg tok bilde for å dokumentere..

Sånne bobler skulle det jo vært overalt...
Istedet ser de slik ut..

Hennings første kommentar var "hva er forskjellen på disse og de du har laget før?" Altså: her har man laget perfekte fattigmenn i tre år, og så ser han ikke forskjellen???? Han forsto fort at det nok ikke var det rette å si og prøvde å redde seg inn med "men de smaker jo kjempegodt, det gjør da vel ingen ting at de ikke har bobler.." Et olmt blikk og kontraspørsmålet "ville du vært fornøyd om du bygde en garasjeport som virka, men som ikke var i vater??" han syntes det var ei teit sammenligning, jeg var sur resten av kvelden.

Nå har jeg trøstet meg med noen Sara Bernard som slett ikke ble så ille. Hennings kommentarer var også perfekte. Julefreden er atter på tur inn i Casa Didriksen. Og så prøver jeg å glemme at de smultringene av en eller annen grunn også ble merkelig seige......
Neste år bruker vi oppskriften i mammas kokebok, dersom ingen erfarne lesere har en fantastisk oppskrift på være seg fattigmann eller smultering...

Syk..

Hei.

Jeg er ikke syk ofte. Faktisk kan jeg på datoen si når jeg sist var syk. Jeg syknet inn i 40 graders feber tirsdag 21. februar. Den uka var et mareritt. Eir ble syk søndagen. Lå strak i sofaen i to dager. Faktisk var det så jeg vurderte å ta henne til lege. Yme var bitte bitte liten. Økedøgn! Superstas. Isa ble syk samme dag som jeg. Eir frisknet da til i et døgn, før hun på ny var slagen. Henning snufset og hostet. Alt dette allikevel relativt greit, bortsett fra at vi den uka skulle ha visning på huset....

Trenger jeg å si at med fødsel 29 januar, div, div så var ikke huset hverken strøket eller vasket eller brettet....

Så med 40 grader feber på både meg og min kjære vasket vi hus og overså to sjuke unger og prøvde å overhøre de sultne vrælene fra den tredje.... Torsdag og visningsdag rømte vi huset. Jeg og Henning lå rett ut på sofaen hos svigers mens svigermor dullet med minstemann som da var 25 dager. Eir hadde vi plassert i sofaen hos sjefen min. Både hun og sjefen var slagen og lå på sofaene de og og så Pelle Politibil tror jeg det var. Isa som var en smule mer oppegående fikk dra til tante.

Hvorfor en slik sykdomsspredning... Det bare ble slik..

Vel hjemme tenkte jeg at jeg kanskje burde måle feberen på minstemann også. Det skulle jeg jo aldri gjort.. Han spiste jo fint, var kanskje litt grinete, men ellers bra... 39,6.. Barn under 28 dager skal per definisjon innlegges på sykehus når de har feber. Jeg vet jo det, men akkurat da fristet senga hjemme mer enn en sykehusseng.

Dagen etter kom mamma. Heldigvis og tak og lov. Jeg møtte pliktoppfyllende opp hos legen med Yme og ble, som jeg visste sendt til Bodø. Problemet med det var jo at det var midt i en budrunde på huset og det er dårlig dekning på mobilen flere steder inn til Bodø..

Vel fremme på sykehuset var huset vårt solgt og jeg og Yme ble plassert på Isolat. Ikke for at vi var så smittefarlige, nei vi hadde bare influensa, men alle de andre ungene på sykehuset hadde omgangsyke og det ville ikke vi ha.

Så satt jeg der da med syk meg og syk baby og syke unger hjemme og syk mann som kjørte frem og tilbake til Bodø. Fire vegger, takk og lov en TV og sykepleiere som tittet inn en skjelden gang var alt vi så.. Gleden var stor søndag kveld (tre dager senere) da barenavdelingen var så full av norovirusinfekterete dehydrerte barn at jeg og Yme (som jo var frisk og rask, bortsett fra feber og nå på full fart inn i sitt 29 døgn) ble flyttet over til sykehotellet. Yme ble feberfri bare på min lykke og vi fikk reise hjem dagen etter.

En uke etter ringte sykehuset og fortalte at vi hadde hatt influensa. Jo takk...


SÅ.... Jeg burde ikke bli overrasket at jeg ble syk på fredag. Ikke siden jeg hadde planlagt å gjøre ca 14 forskjellige bakeprosjek, vaske huset, pynte huset, sende pakker, pakke inn pakker, få avgårde julekort, ja i det hele svært mye puttet inn i to små dager med mamma på besøk...

Leste en facebookstatus på søndag. Den var så treffende at jeg har tillatt meg å stjele den . Opphavskvinnen tilgir meg nok når jeg gjengir den:

Vil bare informere om at forskjellen på manneinfluensa og dameinfluensa er: 1. Man tror ikke man skal dø av dameinfluensa, men man kan være tilbøyelig til å drepe hankjønn. 2. Man klarer ordne til jul likevel, bare man har en stol å sitte på mens man baker, pakker pakker, skriver kort. 3. Man klarer gjøre annet enn å ligge å raute om hvor synd det er i en, man kan i alle fall be hankjønn om å gjøre både det ene og det andre.

Nå er det ikke først og fremst forskjell på menn og kvinner jeg finner treffende i vårt hus. Henning er av den oppfatning at er man syk så må man jobbe det av seg. Den dagen han legger seg ned er det antakelig best å bestille prest med det samme.. Men resten der finner jeg veldig treffende. Nå har jeg jo hatt mamma her da, så takket være henne så er endel gjort. Vi har fått sendt alle julegaver til fjern og nær. Fattigmann er kommet i boks (kommer et eget innlegg, fattigmann er et helvete å bake, influensa eller ikke). Men her er smertelig lite julepynt og hybelkaninene biter oss nå jevnlig i føttene.

