Karneval

Hei.

"Yme!! I dag er dagen!! Den store dagen, den beste dagen! Det er i dag Yme!! Nå er det bare en time igjen! Tenk Yme, nå skjer det!!"

Isa pratet nonstop fra hun kom hjem fra barnehagen i dag. Mest pratet hun vel til Yme som nok var den som protesterte minst på den ustoppelige strømmen av lovprisninger av dagen i dag.

For dagen i dag har Isa gledet seg til siden klokka åtte 13. mars 2013. Det var nemlig da vi dro hjem fra karnevalet på skola i fjor. Og i dag var ENDELIG DAGEN KOMMET!!! Dagen for karneval på skola. Dagen som i Isas verden er bedre enn julaften, bedre enn nyttår, bedre enn 17 mai og kommer like oppunder bursdagen i mai.

Eir har også gledet seg. Hun hadde i tillegg en plan viste det seg etterhvert. Jeg har ikke gledet meg. Om du ikke husker våre noe rufsete erfaring med karneval så følg linken over her og du vil forstå min skepsis.

Kostymer har vært diskutert. Eir gikk for en oppgradert utgave av fjoråret. Hun stilte som brud. Med mitt brudeslør, sin egen gamle brudepikekjole og en lekker pelsjakke. SMinken var på plass og krøllene i håret likeså. Jeg med brannsår på fingertuppene og minst sju grå hår ekstra etter seansen på badet. Etterpå hadde vi en fotoshoot fotballfruen verdig..

Isa har for lengst bestemt seg at hun skulle dra som Sofia den første. Kjolen lå klar, en kosehund fikk rollen som kaninen kløver og diademet ble vakkert satt på toppen av hodet.

Yme ble under ville protester ikledd ridderkostyme. Han hadde satt seg godt til rette i godstolen med en episode vennebyen på iPad og ville slett ikke på noe karneval. Entusiasmen ble betydelig større da Eir nevnte at det jo var godteri å få der. Ungen slengte på seg hjelmen og stakk sverdet under armen og hoppet ned trappa.

Jeg må få rette en stor takk til foreldrene til femte klasse i år. De har forstått det!! Voksenstyrte leker. Premier til alle. Ingen vinnere i stolleken. Det var en fryd å være på karneval.

Isa hadde tidenes kveld som hun alltid har. Standarreplikken i bilen hjem "Dæ hær va dein bæste fæsten eg noengang har vært på!!" kom også i dag.

Jeg nevnte at Eir hadde en plan.... jeg fant det litt underlig at hun ikke var sammen med noen av klassevenninnene.. Derimot drev hun og sirklet rundt femteklassingene. Fortalte hvor fin kjole hun ene jenta hadde, hvor kjekk han ene gutten var i kostymet sitt, tilbød seg å hjelpe til med å bære stoler på stolleken. Og ble belønnet med prisen for kveldens fineste kostyme! Svært fornøyd med både mine evner til å lage krøller, sin egen evne til å smiske med juryen og juryens evne til å forstå at det var et fantastisk kostyme var også Eir i år fornøyd med karnevalet. Isa kunne ærklære at neste år skulle hun være brud også så jeg får vel lete på FINN.no etter et til brudeslør...

Kveldens overraskelse sto Yme for. Etter å ha spist en pose popcorn, en eske med drops, en kvikklunch og drukket en kopp med vann var han klar. Klar til å innta dansegulvet. Og for en rytme! For en vrikking på stumpen! For en imponerende evne til å stoppe når musikken stoppet under danseleken! Under her skulle det nå vært en video av dansevidunderet, men jeg får ikke til å legge den til så for dere som er spesielt interessert får dere heller se den på instagram der jeg heter @casadidriksen

Og danseløven Yme fikk diplom han også. Kåret til kveldens, ja nettopp, danseløve! Da var danseløven litt trøtt, litt lei og ikke så veldig interessert i å danse lenger. Men svært fornøyd med kvelden også han. "Karnevaaaaal artiiii!!" sier vel det meste.

Joda. Jeg har fått en noe mer positiv innstilling til karneval. Det kan være riktig moro. Det var i allefall det i dag. Lykkelige barn, sovnet som små engler... Livet er herlig!

Ekspertene sier så mye tull for tiden..

Hei.

Casa Kaos kom meg i forkjøpet i dag. Marte har skrevet et glitrende innlegg om tilknytningshysteriet.  Elisabeth Gerhardsen, barnepsykolog har utalt seg om oss forferdelige foreldre som har forlatt barna våre i hendene på andre og dratt avgårde og kost oss helt på egenhand. barna blir selvfølgelig ødelagt av dette. Ei helg borte fra mamma før han/hun fyllte 2 og ungen går en fremtid med totalt ødelagt følelsesliv i møte. Og tenker du å være borte en langhelg så bør ungen være tre og vel så det!

