Holde i handa...

Hei.

Prosjekt "ikke hold Yme i handa når han skal sovne" er i gang Det er del en i et mye større prosjekt der hovedmålet som blinker i gull i det fjerne er: Yme sier godnatt, legger seg ned og sovner alene på et rom, sover hele natta uten flaske og våkner glad og fornøyd en gang ETTER klokka seks" Vi var så nære så nære dette målet en gang i April...

Jeg innser at veien mot målet kan bli lang, litt lengre og muligens kommer vi aldri frem, men håpet kan ingen ta fra meg..

I allefall. Ferie er noe herk! I løpet av ferien er Yme blitt vant til flere flasker hver natt, sovne med min hand trygt i sin og mot sitt eget fløyelsmyke kinn, komme over til vår seng en gang mellom tolv og ett, sove oppå min arm mens han drikker litt flere flasker, kose seg bare verre og snorke høylytt inn i mitt etter hvert trøttere og trøttere fjes. Trenger jeg å si at ungen er storfornøyd! Spiser absolutt ingenting på dagen og drikker desto mer på natt. I følge ham det perfekte liv, ifølge meg: "hvordan, jeg spør igjen HVORDAN havnet vi atter en gang i denne fella???"

Så på fredag kveld hadde jeg stålsatt meg. Etter lesestund og nattflaske (nei, kan ikke kutte alt på en gang. Joda, jeg vet at det er det man egentlig skal. NEI, kommer ikke til å kutte alt på en gang. Stakkars unge, er jo tross alt glad i ham .Stakkars mammas lille venn, hvordan mener dere at det skulle gått???? HMPFR!!)

Så var flaska tom og jeg la ham pent på siden slik han pleier å ligge og satt selv pent på stolen ved siden av sprinkelsenga. (Gå ut av rommet??? Er dere gale! Joda, vet jeg burde gjort det. NEI, kan ikke ta ting for brått her. Stakkars Ymegutt!!)

Jeg skulle tatt med øreplugger. Jeg er glad vinduene våre er doble. Jeg er glad det er tjukke sprinkler i senga som tåler en trøkk. Jeg er glad huset vårt ligger for seg selv. Djiiiiiiizes så sint en unge kan bli. Og jeg mener, jeg satt der, jeg sang, jeg smilte, jeg sa "natta vennen". Det var ikke akkurat som om jeg bare forlot ham.

Måtte innmari på do etter en halvtimes tid. Måtte faktisk bare gå på do. Djiiiiiiiiiiizes! Aldri tissa så fort i hele mitt liv.

Men det virka faktisk litt positivt inn for klumpen som nå hoppet opp og ned, hev kosedyr rundt og ropte HAINNA, HAINNA, HAINNA roet seg betraktelig når jeg igjen satte meg ved senga. La seg ned på mage, så fornærmet på meg og la seg til å sove.

Forholdsvis fornøyd fortalte jeg Henning om kveldens kamp da han kom hjem fra jobb. Han ble ikke særlig imponert i det hele tatt. Ikke fordi han mente at hans sønn nå var utsatt for omsorgssvikt og det som verre var, neida det han sa var: "Holde i handa??? Det gjør da aldri jeg når jeg legger ham: Han legger seg nå bare ned på sida og sovner mens jeg sitter der..."

Nå var det veldig fint for Henning at vi satt i stua under denne samtalen. På kjøkkenet finnes nemlig BÅDE stekepanne og kjevle som kunne fungert som slagvåpen.

Sannheten er altså at min kjære sønn ikke holder faren i handa når han skal sove. Jeg har hørt at sannheten svir, men dette var som brennmaneter og brennesle på en gang.

I går skulle mormoren legge. Og hva tror dere? Samme svar: "Han bruker da ikke å holde i handa, han legger seg jo bare ned på sida og sovner mens jeg sitter der" Nå er det uforskammet å slå sin egen mor så jeg gikk...

I kveld var det bestemor. Jada, helt korrekt: "Holde i handa? Han legger seg..." Ja dere har jo hørt resten et par ganger nå.

Svarteste pokker!! Her har jeg i måneder mistet all følelse i høyre arm, mens kanten på sprinkelsenga har stengt av nervepleksus i armhulen mens Yme har kost deg med å ligge å kose med handa mi i evigheter før han sovner. Og etter fjorten byssan lull har jeg sovnet med kinnet oppå kanten av sprinkelsenga for så å våkne med kjevesperre og et søkk i høyre kinn. Også er det bare meg! BARE meg! Dobbeltfillern.

Så nå er det ny plan på gang. Jeg gidder rett og slett ikke å legge ham mer. Noen andre, noen som bare kan sitte der mens han legger seg fint ned på siden og sover kan gjøre det. Har bestilt bestemoren til i morgen. Holder meg på kontoret bak påskudd av vakt og papirarbeid.
Og så tenker jeg at jeg drar langt langt bort i en tre ukers tid mens han lærer seg alle stegene på veien mot "Yme sier godnatt, legger seg ned og sovner alene på et rom, sover hele natta uten flaske og våkner glad og fornøyd en gang ETTER klokka seks"

For jeg har en ide om at svaret på spørsmålet om HVORDAN vi kunne gå i denne fella IGJEN er: MEG!