Men det blir nok jul i år også. I dag har jeg vært helt alene hjemme og tilbrakt dagen til sengs. Nå skal jeg prøve å vende tilbake til de levende og hente Eir på skola. Mulig hun må få litt mat også.. Henning, mamma og pappa og de to andre er på bytur og med den lista de hadde da de dro er det tvilsomt de blir å se igjen på denne siden av nyttår..


Så helt til slutt.

Foreldremanualen leter nå etter kandidater til kåringen av årets mammablogg i diverse klasser.

De ulike kategoriene er:

1. Årets mest kreative mammablogg
2. Årets mest inspirerende mammablogg
3. Årets morsomste mammablogg
4. Årets mest estetiske mammablogg
5. Årets mest velskrevne mammablogg
6. Årets mest originale mammablogg
7. Årets pappablogg

Dersom du synes jeg kunne fortjene en nominasjon går du inn her. Da legger du bare igjen en kommentar nederst med navnet på bloggen min :)  Og dersom du har andre blogger du vil nominere gjør du bare det samme :) :)

Lucia....

Hei.

Jepp. Da var dagen her igjen. Hvitkledd med lys i hår skal unger synge og rusle rundt med lys og få foreldre, besteforeldre, lærere, tanter og onkler til å snufse og gråte..

I fjor var det knyttet stor spenning rundt Lucia. Eir var nemlig i maxiklubben i barnehagen og det er blandt dem Lucia trekkes ut av en hatt. Dette med loddtrekning og EN AV maxiklubbungene, var detaljer Eir glatt overså da hun gledestrålende første desember kunne fortelle hjemme at i år, da skulle HUN være Lucia. Hva jeg visste kunne jo dette allerede være avtalt i barnehagen, men det ante meg jo at dette mer var en ønskedrøm enn virkelighet. Med tanke på min egen uflaks i alle år med Luciavalg så anså jeg ikke sjansen for stor at min datter skulle få dette ærefulle oppdrag.

Lang historie kort. Eir ble selvfølgelig ingen Lucia, men det ble ingen krise da jeg i tretten samvittighetsfulle dager forberedte henne på nederlaget. Ja, på slutten var det nesten så hun håpet at noen andre skulle bli Lucia..

I år var det stor Luciakonsert på skola. 07:45. Jeg hadde gledet meg lenge for det har jo gått gjetord om disse konsertene. Det har seg nemlig slik at det er litt dårlig med luft i kantina der, slik at de som har stått øverst med tente lys ofte har falt som fluer pga oksygenmangel. Men det snøyt de meg for gitt. Vakkert oppstilt på gulvet langs veggen sto de store barna med stearinlys i år. Høyt der oppe sto mindre barn med elektriske lys. Meget stemningsfullt og fint. Ikke en besvimelse å se.. Jeg hørte Eir gjennom nitti andre og det ble nesten en tåre da førsteklassen sang alene der på et vers. Pepperkake fikk vi også. Yme oppførte seg pent og i det hele tatt en fin start på dagen..

 Så var neste runde i barnhagen. Etter x antall år med desember vet jeg jo at dette kommer. Allerede tidlig i november satte jeg av tid i timeboka mi. Rundt luch der et sted.... Så fikk vi med lapp hjem forledendag. Velkommen til Luciafeiring! Klokka 14.00. 14. 00!! Helsike også. Der var jo ingen tid satt av i timboka. Øyeblikkelig hjelp og nesten øyeblikkelig hjelp ble brått omorganisert til administrasjon. Etter lunch i dag følte jeg meg som en av disse legene jeg leser om titt og stadig som tar folk inn, avbryter dem før de får sagt tre ord, sender dem ut igjen med en resept på et eller annet i allefall og tar inn neste. Jeg jobber vanligvis ikke sånn, og det gav lite tilfredsstillelse.

Men jeg rakk med et nødskrik barnehagen 14:06 for å oppdage at det akademiske kvarter også gjelder her. Fikk sneket inn et spørsmål til en gammel ansatt om hva det egentlig er som skjer der på bakrommet mens vi foreldre forventningsfullt står klar med fotoapparater og venter. Det er bleieskift, avverging av kriser, forsøk på at ingen barn skal gråte FØR de begynner, kle på dem som har kledt av seg igjen og kle på dem som ikke kledte på seg osv, osv.

Så kommer de da de søte små. De er jo så fantastisk nydelige. De bråstopper i døra, for hvem vil vel inn til en gjeng gale foreldre som står klare med fotoapparat, videokamera, telefoner..... Mørket som senket seg før de kom er nå lett opplyst av diverse blitz. Etter endel trumulter i døra er de inne alle sammen, foreldrene summer seg og ser på sine håpefulle gjennom naturlige linser og det er så fint, så fint så fint!! Etterpå er det kjempegode lussekatter og saft og kaffe. Koselig, koselig, koselig! I år var vi en liten delegasjon. Da jeg anså at den timeboka mi var litt trang så var tante, bestemor og Eir innkalt. Faren hadde fått strenge innstrukser om å ikke være for sen, så vi tok jo et helt bord der og fikk en egen kurv med lussekatter.. Og de var veldig gode! Men som Isa sa så var jo det helt selvsagt siden det var de selv som hadde bakt dem!

I morgen er det julelunch i barnehagen. Tid er avsatt, ikke noe stress! Eneste er at jeg nå, igjen, kommer på at jeg skal lage en eggesalat som skal være med....

Mulig jeg er sær, men...

Hei.

