Hvorfor ble jeg egentlig distriktslege ute i gokk??

Hei.

Da vakttelefonen ringte klokka 02:58 i natt, etter at jeg hadde lagt med 00:53 tenkte jeg. Hvorfor, hvorfor, hvorfor valgte jeg å bli distriktslege langt uti gokk??? Kunne jeg ikke blitt hudlege, barnepsykiater eller genetiker. Lykkelig fri for vakt og det som hører med??

Etter en kort samtale med AMK var det bare å hoppe i klærne og kjøre til kaia.

Nordnorge en julinatt klokka tre kan være et fortryllende sted. Sandhornet lå der og skygget for sola i et avsindig vakkert rosa skjær. I horisonten lå havtåka og lurte og funderte på om den skulle slippe sola som lå rimelig lavt igjennom.

Når vi rundet kanten på Sandhornøya vant sola over skyene og strålte mot oss i all sin prakt. Og jeg husket på at det var nettopp på grunn av slike øyeblikk jeg valgte å bli distriktslege ute i gokk. Hvilken hudlege opplever dette...

I Bodø møtte vi hurtigruta som var på tur sørover. Morgenfriske og hyggelige gutter på ambulansen møtte oss på kaia og vi vinket til redningsskøyta som kom å la til etter en nattlig runde i midnattsola.

Jeg kom hjem klokka syv. Sammen med havtåka... Henning dro på jobb og tante spratt opp (ok, i all rettferdighets navn, hun slepte seg opp) og tok Yme og Isa som var klar for en ny dag.

Klokka halv ti ringte telefonen på nytt og dragningen mot en vaktfri hudpoliklinikk var sterkt tilstede.

I dag har jeg sittet i skyggen og ventet på drosje..

Jeg har kjørt langt og lengre enn langt og hatt trivelige samtaler med drosjesjåføren. Jeg har sett blått hav, grønn skog, fantastiske fjell og sol, sol, sol. Og en vanvittig kjekk kar som drev og jogget langs veien i bar overkropp. Her snakker vi muskler altså.

Jeg har hørt fantastiske historier om den gang da Ole Danbolt Mjøs, dere vet han koselige gamle mannen som var leder for nobelkomiteen en stund, var kandidat i Gildeskål. Han var en riktig hyggelig ung man må dere vite!! Jeg klarer ikke helt å se for meg ærverdige professor Mjøs som ung mann, men brukte ekstra tid på sykebesøk for å få med meg dette.

Jeg har også møtt lykken over å endelig ha fått et oldebarn! Ikke jeg da. Men tenker at om jeg på en dag som denne om mange år kan få gleden av å bli oldemor, ja da skal jeg love meg selv at jeg skal være fornøyd med livet.

Jeg har faktisk gjort en forskjell for ganske mange det siste døgnet. Med god hjelp fra kolleger og flotte pårørende som stiller opp.

Og det er jo ikke noe som er bedre enn å komme hjem og se at gullklumpen koser seg bare verre med onkel og tante som er barnevakt. Isa har hatt en eventyrlig dag på besøk hos besteste Sander der hun har gjort alt fra å sprade rundt i ny bikini på stranda til å se dragefilm og spille Ipad. Og spist både godteri, kjeks og vafler. Livet blir ikke bedre en sommerdag når man er fire. Når man i tillegg har fått oppleve den store lykke det er å få øyekatarr slik at man ENDELIG kan få lært seg å ta øyedråper, ja da er lykken komplett. (ok, ok, jeg vet jeg har litt sære unger)

Så når jeg ti over seks sovna i stolen sammen med Isa og barnetv, vel vitende om at det fortsatt er 38 timer igjen av helgevakta var det med følelsen jeg hadde der på sjetteåret på studiet... Jepp, jeg skal bli distriktslege uti gokk... Det finnes nemlig ikke noe bedre yrke!!

(Og om noen kan minne meg på dette innlegget i november når jeg igjen har kjørt meg fast i en snøfonn, stormen raser og jeg spyr over rekka på Blixen så vil jeg være veldig takknemlig...)

Et koselig innlegg...

Hei.

