Jeg må innrømme at jeg kaller jentene mine fine rett som det er..

Hei.

Jonna med den fine bloggen Mammalivet skrev for noen dager siden det fine innlegget Ikke fortell min datter at hun er "fin". Et godt innlegg og jeg har sett at veldig mange jeg "kjenner" på facebook har delt det slik at jeg regner med at du har lest det.

Et godt innlegg som sagt, der Jonna tar opp temaet jenter og det at de automatisk blir kalt fine og søte og etterhvert føler seg misslykket når de ikke får denne responsen. Svært forenklet forklart fra min side, Jonna sier det så mye bedre og innlegget rommer mye mer.

Det er vanskelig å være uenig i innlegget. Det er vanskelig å si noe imot, men alikevel så kjenner jeg inni meg at jeg er bittelitt uenig.

For det blir så fort så enten-eller. Man blir plutselig så redd for å fortelle jenter at de er fine. Man skal aldri rose dem og si at de har vært flinke fordi det ikke er resultatet men innsatsen som skal legges vekt på.

Nå er Jonna ei fornuftig dame og jeg tror nok hun mener at ungen er pyntet i sin fineste stas til 17.mai så er det lov å si at hun er fin, så missforstå meg rett, dette er ikke et motinnlegg, mer en undring over om vi i dag problematiserer veldig mye.

Jeg har to jenter. Rimelig forskjellige jenter. De er ikke oppdratt identisk, det ville blitt katastrofalt for en av dem. Eventuelt begge.

Den ene bruker ca 23 sekunder foran kleskapet og rasker til seg det som ligger forholdsvis øverst, drar børsten motvillig gjennom håret etter lett tvang og kan godt forlate huset med en sokk i hver farge. Det har blitt litt bedre etter at håret ble lengre og kunne flettes da det jo er morsomt å flette sitt eget hår og diverse tilbehør har kommet til som topper, smykker, kliper, strikker,parfyme ol.. men det er liksom ikke så himla nøye om dere forstår. Hun liker å pynte seg til fest. Og når det pyntes så pyntes det med stil og da er tiden med vurdering foran klesskapet betydelig lengre.. Hun får stadig vekk høre at hun er fin. Når hun har gjort seg ordentlig flid med håret en hverdag, når hun tar på noe som passer fint sammen. Hun får høre hun er fin ellers også. Når hun er snill med lillebroren, når hun gjør leksene uten å tulle og tøyse. Bruker kanskje ikke ordet fin da, men mer at hun er ei god jente.

Den andre er mer nøye på hva som kles på. Det vurderes, tas frem, legges tilbake, noe annet tas frem. Kan stiper på kjolen passe med de prikkene på tightsen? Det er slett ikke altid jeg er enig i vurderingene, men hun har en plan og jeg lar henne få gjennomføre den. Håret gres og klipe settes i. På hverdager er ikke spørsmålet "er jeg fin nå?" men mer "er dette greit?" og jeg svarer ofte, må jeg innrømme, "du er kjempefin" Når hun derimot står foran speilet med prinsessekjole, tiara og sukker henført "mamma, tenk at man kan bli så vakker!" Ja da sier jeg meg enig. For jeg synes hun er både vakker og fin og det sier jeg til henne. Og når hun skrider ned trappen i før nevnte kjole og høster aplaus fra besteforeldre og tante og onkel som alle sier at hun er fin, så ser jeg ikke noe galt i det heller. Men også hun får høre at hun er fin på andre områder også. Når hun med dyp rynke i panna har gjort leksene i maxiklubben, eller sett den hestefilmen for 45 gang fordi Yme ville det, eller når hun har skrevet valentineskort til pappa, ja da sier vi hun er både flink og god. Og fin.

Mine jenter har ikke langt lyst hår eller bedårende krøller. Ikke har de kjempelange øyenvipper heller. De er vel alminnelig søte. Jeg synes jo selvfølgelig de er verdens vakreste, men om jeg skal prøve å være objektiv så er de vel normalt søte som de fleste barn er. De blir ikke overøst med ÅÅÅÅÅhhhhh så søt, åååhhhhhh så fin, ååååhhhhh så snusk i øst og vest og overalt, men jeg ser heller ikke at andre jenter rundt meg blir det. Såklart, ser man en baby så kommer det vel ut et automatisk åååååhhh sukk, så fiiiiiin, men det er jo uungåelig. Men jenter fra to og opp. Hva er det jeg går glipp av? Mulig jeg ikke hører etter. Mulig jeg rett og slett har oversett det.