Som en oppfølger til hva jeg ikke helt får til når det kommer til jul så tenkte jeg at jeg kunne komme med noen eksempler på hva som rett og slett bare MÅ være slik det skal for at det skal bli jul.

Riskrem:
Man spiser riskrem til dessert på julaften. Det er et veletablert fakta og slett ikke oppe til diskusjon. Men så har man riskrem og riskrem. Som min svenske kollega i dag så vakkert påpekte, nordmenn har en tendens til å glemme den første delen av ordet riskrem. Nemlig ris. Det skal være ris i riskremen. Masse ris! Det skal ikke være slik at man med lykt og lupe må lete seg gjennom en tallerken krem for å finne risen. Det er ikke jakten på den berømte mandelen man driver med når man spiser dessert på julaften, den har man gjort unna på formiddagen. For å slippe ubehagelige opplevelser med riskrem nytes dette svært sjeldent uten at den er kvalitetssjekket og helst laget av undertegnede eller mamma.

Glitter på juletreet:
Glitter på juletreet skal henge fra toppen og ned. Ikke nødvendigvis snorrett, men rimelig rett. Det skal ikke snurres og tulles rundt treet! Da ser det rotete ut! Slik er det bare og glitter henges derfor opp av undertegnede selv. Ungene får vente til de er minst 18 før de får henge opp glitter. At alle kuler henger fra midten og ned og gjerne i en klynge midt foran det er helt greit bare glitteret mitt henger rett!

Julestrømpen:
Julestrømpen fylles natt til første juledag. Dette er helt logisk, da det er julenissen, på vei hjem til nordpolen som fyller denne. Og da vi bor rimelig nær nordpolen kommer han jo ikke før sent på natta på julaften. Han er jo ikke ute og farter på lillejulaften, så det blir helt irrasjonelt å få den på morgenen julaften.. De siste årene har han tydeligvis hatt litt vanskeligheter med å finne min strømpe da den henger der like tom første juledag, men i år, i år...

Adventstjerner:
Man slår ikke av adventstjerna om natta. Heller ikke for å spare strøm. Hva? Om dette har vært diskutert? Neida. Nå skal jeg til nød vedgå at jeg kanskje har tatt litt av når det gjelder adventstjerner i år. Fire stjerner, fire staker, en kule, en isbjørn, en nisse og noen usle lysslynger. Såpass må det da være. Og det er jo rett og slett for at det skal se symmetrisk ut fra utsiden! Men innser at jeg burde kjøpt en slik stjerne som hybelboeren har og satt i gjesterommet slik at det ble symmetri der også...

Julegaver:
Julegaver skal altså ligge under juletreet helt til man har spist middag. Helst skal man lese juleblader mellom middag og pakkeåpning, men etter at ungene ble mer en 6 måneder på julaften innser jeg jo at det siste er en utopi. Men julegaver skal altså ikke åpnes i porsjoner spredt utover julaften!

Juleblader:
Man må ha juleblader. Man må ha Blondie, Billy, Snøfte Smith, Knoll og Tott, Finbeck og Fia og et par til. At man ikke rekker å lese dem før langt uti februar er helt uten betydning. Det viktige er at de er der, pent i en bunke og tilgjengelig dersom man får tid.

Sjokolade:
Under treet må det ligge en pakke der det står til Laila, fra julenissen. Denne pakken innholder en sånn konfekteske der det er sånne kringler og rundinger og stenger dere vet. Er det dessertkonfekt eller noe slikt det heter? Julenissen vet det i allefall og svikter sjeldent. Det har skjedd at eska har ligget uinnpakket på benken, men den smaker slett ikke rett da...

Nøtter:
Ikke er jeg særlig glad i nøtter, ei heller sølet det blir av å knekke dem, men det må jo stå en skål med nøtter et sted. I år antakelig svært høyt plassert og langt fra Ymes meterlange armer, men den må være der. At egentlig ingen andre heller spiser nøtter er og helt irrelevant..

Forøvrig er jeg ganske fleksibel når det kommer til jul bare så det er sagt.....

Vi får håp de bi likar i mårra!

Hei.

Vi gjorde en aldri så liten tabbe før vi dro på hurtigrutetur min kjære og jeg.. Vi glemte å informere svigermor om at vi i to uker har holdt på med nattavvenning.. Ingen flaske på natta på to uker. Yme har sakte men sikkert sovet bedre, lengre, fortsatt mellom oss, men bedre. I tillegg har han spist på dagen! Etter tre netter med HYL så gikk dette overraskende bra og vi var nesten klar for neste steg: sove hele natten i egen seng. Eller i allefall sove hele natten i en eller annen seng.... HELE natten er et stikkord her..

Så dro vi avgårde på hurtigrutetur, glemte å fortelle dette til svigermor, og gjett om gutten på ti måneder har storkost seg! DE vet å utnytte og snurre folk om lillefingeren disse utspekulerte småtassene... Flere flasker på natta, kost og bysset i stolen der i femtida på morgenen. Akkurat slik det skal være hos en bestemor. Yme strålende blid og opplagt til kamp i ukevis! Trusselen er at han nå straks har lært seg å gå og kommer da sporenstreks til å pakke kofferten å flytte til bestemor.. (det gjorde nemlig jeg da jeg var lita og ikke fikk det som jeg ville hjemme)

Så i natt har vi kjempet da. To viljer, den ene litt mer oppsatt på å vinne enn den andre. Det ble ingen flaske, det ble veldig våken, veldig sur unge og veldig trøtt, veldig sur mamma. Men ingen flaske.. Mer nattsvart-dårlig-samvittighet-mamma i morges da jeg oppdaget at ungen jo har feber. Jeg trodde jo bare han var litt varm av å krabbe, klatre, spinne rundt i senga vår i natt.. Stakkars Yme! Syke lille gutten og så driver mammaen på med å nekte ham drikke på natta.. Atter en gang skomakerens barn..

