Kvinnedagen

Hei.

På tampen av kvinnedagen kommer et lite innlegg fra denne kanten. 10 000 har gått i tog i dag i Oslo. Og mange fler totalt rundt om i landet. Det som endelig har fått norske menn og kvinner ut i gatene og engasjerte igjen er reservasjonsmulighet og kampen for fri abort....

Det er faktisk litt imponerende å se hva ensidig mediadekning et halvt års tid kan gjøre. En sak som er blåst helt ut av proposjoner og i tillegg er blitt et stort sammensurium av følelser, fakta, missoppfattelser, antagelser og synsing.

Jeg synes det er litt merkelig jeg, at det gås i tog for å forsvare noe ingen truer med å ta fra oss. Ja til reservasjonsmulighet er ikke det samme som Nei til selvbestemt abort. Det finnes rom i dette landet for "ja takk, begge deler" Men det er vanskelig å forsøke å si ja til reservasjonsmulighet uten å bli dømt som religiøs fanatiker, abortmotstander, mørkemann og det som værre er. Så man forstår jo at den siden har vært fraværende i debatten.

Jeg mener fortsatt at norges fastlegekorps har plass til reservasjonsleger. Med blandt annet delelister og opplysning til pasienter mener jeg at dette går an å få til uten at jenter blir krenket på noe vis.

Retorikken som har blitt brukt, om 16 åringer som må vandre fra dør til dør, kvinner som tvinges ut i kulde og mørke og det evinnelige mantraet om at legene nekter dem abort har brakt debatten langt bort fra det opprinnelige. Bort fra det det egentlig handler om. Legers mulighet til å følge sin samvittighet i spørsmål som omhandler liv og død. Retorikken brukes for å fremme følelser hos oss og det har gjort det så og si umulig å føre en saklig debatt tilbake. Det har også ført til at kommuneadministrasjoner over det ganske land nå sitter og skriver høringsuttalelser basert på følelser i stedet for fakta og hva som faktisk er mulig å få til. For hvilken kommune vil sende den stakkars 16 årige jenta ut i skammens ensomhet...

Men det er jo bra da at det går an å vekke det norske folk til engasjement. Og så er det vel slik da at flertallet har rett.. Tiden vil vise.

Men jeg er litt spent på om parolene vil være like mange og like sterke når det er retten til selvbestemt død det skal handle om. For at den diskusjonen kommer det er jeg ganske sikker på. Neppe i år, men om ti år, 20 år. Jeg kommer etter alle solemerker fortsatt til å være fastlege og blir vel på samme måte som de reservasjonslegene som begynte som fastlege for 20 år siden fortalt at "det er jo bare å bytte jobb om du ikke liker de oppgavene som inngår." Og om staten bestemmer at jeg skal være førstemann i linja til en selvbestemt død så blir jeg vel å gjøre nettopp det, bytte jobb altså. Men det er jo litt synd, for jeg tror jeg gjør en ganske god jobb der jeg er. Slik reservasjonslegene gjør i sin jobb i dag.

Jeg har forøvrig hatt en fin dag. Jeg og Isa og Yme har vært alene hjemme. Vi så Modig på DVD og vi har laget maskarpone og svisketerrin. Jeg har et grytebrød til heving og vi har sett på regnet og stormen som atter en gang ikke kom. Jeg tok aldri på meg forkle selv om jeg tenkte at jeg skulle. Håper dere også har hatt en fin dag, om dere har gått under parolene for noe dere tror på eller ikke.

Hva lurer du på om meg?

Hei.

Jeg satt foran Mac'en min og ventet på å få en lys ide.. Om hva jeg skulle skrive om i dag. Og det mangler forsåvidt ikke på ideer. Jeg var innom tanken på å skrive et innlegg om hvilke tanker som raser gjennom hodet når du midt på natten, som ensom distriktslege, sitter mutters alene på kontoret ditt og venter på et sykt barn som kanskje, bare kanskje har hjernehinnebetennelse.

Eller så tenkte jeg også å skrive litt om fastlegen, hvorfor vi har fastleger og hvorfor det er lurt å gå til fastlegen din. I en by kommer du ikke inn til andre enn fastlegen din, ute i distriktet er det ikke helt sånn.

Jeg har også tenkt å skrive et innlegg om maxiklubb og det å glede seg VELDIG til å begynne på skola.

Alle disse innleggene kommer nok. Jeg må bare bruke bittelitte grann tid på å skrive dem og være litt konsentrert under skrivingen. I kveld har jeg vakt og gidder ikke skrive sånne "ordentlige" innlegg når jeg kanskje må løpe.. Kanskje for å dra hjem til en sånn pasient som nevnt først her.

Så da fikk jeg en annen god ide. Den var riktig lys og fager og poppet opp over hodet mitt, bare se her:

Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg glatt har stjålet ideen. Stjålet den fra en flott blogger som de fleste av dere nok kjenner: Pappahjerte Pappahjerte har nå i fire innlegg svart ærlig og oppriktig på spørsmål fra leserne sine. Tydeligvis er dette noe rosabloggere gjør rett som det er. Lar leserne spørre dem om hva som helst og så lage innlegg med svarene. I allefall sier Pappahjerte at de gjør det..

Jeg er ikke så tøff som pappahjerte så jeg legger lista litt lavere enn ham og sier at jeg skal FORSØKE å svare ærlig og oppriktig på alle spørsmål..