Så jeg har sittet og ransaket mitt eget hode et par dager nå. Gjør jeg noe galt? Kaller jeg Isas venner søte alt for ofte, forventer Isa komplimenter hvor enn hun går og ikke minst blir hun veldig lei seg når de ikke kommer? Og jeg har kommet frem til nei, nei, nei og nei.

Og jeg tenker at dette er et foreldreansvar. Har du en familie og en omgangskrets som ikke klarer å vri ut av seg annet en "så fiiiiiiiiin" hver gang de ser treåringen din, ja da får du ta en alvorprat med dem! Jeg kan gjerne gi komplimenter til Isas veninner. Men da har de også pyntet seg og gjort seg litt flid. Man flommer da ikke over med "å så fiiiiiiin" når venninna kommer i arvede bukser fra storebror og hullete genser fordi de skal være ute og klatre i skråninga her. Gjør virkelig voksne folk det? Isa forventer ikke å bli møtt med "å så fiiiiin" uansett. Når hun har pyntet seg ja, men ikke ellers og dersom noen sier det er hun faktisk i stand til å svare at "jeg har ikke pyntet meg i dag jeg" og så løper hun inn for å leke.

Nå ser jeg at jeg muligens virker både arrogant og "se så bra vi har gjort det med våre unger" og det beklager jeg. Jeg forstår utmerket godt at det kan føles sårt for en liten jente, eller gutt for den del å ikke bli kalt fin når det er det man er vant til å høre.

Men jeg synes det blir feil at man aldri skal bruke ordet/frasen/setninger med fin i også. Det blir som om når man sier man skal oppdra jenta kjønnsnøytralt og overøser henne med gutteleker. Det er ikke kjønsnøytralt, det er ikke nøytralt i det hele tatt.

En gyllen middelvei. Om man hjemme forteller dem at de er fine noen ganger og bruker andre ord noen ganger. Om man på en vanlig mandag ikke sier noe spesielt om olabuksa eller strikken i håret og om man roser når det er noe spesielt. Jeg tror at om man får til den gyldne middelveien hjemme så er også ungene bedre rustet til å takle omverdenen som i sin uvitenhet og enkelte ganger ren dumskap møter dem med fraser som "så søøøøøøøt ei lita jente og så barsk en liten kar!"

FineIsa

HverdagsIsa som ikke fikk høre at hun var fin, derimot at hun var som en vandrende orkan som var en trussel for alt og alle i nærheten når hun svingte den paraplyen...

3.Mars

Hei.

Vi skriver 3. Mars. Akkurat det burde gi meg litt panikk for jeg kom plutselig på her i går, da jeg spise middag at jeg og Henning har brylluppsdag om to dager. 5.Mars for tre år siden gav vi hverandre vårt ja i kirka. Vakker dag osv, osv. Og jeg har hverken tenkt på gave eller blomster eller noen ting.. Henning som satt godt ned i godstolen, fordypet i ett eller annet spill på iPaden gløttet opp med et halvt øye og var sånn måtelig interessert da jeg spurte om blomster var bestillt fra hans kant osv.. Tror dagen blir forbigått i stillhet. Evt så kan jeg feire med svigermor, for Henning har nattevakt og jeg har vakt så stor romantikk blir det uansett ikke.

Men 3. mars altså. Det burde være vinter. Masse snø, eldorado for skiglade unger. Yme burde få sine første aketurer, hvinende av latter ned bakken. Det burde ligge isklumper til smelting i gangen og bobledress burde være et must når vi gikk ut døra.

Vel, ikke helt. "Mamma, er det sommer i dag?" har vært Isas mantra de siste ukene. Hver morgen har hun stirret på visne blomster i krukkene ute og lurt på om vi ikke snart skal plante noe nytt. Jeg har gitt opp å kle på dem varme sko, joggesko passer liksom bedre. Yme er blitt en racer på sykkel, han øver seg hver dag. Og det er så kjapt å gå ut når man bare trenger en liten fleecejakke, tynn lue og sko..

Klimakrise eller ikke, vi har i allefall ikke hatt vinter denne vinteren. Rett nok var det bitende kulde hele januar, men det var sol og fint vær alikevel. Og nordnorske sommere kan være riktig kalde. Ikke rart at Isa er forvirret.

Jeg regner jo med at snøen kommer. Den kom i slutten av mars i fjor og lå til uti mai. Kjedelige greier. For når snøen ikke har kommet til 3.Mars så kan den liksågodt forbli fraværende.