Tenkte derfor at dagen ville bli litt bedre da jeg kom meg på jobb og fikk plassert mitt trøtte, men noget anspente legeme på benken hos fysioterapeuten. Tror han så an sin klient og gikk for god gammeldags massasje og ikke nåler i dag.

Akkurat da jeg holdt på å sovne (har dere noengang sovnet på en fysioterapibenk, en slik med hull til ansiktet. Vel man får en rød ring i fjeset en stund) ringte vaktmobilen..... En brå avslutning på massasjen kan man trygt si.

Lang historie kort. Jeg har kjørt 131 kilometer i dag. Til sjøs.....

Sandhornøy, fugløy, hjemme der i det fjerne.....

Da jeg kom hjem hadde jeg punkt en: ikke sovet særlig i natt som sagt, punkt 2: tilbrakt fem av 8 timer i båt, punkt 3: ikke spist siden i går kveld en gang. Så alt lå til rette for en trivelig ettermiddag med ungene..

Yme er som sagt syk. "Mmmaaaammmaaaammaaaa" "bapppapapaapapaa""wæææææææ" summerer vel hans ettermiddag. Isa har tydeligvis hatt en hard dag på jobb hun også for verden falt gang på gang i grus i løpet av ettermiddagen. Melka var vann, melka var for kald, melka var for varm, melka var ikke på tutekopp, melka var på feil tutekopp, Yme ville kose, Yme ville ikke kose... "Wææææææææ" i flere omganger og tårer store som hus oppsummerer vel hennes ettermiddag.
Eir er tydeligvis ikke i form. Strak ut på sofaen, dog ikke med feber lå hun og ropte at de andre to skulle være stille for hun hadde vondt i hodet! Sittende på gulvet med en hylende Isa i fanget, en vrælende Yme som prøvde å rive Isa ut av fanget og en Eir som fra sofaen prøvde å overdøve alle med HYYYYYYYSSSSJJJ, var tanken på 131 kilometer til i båt slett ikke ille i det hele tatt..

Yme sovna seks, Isa tuslet etter halv syv og det beste beviset på at Eir absolutt brygger på noe er at hun gikk og la seg halv åtte.. Nå sitter Henning og sover i en stol og jeg sitter her og ser på den gigantiske haugen med julegaver som skal pakkes inn.

Gjertrud Sand sier det bare så utrolig treffende "vi får håp de bi likar i måra!!"

Hva jeg ikke får til av juleting og tang..

Hei.

Enkelte juleting er bare mer komplisert enn andre. Inspirert av et bilde jeg så hos Livets små øyeblikk kommer et knippe eksempler på hva jeg finner serdeles komplisert i disse adventstider..

For eksempel dette med svibler. De er jo så fantastisk søte der de står i blomsterbutikken. Knapt en stengel å se, med knopp klar til å springe ut. Så kommer de hjem til meg..... Knoppen er der fortsatt, men stengelen inntar etter kort tid uante dimensjoner. Først finner man frem en vanlig blomsterpinne for å støtte opp. Gjerne en som har en hyggelig nisse eller noe slikt i toppen. Optimismen er fortsatt til stede. Så innser man at man nok trenger blomsterpinner som er mer beregnet til sukkererter da stilken nå har vokst godt over 40 cm i løpet av få dager.. Det er vanskelig å finne slike med nisser i toppen så man tar noen vanlige trehvite og maler dem røde.. Ennå er knoppen der  og en og annen blomst har forsøkt å titte frem. De er ganske ensomme da stilken inni knoppen jo også vokser. Etter ytterlige et par dager er blomsterpinne en saga blott og man har et tau med en krok i taket. På tauet ei løkke man strammer daglig for å unngå kollaps. Man ser nå oppover for å se blomstrene som skilles mer og mer... Det er på dette stadiet de går i søpla...

Så har man julestjerner. Blomstrene altså.. De er røde og fyldige og med en masse grønne blader når de innpakket i ullgenser bæres hjem fra gartneriet (har fått med meg at de ikke skal fryse). Så går det et par dager og når jeg da husker at de skal vannes OFTE så har jo de første bladene falt av. Det er de nederste og ligger i en haug nedi potta. Etter å ha rensket bort disse fatter man nytt håp, den ser fortsatt ikke så verst ut. Man husker å vanne, å vanne og vanne i flere dager før man igjen flytter bittelittegrann på den og neste pulje med blader faller av. Litt usikker på om man nå har vannet for mye unngår man hele stjerna i et par døgn. Når den så skal vannes igjen og man er så uheldig å komme borti den ramler pulje tre med blader av. Den ligner nå til forveksling svibelen, en lang, tynn stilk med noen enslige røde blader på toppen. Det er nå den går i søpla..

Julebrød. Det er jo så godt. Så er det den evindelige diskusjonen om rosiner, ikke rosiner, korinter, ikke korinter, sukater, ikke sukater. Man ender jo opp med en 5- 6 varianter, pent merket på toppen med kryss, hjerte og lignende som skal gjøre alle til lags. Så hiver man deigen oppi brødformer og er glad og førnøyd. Helt til man kommer på at man i år igjen har glemt at julebrød ikke kan bakes i brødform! Da blir de jo rå inni! Så er det ny deig. Nå gidder man ikke diskusjonen så det blir et med alt og et med ingenting! Formes runde og kjøres inn i ovnen. De eser jo utover plata og fester seg i veggen på ovnen. Lenge før de er det minste ferdige er de svarte på toppen fordi man har smurt dem med egg som det stod i oppskrifta. Så legger man bakepapir på toppen, flytter dem ned i ovnen og prøver å ikke tenke på at det blir svidd skorpe i år også. Når man tar ut et julebrød som er svartbrent oppå og rått inni gir man opp. Det er da de går i søpla...