Så fyr løs folkens, hva lurer dere på om meg, bloggen, huset, vinkelen på fortennene, verandaen eller Livet i Casa Didriksen generelt. Det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar er det ikke det det heter?

Kommentarfeltet er åpent..

Henning...

Kjære Henning.

I jula var det vel rundt regnet 14 år siden du gikk av den hurtigbåten på Tonnes. At du i løpet av tre telefonsamtaler på forhånd hadde bestemt deg for at jeg var drømmedama gjorde at jeg vel var mer enn middels skeptisk der jeg sto og så at MS Salten la til kai..

Men så var jeg visst drømmedama. Allerede etter to timers bekjentskap tok du handa mi da vi gikk tur i store hvite snefiller som dalte ned over Kvina den tredjejuledagskvelden. Mamma var ikke så sikker på at jeg var drømmedama. Sunn skepsis får man vel kalle det. Vi ante jo ingenting om deg og så kom du her og lot som om du hadde kjent meg i årevis.. Pappa derimot vred du rundt lillefingeren første kvelden. Hele setninger kom ut av pappa.. Jeg var solgt.

Var vi ikke innmari fine, og veldig unge, hvodan har vi blitt så gamle du? Og fine gardiner foressten..

At avstand ikke er et hinder for at forhold kan fungere fikk vi vel vist til fulle. Tromsø-Trondheim, Sandnessjøen-Trondheim, Arvika-Trondheim, Arvika-Kossovo, Lurøy-Trondheim. Det funka. I nesten 7 år fungerte det alldeles ypperlig. Andre vil vel si at man er gale når man tre uker før termin med første ungen for første gang skal forsøke å bo sammen, men det gikk bra det også.

Det var visst meningen det skulle være oss for 7 årskrisen kom aldri. Evt så gjelder ikke den regelen når vi ikke er gift. Jeg kan heller ikke huske en eneste gang vi virkelig, virkelig har kranglet. Sånn ordentlig med smelling i dører og soving på sofaen. Jeg lar deg ha dine forkvaklede meninger om norsk skattepolitikk og du lar meg være ultrasosialist uten at det blir noen krise av det. Barneoppdragelse er vi sånn passe enig om og vi er begge to like elendig på husrbeid. Det må jo bare gå bra!

Vi har overlevd tre graviditeter, tre fødsler og ikke minst husbygging. Vi har klart oss gjennom flere stortingsvalg og jeg har endog fått lov å begynne å blogge uten at du har forlatt meg. Jeg er deg evig takknemmelig for at du holder ut.

En sen nattetime på en kaserne, eller hva det nå heter, på marinebasen i Bergen spurte du om vi skulle forlove oss.  Og det gjorde vi. På fredag den 13. Vi har aldri vært så overtroisk av oss så det gikk også bare bra.

Og etter maaaaange år med de ringene fant vi ut at vi kanskje burde gifte oss. Sånn siden vi nå engang hadde fått disse ungene og drev og bygde hus og sånn.. Så da gjorde vi det. Vi startet planleggingen i slutten av januar og 5. Mars ble vi gift. En nærmere beskrivelse av dette skrev jeg i fjor.. Og de ti punktene med hvorfor jeg er så glad i deg gjelder også i år..

Fine brylluppet vårt. Akkurat slik vi ville ha det og med hele 11 gjester. Perfekt. Tre hele år har gått og vi er fortsatt oss. Selv om Eir og Isa mener det ville vært veldig praktisk om vi skilte oss slik at de fikk et kjæledyr.. Det er godt vi er to når de rotter seg sammen mot oss sier jeg bare..

Så takk da kjære for at du har holdt ut med meg atter et år. For at du forteller meg hver kveld at du er glad i meg og for at du spiser grytebrødene jeg har fått dilla på å lage. For at du henter ungene i barnehagen og for at du ikke klager når jeg fortsatt etter to uker ikke har brettet de klærne som ligger i den haugen. For at du vasker speilet på badet og for at du lot meg kjøpe den tredemølla og betalte for den. For at du spiser all maten jeg lager selv om den noen gang smaker helt for jævlig og for at du alltid fikser ting når de går i stykker. For at du synes jeg er fin selv om lavkarbokuren atter en gang ser ut til å gå rett vest og for at du aldri gir opp håpet om at jeg en dag kommer til å sminke meg før et selskap. For at du lar meg blogge og av og til faktisk antyder at jeg er ganske flink til det. For at du har gitt meg verdens fineste unger og for at jeg får lov å mase på deg om at vi egentlig burde hatt en til. For at du får meg godt ned på bakken når jeg har vann over hodet og panikken råder og for at du alltid, alltid har støttet meg uansett hva det nå enn har vært. For at du står opp tidlig med ungene oftere enn meg og lar meg være barnslig lykkelig når jeg spiser sushi, auårshau eller hvitløk. For at du skoger slik at jeg kan nyte utsikten og ta bilder til instagram fra verandaen. For at du brøyter og holder bilene i orden. For at du sørger for at vi alltid har et rimelig lager med Pepsi Max. For at du er du!!

Ha en fin kveld da kjære, inni fjellet ditt. Jeg skal sitte her og se på blomstene du har kjøpt, passe vakttelefonen og fundere på hvilket grytebrød jeg skal lage i morgen så du får med deg på vakt i helga. Jeg elsker deg!

gave fikk jeg jammen, heldig meg!