Ut på tur... Oslo here we come..

Hei.

Mars ser ut til å gå inn i historien som tidenes dårligste bloggmåned for min del. Men jeg er stadig optimist og tenker at det vil bli bedre. Uka har vært preget av travelhet og noen lange kvelder på kontoret før papirhaugen spiste meg levende.. Jeg kjempet en intens kamp på lørdag, kun hjulpet av ca 500 gram sjokolade, og jeg vant!!

Andre som har kjempet kamper er min kjære. han ble kapret til å stille på et volleyballag på lørdag. Utrenet kropp som begynner å dra på årene og en volleyballturnering er vel ikke den beste matchen. Bra vi har lett tilgang på sterke smertestillende sier jeg... Stive muskler, ikke dagen, men timen derpå er ikke til å spøke med :)

Nå sitter jeg i Oslo. Min kjære skal på årsmøte i et eller annet i Dublin. Noen har det fint gitt. Mens jeg skal på samling i samfunnsmedisingruppa mi. Så vi reiste ned sammen i går ettermiddag..

Vel fremme på flyplassen i Bodø hører jeg bak meg: "Helsike!!" "Trenger jeg pass i Irland?" Et kjapt søk på Google viser at det gjør man. De er ikke engang med i Schengen. Det flotte nye passet ligger godt gjemt hjemme i skuffa. Det har vel aldri vært brukt. Noe som har vært oftere brukt er politivakta på Gardermoen der de utsteder nødpass..

Vel fremme på Gardermoen stiller jeg meg i bagasjekø og Henning går til politiet for å stå i kø der. Bagasjekø er vel det kjedeligste som finnes. Det slår meg mens jeg står der at røde striper på gulvet ikke har særlig effekt på bagasjehungrige passasjerer.

En annen ting som slo meg er at BabyBjørn bæresele til baby er veldig populært blandt unge kvinner. Hele 11 stykker talte jeg. Utelukkende kvinner. Det var en mann der med en baby på armen, ved siden av sto en dame med en åpen babybjørn på magen. Er de kun tilpasset kvinner? Er det flaut for menn å bære babyen sin på magen, vil de heller ha senebetennelse og tennisalbue?

Etter at bagasjen endelig kom fant jeg Henning i en hvilestol utenfor politiets dør. Det var litt ventetid.. Vi fant ut at vi skulle rusle bort til Starbucks for en kaffe og en kakao. Det slo meg når jeg kom dit at de faktisk var flere mennesker på jobb bak den lille disken der en søndag ettermiddag enn det er pleiere på sykehjemmet hjemme. Men, det er klart, det er jo flere kaffetørste mennesker foran disken der også enn det er gamle mennesker som trenger pleie på sykehjemmet. Men forunderlig er det..

Når man kjøper noe på Starbucks må man si navnet sitt. Så roper de deg opp når lekkerbiskenen du har bestillt er ferdig. Jeg lurte lenge på om ikke Henny snart skulle hente capuchinoen sin før jeg forsto at det var Hennings..

Vel tilbake hos politivakta ble vi nå lovet at det skulle komme en nødpassordnende betjent i løpet av to minutter faktisk. De har lange minutter i politiet. Like lange som legene har.. Etter ca 25 slike minutter kom ei smilende dame.

Henning fikk atter en gang et nødpass og vi satte kursen mot sentrum og Thon Hotel Opera. På flytoget fikk vi hyggelig nattavideo fra Eir. Hun har lært seg å sende iMessage fra iPaden og innboksen blir nå bombandert av hyggelige meldinger fra avkommet. Ante ikke at hun var så glad i oss og så mange koser har vi vel ikke fått på de seks årene hun har levd. Hva ikke teknologien kan få frem!! Sendte et flott bilde tilbake og innser at lavkarbo sannsynligvis blir menyen fremover i all overskuelig fremtid..

Fremme i sentrum tok vi oss tid til å se på litt kunst. Er det bare meg, ødelagt av yrket som tenker gonore' når de ser denne statuen?? Det er da vitterlig en tissetass som drypper??

Lavkarboen får vente til jeg er hjemme igjen men kvelden ble avsluttet på et sted som het Best Friends. Vi fant frem selv om Henning mente jeg la opp til på bli overfalt og ranet der jeg gikk med snuten ned i telefonen og kartet. Kjempegod mat! Hyggelig å spise et helt måltid alene med min kjære og koselig rusletur tilbake til hotellet.

Etter en hel natt med søvn er det bare å fastslå at man fortsatt er trøtt når klokka ringer klokka 7. Men det hjelper jo med trivelig hotellfrokost med mannen. Utsikten var heller ikke å forakte. En dame (!) som kjørte gravemaskin plagdes hele frokosten med å få skiftet skuff på gravemaskinen. Det var nesten så Henning ikke rakk flytoget, for vi ville jo så gjerne se hvordan dette gikk.