Et år har gått...

Hei.

På torsdag hadde bloggen min ettårsjubileum! Tenk det, et helt år har gått siden jeg satte meg ned ved tastaturet og skrev mitt første blogginnlegg. (På torsdag hadde jeg vakt, satt på kontoret og kjørte meg bittelittegranne bort på noen stikkveier på et sykebesøk så var litt trøtt når jeg kom hjem. På fredag var jeg og Henning kjærester og spiste ost og kjeks mens vi så 71 grader Nord på opptak og i går så vi på Skal vi danse mens vi spiste Taco med ungene. De som følger meg på Instagram kan se at Isa helt klart ville slått Cathrine Sørland sine 39 poeng... Hadde det ikke vært for det lille fallet der på slutten... Isa's altså, ikke Cathrine... Derfor kommer dette innlegget i dag. SKulle egentlig vært på kontoret, men nå har jeg ofret bloggingen lenge nok!)

Når jeg ser tilbake på mitt første blogginnlegg så ser jeg at livet egentlig ikke har forandret seg så veldig mye... Den gang som nå dreiet livet seg om å få en hel natts søvn. I egen seng, alene (ja, altså, Henning skal få lov å ligge der) og helst hjemme på eget soverom. Når, jeg spør, når skal det skje???

Det har jo blitt noen innlegg. Dette er faktisk nummer 234. Og jeg har hatt noen trofaste lesere som jeg tror har lest hvert eneste ett! Det er selvfølgelig mamma og min søster, takk til dere for all støtte!

Og så er det faktisk noen som ikke er programforpliktet til å følge meg som helt siden starten har kommet med hyggelige kommentarer, trykket trofast "liker" på Facebook og generelt vært en positiv drivkraft og motivator for å fortsette. Tusen takk til dere!! Ingen nevnt, ingen glemt!

Når jeg ser bakover i bloggen så ser jeg at jeg faktisk har skrevet om ganske mye forskjellig. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg skriver ikke så mye fra jobben, men litt. Grunnen til at det ikke blir mer er nok at jeg synes det er litt vanskelig å skrive generelt om jobb uten å bli for spesifikk og dermed trampe i taushetspliktfella. Men jeg tror jeg har klart å unngå det til nå. Jeg skriver jo først og fremst blogg som meg, Laila og på ingen måte som kommuneoverlege. Men fremtidige innlegg som omhandler en sjøsyk distriktslege på tokt vil nok forekomme. Og mens jeg skriver disse linjer hyler vinden på utsiden av vinduet og lover en stormfull uke..... Og Yme kommer nok også til å få innpass som gjesteblogger. Han trives med å blogge og Eir og Isa bare digger innleggene hans..

Jeg tror nok at jeg definerer meg selv i mammabloggsfæren. Dog har jeg med bloggen et inderlig ønske om at andre mammaer skal kunne senke skuldrene her inne. Selv om jeg også skriver om de gangene muffinsen faktisk ser bra ut når vi baker til kirkekaffen, så håper jeg jo at jeg har fått vist frem at alt ikke går på skinner her og at småbarnstiden er like frustrerende her som hos alle andre. Og at livet i Casa Didriksen på ingen måte er perfekt.

Jeg har i løpet av året opplevd noen minutter i berømthetens søkelys. Jeg ble nominert til årets morsomste mammablogg! Det var moro. Vant ikke, men det å bli nominert var i grunnen nok. Så har jeg jo nettopp, i følge en del arge kommentatorer, kalt alle som har kontakt med NAV for sytpeiser. Nå mener jeg fortsatt at jeg ikke gjorde akkurat det, men det er fascinerende å se forskjellen på hva folk leser og hva jeg faktisk skriver. Nå er verden normal igjen. Lite journalister på døra, en fullstendig stummende stillhet fra eventuelle sponsorer og leserne er igjen vennligsinnede mennesker..

Jeg kommer helt klart til å fortsette å blogge. Blogging er faktisk hobbyen jeg alltid har lett etter innser jeg. Når jeg setter meg foran PC'en går fingrene av seg selv og jeg vil tro at der jeg på ingen måte kan bruke Yoga som avslapning på grunn av helt klare fysiske hindringer, er blogging min Yoga. Can't live without it anymore! Hodet tømmes for problemer og energien strømmer inn! Så jeg håper at dere gidder å fortsette å lese, for blir jo litt stusslig da om det bare skulle være mamma og søstra mi..

Men hva er vel en bursdag uten gaver?? Som en takk til dere, som har holdt ut med meg dette året har jeg to supre giveaway! Jeg havnet tilfeldigvis over et bilde på Instagram som jeg syntes var så stilig. Profilen het Going.no og jeg fant ut at dama bak drev en nettbutikk med samme navn. For en matboksgal mamma i august var nettsiden et eldorado! Going.no er en kjempefin nettbutikk med matbokser, drikkeflasker, vognposer, annet utstyr rundt spising og masse mer. Jeg anbefaler alle en tur inn dit og dersom du kommer ut igjen uten å ha kjøpt noe så skylder jeg deg en Cola...

Going.no er drevet av en engasjert tobarnsmamma, og denne mammaen forstår seg ikke bare på matbokser og vognposer, men også på blogging. For da jeg (frekk som jeg er) sendte henne en mail og spurte om hun kunne tenke seg å gi leserne mine en flott jubileumsgave svarte hun i løpet av to minutter at SELVFØLGELIG ville hun det!! Faktisk ikke bare en gave, men to!

Så nå er dere så heldige at dere kan vinne en drikkeflaske fra Ugly Children's clothing!! Og de har det der stilige melkemønsteret dere vet! Nå har jeg rett og slett sakset produktbeskrivelsen fra nettsiden:

Her er Ugly Children sin versjon av melkeflaskene fra 50 og 60 tallet, de som er gamle nok husker sikkert at de den gang var i glass. Deres versjon derimot er laget av 100% rustfritt stål. Flasken får du levert både med den klassiske Milk Cap og en praktisk drikketut med som lokk. Kommer i to farger og rommer 500 ml

 En rød og en blå flaske skal deles ut til to av dere og alt dere trenger å gjøre er å gratulerer meg med ettårsjubileet her i kommentarfeltet. Dere trenger hverken følge meg på facebook eller Instagram (@casadidriksen), men hyggelig om dere gjør det alikevel altså.

Dere må skrive om dere vil ha den røde

eller den blå,

og om dere ikke har en blogg må dere legge igjen en mailadresse så jeg når dere. Jeg trekker vinneren på torsdag!

Jepp, da var det bare å ta fatt på et nytt år! Vi blogges!