For to år siden i dag danset jeg til "Jag trodde änglarna fans"

Hei.

Lite blogging for tiden gitt. Jeg lover på tro og ære å komme sterkere tilbake, men denne uka er det en smule umulig. Jeg burde her ha skrevet et inderlig grønnforbannet innlegg om en liten statlig institusjon kalt SAK. De styrer og steller med legelisenser. De er ikke bare firkantet, de er selve definisjonen på firkantet. De er mer firkantet enn NAV. Ja skatteetaten er rene skjære englene i forhold til SAK. Jeg har kranglet med dem før og jeg kommer til å måtte krangle med dem senere. Jeg liker ikke SAK om det skulle være noen tvil..

Men jeg velger å ikke skrive et inderlig grønnforbannet innlegg om SAK. Jeg har tross alt bryllupsdag i dag. 2 hele år må vite. Nå har vi jo vært sammen en smule lengre enn det. En vakker juledag, tredje juledag for å være nøyaktig, i det herrens år 2000 så jeg min kjære stige av MS Ofoten for første gang.. Resten er historie, er det ikke det de sier..

Vi er ikke akkurat så forferdelig romantiske av oss her i Casa Didriksen. Noe tåredryppende frieri snakker vi ikke om. Det var mer i retning av en kaserne på Håkonsvern og spørsmålet var "MÅ det være en overraskelse om vi skal forlove oss??" På den tiden snakket vi seriøst avstandsforhold. så det ble jo ikke gjort noe mer før vi så hverandre igjen en helg i Trondheim. Da kjøpte vi og satte på ringer. Og fikk dem inngravert noen år senere. Eneste grunnen til at vi klarte å huske datoen var at det var fredag den 13....

De første årene som forlovet (Skikkelig flaut dette, men aner faktisk ikke hvilket år det var...)så fikk jeg vakre blomsterbuketter på døra 13 september. De var bestilt fra Polen, fra Trondheim ,fra Kososvo.. Vi snakket fortsatt avstander, gjerne en halv jord til tider.. Når blomsterbuketten dukket opp tenkte jeg: "POKKER, nå har jeg glemt det IGJEN!" Så glemte vi det begge to frem til vi plutselig satt med unger og hus og skulle bygge nytt hus og ha mere unger og diverse.

"Burde ikke vi egentlig gifte oss, sånn at du i det minste har rett på ungene om jeg skulle forulykke?" Som sagt, vi er ikke særlig romantiske av oss her i Casa Didriksen. Men etter overveielser fant vi ut at med et huslån på størrelse med Kigirgistans bruttonasjonalrodukt og tre unger var det nok greit å være gift. Sikkert lurt skattemessig, evt slett ikke lurt skattemessig..

Men vi bestemte oss for å ha et bryllupp.

Jeg får klaus og hetta av å tenke på 350 gjester, bløtkakekjole og taler. Henning hadde ingen store følelser. Vi er praktiske....

I februar/mars 2011 skulle en av superfadderne til ungene hit å vikariere i tre uker. Siden de er faddere på alle ungene, kunne de likegodt være forlovere også. Vi er jo så glade i dem! Så dato ble satt midt i vikarperioden i den helga Elizabeth hadde vaktfri. PÅ menighetskontoret var de noe usikre på om brudgommen kunne ha en jente som forlover, men det kunne han. Gjester er jo noe styr,så vi inviterte foreldre, søsken, forlovere og besteforeldre. Og så fortalte vi egentlig ingen andre om det i særlig grad, for det glemte vi. De var litt sure på jobben til Henning når de fant ut mandagen etter at han var gift :)  Nå skal det sies at vi bestemte oss i midten av januar...

Kjøp av brudekjole foregikk i Trondheim. Med en ufattelig stresset svigerinne som medsammensvoren. Jeg trodde ærlig talt der et øyeblikk hun skulle få hjerteinfarkt. Men det var fort gjort. Jeg gikk inn, syntes den første kjolen jeg prøvde var fin og kjøpte den. Tror vi var ute igjen på 40 minutter. Dama som sto og studerte sitt eget speilbilde når vi kom inn, studerte det fortsatt da vi gikk ut.. Dama som ekspederte oss var målløs da vi gikk og hadde nok aldri opplevd dette før. Nå har jeg jo i ettertid sett millioner av episoder av "Kjolen som sier ja" så jeg vet jo nå hvordan jeg burde oppført meg der inne. Hulket og grått og kjent på "følelsen". "Følelsen" som kjolen som bare er "den rette"gir deg. Så skulle jeg grått litt mer fordi jeg skulle gifte meg og få leve mitt liv i en evinnelig lang lykke. Så skulle jo helst mamma, søster, tante, fire barndomsvenniner og en onkel også vært der og sett og grått fordi jeg skulle gifte meg.... Nope, ikke helt meg..

