Fagalarm!! Og det å bruke vaktradio..

Hei.

Når vi har vakt her går vi rundt med en helseradio. En svært diger uformelig klump som er håpløs å drasse på.

Antenna er kjempelang og svært fristende å bære radioen i.. At den da ikke fungerer så godt som antenne lengre er en annen sak.

Radioen har også en tendens til å bli glemt rundt om på diverse steder. På kontoret går den bare under navnet "ungen" og når legene har ansvaret for å passe på den er det ikke få meldinger som burde gått til barnevernet for omsorgssvikt.. Det går betydelig bedre når hjelpepersonellet har ansvaret.

Hjemme er radioen en stadig kilde til beundring. Eir får høytidelig lov å holde den i bilen på vei til skola. Isa har fått bære den fra stua og ned i gangen.. Yme får på ingen måte og ikke under noen omstendighet lov å røre den og bruker iherdig alle muligheter og sjanser han har til å få tak i den. Knapper, knapper, knapper..

Knappene burde man jo kunne.. Jeg hører enda Mats Gilberts ord på fjerdeåret under studiet: "Bli nå ikke en sånn distrikstlege som lar helseradioen støve bort på kontoret, lær deg og bruk den og bruk den aktivt!! Kall opp AMK. Meld fra hvor du er, bli fortrolig med den. Vær dens venn!!"

Altså, den støver på ingen måte ned. Vi drasser jo rundt på den. Venn vil jeg absolutt ikke kalle den. Jeg kan skru den av og på og jeg kan svare. Og jeg kan til og med skifte kanal! Når jeg husker det da..

Vi bor litt avsides til i Casa Didriksen. Så avsides bor vi at helseradioen ikke vil ha det til at vi bor på Inndyr. Den vil ha det til at vi bor i Sørfjorden. Der finnes en radiosender som tydeligvis når oss mye bedre enn den som står mye nærmere.. Det har noe med fri sikt og fjell og sånn å gjøre. Henning har forsøkt å forklare meg det, han kan sånne ting. Jeg vet bare at når jeg kommer hjem må jeg huske å trykke på "nøkkelknappen" og så må jeg trykke på "stjerneknappen" og så må jeg trykke på "nøkkelknappen" igjen.. Og når jeg kommer på kontoret må jeg gjøre det samme bare at jeg må trykke på "firkantknappen" i stedet for "stjerneknappen" Hvis jeg ikke gjør dette er det ingen som hører meg når jeg skal snakke med noen.. (og nå kan ikke lengre legesekretæren si at hun ikke kan dette, for nå har hun lest det! Hah!!)

Helseradien er som regel taus og stille. Så stille at man glemmer at man har den. Den brukes kun når AMK skal kalle opp lege og ambulanse samtidig. Det er ikke så ofte. Men da er den på ingen måte stille. Da vræler den som om den hadde fanden selv etter seg.. Man kan ikke overhøre den for å si det slik...

Særlig morsomt er dette om det skjer på natta. Som alle andre har jo jeg også nattbordet inntil senga. Og med Yme i midten sier det seg jo selv at jeg ligger rimelig nært dette med hodet... Så som Henning sa, den natten fagalarmen gikk: "Var du i nærheten av gulvet fra du spratt en meter opp av senga og til du krasja i skyvedøra på tur ut på badet?" Her snakker vi sjokkvåkning..

Eller som i dag. Litt travel dag på jobb i dag, liten tid til å gå på do, så da middagen var plassert i ovnen, Henning leste bok for Yme, jentene satt klistret til TV-skjermen tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på do. Kun mødre kan forstå at det faktisk er en luksusting å bevilge seg... Sånn både for å bommelomme og bommelimme.

Så jeg tok jo med meg vakttelefon, helseradio og iPhone (det er jo faktisk på do man med god samvittighet kan lese blogger, VG, sjekke mail og oppdatere status på Facebook.) og satte meg til rette.

På badet er det slik at når jeg sitter på do så er ting som står på benken plassert rett i ørehøyde.

Midt i nummer en gikk fagalarmen! Jeg skvatt for å si det slik. Nå lurer jeg veldig på hvordan jeg i tillegg skal få inn ordet skvett i en annen betydning her, men det kommer...

Helseradio og dopapir i skjønn forening. Den uler ganske lenge før noen sier noe og jeg så jo at jeg hadde glemt å trykke på de tastene jeg skulle for at noen skulle høre meg.. Så frenetisk trykking på
nøkkelknapper og stjernetaster ble gjennomført mens dopapiret egentlig skulle vært prioritert.

