Reservasjon og e-mailkampanjen som for tiden pågår.

Hei.

Da jeg så innlegget Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter på bloggen til Susanne Kaluza tenkte jeg med meg selv at nå skal jeg holde munnen min klokelig lukket.

Innlegget er starten på en e-postaksjon der man sender mail til nettopp alle landets stortingsrepresentanter og ber dem stemme nei til legers reservasjonsrett.

Aksjonen har tatt av og jeg har det siste døgnet lest fler og fler innlegg der man raser mot den nye regjeringens forslag til å la leger reservere seg mot henvisning til abort, assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon.

Og jeg tenker vel enda at nå skal jeg klokelig holde munn, men jeg klarer faktisk ikke.

For det første så er ikke dette noe nytt. Det at enkelte leger av samvittighetsgrunner har reservert seg mot dette og latt en kollega gjøre det har vært gjengs praksis siden abortloven kom. Man kan selvfølgelig diskutere om denne praksisen har voldt en stor merbelastning for enkelte pasienter, men det er det nok ingen undersøkelser som kan gi et godt svar på.

Så kom Helsedepartementet i 2011 og gjorde det klart at fastleger ikke kunne reservere seg mot dette. For de leger det gjaldt, som i år hadde vært gode fastleger for sine pasienter, var dermed beskjeden, enten finner du deg en annen jobb eller så utfører du oppgaver som går fullstendig imot det din samvittighet sier.

Debatten har gått het også innad i legekretser. Ved årets landsstyremøte i Alta var det en lang og opphetet debatt som tilslutt endte i følgende vedtak:

«Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling.

Legers reservasjonsmulighet skal ikke være til hinder for befolkningens lovbestemte rettigheter. Reservasjonsmulighetene må derfor vurderes lokalt i helsetjenesten på en slik måte at disse hensyn kan ivaretas. Pasientene skal alltid møtes med forståelse og respekt. Forutsigbarhet for pasientene må sikres gjennom god informasjon.»

På en fastleges liste er det mange ulike pasienter. Det er dypt kristne pasienter, som gjerne ser at legen deler deres syn på meget og mangt. Det er ateister, som helst ser at legen deler dette synet. Det er feminister og kvinnekampforkjempere, det er mannssjåvinister og det er endog kriminelle og mulige overgripere. Felles for alle disse er at de fortjener respekt og hjelp når de kommer inn på legekontoret. Og de fortjener god helsehjelp. De har faktisk et krav på at fastlegen yter god helsehjelp og gjør dette på en god og respektfull måte. Uten hevede pekefingre eller prekener om moral og rett og galt.

Og det er her jeg stusser i alle blogginnlegg jeg har lest det siste døgnet. For en lege som har reservert seg mot å henvise til abort, henvise til assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon fremstilles over hele linja (her tar jeg forbehold om innlegg jeg ikke har lest) som pekefingerviftende, moralsk prekende, moralsk dømmende mennesker som tråkker på et menneske som trenger hjelp.

Jeg har ikke tatt standpunkt i reservasjonsdebatten. Jeg synes dette er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er på ingen måte en reservasjonslege, men å si at andre ikke skal kunne reservere seg, nei jeg er ikke helt klar for det heller.

Jeg har ikke hatt så mange kvinner som har kommet inn på mitt kontor, ferdigtenkt og klar, som har bedt om en abort. Derimot har jeg mange ganger møtt gravide kvinner, fortvilte, som har vært i tvil om hva de skal gjøre. I møte med disse kvinnene skapes en samtale, et rom der tanker og følelser kommer frem. Mange tanker om rett og galt. Mange tanker om skam. Mange tanker om anger. Mange tanker om glede. Mange tanker om uro og bekymringer. Mange tanker om morsfølelse. Mange tanker om ensomhet rundt et valg.

Det er ikke min jobb å velge. Det er ikke min jobb å vise veien som skal gås. Det er min jobb å lytte. Det er min jobb å vise respekt. Det er min jobb å fortelle om muligheter. De mulighetene innebærer abort. De mulighetene innebærer å beholde barnet. De mulighetene innebærer adopsjon. Det er også min jobb å vise kvinnen vei til mere kunnskap om alle disse mulighetene.

