Samhandling..

Hei.

Samhandlingsreformen. Bare ordet kan jo få det til å gå kaldt nedover ryggen. Kommunehelsetjenesten må lære seg å samhandle. Og jeg sitter her og lurer. Hva er det jeg skal lære? Hvem i all verden er det jeg ikke samhandler med eller hvem av de jeg samhandler med er det jeg ikke samhandler godt nok med? Så jeg har sittet her og fundert. Hvem er det jeg har samhandlet med den siste tiden..

Hjemmetjenesten. De samhandler jeg vel med flere ganger per dag. Enten kommer de og leter etter meg eller så rusler jeg bort og forstyrrer dem når de enten har lunch eller rapport. Da vet jeg jo at jeg treffer dem samlet der på kontoret. Nå har jeg til og med funnet noe nytt å samhandle med. Jeg skal dra med meg en av dem på et kurs og forelese om hvordan vi samhandler...

Ruskonsulenten. Om vi ikke samhandler hver dag så i allefall hver uke. Noen dager flere ganger om dagen. Jeg lovpriser den dagen kommunen ansatte en ruskonsulent. Jobben min er blitt mye, mye enklere. Og der også skal vi samhandle på et sånt foredrag. Om hvordan vi samhandler.

NAV. Samhandler med dem hele tiden. De ringer meg, jeg ringer dem. Jeg er på fornavn med alle. De får stort sett tak i meg, jeg får alltid tak i dem. Det funker. Og også dem skal jeg samhandle med på et sånnt foredrag. Om hvordan vi samhandler..

Sykehjemmet. Nå er det kanskje svensken som samhandler mest med dem siden han er tilsynslege, men vi samhandler. Jeg vet hva som rører seg på sykehjemmet, vi kommer som regel ting i forskudd, vi legger nesten nesten aldri inn pasienter fra sykehjemmet på sykehus fordi vi kan ta vare på dem selv like godt. Og kan vi ikke det legges de inn.

Sykehuset. Vi samhandler med sykehuset. Av og til føles det litt som en stor koloss som ikke har peiling på hva vi egentlig gjør her ute spyr ut brev der de forteller oss hvordan og hva vi BURDE gjøre, men som oftest er det greit å samhandle. Samhandler ikke bare med lokalsykehuset i Bodø, faktisk hender det at vi sanhandler direkte med storebror i Tromsø også. Eller en lillebror i lofoten som har kortere ventetid. Eller et spesialsykehus ett eller annet sted.

Fysioterapeutene: Samhandler hele tiden. Og hjelper hverandre. De holder også til i sammen hus. Fantastiske mennesker og fagpersoner.

Miljøterapitjenesten. Det er vel ingen som har mer fornøyde brukere. Samhandling stadig vekk.

Fürst analyserer prøvene våre og vi samhandler hver eneste dag.

Drosjesjåførene som kjører pasienter til og fra og også kjører oss til og fra pasienter på vakt. Uten dem ville det blitt kolaps og vi samhandler riktig bra.

Kjørekontoret. Det er de som styrer drosjene og de vi må bestille pasientreiser fra. Når jeg tenker meg om så heter det vel nå Pasientreiser og ikke kjørekontoret. Jeg skal ikke påstå at samhandlingen alltid er knirkefri og uten konflikt, men det går seg til og vi samhandler, vi kriger ikke.

Hjelpepersonellet på kontoret. Vi samhandler HELE dagen. Uten dem går ikke kontoret rundt rett og slett.

Sjefen. Stadig samhandling. Trivelige sjefen. Ingen sak å samhandle med en slik sjef.

Helsesøster. Fantastisk og tett samhandling. Det hjelper å ha kontor i samme bygg.

Jordmor. Fine jordmødrene. Vi samhandler titt og stadig.

Skole og barnehage. Jeg samhandler også med dem. Deltar på basismøter rundt enkeltpasienter og er generell rådgiver.

