Skal man lyve for ungene??

Hei.

Et lite hjertesukk fra en doktormamma. Ikke lyv til unger!

Det å få en sprøyte i armen gjør vondt! Det stikker og det svir og det sprenger. Men det går fort over. Og det er det man skal si. Man skal fortelle ungen at nå kommer det et stikk og det kan svi og det kan sprenge. Men det går fort og etterpå gjør det ikke vondt mere.

Hvis man må sy et sår så gjør det vondt å bedøve. Det gjør faktisk så vondt å bedøve at dersom det dreier seg om et eller to sting så er det nesten bedre å sy uten bedøvelse. Nå sier jeg ikke "dette gjør KJEMPEVONDT!!!!" men jeg sier at "dette gjør vondt og det kan hende at du begynner å gråte. Og det er helt greit!" Så lar jeg dem få tid til å gjøre seg klar i sitt tempo, men til slutt bestemmer jeg at nå begynner vi. Så tar vi litt pauser så foreldre og barn kan summe seg og puste underveis, men blir ferdig så fort jeg kan.

Barn er tøffe. De er faktisk kjempetøffe! Jeg har hatt voksne menn på kontoret som har grått av bedøvelse og jeg har endog hatt voksne menn som har slått meg av bedøvelse. Unger takler det mye, mye bedre. Men det fordrer at de er forberedt på hva som skjer, at de får styre det som skjer til en viss grad og at de får forklaring som stemmer med det de opplever. Og en masse ros og tilbakemelding på at de er flinke. De er jo kjempeflinke! Og det er absolutt lov å gråte. Så mye man vil. Og så høyt man vil.

Tenk om noen sa til deg: "bare la damen stikke deg, det gjør ikke vondt i det hele tatt." Denne noen var en person som du stolte mest på i verden og følte deg trygg hos så du gjorde selvfølgelig som denne noen sa. Men denne noen snakket jo slett ikke sant! Det gjorde vondt! Ikke bare føler du deg sveket, men kan du noen gang stole på det denne noen sier igjen?

Når jeg har barn på kontoret lyver jeg aldri. Det som kommer til å gjøre vondt forteller jeg at kommer til å gjøre vondt. Det som kommer til å være litt ekkelt, men ikke vondt sier jeg kommer til å være ekkelt. Og er det noe som ikke gjør vondt i det hele tatt så sier jeg det. Som oftest så sier ungen etterpå at "det var ikke SÅ vondt" Og de er så stolte, så stolte over hva de klarte.
Men det er slett ikke alltid at mamma og pappa er like fornøyd. Mamma og pappa kan ofte mene at jeg sitter der og skremmer ungen med vilje. Men jeg lyver ikke til barn. Og dersom jeg merker at mamma og pappa synes at jeg gjør en forferdelig dårlig jobb tilbyr jeg at en av de andre legene på kontoret kan overta konsultasjonen. For barna skal slippe å bli utrygge på grunn av at doktorn og mamma og pappa ikke blir enige. Da er det bedre at barna får oplevelsen av at mamma og pappa passet på og fikk dem bort fra den dumme doktorn og inn til en som var bedre.

Og et par ord om emblakrem. Funker dårlig på sprøyter for det som gjør vondt er ikke stikket, men at man sprøyter inn væske. Derimot har det noe for seg på blodprøver.

Av og til har jeg faktisk bedt mamma og pappa gå ut. Det gjør jeg ikke for å være slem. Men det er vanskelig å være mamma og pappa når poden skal sys eller tas blodprøve av. Det vet jeg, for når Eir sitter i tannlegestolen har jeg mest lyst til å hyle i panikk og slite henne ut av stolen og løpe avgårde. For tannleger er livsfarlige! Mange mammaer og pappaer synes det samme om meg og damene på laboratoriet. Men en mamma og en pappa det lyser panikk av, som omtrent klemmer blåmerker i armen på ungen av egen redsel og som messer "det er ikke farlig, det er ikke farlig, det er ikke farlig"

Funker ikke.

Mange tenker om doktoren at "hun må jo være helt hjerterå. ungen bare gråt, men hun fortsatte bare som ingenting." Jepp. Det er jobben min. Det betyr ikke at jeg ikke synes synd i barnet. Det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse. Og et barn som sitter i fanget på en trygg mor trenger på ingen måte å være traumatisert selv om det gråter. Og jeg skriver trygg mor her, for mødrene er de tryggeste. Tråkker nok endel fedre på tærne her, men det får så være. Fedre (selvfølgelig ikke alle) blir sinte på meg. De synes jeg er slem og mener jeg må være mer forsiktig. De mener at jeg skremmer ungene.

En liten oppsummering.

• Snakk sant. Si det som det er. Ikke overdriv, underdriv eller finn på noe. En sprøyte gjør litt vondt, slik er det bare. Og gi ungen tid til å fordøye det.
• Jeg er ikke følelsesløs selv om jeg setter de to siste stingene på en hylende unge. Jeg trykker heller ikke spatelen inn gjennom sammenbitte tenner for å være slem, det er for å se om ungen har såpass åpenrom mellom mandlene at han kan puste..
• Hvis du er livredd selv, fortell oss det! Vi legger det da ting opp etter det, vi tar hensyn. Kanskje er det bedre at vi tar blodprøven uten deg der. Overrasskende for mange mammaer og pappaer synes også ungen at det er helt ok! Kanskje kan en helsesekretær holde handa mens mamma sitter litt på siden og ser på.
• Blir du sint på doktorn så ikke kjeft på doktorn mens ungen hører. Men si fra på en ordentlig måte. Du kjenner ungen din best og kanskje bør jeg gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt.

Yme ramla i barnehagen i dag. Heldigvis slapp han unna leger med ekstrem lyst til å sy og blodprøver, men det gjorde helt sikkert litt vondt...I allefall i følge Isa som villig vekk har demonstrert hvordan han hylte! Nå tror jeg den forestillingen er noe hentet fra fantasien da jeg i ettertid har fått forståelsen av at Isa slett ikke var tilstede der det hendte. Heldigvis var det fine damer i barnehagen som kunne ta vare på ham og trøste ham når det skjedde. Et mammahjertesukk er at jeg aldri er der når ungene mine får sin første oppskrubbede nese... Da Eir fikk sin første ramlet hun på asfalten i oppkjørselen hjemme akkurat da ambulansen svingte inn for å hente meg med på akuttur, Isa kan det hende jeg ennå  rekker for hun har egentlig aldri fått noe særlig til sår og Yme ramla altså rett på nesa i dag. I den eneste bare grusflekken som er å oppdrive i mils omkrets...