Evnen til å være stolt av seg selv...

Hei.

På søndag var vi i kirka jeg og jentene. Det var søndagsskole. Jentene liker søndagsskole og jeg tenker at det er en fin ting å la dem være med på. Det er ikke daglig aftenbønn hjemme hos oss. Ei heller leser vi noe i bibelen selv om jeg og Eir har pløyet gjennom en hel barnebibel. Jeg fordi jeg synes at ungene faktisk bør høre litt om Gud og Jesus og sånn, slik at de kan gjøre seg opp en mening selv om det er noe de tror på. Eir var mer på jakt etter et bilde så hun fikk sett hvordan Gud ser ut. Vi må kjøpe ny barnebibel. Vi kom helt til veis ende og endte opp med masse bilder av Jesus, disipler, engler, steintavler, esler og mye annet, men ikke et eneste av Gud. Det var faktisk så jeg måtte spørre presten om det ikke er lov å tegne Gud heller. Han mente at det var det så det var nok bare barnebibelen vi var litt uheldige med. Nå er dette et par år siden omtrent, ny barnebibel er ennå ikke innkjøpt, men vi drar på søndagsskolen.

Denne søndag morgen var det en smule kaos i Casa Didriksen. Alt mulig skulle presses inn i en klokketime og dette medførte at mor og døtre kom i allefall ti minutter for sent inn i en stappfull kirke. Det hadde vært overnatting i kirka så en haug med foreldre var der, det var komfirmantgudstjeneste så alle konfirmanter og sikkert noen foreldre var der. I tillegg sang kantoriet. men vi smøg oss noenlunde lydløst inn og satte oss bakerst. Det vil si, Eir og Isa planta seg i midtgangen.

Søndag var første søndag i advent. Med dertil hørende luke som skulle åpnes der fremme. Og presten lot øynene gli over benkene før han sa "kanskje Isa har lyst å komme å åpne denne luka??"

Fineste, besteste presten! Det var vel verdens stolteste fireåring som trampet opp midtgangen i Dockboots (for det er kjappest å ta på når man har det travelt) og "søndagsskjørtet som har seler for da blir det som en kjole"

Vel fremme fikk Isa fjerne det store 1-tallet på plakaten og under der sto det to ord. Og presten, som ved neste anledning skal få en klem, spurte om Isa kunne lese det som sto der. Nå skal jeg ikke si at hun med høy og klar røst leste KONGEN KOMMER. Men hun tok seg riktig god tid og stavet seg gjennom og leste det til presten som sa til henne at det var helt rett.

Så trampet hun ned midtgangen igjen og ned til mammaen som satt med klump i halsen og var så stolt så stolt. Det er lite som skal til for å røre et mammahjerte en søndagsmorgen i desember. Men jeg snufset en smule og var så glad på hennes vegne. For det er jo fantastisk hvordan unger kan være fornøyde med seg selv. Isa var fornøyd med seg selv resten av dagen. Ja fortsatt i dag er hun stolt over at hun fikk lov å åpne luka og lese at KONGEN KOMMER.

Et sted på veien mister vi evnen. Evnen til å være glad for å bli utvalgt. Evnen til å være fornøyd med det vi gjør. Evnen til å synes at det vi gjør er godt nok. Vi finner alltid noe å pirke på, noe vi kunne gjort bedre.

En voksen ville tenkt: å nei, hvorfor tok han meg? Å nei, jeg kan ikke gå opp der foran alle i disse skoene. Å nei, nå bruker jeg alt for lang tid på dette. Å nei, tenk om det blir feil?? Å nei, nå ser alle på meg!

Isa hadde "ein pærfækt søndag i kjerka!"

Jeg håper Isa beholder evnen til å bli stolt av seg selv riktig, riktig lenge. Stolt av hvem hun er, hva hun er og av det hun gjør. Og jeg synes heller ikke det er så galt om hun også er stolt av hvordan hun ser ut, selv om det vel er forferdelig ukorrekt å si.
Og så får det være min og Henning og andre voksnes oppgave å lære henne å være stolt av seg selv uten å tråkke på andre samtidig. Man skal jo ikke bli en ufordragelig selvskryter heller.

Resten av søndagen sto i adventens tegn. Det ble laget adventskrans, adventsappelsin, tent adventslys. Og vi feiret tante Mette som ble hele 33 år den gamla, med hjemmelaget karamellsjokolade og kort fra søndagsskolen.