Jona, som skriver bloggen Mammalivet i Berlin, eller Tyskertøsa, skriver fantastisk flotte tekster som treffer meg rett i hjerterota av og til. Selv skriver jeg vel en smule mer ironisk og over på galgenhumorsiden. Men jeg blir jo inspirert til å forsøke da, når jeg leser de flotte innleggene hennes. Så der jeg satt ved sprinkelsenga i kveld, stirrende på min enestående sønn som driver og får fire hjørnetenner samtidig og ikke kan noe for at jeg synes han skal sove når han ikke vil, bestemte jeg meg for å skrive et vakkert innlegg. Et stemningsfylt og koselig innlegg blottet for ironi og humor. Eller nesten blottet for ironi og humor i det minste. Det viser seg at Jona nok er bedre på dette enn meg, slik at jeg i fremtiden nok heller koser meg med hennes innlegg i stedet for å skrive dem selv, men moro å forsøke en ny stil innimellom.. Og har du ikke lest Jonas blogg, så anbefaler jeg den på det sterkeste.

Det spraker i babycallen og jeg går inn på rommet. Du sitter der, midt i sprinkelsenga, tårene renner og du hikster frem et "maammama".

Jeg sier at nå er det sovetid. Den energiske ristingen på hodet levner liten tvil om hva du synes om forslaget. Dog legger du deg ned og smatter frenetisk på sutten.

Jeg sitter ved siden av sprinkelsenga, det vil si, jeg henger over sprinklene på sprinkelsenga og kjenner kanten trykke opp i armhulen min. Mens jeg sakte får en liten nerveskade sitter jeg og holder deg i handa.

Du snur deg på andre siden og bytter hand. Grepet er like hardt og siden du nå ligger lengst inn i senga, med ryggen mot meg får jeg en enda større nerveskade, mens jeg sitter her og tenker på hvor koselig det er at du trenger handa mi for å sovne.

Etter en fem minutters tid setter du deg opp. Slett ikke sikker på at du har tenkt å sove allikevel. Du prøver deg litt andre veien. På hodeputen ligger nå to små nydelige tottelotter sammen med de tre bamsene du ikke helt forstår hva gjør i din seng. Det er i allefall ikke du som vil ha dem der. Men jeg synes det ser koselig ut. På den ene står det KFOR og minner meg om da pappaen din var en hel verden unna. Det er lenge siden nå, og mange kvelder med nerveskade siden.

I fotenden ligger hodet ditt. Jeg ser på krøllene i nakken. De krøllene du om ca tretten år vil hate intenst fordi at jentene kommer til å synes at de er "sååååå søte" og vil pjuske deg i håret, mens du er bare interessert i den nye duppeditten fra Apple og ønsker jentene dit peppern gror. Akkurat i hårfestet har du et myggstikk. Det ser ut som det klør, for du klør deg i allefall der når du innimellom vrir deg over fra mage til rygg.

Nye fem minutter og den rolige pusten din forteller meg at du sover. Jeg setter meg opp, rister litt på handa som nå er fullstendig bortdovnet. Forsøker å reise meg uten å knekke for mye i knærne.. Akkurat der like før jeg når skyvedøra forbanner jeg de latviske snekkerne som la parketten. Den knirkeplanken er fin på natta når Isa sniker seg inn på rommet i nattens mulm å mørke, men ikke riktig så fin når jeg skal snike meg ut.

Du står i senga på to sekunder og jeg snur og går tilbake. På den korte turen over gulvet klarer du å få ansiktet fullt av snørr og tårer. Panikken lyser ut av de store brune øynene dine. Har jeg tenkt å forlate deg her alene??

Etter tre minutter med vridning og akrobatikk bestemmer du deg for at hodet skal ligge på puta. Du hiver alle tre kosebamser så langt du klarer. Føttene setter du i sprinklene på den ene sida og du når nesten i den andre sida med rompa. Når fikk du så lange bein?? Så legger du deg halvveis over på mage før du griper godt tak i handa mi igjen..

Nye minutter går og jeg er nesten sikker på at du sover. Forsøk på å lirke handa løs avkrefter mistanken sporenstreks. Det gjør du ikke. På ny sitter du i senga og lurer på hvorfor i all verden jeg mener du skal sove.

Vi forsøker en flaske. Først hiver du den over sprinklene mens du frenetisk rister på hodet og roper "nei, nei, nei" Om jeg tror du er lettlurt? Du vet utmerket godt at tar du den flaska så sovner du..

Du bytter ut sutten med sju fingre. Fire hjørnetenner som kommer ut samtidig er ingen spøk, jeg forstår jo det. Mens du fortvilet forsøker å tygge i deg dine egne fingre bruker jeg min mest innbydende og smigrende stemme og forklarer at den flaska nok også vil hjelpe på tannkløe. Du tviler sterkt.