Så ble det helt stille.  Det skal det jo ikke bli. Iherdig banning, mens jeg trodde at jeg hadde slått av hele radioen. "Bli nå ikke en sånn distrikstlege som lar helseradioen støve bort på kontoret, lær deg og bruk den og bruk den aktivt!! Kall opp AMK. meld fra hvor du er, bli fortrolig med den. Vær dens venn!!" Mats Gilbert! Hvor er du når jeg trenger deg?? Ikke på do i Casa Didriksen i allefall, og egentlig er jeg vel glad for det...

Så begynte det å ule igjen og dama fra AMK brøt endelig gjennom. Jeg trykket på den store knappen og dama hørte meg. I allefall andre gang jeg prøvde å formidle min deltagelse..

Jeg innså jo at jeg måtte prøve å få buksa som lå i en krøll rundt anklene på meg før jeg løp ut på veien for å møte ambulansen. Og det er her ordet "skvett" kommer inn. For mens jeg svatt opp fra do så skvatt skvetten ned og buksa var jo våt! Pokker også da. Hinkende, mens jeg fortsatt svarte rolig og behersket inn i radioen fikk jeg av meg buksa og fant ei anna fra skittentøyshaugen på badet (ser dere, slett ikke dumt å ha skittentøy spredt rundt i huset)

Vel inne i stua hadde stemmen fra AMK og ambulansen forstummet. Jeg kunne igjen bruke begge hender for å kle på meg. Mens jeg pakket sekken så jeg ned og ble helt forskrekket for buksa som jeg hadde på meg hadde rett nok strikk i livet, men jeg var da ikke gravid i uke 20 da jeg gikk på do...

Buksa er bak frem Og ei buse som hele gårdagen gikk rundt med rumpa mi der den skulle være har veldig god plass til hele magen min der nå.. Av med buksa og tror dere fanden meg ikke at det igjen hyler i radioen??

Så mens jeg prøver å snu buksa venter jeg tålmodig på at ulinga skal stoppe. Og klarer å kle på meg buksa bak frem for andre gang.

Dama fra AMK kan meddele at hele oppdraget er kansellert.. Ingen trenger vår hjelp allikevel. Kanskje like bra. Man kan jo diskutere hvor mye hjelp det er i en lege som for det første klarer å tisse i buksa når hun sitter på do og for det andre ikke klarer å kle på seg ei bukse rett vei selv om hun prøver intenst flere ganger..

I stedet for blålystur med ambulansen ble det middag med Henning og ungene.. Da hyler det i radioen igjen. Mens jeg rolig (skvatt på ingen måte opp fra stolen, mista ikke pizzabiten nesten i fanget, satte ikke Pepsi Maxen i halsen) tar radioen og går ut på verandaen for å høre kommer det fra AMK. "Kan Gildeskål ambulanse lukke sambandet?" Det gjør jo Gildeskål ambulanse og jeg lurer veldig på hva det er som er så hemmelig at ikke ambulansen får vite det og hvorfor de ikke ringer meg på mobilen?

Så begynner dama fra AMK å etterlyse en helt annen ambulanse.. Hva skal jeg med den? tenker jeg.. Så kommer det fra AMK..... "Det er noen som blokkerer sambandet her, jeg får jo ikke kontakt.. Har Gildeskål lukket sambandet????"

"Bli nå ikke en sånn distrikstlege som lar helseradioen støve bort på kontoret, lær deg og bruk den og bruk den aktivt!! Kall opp AMK. meld fra hvor du er, bli fortrolig med den.Vær dens venn!!"

Slo av hele radioen jeg. Har vært veldig stille fra AMK siden.. Fin utsikt fra verandan forresten..

Kleskrise!

Hei.

I morges ble jeg rykket ut av søvnen (ok, jeg var våken, prøvde å riste liv i en dovnet arm som Yme hadde sovet på i et par timer, svært takknemlig for at han sov, men han kan vel gjøre det et annet sted??) av at Eir hylte fra rommet sitt: MAAAAAMMMMMMAA!!!!! DET ER IKKE FLERE RENE TRUSER IGJEN!!!!

Joda, det er det sa jeg. Nei det er det ikke svarte hun. Så klart du har flere rene truser, du har jo mengder av truser... Det er bare sokker her mamma, og ingen av de gode sokkene heller, alle de som er her er de dårlige!! Hvordan sokker kan være dårlige bare fordi de ikke er turkise eller grå er meg en gåte men etter at jeg hadde slept meg og den nå kraftig "prikkende" armen over loftstua og inn på rommet til Eir innså jeg at ungen hadde rett, skuffen var sjokkerende tom for truser og det var stort sett rosa sokker igjen. Bortsett fra et par med hvite og turkise striper som reddet dagen.

Fra Isa's rom begynte også protestene å komme! Mamma!!!!!!!! Nå er jeg snart tom for hvite gensere!! Tom for hvite gensere? Om det er noe du ikke kan bli så er det tom for hvite gensere.. Du har en skuff full av hvite gensere! Men mamma, da har skuffen forsvunnet, for her er bare rosa gensere og det kan jeg ikke bruke til den lyseblå kjolen min!! At hun helt fint kan ha en tights med hvite og mørkeblå striper lot jeg være å kommentere mens jeg lurte på hvordan dette kan ha skjedd.