Hjemmelagde julekurver. De er jo så fine! Optimistisk finner man et fint mønster i en bok. Klipper ut i sølv og blått og er klar til å flette. Det skal selvfølgelig bli en kurv der mønstret er rutete ytterst med et hjerte i midten eller noe slikt. Så begynner man å flette. Det går fantastisk med den første fliken... helt til man finner ut at man har klippet dem for korte. Klipper alle litt lengre og begynner på nytt. Nå går det aldeles fantastisk med den første fliken. Så begynner det så smått å bli trøblete. Frem til tredje flik går det enda an, men når man etter fire FAEN, helsike så vanskelig dette skulle være da, store øyne fra ungene som er samlet rundt bordet til trivelig juleverksted og svetten renner ned i panna... det er da de går i søpla...

I det hele så er desember en måned der vi burde hatt enda større søppelboks enn den vi har..

For å ikke kjede dere skal jeg ikke dra flere eksempler, skjønt jeg kunne fortsatt hele kvelden. Men kvelden skal jo tilbringes i nyinnkjøpt rød julekjole på julebord..

Men om det ytres ønske her under i kommentarfeltet så kan flere eksempler nevnes senere i desember.

# Hurtigruta... dag 1..

Hei.

Etter ca tre timers søvn i natt var det jo en strålende opplagt meg som sto på kaia og tittet opp på MS Nordlys klokka syv i dag morges.. Lysten til å fiske bilnøkkelen opp av Hennings lomme, sprinte tilbake til bilen og kjøre hjem var overveldende.

Vel ombord fant vi vårt lille krypin der man faktisk må ut på gangen for å snu seg. Allikevel rent og pent og med det man trenger når man er kvalm, en seng.

Halv åtte møtte jeg tappert opp i spisesalen sammen med Henning. En frokost ble fortært i godt selskap, men på vei tilbake til lugaren kjente jeg jo at dette slett ikke gikk bra. Nylig fortært frokost gikk i bølger mellom mage og spiserør i takt med bølgene ute...

Vel fremme i lugaren fant jeg frem min reddende eske med tabletter. Fant ut at for å være sikker så var dobbel dose tryggere enn enkel. Henning begynte å elge seg innpå pillene mine. Han fikk bare en. Det får være grenser for hva man skal dele på også. De er mine! bare mine!!
Panikken begynte å ta meg da jeg ikke klarte å presse tabletten ut av innpakningen. Litt lesing i bruksanvisningen og der sto det at man skulle rive av baksiden. Det gjorde jeg, men det hjalp ikke det spor.. Henning, sindig som han er fant ut av det, jeg hadde bare ikke revet av et tykt nok lag. Litt mer vennlig innstilt på å dele tabletter med ham fikk jeg opp forpakningen. Med to saliggjørende tabletter smeltende på tunga gikk jeg så til sengs mens jeg vinket Henning avgårde på gruppearbeid og teambuilding. (akk så deilig å være ledsager for en gangs skyld).

Ca tre timer senere våkner jeg av at det snakkes i høytaleren. "På grunn av sterk vind klarer vi desverre ikke å legge til ved vanlig kai her i Sandnessjøen. Vi skal prøve ved et annet kai!"

Sterk vind? Hvor ble det av pent vært og smul sjø som YR.no har lovet meg?? Vel ved kai ved oljebasen i Sandnessjøen ser jeg at flaggstengene har sin fulle hyre med å beholde flaggene de har på seg. Hvite skumtopper danser på sjøen. Smul sjø my ass!! Deprimert går jeg i dusjen.

Under dusjen er jeg imponert over hvor godt sluken tar unna vannet. Det er en rimelig høy kant mellom dusjen og resten av gulvet, eller dørken som det heter. Allikevel er det nesten ikke noe vann der nede på gulvet i dusjen. Ferdigdusjet oppdager jeg jo at den sluken slett ikke var effektiv, men at hurtigruta står så på skrå at alt vannet ligger opp mot veggen i andre enden av badet...

Deprimert og forfulgt av uflaks og dårlig vær (det føltes slik da) går jeg til lunch. Det er ikke før midt ute i lunchen jeg legger merke til det... JEG ER IKKE DÅRLIG!!!! Halleluja, ingen kvalme, ingen svimmelhet, kun lutter glede. Går en ekstra runde rundt buffeten for å sjekke at det stemmer.

Etter lunch var det nyting av utsikten i panoramasalongen. Rosa himmel og den nye ambulansebåten i Vega som viste seg frem og kjørte på kryss og tvers ved siden av oss... Tok noen fine bilder med mitt nye kamera (bursdagsgave en mnd for tidlig). Så var det litt speedshopping i Brønnøysund. Henning var på polet og jeg kjøpte skumnisser så begge kom fornøyde tilbake til båten.. Så var det Quiz. Hvem i huleste vet egentlig hvem som var den tredje generalsekretæren i FN? Og hva byen Viktoriahamn heter i dag... For dere som heller ikke vet det er det altså U Tant og Narvik.. Og til opplysning så er det Halden som hette Fredrikshall og ikke Fredrikstad..

Nå derimot kjenner jeg effekten begynner å avta.... Intens lesing i bruksanvisning på nytt og 12 timer er visst forventet levetid for en Zofran smeltetablett... Så i trygg forvissing om en god natt legger jeg en ny på tunga og finner frem Jussi Adler Olsen og har tenkt å tilbringe kvalitetstid i køya..

