Man blir litt sippete av å være mamma...

Hei.

Det var endel ting folk glemte å informere meg om når jeg skulle bli mamma. For det første at jeg aldri noensinne fikk gå på do alene igjen. Det neste at jeg i år fremover bare kan glemme å få spise en varm middag sammen med andre folk og for det tredje at man blir så himla sippete av å være mamma..

Som når man sitter og spiser den kalde middagen sin sammen med mannen og skal fortelle om dagens henting i barnehagen. En strålende lykkelig Yme som kom imot meg, heldekket av en herlig blanding av snørr, solkrem og sand. Bråsnudde og sprang det han kunne tilbake til sandkassa der han ved hjelp av en spade og imponerende teknikk rakk å dekke seg selv og tre andre fullstendig med mere sand før jeg tok han under armen og forsøkte å riste av det verste før jeg satte ham sprellende og hylende i bilstolen.
Under fortellingen begynner jo tankene å vandre. Hva blir det av min lille edelsten når han en gang vokser av seg snørret og sanden? Blir han en hardbarket forbryter som må tilbringe år bak lås og slå? Blir han snekker? Blir han kanskje en verdenskjent astronaut? Det siste er ikke bedre enn det første da han da må flytte til USA og tilbringe år på en romstasjon ute i verdensrommet. Mens jeg ser meg selv som 60-åring, med blikket vendt mot stjernene, ensom på verandaen mens Henning fortsatt snekrer platt bak huset her fordi Yme ikke ble snekker begynner jo tårene å renne, da dette jo er helt grusomt!!

Eller når man leser Karstein og Petra. Karstein overnatter hos Petra. Så langt alt vel. Så står de opp sju på søndagsmorgen, for Karstein skal få hilse på Petras pappa. Men Petras pappa er jo død! Så Karstein og Petra og Petras mamma går til kirkegården, der mammaen blir stående ved porten, for dette er Karstein og Petras stund! Så presenterer Petra Karstein for pappa. Og pappa får vite at de er bestevenner... Her må jo jeg alltid på do (sier jeg til Isa). Så må jeg snørre og snyte og tørke en tåre for det er så trist så trist før jeg går inn og leser resten..

Og Lillesøster. Lillesøster og Mimmi. Lillesøster og mamma skal på kirkegården med blomster. Blå perleblomster. For Mimmi, som bare skulle en liten tur på sykehuset døde jo der. Og de hadde begravelse og alle gråt. Og nå ligger Mimmi under bakken og kommer aldri opp og Lillesøster lurer på når mamma skal dø. Og jeg snufser og snyter og blir plutselig forferdelig forkjølet der vi sitter og leser...

Men det verste. Det aller aller verste. Det er når jeg har glemt meg og satt på "Våre beste barnesanger vol.3" i bilen. Så kommer man et stykke uti der og så kommer det gjennom høytaleren:

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

Det er jo for sent å skippe for ungene i baksetet er jo allerede begynt å synge. Jeg stålsetter meg, ser stivt ut sidevinduet og ser for all del ikke Hennings vei. Håper i det lengste at det skal gå bedre denne gangen her..

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

Ser jo altså den lubne handa foran meg og smilet på den pjokken som så inderlig fornøyd fikk opp hele blomsten og allerede nå må jeg blunke panisk..

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa : “Så pjuskete den er!”

Altså, de ungene skulle jeg gjerne møtt. Og gitt dem skikkelig inn!! For sånn sier man ikke. Hva er det slags foreldre som oppdrar sånne ufordragelige unger da?? De må jo se hvor lei seg han pjokken blir?? Og jeg skal aldri fjerne en løvetann fra plena mer for hvorfor skal ikke den være like fin og velkommen som en teit blåveis?? Bare fordi blåveisen kanskje er litt mer skjelden og ikke så frempå. Man trenger vel ikke erte løvetannen av den grunn?? Og nå er det veldig vanskelig å blunke fort nok altså. Vanligvis stiller jeg lufta i bilen slik at den blåser rett på meg slik at jeg har en plausibel forklaring til tårene som snart kommer til å sprute..

“Å nei, så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.”
“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring.
“For du er bare fire år og skjønner ingenting.”

Pokker til unger! Skulle ha hatt en prat, ikke bare med dem, men med foreldrene. Slemme, slemme, slemme de.. Man skjønner masse når man er fire år! I allefall kan man bli veldig, veldig lei seg! Første tåre triller jo ustoppelig nå..

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har – og nei hvor du er stor!”

Hvor vidt en fireåring stabber er litt uvesentlig men den stakkars pjokken, med helt knust selvbilde. Kommer han seg over dette senere i livet, er han en av dem som havner rett ut i elendigheten nå? Så er det jo heldigvis en mamma der. En perfekt mamma som sier akkurat det rette! Jeg vil jo så veldig gjerne være akkurat en sånn mamma. Som kan plukke opp en bustet løvetann og et knust pjokkhjerte og få det til å bli helt og lykkelig igjen.. Nå er det egentlig kun å stikke hodet ut vinduet som kan redde situasjonen angående tårer og snørr, men det ser jo litt merkelig ut for Henning det da.. Som forøvrig antakelig lurer på hvorfor i all verden jeg sitter der og snufser.. Et spørrende blikk får et "det er jo så TRIST!!!" tilbake.

“Du si’r det bare for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”

"Dæ va ein fin sang! Kain vi spæll dein ein gang tel??" Isas røst fra baksetet avstedekommer et unisont svar fra fremsetene...

"NEI!"