Kvinnene kommer ofte med en agenda. Noen vil at jeg skal overtale dem til å beholde barnet. Vise dem at det er en mulighet. Andre vil at jeg skal overtale dem til å ta abort, gjøre valget lettere. Jeg kan ikke gjøre hverken det ene eller det andre. Men jeg kan være der, lytte og støtte dem når valget er tatt.

Jeg ser ingen hindringer for at denne samtalen skal kunne finne sted på kontoret hos en reservasjonslege. En lege som på samme måte som meg har en samtale med en av sine pasienter. Som holder sine egne meninger for seg selv. En lege som på forhånd har en avtale med en kollega som skriver den eventuelle henvisningen. Vi snakker ikke om at pasienten får en skjennepreken, en pekefinger og så må ut på egenhånd å finne seg en lege som er villig til å skrive henvisningen. Dette har reservasjonslegen ansvaret for. Reservasjonslegen har på samme måte som alle leger ansvar for at pasienten får den helsehjelp den trenger og har krav på. På en verdig og respektfull måte.

Men reservasjonslegen ser i disse situasjonene ytterligere en pasient som han eller hun har ansvaret for. Reservasjonslegen føler også et ansvar for det potensielle livet som vokser i magen. Der andre ser en celleklump ser reservasjonslegen et liv. Et liv han eller hun ikke vil være en del av avslutningen til. Det handler ikke om at legen ikke ønsker at kvinnen skal få utført sine lovpålagte krav. Det handler om at legen, etter sin egen samvittighet, ikke vil være delaktig i å avslutte et påbegynt potensielt liv.

Det har i blogginnlegg i dag vært spurt om hvor dette skal ende? Skal lærere nekte å skrive karakterer på elevene, skal hjemmetjenesten nekte å dra hjem til overvektige fordi de vil reservere seg mot tunge løft? Jeg synes dette viser en ufattelig respektløshet ovenfor de leger som vil benytte seg av reservasjonsretten. For dem er ikke dette noe de tar lett på. Det er ikke "en ekkel oppgave de ikke har lyst  gjøre."

En annen vinkling på hvor det skal ende er det som legeforeningen i sitt vedtak har tatt høyde for kommer til å komme i fremtiden. Når det i vedtaket står alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død leser jeg at det i fremtidens spørsmål om aktiv dødshjelp vil komme en ny reservasjonsdebatt.

Jeg er lege. Jeg har avgitt en ed på at jeg alltid skal hjelpe og aldri skade. Dersom de som styrer vedtar en lov som sier at jeg er forpliktet til å ta livet av et annet menneske dersom dette mennesket ber meg om det, ja da må jeg gå noen runder med meg selv om jeg kan fortsette å jobbe som lege. Kan virkelig de som styrer pålegge meg det? Ja det kan de, og det vil bli en bestemmelse som rammer leger mye hardere enn retten til fri abort. Det finnes drøssevis av legejobber der man aldri kommer i nærheten av en abortsøkende kvinne, men det vil ikke være riktig så enkelt med aktiv dødshjelp. Og jeg finner denne sammenligningen mye mer reell enn hjemmesykepleieren som ikke vil løfte tunge pasienter.

Jeg har ingen interesse av en abortdebatt og om et foster før uke tolv er å regne som et liv. Mitt poeng er at for ganske mange mennesker i dette landet så er det det. Både for pasienter og for leger. Og for en reservasjonslege så er det å sette navnet sitt på den henvisningen å avslutte det som kan bli et fullverdig liv.

Hovedsaken er uansett at pasienten, kvinnen får den helsehjelp hun har krav på, på en verdig måte og med respekt fra den legen hun har foran seg. Jeg tror faktisk at en reservasjonslege, som virkelig har gått mange runder med seg selv rundt dette, kan gi denne helsehjelpen like respektfullt og verdig som en lege som ikke har gjort seg så mange tanker rundt dette og ser på en henvisning til abort som kun et ark med en underskrift.