Julebord i morgen...

Hei.

Jeg tror jeg er "gainna" som man sier i nordnorge. Det betyr, for dere som ikke er bevandret i nordnorsk, at noen har kastet en forbannelse over meg...  Jeg har nå hatt vakt i to dager og har tilbrakt fem timer i båt. Det er mer enn vi vanligvis gjør på flere måneder. Jeg har vært på øyer, holmer, i byen og ved diverse kai.

Mamma påsto i en kommetar på facebook at det var vindstille. Det var forsåvidt det da jeg gikk ut døra hjemme. Det var på ingen måte vindstille når jeg en time senere befant med til havs. Det var heller slett ikke vindstille da vi skulle kryssa Salta, en havstrekning man må over om man vil til storbyen..

Meg, Salta, bølger, penn og papir.... Ingen god kombinasjon. Meg, Salta, bølger, stolen fremme i styrhuset er en bittelitt bedre kombinasjon! På veien hjem brukte jeg tiden på å forsøke å glemme hvor kvalm jeg var og prøvde å overtale skipperen om at han ville vært en perfekt julenisse hjemme hos oss på julaften. 0-2 til både kvalme og skipper enn så lenge, men har ikke gitt ham helt opp altså..

I dag var det ny tur. I de femten minuttene vi var ombord før vi gikk, her snakker vi altså før vi begynner å kjøre, mens vi fortsatt ligger til kai (!), rekker jeg å bli kvalm. Selv ikke en fantastisk himmel i alt fra lys ros til mørk lilla gjorde det særlig bedre. Skulle tatt bilde, men orket ikke taken på å gå ned under dekk etter kamera..

Så her sitter jeg, når jeg lukker øynene gynger det litt fortsatt. Og jeg gleder meg veldig til helgens store happening. Jeg skal på julebord. Julebord to dager til ende. Jeg og mannen, alenetid, kjærestetid, hyggelig selskap og god mat.. Nå tenker dere sikkert: hun trenger jo ikke drikke så mye da, da slipper hun å bli kvalm... Tro meg, jeg drikker faktisk ikke i det hele tatt. Men det er lokaliseringen til dette trivelige arrangement som bekymrer meg.

Av alle steder man kan arrangere et julebord så har de altså valgt: HURTIGRUTA!! Hvordan man kan sette ordene hurtigrute, hyggelig, desember i samme setning er meg en gåte. Risikoen for bølger er opp mot 100%. Rett nok lover YR.no pent vær og smul sjø, men det er alltid en liten vind de ikke oppdager.

 

Jeg har gått til anskaffelse av Zofran 4 mg smeltetablett. Den skal smelte på tunga og gi umiddelbar virkning mot kvalme!  Det er kvalmestillende som strengt tatt bare blir brukt hos kreftpasienter som trenger det til å kurere kvalmen de får etter cytostatikakur.. Bittelitt sterkere enn vanlig reisesyketabletter altså, men det er jo ikke godt å trå til med det samme tenker jeg. Så nå sitter jeg å stirrer på esken mens jeg gjentar høyt og messende: "dette virker, dette virker, dette virker!!" Man skal heller ikke kimse av placeboeffekt, bare jeg tror hardt nok at det virker så kanskje..

Jeg vurderer jo å kontakte en lege snart. Da fortrinnsvis en øre-nese-hals-lege som på mirakuløst vis kan resette mine balanseorgan tilbake til start. Gjerne helt tilbake til fosterstadiet der man kunne ligge opp ned og skvulpe i vann uten å bli kvalm. Det ville vært noe! Muligens en nevrolog ville være til større hjelp, eller faktisk kanskje en psykolog som kunne hypnose eller tankefeltterapi eller noe annet lurt. Egenetlig hva som helst og hvem som helst bare det hjalp.. Jeg er åpen for det meste. Kunne jo spørre fysioterapeuten om han har noen nåler å sette mot slikt Eller jordmora. Hun kan jo mye om svangerskapskvalme, burde være i samme gata det..

Om jeg ikke ligger i horisontalen og klamrer meg fast til en køye i morgen og hurtigruta eller ICE-nett kan oppdrive et bredbånd så lover jeg å komme med en oppdatering på hvordan det går.. Vi snakkes!!

Var på trykk i avisen i dag...

Hei!

I dag kom "Å eg veit" ut her i Gildeskål. En søt liten lokalavis. Og der hadde jeg en liten tekst på trykk. Har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen om skrivesperren som oppsto rundt innlegget, men det ble nå ihvertfall noe ut av det til slutt.
Nå er det desverre ny skrivesperre på gang all den tid jeg har til i morgen kveld å produsere en tekst som skal inn i tidskriftet "Doktor i Nord" Nå snakker vi nerver!

Vel, med vakt og greier så velger jeg den enkle løsningen her og gir dere teksten som i dag sto på trykk i avisa. I tillegg til ett meget flatterende bilde med meg og tre unger under armen og over skuldra..

I 1984 kom det ut en diktsamling. Den het ”Den kapsejsade himlen” og var skrevet av Stig Johansson. Jeg har aldri lest den. Hadde aldri hørt om den før jeg googlet den i kveld, men det er en meget kjent setning som kommer derfra. Setningen er egentlig et dikt som heter ”Förlusten” og den går som følger: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet!

De siste to uker har jeg tenkt en del på dette. Fra å sulle rundt i ammetåke og småbarnstid er jeg tilbake på jobb. Der er det ikke mye plass til ammetåke da jeg har minst fire tanker i hodet på en gang og klokka er kvart over tre før jeg husker at jeg nok burde ha vært en tur innom toalettet. Så er det innom barnehage og skole for å hente de små før man rasker sammen et eller annet å spise til middag. Så har man, hvis man er heldig to timer før det er barnetv og kveldsmat og så er det legging av de små. Så faller man sammen enten foran PC eller i sofaen før man krabber opp trappa og til sengs. Etter mer eller mindre timer med søvn er det å starte på ny frisk.