Dagen opprant med vakkert vært, det vil si det var iallfall opplys innimellom. Vi giftet oss i gammelkirka. Gammelkirka i Gildeskål er fin, den er eldgammel fra 1200-tallet eller noe. Henning erer døpt der. Og den er akkurat passe til 11 gjester. Presten var flink, Elizabeth sang, vi ble gift.

Så kjørte vi alle til Bodø, hadde middag på restaurant og overnatta på hotell. Noen taler ble det, men de var riktig fine. Noen ondsinnede tunger vil ha det til at jeg felte en tåre da Henning sa sine vakre ord, men det var altså røyken fra et stearinlys som traff meg i øyet akkurat da... Men han holdt en kjempefin tale!! Og jeg ble rørt, så godt som til tårer..

Jeg er ingen danser. Jeg kan halte meg gjennom en vals, men settingen tilsa ingen avansert og storslått brudevals. "Jag trodde änglarna fanns" fungerte utmerket!

Vel, vi var fornøyde vi. Akkurat som vi ville ha det! Fine brylluppet vårt!

Jeg ser jo at jeg er noe utypisk kvinne når det kommer til dette her. Så jeg er jo veldig takknemmelg da, for at han vil ha meg. Og holder ut med meg.. Fine mannen min! Ikke sminker jeg meg, ikke pynter jeg meg i særlig grad, ikke varter jeg opp med frokost på sengen og stryker skjortene hans heller. Men han er tilsynelatende ganske fornøyd alikevel.

På en brylluppsdag så bør man jo vise at man sette pris på hverandre, og det er jo forferdelig mye jeg setter pris på hos min kjære. Så i all uromantikkens navn har jeg satt opp en ti på topp liste..

1: Han er alltid der. Stødig som et fjell! Jeg kan stole på ham. Det er aldri noe tull og vas. Ingen plutselige påfunn og sprell som lager en masse uorden og kaos. Nå høres jo både jeg og han usigelig kjedelig ut, men det er da fantastisk godt å vite at i morgen er som i dag og ting blir som man forventer.

2: Han fikser ting. Jeg trenger aldri bekymre meg. Mulig han synes jeg er noe uinteressert når han forteller om uppdukkende kriser men det er jo fordi jeg vet at han ordner det!

3: Han lar meg se utrolig teite realityshow på tv. Ekte kjærlighet å lide seg gjennom tre episoder "kjolen som sier ja" på en kveld fordi jeg har dilla!

4: Når han må så klarer han å styre hus, tre unger og en hverdag hjemme selv om jeg er borte i fire døgn. Jeg bekymrer meg aldri for hvordan det går hjemme.

5: Han liker mamma! Nå er det en dyd av nødvendighet og antakelig et resultat av at hun flytter inn her og passer ungene støtt og stadig, men det ville jo vært et mareritt om han hatet mamma..

6: Han kan kommunisere i hele setninger med pappa. Pappa er en stillåten herre som ikke sier så mye.

7: Han gjør tingene han vet jeg hater. Han går ut med søpla, han ringer til TV2, han snakker med forsikringsmannen, han vasker speilet på badet... Og han klager nesten ikke.

8: Jeg har faktisk på 13 år aldri sett ham ordentlig sint. Vi har heller aldri kranglet skikkelig. Jeg liker ikke sinte mennesker. Synes de er skumle. Jeg liker ikke å krangle, synes det er unødvendig og dumt.

9: Når jeg er sur lar han meg surmule i fred. Jeg blir sur også er jeg sur også surmuler jeg en stund og så er jeg stort sett blid igjen.

10: Han liker maten jeg lager og kakene jeg baker. Faktisk har han enkelte ganger kommet med utalelsen "dette var faktisk bedre enn når mamma lager det" Det er jo bare ekte kjærlighet midt i hverdagen!!

11: Så må jeg ha med et usigelig klissete ekstrapunkt.. Han er faktisk veldig flink til å fortelle at han er glad i meg. Sånn midt på en torsdag når jeg skifter på Yme for eksempel...

Det er jo det det handler om, de små tingene, som gjerne ikke er så lette og se, men som får hverdagen til å virke og ting til å gå rundt. Det er enkelt å spise gode middager på resurant, kose seg på storbyweekend eller gi hverandre gaver. Men det er alt det andre, resten av året som virkelig teller.

Så kjære: om du er i tvil..... Jeg elsker deg!