Vi prøver pippistillingen igjen, føtter på puta, hodet begravd i teppet der i fotenden og rompa i været. Jeg stryker deg på ryggen. Tabbe, du er jo så kilen... Forferdelig moro, hvorfor sluttet du mamma?? Vi legger oss på rygg med føttene bak nakken, en til hver side, tvinnet inn i sprinklene.. Lite produktivt når målet er å sove.

Jeg tar grep, legger deg resolutt på rygg med hodet på puta, fjerner fingre og sutt og trykker inn flaska før du rekker å reagere. Så sovner du. Knirkeplanken holder seg stille og jeg kommer meg ut av rommet.

I morgen tidlig kommer du til å være kjempetrøtt når vi etter en ny runde med alt dette våkner. Du tre fjerdedeler inn på min pute med overkroppen, føttene i pappas øre og jeg balanserende ytterst på kanten med bortdovnet arm fordi jeg holder deg  handa..

Det er så rart å tenke på at om bare få år vil jeg savne dette intenst.

Planer som går i vasken...

Hei.

I år hadde jeg en plan med sommeren. Vi hadde tidlig ferie slik at vi skulle ha litt sommer igjen når vi kom hjem. August er nøye planlagt og vakter koordinert slik at fire av fem helger, jepp, det er fem helger i August i år, er fri for oss begge. Alt med et mål for mitt indre øye...

Skogens gull, fjellets gull, viddas gull, deilige, deilige multer skulle plukkes!! I fjor hadde vi ferie, året før var jeg gravid og lite lysten på fjelltur og det var ikke multer, året før var det noe annet som kom i veien. Ja jeg tror ikke jeg har vært på multetur siden jeg og Henning var unge og barnløse og var med svigers til Sverige på camping. Før det igjen har jeg lykkelige minner fra multefjell rundt Sortland. Så i år!!

Men tror dere ikke at den pokkers multa er en måned tidligere enn vanlig??? Når skjedde det sist at multa var ferdig til å plukkes midt i juli?? Aldri!!! Men i år, der vi har jobbhelg tre av tre helger i Juli, Henning jobber overtid og jeg har vakter, ja da skal den helsikes bæra finne det for godt å modne.

Vi var jo oppe en tur på fjellet forrige søndag, men med fire unger, hvor av en i bæremeis på min rygg så var det jo ynkelige mengder som kunne plukkes. Dessuten så måtte vi jo gå i kø med de andre som var der. Planen om å ta en ettermiddagstur i løpet av uka forsvant i vakt og regn og den o store planen om å da opp i dag, selv om Henning kom av nattevakt og skulle på nattevakt regnet bort.

Jeg har i min fortvilelse og abstinens etter multebærtur brettet 423 klesplagg sirlig sammen, merket alt umerket og grått salte tårer ned i en brøddeig. Ble bra brød forresten, så det der med salt i brødet skal man ikke kimse av.

Svigers har stukket til Sverige. Ryktet sier at det er nå eller så er det for sent. Vurderte hardt å bare skulke alt som het jobb, jeg mener multekremen er da viktigere enn at Gildeskål har en vakthavende i morgen. Ungene må da også kunne klare seg et døgn alene. Eir sov til halv ett i dag så hun kommer uansett til å være våken om Yme skulle våkne i natt. Isa pusler med sitt uansett og om jeg hadde satt frem ei stor skål med godteri hadde ingen av dem flyttet seg særlig langt unna den..

Det at svigers skal kjøpe med seg et femlitersspann er jo et bittelite plaster på såret, men i år var jo året da jeg skulle plukke det selv..

Etter å ha sittet i min fortvilelse her alene, Henning er som sagt på jobb, så har jeg begynt å trøste meg med at det finnes jo andre bær. Blåbær er jo innmari godt da. Men tror dere ikke... På Instagram, på Facebook og på blogg ramler det nå inn bilder av blå små hender, blå truter og flotte tekster som "årets første blåbæretur", "blått er godt" og "flott med antioksidanter" POKKER, POKKER og POKKER TA!! Jeg vedder på at bringebæra modner og blir spist av trosten den uka vi skal være i Lofoten i August.

Så nå setter jeg min lit til kantarellen. Ikke det at jeg har noe håp, for om folk er gniene på å fortelle hvor de finner multer, så prøv å lur ut av noen hvor man skal gå for å finne en kantarell. Jeg spurte samtlige pasienter i en hel uke i fjor og det var et meget effektivt middel for å få folk til å slutte å snakke....

Men, på torsdag er det en liten glipe i kalenderen, den eneste sådan, så om noen vet om en fullpakket multemyr de kan ta meg med til etter jobb så betaler jeg godt...