Hurtigbåten. Senest forledendag samhandlet vi om en pose medisiner som skulle leveres på et kai.

Ambulansetjenesten. Vi samhandler godt og mye. De kan sine ting og er en vanvittig fantastisk ressurs å ha med seg når man er ute. Kyss og klem til alle

AMK. De hyggelige menneskene på AMK som siler legevaktstelefoner, tar imot 113-telefoner, ringer med et hyggelig hei på deg klokka 03:45 og gjør en glimrende jobb med å spørre pasientene ut før jeg får problemstillingen nesten levert med diagnose per telefon. Vi samhandler hver dag.

Psykisk helsetjeneste de gjør en kjempejobb og tar vare på pasientene på en måte jeg ikke kunne klart uten dem. Samhandling.

Presten det hender seg også at vi samhandler med ham. Presten er veldig trivelig, men det er jo ofte triste saker som gjør at samhandling blir nødvendig.

Barnevernet. Samhandler riktig godt med Gunhild og Jørn jeg.

Administrasjonen i kommunen joda, det går an å samhandle også med dem, men mer er det vel personalavdelingen jeg samhandler med da kommunen er stedets største arbeidsgiver.

Nå lurer jeg litt på hvem jeg har glemt. Postmannen samhandler vi en del med. Butikken der de har post i butikk like så. Bussen og fylkesmannen, eller helst fylkeslegen. Pårørende, foreldre og media til tider. Vaskerne. Personalet på kjøkkenet. Servicekontoret på kommunen og vaktmesteren ikke minst.

Så jeg lurer på hvem det er jeg samhandler så feil med? Hvor vi har dette vannvittige forbedringspotensialet som tydeligvis finnes et sted der i samhandlingsreformen. For meg virker det mest som om det er andre som for tiden tjener på den reformen og ikke små lillebrødre som oss. For meg er det bare masse styr om prosesser og prosedyrer og avtaler som skal på plass for at vi skal fortsette å gjøre det vi allerede vet at vi gjør på en utmerket måte. Men det er helt sikkert noe jeg har missforstått...

Livet store spørsmål....

Hei.

Det er mye og mangt som kan diskuteres på sengekanten. Stort sett trivielle ting som hvordan dagen har vært, at turen i barnehagen var morsom og at det skjer noe morsomt på skola i morgen. Men av og til så er det dypere saker som diskuteres. Som i kveld..

"Mamma, det er noe jeg lurer på...."

"Jaha, hva er det da?"

"Gud skapte verden!"

"Jepp, mange tror at Gud skapte verden, var det det du lurte på?" Rimelig fornøyd fastslo jeg at jeg atter en gang hadde et fornuftig svar...

"Nei, jeg lurer på hvem som skapte Gud? For han var der jo før verden siden han skapte den. Og noen må jo ha skapt Gud og hvem skapte det som skapte Gud?"

Fillern!! Jeg må innrømme at jeg selv har fundert litt på det der. Hvem skapte Gud liksom? Har aldri fått noe godt svar. Ikke er jeg helt sikker på den guden heller. Kanskje var det et big bang... Men så vil jeg jo tro litt på han der Gud så da tenker jeg at det kunne jo være Gud som skapte big bang og så har vi liksom løst det der med dinosurene som man ikke finner i bibelen. Kunne hun ikke spurt om det i stedet? Om hvorfor det ikke er dinosaurer i bibelen.

"Det vet ingen. Ingen vet hvem som skapte Gud."

"Jammen noen må det jo ha vært!"

"Det er jeg helt enig i, men jeg aner virkelig ikke hvem, men det høres jo logisk ut at det var noen. Kanskje du kan spørre om det på søndagsskola? Eller kanskje du kan spørre presten? Kanskje han vet."