Uansett. 3.mars har vært en fin dag. Kom hjem til ferdig middag som mamma hadde laget. Overetasjen var støvsuget av min kjære og det var lagt nytt på sengene. Yme risikerer ikke lengre å bli spist av en overdimensjonert støvdott som mormor har fryktet hele helga.. Jeg har vaktfri og har derfor laget fastelavensboller siden jeg ikke gadd det i går i tilfelle jeg måtte ut. For ikke å snakke om grytebrødet med musli og aprikos..

Og så nøt vi en rett og slett nydelig solnedgang fra verandaen. Med løfter om en sommer som kommer.

Håper dere har hatt en fin 3. mars!

Fin lørdagskveld.

Hei.

Så satt man her da. Lørdagskveld... Og jeg tar meg i å undre meg over at et eller annet sted på veien så ble den ideelle lørdagskveld seende omtrent slik ut: meg, fred, Mac, blogg, stillhet.

Det er bortimot slik lørdagskvelden har forløpt. Med enkelte unntak som kunne ha forstyrret idyllen.

Henning er på jobb. Kunne ha vært et problem. Ensomhet, ingen å prate med, kald seng å krype ned i, ensom seng å krype ned i.. Vel, skal jeg fortelle dere en hemmelighet. Synes det er litt godt når Henning er på nattevakt jeg. Da kan jeg sitte med nesa i PC'en HELE kvelden uten dårlig sammvittighet for at jeg burde vie min kjære litt oppmerksomhet. Det med senga kan jo være litt trist, men akkurat i kveld så er jeg snørrete og har i tillegg fått elveblest (har tatt Zyrtec og sitter nå på hendene mine for ikke å klø) så ei dobbeltseng for meg selv er helt ok.

Mamma og pappa er på besøk. For enkelte voksne så er vel det å sitte å se Mesternes Mester mens man spiser lasagne sammen med mamma og pappa ikke akkurat det man drømmer om på en lørdagskveld. Men jeg skal si dere, det er helt fantastisk! For når mamma og pappa er her så vet jeg jo at unger blir lagt, unger blir lekt med og ikke minst unger blir stått opp sammen med i morgen tidlig. Så å spise lasagne sammen med mamma og pappa i kveld gjorde meg rett og slett glad!

Eir er på overnattingsbesøk. Hos en gutt!! For enkelte andre bloggere, for eksempel Diaperdiva hadde dette faktum at førstefødte datter i glede og nærmest ekstase dro avgårde for å overnatte hos en kompis som ringte her i ettermiddag, ført til krampegråt og fosterstilling i sofaen. Vel, jeg er faktisk litt lykkelig over det faktum at Eir sover borte i natt. Har vært en periode der hun har vært veldig hjemmekjær og hatt veldig behov for å ha en av oss i nærheten så at hun nå dro glad og lykkelig avgårde feirer jeg med en Pepsi Max. At det er en gutt hun overnatter hos døyver jeg med tanken på at det egentlig ikke er forskjell på gutte og jentevenner når man er sju (NEIDA det er ikke det!!) og jeg har fått rapporter om at det går alldeles utmerket bra og at mammaen i huset IKKE kan lage like gode vårruller som jeg men at Eir har påtatt seg oppgaven med å lære henne det.

Jeg har vakt. Kunne jo helt spolert min ellers så idylliske lørdagskveld. Men det har det ikke. Jeg har til og med vært på hjemmebesøk. Hvem skulle tro det etter forrige innlegg? Vel dette var både koselig, medisinsk fornuftig og til det beste for pasienten. Og ødela ikke kvelden i det hele tatt. Var ferdig med lasagnen og trengte egentlig å røre meg litt.

Snørr og elveblest. Som barn fikk jeg elveblest, eller urticaria som det heter, veldig ofte. For de som ikke vet hva det er er det røde flekker som flytter rundt på kroppen og klør som f... Stort sett aner man ikke hva det kommer av. Jeg får det a: når jeg har feber b: fra uke 11-16 når jeg er gravid og c: når jeg har en infeksjon av noe slag. Så jeg antar at snørret som renner ut av nesa skyldes et aldri så lite virus.. Dette kunne gjort meg riktig deprimert siden jeg egentlig i forrige uke først begynte å føle meg frisk etter forrige runde. Men jeg sitter her og tenker at jeg er jo så UFATTELIG mye friskere enn jeg var i forrige runde så litt snørr skal jeg takle helt fint.

Så her sitter jeg, på en lørdagskveld. En lørdagskveld som på mange måter kunne vært skikkelig tragisk. Men har det helt fint jeg. Faktisk bortimot perfekt. Så beklager folkens, i dag ble det et skikkelig "se så fint jeg har det og hvor lykkelig jeg er"-innlegg fra denne kanten.. Håper dere har en fin lørdag dere også!

Blogg, pepsi max og vakt, fin Lørdag..