Og slik går no dagan heter det. Og det er nettopp det de gjør. De går forbi og de forsvinner i et hav av hverdager. Og det er det som er utfordringen. Klarer man å ta vare på hverdagen? Klarer man å se det positive innimellom alt stresset og jaget?

Jeg sliter der må jeg si. Det er ikke akkurat ”så heldig jeg er som kan ligge her og kose med minstemann på armen” som flyr gjennom hodet klokka 03:47. Det er mer ”hvordan får man den ungen til å sove?? Det er 2 timer og 43 minutter til jeg skal opp”

Når jeg ramler på rumpa på glattisen er det heller ikke glade tanker om hvor heldige vi er som lever i et land med skiftende årstider og vakker natur. Det er mer et intenst ønske om å ønske vinteren dit pepperen gror.

 Når tredje ungen har krupp og du sitter og hutrer på trappa under et pledd for at h*n skal få puste så er det ikke tanken på hvor heldig man egentlig er, som stort sett har friske unger, som ligger lengst frem i panna. Det er jo hvordan man skal få ”hjemme med sykt barn dagene” til å rekke resten av året.

Når faxen på kontoret ikke virker, klokka er to på natta og du bare MÅ få av gårde det brevet. Ordene som kommer ut egner seg ikke på trykk og det er i allefall ikke gleden over å ha en fast og stabil jobb du kjenner boble i brystet.

Hverdagen oppsluker oss med hud og hår. Plutselig ble vi et år eldre, ungene var så alt for fort blitt store og vi lurer på hvor all tiden vi hadde og alle planene ble av. Jeg tror vi alle har godt av å trekke pusten, forsøke å se gleden i de små øyeblikkene og ikke planlegge så mye for fremtiden. For som i diktet så er innholdet i alle hverdagene faktisk livet!

Sannheten svir... men for hvem?

Hei.

I da burde vært en hyggelig dag. Men den ble til dagen jeg har fryktet og gruet meg til i 6 år...

Yme sover under del en av julegrantenningen

 Jeg liker julenissen! Faktisk så liker jeg julenissen veldig veldig godt. Jeg har hardt for å tro at det ikke skal finnes en julenisse, slik enkelte onde tunger sier. Filmer med julenissen gjør meg lykkelig. Særlig filmer der man får se hvordan julenissen har det i verkstedet sitt. Alver som lager sjakkbrett med rutete maling, Kopper med kakao spekket med marsmellows. Reinsdyr som både flyr og snakker. Det er jo JUL! Jeg luller meg inn i fantasier om denne hyggelige mannen som bare er snill og som gir barna akkurat det de ønsker seg mest på julaften.

Isa i kledelig lue fra JULA, vinteren mest brukte plagg....

Av den grunn er jeg en slik mamma jeg kan tenke meg at pedagogene hater. Jeg har prentet inn i mine håpefulle at denne mannen er virkelig. han bor der på Nordpolen, han får ønskelista de skriver og han flyr over himmelen med sleden full av pakker. Joda jeg har lest den der teksten der noen forsøker å forklare hvorfor det ikke er mulig å rekke over alle i hele verden på en natt.. MEN de som har skrevet den har ikke forstått at nissen har en sånn duppeditt som stopper tiden! Det har jeg da sett i drøssevis av filmer. F.eks i "Noddy feirer jul"

Varm saft!

Men i dag kom nådestøtet som fikk hjertet mitt til å briste. Eir kunne fortelle under julegrantenningen at nissen ikke fantes! Det er bare en mann som har kledd seg ut.... Fjorårets forklaring med at det selvfølgelig er nisseassistenter som farter rundt i desember og deltar på nissefester og julegrantenninger, og at de må kle seg ut for å ligne nissen, hadde slett ikke den effekt jeg håpet.  Hva har skjedd?? Hun kjøpte jo den forklaring så bra i fjor! Fortalte den tilogmed overbevisende til flere andre tvilere.

Bålkos

Jeg prøvde å få ut av henne hvem det var som gikk rundt og sa slike grusomme ting, og det på en julegrantenning. Svaret var slett ikke oppmuntrende for en nisseelskende mor: "Mamma, det er slikt man skjønner når man blir stor!" VRÆÆÆÆL!!! Jeg vet ikke hva som er verst, at jeg muligens ikke klarer å overbevise min datter om at nissen finnes, eller at hun slett ikke så ut til å ta seg nevneverdig nær av det hele. Heldigvis fikk jeg litt støtte fra en kjekk gutt i klassen hennes som med tydelig overbevisning forklarte meg at nissene som kom i dag bare var noen som hadde kledd seg ut, men at den ordentlige nissen ikke hadde tid til dette nå i julestria.

Mitt siste  tro på nissen håp..

Heldigvis var jo Isa opptatt med å drikke saft å spise pepperkaker, så hun fikk ikke med seg ordvekslingen.  Glad og fornøyd motto hun pakke fra nissen, mens Eir surmulende kunne fortelle at: "ser du mamma, det er bare noen ungdommer med jukseskjegg!!"

"En ungdom med skjegg...."

Yme våknet takk og lov tidsnok til å få nissepakke han også. En smule skeptisk i sitt første nissemøte mottok han sin første nissmandarin. Den ble inntatt ved bålet der jeg satt fortvilet og lurte på hvordan det nå i det hele tatt skal bli jul???