Jeg bare lurer: er verden gått helt av hengslene???

Det er jo enda godt at Yme er fyllt to år tenker jeg. For på lørdag forlot vi stakkaren til den grusomme sjebne det var å tilbringe dagen sammen med bestemor og bestefar. Klokken ni lørdag morgen slapp vi ham, sykkelen og vogna av hos bestemor og bestefar. Så dro jeg, Henning og jentene til byen for å kose oss på kino, shoppe og spise på resturant. Var ikke hjemme før ni og da sov Yme sin skjønneste søvn i senga si og så ingen av oss før han våknet klokka ni på søndag morgen. Og gjett hva?? han kjente meg igjen!! Takk og lov. Han hadde ikke glemt meg!

Jeg vet ikke helt hva som skadet ham mest på lørdag. Om det var når han og bestemor satt i sofaen og så tegnefilm og spiste lørdagsgodt (mulig det skadet tennene litt) eller om det var da han var ute og syklet på balansesykkelen (mulig bestemor fikk litt gangsperre av å springe etter, særlig ned bakken) om det var da han hadde både bestemor og bestefars udelte oppmerksomhet under middagen, da de gikk tur og gikk hjem hit eller når bestemor leste nattahistorie, gav flaske og sang ham i søvn??

Jeg har selvfølgelig studert ham nøye i etterkant. Sett om jeg finner spor av sjelelige sår og separasjonsangst. Kjente et stikk av angst selv da bestemor og bestefar kom til middag i går og han sprang det bena kunne bære ham bort til trappa mens han ropte BESTEMOOOOOOOOOOR!!!! av sine lungers kraft. Men angsten kom av at vi hadde glemt å lukke grinda og jeg var litt usikker på om han klarte å stoppe med de ullsokkene på seg..

Eir overnattet hos mormor første gang da hun var rundt året.  Og etter det titt og stadig. Eirs forhold til mormor, ja egentlig alle barnas forhold til mormor er vel beskrevet til det kjedsommelige her på bloggen... Eir var tre da hun dro på en ukes ferie til østlandet sammen med mamma og pappa. Det gikk alldeles utmerket og jeg vil slett ikke sammenligne det med å tippe slik som barnepsykologen gjør.

"Å utsette langhelgen kan sammenlignes med å helgardere i tipping. Det kan gå bra om dere reiser, men hvorfor ta sjansen..." Argh! Har ikke ord..

Nå sier jeg ikke at du skal forlate ettåringen din i en uke hos mennesker den aldri har møtt før og reise avgårde på tidenes heisatur til Gran Canaria med god samvittighet. Men at unger som har hatt famile rundt seg fra de ble født, der mormor har bært og bært under skrikekvelder, der bestemor har holdt i fang og matet med flaske, der tante har vært innom så godt som daglig og onkel likeså. At de ungene skal ta skade av å bli passet en helg av samme mormor, bestemor, tante eller onkel, nei vet dere hva, det blir for dumt.

Jeg lurer på hva denne barnepsykologen mener om at turnusarbeidere får barn? Hva med de som jobber i nordsjøen? Skal de bare glemme å få barn fordi de per def, i følge barnapsykologen, kommer til å påføre dem dype sår i sjelen? Henning jobber 12-timers-skift. Han drar 0700 og er hjemme igjen ca 0800. Når barna er små betyr ei dagvaktshelg at han ikke ser dem fra fredag kveld til mandag. Fordi de sover når han drar og er lagt når han kommer hjem. Er han utelukket som pappa? Har han påført Eir, Isa og Yme separasjonsangst og tilknytningsproblemer? Kan ikke si at det ser slik ut. Skal jeg si opp jobben min, nekte å gå vakt, fordi jeg risikerer å være borte på jobb et døgn i strekk??

Tilknytningsvansker.... Tror ikke det. Onkel er helten som kan alle spill i hele verden jo...

Jeg innser at dette innlegget virker litt iltert. Men jeg blir altså ørlitte granne sur på slike eksperter. Eksperter som med hevet pekefinger sier "gjør du dette ødelegger du ungen din!" For min del kan Elisabeth Gerhardsen si hva hun vil, jeg har tre unger, jeg har en ganske stor trygghet når det kommer til min egen mammarolle og jeg kan med handa på hjertet si at Eir, Isa og Yme ikke hadde hatt det supre forholdet de har til både besteforeldre og tante/onkel om vi klamret oss til dem og ikke lot noen passe dem før de var tre. For de har et godt forhold til dem. De ønsker meg og Henning langt bort når mormor kommer, de vil helst reise til mormor alene, de elsker å overnatte hos bestemor og synes det er supert å bli passet av tante og onkel. Og de er glade når de ser oss igjen og har hverken straffet oss med taushet, tilbaketrekning eller alle de andre skumle tegnene psykologen snakker om. De er trygge og sosiale unger. Og da trenger jeg ikke at en selverklært ekspert kommer og forteller meg at jeg har ødelagt dem.

