Meg og NAV.

Hei.

NAV får mye kjeft for tida. Mye er helt på sin plass da det er mye i NAV-systemet som må forbedres, men mye av det synes jeg blir litt "nå har vi en forferdelig trist historie vi kan melke for det den er verdt". Enkelthistorier er sjeldent  beskrivende for hvordan ting fungerer, men det er klart, er det mange nok så kan man jo begynne å lure. Og de andre historiene, de historiene der ting fungerer som det skal... De glimrer med sitt fravær.

Så derfor så tenkte jeg å trå til med en ny enkelthistorie. Og for å ikke tråkke i salaten her så vil jeg presisere at dette er verden slik JEG opplever den. Jeg sier ikke at verden ER slik, ei heller at NAV i hele Norge og på alle NAV-kontor fungerer slik. Og jeg sier i allefall ikke at ikke folk kan ha hatt forferdelige opplevelser i kontakt med NAV, også i Gildeskål, for det tviler jeg ikke et sekund på. Men for meg, i min arbeidshverdag så er det slik.

NAV fremstilles ofte som et mangehodet stort troll som er umulig å få kontakt med. Vel, NAV for meg er seks stykker (eller sju, nå ble jeg usikker her) som jeg har mer eller mindre regelmessig kontakt med. De er alle, slik jeg har lært å kjenne dem oppegående, logisk tenkende og varmhjertede personer som har brukernes interesser fremst i panna.

Så jobber de i et system. Et håpløst system etter min mening, men det er det systemet de er satt til å jobbe i. De har et sett lover, og de har et sett regler de er nødt til å forholde seg til. Så vidt meg bekjent er det ingen av dem som har laget hverken lovene eller reglene. Men samtidig som de er budet av regler, lover og bestemmelser så vet de også om MULIGHETENE som finnes i det samme regelverket.

De har budsjetter. Forferdelige greier. Jeg må innrømme at jeg hater budsjetter. Men de finnes. Overalt. Også i NAV.

De som styrer og steller i NAV har funnet ut at ting skal deles ut til ulike NAV-kontor. Det gjør verden litt trøblete for meg. For jeg kjenner ikke de som jobber i Beiarn. Jeg kjenner de som jobber her. Og når jeg lurer på noe som handler om blåresepter så vil jo jeg ringe å spørre de jeg kjenner. Da kunne de valgt å si: "du det må du ringe til Beiarn å spørre om, for det er deres område" De sier ikke det vet du. De svarer meg. Fordi de kan det de holder på med, eller det vil si, holdt på med, før alt ble spredt rundt omkring.

NAV-systemet er en jungel. Jeg har nesten til gode å ha en pasient på kontoret som forstår hva det er slags ytelse han har og hvorfor. Det hender rett som det er at jeg heller ikke vet hvilken og hvorfor. Da ringer jeg. Til en av dem, den som har snakket med pasienten fortrinnsvis. Og så får jeg svar. Gode svar. Som jeg forstår. Og så kan jeg ta rette avgjørelser, skrive de rette skjemaene og hjelpe pasienten på en god måte.

De som jobber på NAV har forstått en ting. De har forstått at pasientene helst vil at jeg skal være på kontoret mitt og ta imot pasienter. Derfor kommer de som jobber på NAV til legekontoret når vi skal ha dialogmøter. Det sparer meg fra å stryke minst en pasientkonsultasjon og dermed får jeg sett en pasient ekstra den dagen. Sånn er det vist ikke i byen har jeg forstått. I tillegg ringer de for å høre om det passer før de sender innkallelse. Tror aldri jeg har avlyst et dialogmøte med begrunnelse full timebok jeg. Ikke med NAV.

Jeg leser ofte hist og her at leger er sinte på alle dialogmøter de må delta på. Et dialogmøte er et møte der lege, pasient, NAV og arbeidsgiver møtes for å snakke om veien videre for en pasient som har vært sykemeldt lenge.

Jeg blir stadig imponert over NAV-ansattes evne til megling og til å se saker fra flere sider. De kan få umulige leger til å forstå at her finnes muligheter man ikke visste om. Behandlinger og utredninger som man gjennom NAV-systemet kan få tilgang til. De kan gi arbeidsgivere støtte slik at de kan lage muligheter de ikke visste om og de kan endog overraske pasienter med muligheter de ikke visst om. Der steile fronter møttes er det i det minste håp om samarbeid når man forlater. Og saker har ofte to sider, om ikke tre. Og NAV er upartisk i midten. Og jeg presiserer igjen at det selvfølgelig ikke alltid er slik og det gjelder garantert ikke alle. Men jeg finner faktisk disse dialogmøtene som jeg i begynnelsen ikke forsto vitsen med mer og mer givende og skulle ønske NAV kom inn lenge før de gjør.

NAV treffer brukerne sine. Og de kan sende dem til meg. Jeg driver lite oppsøkende virksomhet, det skal jeg innrømme. Jeg mener at dersom pasienten velger å ikke oppsøke lege, ja så er det et aktivt og velbegrunnet valg fra deres side. Men av og til trenger de en lege, og NAV har ofte skuflet dem inn døra. Så gjør jeg det samme. Lytter og hører at her er det noen som burde vært innom dørene hos en av de seks, eller sju.. Og så sender jeg dem ned med et definert ærende. Da er det lettere å gå inn den døra nemlig.

Jeg får tak i saksbehandler stort sett innen en time når jeg vil. Som oftest tar de telefonen når jeg ringer. I allefall er det noen som tar telefonen og videreformidler beskjed. Som jeg vet kommer frem.

Hvor vil jeg?

For det første vil jeg si at når trekanten lege-pasient-NAV fungerer så er det en trekant som er utrolig fruktbar og til pasientens beste. Dog innenfor de rammer, regler og lover jeg før har nevnt. Men det er avhengig av kommunikasjon og ikke store tomme rom i linjene mellom aktørene. Kommunikasjon og samarbeid krever noe av alle og alle må delta. Jeg føler at vi får det til her, og jeg blir forferdelig trist når jeg leser på ny og på ny og på ny at det ikke fungerer mange, mange, mange andre steder.

Og for det andre vil jeg bare si: Takk til NAV! Her altså. Og til NAV andre steder som ligner på mitt NAV. For dere gjør arbeidsdagen min lettere! Og ikke bare det, dere sørger for at pasientene jeg har blir ivertatt på en måte som jeg absolutt ikke hadde klart helt alene.