Jeg har vurdert i hele ettermiddag om jeg skulle poste dette innlegget. Mamma er på en velfortjent ferie på Østlandet hos mormor og svigermor koser seg i Lofoten. Jeg vil jo ikke gi dem dårlig samvittighet heller... Men her er altså ståa i Casa Didriksen per tiden...

Jeg var ganske fornøyd med vaskerommet i går kveld. Jeg har jo vasket opptil flere maskiner med klær i helga, til tross for at Henning hadde daghelg og jeg har vært alene med ungene. Vaskerommet ser derfor bare slik ut:

Dette til forskjell fra når det ser slik ut:

Men det var jo før jeg kom på haugen med klær på ungenes bad...

Og på badet i andre etasje...

Og haugen på vårt bad....

Men fortsatt så er jo ikke dette noe å snakke om. Ungene burde ha hatt både truser og hvite gensere. Hadde det ikke vært for at jeg hadde Tupperwareparty forrige uke. Det var i seg en meget trivelig opplevelse det, men det hadde seg slik at jeg jo måtte rydde stua for å få plass til handlegale damer. Så da ble alt av rene klær, som sto på stua klar til sammenlegging satt inn på gjesterommet.. Og dit bare fortsatte jeg å putte rene klær resten av uka så nå ser gjesterommet slik ut...

Og ikke nok med det, men det som var klippet bort på bildet av vaskerommet er jo dette:

Kosegriser må jo vaskes innimellom...

Så jeg aner at truser skjuler seg i de tre kurvene og jeg klarte  finne en hvit genser der på senga. Faktisk en BH til meg selv også....

Og som om ikke alt dette var nok til å skape krisestemning har vi et kjøkken. Det kan se ganske trivelig ut. Det så faktisk trivelig ut for så kort tid siden som i går kveld. Nå ser det slik ut:

Og jeg tenker hvorfor, hvorfor valgte vi kjøkken med så mye kjøkkenbenk????

Nå kunne jeg fulgt opp med et bilde av en hybekanin.. Men jeg turte ikke. Mamma kan få hjerteinfarkt og jeg selv kunne blitt stygt såret i jakten på nevnte kanin.. De biter nemlig når de når en viss størrelse. Og de står ikke tilbake for noen av bildene over her, bare for å si det slik..

Så kjære leser, senk skuldrene og sett deg i godstolen, les en god bok å ta deg en kopp te. Det var nemlig min plan. Var på jobb til seks, morgendagen blir enda lengre, bare avbrutt av noen timer hjemme for å være sammen med mann og barn før papirhaugen kaller. Vi har friske unger, stort sett lykkelige unger og jeg skal lete frem ei truse til Eir og en genser til Isa og en BH til meg selv før jeg legger meg.....

Et år har gått...

Hei.

På torsdag hadde bloggen min ettårsjubileum! Tenk det, et helt år har gått siden jeg satte meg ned ved tastaturet og skrev mitt første blogginnlegg. (På torsdag hadde jeg vakt, satt på kontoret og kjørte meg bittelittegranne bort på noen stikkveier på et sykebesøk så var litt trøtt når jeg kom hjem. På fredag var jeg og Henning kjærester og spiste ost og kjeks mens vi så 71 grader Nord på opptak og i går så vi på Skal vi danse mens vi spiste Taco med ungene. De som følger meg på Instagram kan se at Isa helt klart ville slått Cathrine Sørland sine 39 poeng... Hadde det ikke vært for det lille fallet der på slutten... Isa's altså, ikke Cathrine... Derfor kommer dette innlegget i dag. SKulle egentlig vært på kontoret, men nå har jeg ofret bloggingen lenge nok!)

Når jeg ser tilbake på mitt første blogginnlegg så ser jeg at livet egentlig ikke har forandret seg så veldig mye... Den gang som nå dreiet livet seg om å få en hel natts søvn. I egen seng, alene (ja, altså, Henning skal få lov å ligge der) og helst hjemme på eget soverom. Når, jeg spør, når skal det skje???

Det har jo blitt noen innlegg. Dette er faktisk nummer 234. Og jeg har hatt noen trofaste lesere som jeg tror har lest hvert eneste ett! Det er selvfølgelig mamma og min søster, takk til dere for all støtte!

Og så er det faktisk noen som ikke er programforpliktet til å følge meg som helt siden starten har kommet med hyggelige kommentarer, trykket trofast "liker" på Facebook og generelt vært en positiv drivkraft og motivator for å fortsette. Tusen takk til dere!! Ingen nevnt, ingen glemt!