Men det jeg blir mest trist over er at der ute er det mange som ikke er som meg. Mange som ikke har tre unger, mange som ikke har klart å bli trygg på seg selv i mammarollen. Mange som akkurat nå sitter der og ser ned i senga på sin 9 måneder gamle sønn og er så trøtt, så sliten og såfortvilt. Fordi det å bli mamma var så mye vanskeligere enn de trodde og fordi ungen ikke sover mer en 1 1/2 time i strekk. Fordi den ene tanna kommer etter den andre og fordi overgangen fra pupp til mat slett ikke har gått så greit slik at ungen vil ligge på puppen hele natta. Gutten, han som ligger i senga, har ei kjempefin bestemor. Ei bestemor som faktisk har vært der fra første dag, som er innom nesten hver dag, som har bært og som har matet og som har lekt. Som har trillet tur og som har skiftet massevis av bleier på ham. Ei bestemor som mer enn gjerne ønsker å ha besøk ei helg, dulle, leke og kose, mate og trille tur og synge nattasang. Og stå opp klokka fem med et smil.

Men bestemor får faktisk ikke lov til det. Mammaen graver seg heller ned i enda mer slitenhet, fortvilelse og trøtthet. For Elisabeth Gerhardsen har sagt at om sønnen overnatter hos bestemor den helga, slik at mamma får sove, hvile, kanskje kose seg med ei god venninnne den lørdagskvelden og bare gjøre ingenting hele søndag, ja da får den sønnen skader for livet..

Derfor er jeg litt ilter..

Valentine..

Hei.

Valentine... Facebook i dag har vært usigelig kjedelig. Der man i går så statuser som "den helvetes gubben gir meg grå hår og det som værre er" eller "kan noen minne meg på at singellivet heller ikke var spesielt bra" er det i dag "valentineshilsen til den aller beste, fineste, skjønneste og vakreste snusken i verden. Jeg elsker deg!!" "Valentinehilsen til verdens aller beste gutt, du er mitt liv, mitt lys, mitt alt!!" Det er så man spyr av mindre.

Ikke det altså, jeg er helt for litt romantikk, at man setter pris på hverandre og at man forteller hverandre at man er glad i dem. Men det blir liksom så voldsomt. Litt sånn at nå pøser vi ut perfekte kjøkkenbenkbilder og cupcakes i stedet for den oppvasken som egentlig er der.

Isa har laget Valentineskort i barnehagen. Hun gav det til Henning. Fine kortet. Hjerter og selvskrevet "jeg er glad i deg" Enda godt noen tar ansvar her i familien. Eir har sittet bak døra på badet og fnist og tydeligvis fått et valentineskort hun også. Mener at hun hadde med et i sekken til en bestemt utkåret i morges da hun dro på skola.. Selv har jeg hverken skrevet kort eller laget rosa cupcakes eller hjertekake i dag. Jeg har hatt en rimelig uromantisk dag på jobb. Henning jobbet langdag og var hjemme seks. Til kald middag..

Men nå har jeg gitt Henning varm kvelds, ungene er lagt og jeg har dusjet. Noe han bør sette pris på da jeg nå lukter betydelig bedre enn før jeg dusja.

I morgen er det lørdag. Isa har planen klar, TV fra sekundet hun slår opp øynene.. Det er Sofia den første, nye episoder klokka åtte. Henning skal stå opp og jeg skal sove bittelitt lengre. Så skal Yme til bestemor og jentene og jeg og Henning skal til Bodø. Vi skal handle klær og se Karstein og Petra på kino. Sånn bortsett fra Henning når det gjelder filmvalg tror jeg alle gleder seg til i morgen. Om vi rekker det, dersom vi er disiplinerte på den kleshandelen så kanskje vi rekker litt sushi også.

På søndag skal jeg bruke masse tid på kjøkkenet, Henning skal få sove lenge og etter at ungene har tatt to gafler av middagen og sprunget fra bordet skal vi kose oss med den vi to. Mens ungene ser mer TV. Kjærlighet i hverdagen. I allefall i helgen.. Så er det kanskje ikke slik at man slenger om seg med kjærlige ord og gjerninger på de mest hektiske hverdager når ungene hyler og bilen streiker og jobben hoper seg opp og alt er en smule kaos, men innimellom så sier man faktisk "jeg elsker deg", lar den andre sove lenge, ser tv i armkroken eller rett og slett sovner i armkroken mens den andre ser TV..

Så beklager dersom dere forventet et innlegg her i dag spekket av lovord og kjærlighetserklæringer.. Ikke ble det bilde på facebook eller instagram heller.. Men plutselig en dag, når det ikke er valentine, når ikke facebook er spekket av det.. Da kanskje det kommer..