Akkurat her begynner jeg å angre litt på det flittige oppmøtet på søndagskola, iveren etter å sende ungene på Himmel og Hav klubb og lesing av barnebibel. Da ville nok slike spørsmål på sengekanten vært unngått.. Men jeg tror de har godt av det og det er veldig trivelig i kirka. Og så kan man jo lure seg unna slike spørsmål på sengekanten med å hevise til presten som vi jo tross alt kjenner...

Litt frustrert over den håpløse mora som ikke kan svare på dette viktige spørsmålet kommer oppfølgingsspørsmålet:

"Men mamma, det er noe annet jeg lurer like mye på!"

"Jaha, hva er det da?" Nå er jeg betydelig mindre optimistisk med tanke på mine evner til å svare... Hva skjer når vi dør? Hvor er himmelen? Flyr englene med vinger eller flyr de bare?? Hvordan kunne Jesus stå opp fra de døde?

"Hvorfor kan ikke babyer snakke når de blir født?? DET er rart det!!!"

Ahhh!!! Her er vi på trygg grunn. Hjernens utvikling, synapser som dannes, læring, språkutvikling, hørsel og sanseinntrykk som sorteres og greier og greier. Kan snakke leeeeeeenge om dette gitt.

Så jeg lurer på om jeg skal foreslå noe for presten neste gang vi møtes. Litt sånn som snekker Andersen og julenissen.. Når hans unger begynner å spørre om blomster og bier og reproduksjonssystem og hva bæsj egentlig er og hvor lufta vi puster blir av og slikt så kan han sende dem til meg. Og så får han mine i retur når de lurer på ting om Gud og slikt.

Vi snakker suksess!!

Hei.

Nå har jeg vel allerede avslørt sluttet på dette innlegget i overskrifta, men slik er det når man bobler over av stolthet over egene bedrifter!

Vel den deigen jeg laget stod jo på kjøkkenbenken og koste seg i hele natt. Jeg for min del var ute og kjørte ambulanse..

I kveld, etter at jeg, Eir og Isa hadde vært på svømming og leksene var gjort og de samme to jenter langt og jeg hadde sovna litt i senga til Eir var det på tide å trå til verket.

På et bakepapir godt melet til ble deigen behørig brettet og foldet.. Og fikk heve igjen..

Min flotte gryte ble satt i ovnen på 250 grader og ble god og varm og på en meget lite sofistikert måte ble deigklumpen lempet oppi gryta. Med mel og det hele. Jeg var litt bekymret for det så litt ut som om jeg skulle bake flatbrød oppi den gryta..

men jeg klasket det oppvarmede lokket på og puttet greia i ovnen og lot det stå til..

Og da jeg 30 minutter senere fjernet lokket.. Voila!! Fine, fine grytebrødet mitt..

Fikk stå litt til for å få farge og se her da dere:

Det er vel jenta si som kan lage grytebrød!! Fine brødet. Eneste problemet er at jeg jo driver og lever livet med lavcarbo så brød er jo egentlig ikke helt det jeg bør spise. Henning derimot, spiser ikke lavcarbo så han går en hard tid i møte med diverse grytebrød. For den grytebrødkokeboka er bestillt og jeg tror allerede at det grytebrøde med hele hvitløksfedd som er langtidsmørnet i olje kan være veldig veldig godt. Eller det med ost og soltørket tomat. Eller det med timian og noen frø jeg egentlig ikke har hørt om. Problemet til helga er at jeg både har planer om å bruke gryta til en marrokansk lammegryte og et grytebrød som passer til....

Og mens jeg sitter her og venter på posten og grytebrødkokeboka så har jeg skippet lavcarboen for i kveld og kost meg med grytebrød, melk og en annen bok. Nemlig Mammarådet. Skrevet av noen av de besteste bloggdamer jeg vet om!

Nå skal jeg legge meg. Har en hel vaktfri kveld og skal nyte at jeg vet at jeg kan sove uforstyrret. Med mindre en av ungene våkner da...