Når jeg ser bakover i bloggen så ser jeg at jeg faktisk har skrevet om ganske mye forskjellig. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg skriver ikke så mye fra jobben, men litt. Grunnen til at det ikke blir mer er nok at jeg synes det er litt vanskelig å skrive generelt om jobb uten å bli for spesifikk og dermed trampe i taushetspliktfella. Men jeg tror jeg har klart å unngå det til nå. Jeg skriver jo først og fremst blogg som meg, Laila og på ingen måte som kommuneoverlege. Men fremtidige innlegg som omhandler en sjøsyk distriktslege på tokt vil nok forekomme. Og mens jeg skriver disse linjer hyler vinden på utsiden av vinduet og lover en stormfull uke..... Og Yme kommer nok også til å få innpass som gjesteblogger. Han trives med å blogge og Eir og Isa bare digger innleggene hans..

Jeg tror nok at jeg definerer meg selv i mammabloggsfæren. Dog har jeg med bloggen et inderlig ønske om at andre mammaer skal kunne senke skuldrene her inne. Selv om jeg også skriver om de gangene muffinsen faktisk ser bra ut når vi baker til kirkekaffen, så håper jeg jo at jeg har fått vist frem at alt ikke går på skinner her og at småbarnstiden er like frustrerende her som hos alle andre. Og at livet i Casa Didriksen på ingen måte er perfekt.

Jeg har i løpet av året opplevd noen minutter i berømthetens søkelys. Jeg ble nominert til årets morsomste mammablogg! Det var moro. Vant ikke, men det å bli nominert var i grunnen nok. Så har jeg jo nettopp, i følge en del arge kommentatorer, kalt alle som har kontakt med NAV for sytpeiser. Nå mener jeg fortsatt at jeg ikke gjorde akkurat det, men det er fascinerende å se forskjellen på hva folk leser og hva jeg faktisk skriver. Nå er verden normal igjen. Lite journalister på døra, en fullstendig stummende stillhet fra eventuelle sponsorer og leserne er igjen vennligsinnede mennesker..

Jeg kommer helt klart til å fortsette å blogge. Blogging er faktisk hobbyen jeg alltid har lett etter innser jeg. Når jeg setter meg foran PC'en går fingrene av seg selv og jeg vil tro at der jeg på ingen måte kan bruke Yoga som avslapning på grunn av helt klare fysiske hindringer, er blogging min Yoga. Can't live without it anymore! Hodet tømmes for problemer og energien strømmer inn! Så jeg håper at dere gidder å fortsette å lese, for blir jo litt stusslig da om det bare skulle være mamma og søstra mi..

Men hva er vel en bursdag uten gaver?? Som en takk til dere, som har holdt ut med meg dette året har jeg to supre giveaway! Jeg havnet tilfeldigvis over et bilde på Instagram som jeg syntes var så stilig. Profilen het Going.no og jeg fant ut at dama bak drev en nettbutikk med samme navn. For en matboksgal mamma i august var nettsiden et eldorado! Going.no er en kjempefin nettbutikk med matbokser, drikkeflasker, vognposer, annet utstyr rundt spising og masse mer. Jeg anbefaler alle en tur inn dit og dersom du kommer ut igjen uten å ha kjøpt noe så skylder jeg deg en Cola...

Going.no er drevet av en engasjert tobarnsmamma, og denne mammaen forstår seg ikke bare på matbokser og vognposer, men også på blogging. For da jeg (frekk som jeg er) sendte henne en mail og spurte om hun kunne tenke seg å gi leserne mine en flott jubileumsgave svarte hun i løpet av to minutter at SELVFØLGELIG ville hun det!! Faktisk ikke bare en gave, men to!

Så nå er dere så heldige at dere kan vinne en drikkeflaske fra Ugly Children's clothing!! Og de har det der stilige melkemønsteret dere vet! Nå har jeg rett og slett sakset produktbeskrivelsen fra nettsiden:

Her er Ugly Children sin versjon av melkeflaskene fra 50 og 60 tallet, de som er gamle nok husker sikkert at de den gang var i glass. Deres versjon derimot er laget av 100% rustfritt stål. Flasken får du levert både med den klassiske Milk Cap og en praktisk drikketut med som lokk. Kommer i to farger og rommer 500 ml

 En rød og en blå flaske skal deles ut til to av dere og alt dere trenger å gjøre er å gratulerer meg med ettårsjubileet her i kommentarfeltet. Dere trenger hverken følge meg på facebook eller Instagram (@casadidriksen), men hyggelig om dere gjør det alikevel altså.

Dere må skrive om dere vil ha den røde

eller den blå,

og om dere ikke har en blogg må dere legge igjen en mailadresse så jeg når dere. Jeg trekker vinneren på torsdag!

Jepp, da var det bare å ta fatt på et nytt år! Vi blogges!