Yme koser seg med mandarin

Så dersom det er noen i omegn her som har en slektning som ligner en smule på nissen, evt ligner veldig på nissen og som kan komme klatrende opp verandaen her ca klokka sju på julaften så betaler jeg godt. Maskenes tid er nok forbi hos eldstemann, så jeg trenger en proff! Og bare så det er sagt, det må være faren hun slektes på, for jeg satt sitrende i spenning og ventet på nissen den jula jeg fyllte 15!

En julegran

I dag er det første desembeeeeeer!!

Hei.

I dag fikk jeg kjeft.. Vel kanskje ikke kjeft, men en liten oppstrammer. Langt inn i en vurdering i om man egentlig trenger en svær skål som julegodteriet kan stå fremme i til jul hørte jeg et "Hei Laila!" inne på Åhlens. Trivelig gjensyn med noen jeg ikke har sett på årevis. Men så var det den oppstrammingen da. Nevnte trivelige person ba meg vennligst om å sjerpe meg på bloggen. Er jo flere dager siden jeg har vært her inne...

Jeg legger meg flat og beklager. Men med vakt tre dager i forrige uke, et hus som skulle pyntes bittelitt til advent og 48 kalendergaver å klargjøre så har det bare blitt sånn. Nå er takk og lov mamma kommet slik at jeg fikk satt henne igang med kalendergavene. Det er en koselig liten tradisjon vi har. Hvert år, sent på kvelden 30 november sitter mamma og pakker og pakker og pakker kalendergaver.. Hun spurte forsiktig i går om det ikke ville vært en ide og startet litt før?? Jeg forsto ikke helt hva hun snakket om for hun og pappa kom jo ikke før i går så det hadde jo ikke gått om jeg så hadde vært ferdig med å kjøpe dem inn.. Mamma fulgte spent med på norske talenter samtidig...

I allefall så kom nå 48 pent pakkede konvolutter opp på kalenderen. jeg ser med gru frem mot neste år når det skal være 72. Frem til nå så er det egentlig det at vi må ha en større bil som har fått meg fra å planlegge unge nummer fire veldig hardt, men på den 47 knuten slo det meg at dette ville være en uoverkommelig oppgave med 96(!) gaver... I tillegg så er egentlig kalenderen som jeg faktisk selv har brodert ikke akkurat konstruert for gaver i det hele tatt. I år har jeg tatt konsekvensen og det er bitte bitte små gaver i de konvoluttene.

Disse her for eksempel.

Etter å ha lett Oslo rundt etter søte små glassdyr som ikke kostet så mange penger fant jeg disse på facebook.. Rett nok så var de ca halparten så store i real life som jeg trodde, men det er jo kalenderen glad for. Sammen med en sjokolade er de perfekte kalendergaver for pynteglade jenter som liker dill og dall... Og på julaften venter tre ekslusive engler fra tilbords....

Eir var litt over middels spent i går kveld når hun la seg. Litt over middels forsynt med kalendre er vi også i og med at en tur innom Claes Ohlson her i høst medførte innkjøp av to Lego Friends kalendere og bestemor kom med sjokoladekalender her i forrige uke. Så på nattbordet til Eir, opplyst av noen vannvittige blå neonlys fra vinduet (vi har da pyntet til advent) sto sjokoladekalender og legokalender..

Litt over ti hørte jeg romstering fra rommet.. Eir på tur ut av senga og på do. Vel ferdig inn på rommet igjen. "Æ trur æ må slapp litt av før æ åpna kalændern mamma!" Jeg forklare at det på ingen måte var morgen og at det bare var å legge seg til å sove igjen. Sovna...

Tre kvarter senere nytt balder fra rommet. Henning ble sendt opp i en fei for at hun ikke skulle komme ned og se mormor i ferd med å pakke inn den andre kalenderen (den de fortsatt tror nissen kommer med..) Henning var ikke kjapp nok. Da han kom opp hadde en fornøyd Eir fått åpna luke nummer 1 i legokalenderen! Etter på nytt ha fått forklaring på at det var natt var det en snurt Eir som mente at da fikk vi jammen slå av lyset i gangen da, hvis det nå var slik at det var natt ennå, slik at hu nkunne se forskjell på natt og dag!!. Sovna.... Legokalender hentet ned og teipet gjen.. Ca 01:30 begynte Henning å slå spiker i veggen utenfor rommet hennes for å henge opp kalenderen. Jeg var klar til å ile inn for å si at det nok var nissen rom ramlet ned fra taket, men da sov hun...

05:17..... Etter noen timer med en hylende Yme (slemme, slemme mamma og pappa har tatt bort tåteflaska på natta..) sov endelig både jeg, Henning og Yme. "Mamma! No har æ åpna legokalendern og sjokoladekalændern! Mæn æ finn ikke 1 talle på kalændern nissen kom mæ!!"  Nissen har laget et intrikat system med gullhjerte på Eirs konvolutter og sølvhjerter på Isas. "MAMAMAMAMAMMAMA, brrrrrrlbllrlrllr, bababpaapbabpabpa!" Lys våken Yme. Helt klar for kalender!

Skjeldent har vel mormor vært en mer kjærkommen gjest enn i morges. Etter å ha hjulpet Eir med å finn rett kalendergave, slått på TV for å finne ut at det faktisk ikke er barneTV før klokka 6 på morgenen og avlevert en sprudlene Yme i armene på en noe trøtt og forfjamset mormor kolapseet jeg i min egen seng til mamma kom inn og spurte om det ikke var i dag jeg og Henning skulle til byen.. Det var det.... Av ovennevnte hendelsesforøp er det bilder fra tidligere års 1 desembermorgener blogginnlegget under her....