Vi får håp de bi likar i mårra!

Hei.

Vi gjorde en aldri så liten tabbe før vi dro på hurtigrutetur min kjære og jeg.. Vi glemte å informere svigermor om at vi i to uker har holdt på med nattavvenning.. Ingen flaske på natta på to uker. Yme har sakte men sikkert sovet bedre, lengre, fortsatt mellom oss, men bedre. I tillegg har han spist på dagen! Etter tre netter med HYL så gikk dette overraskende bra og vi var nesten klar for neste steg: sove hele natten i egen seng. Eller i allefall sove hele natten i en eller annen seng.... HELE natten er et stikkord her..

Så dro vi avgårde på hurtigrutetur, glemte å fortelle dette til svigermor, og gjett om gutten på ti måneder har storkost seg! DE vet å utnytte og snurre folk om lillefingeren disse utspekulerte småtassene... Flere flasker på natta, kost og bysset i stolen der i femtida på morgenen. Akkurat slik det skal være hos en bestemor. Yme strålende blid og opplagt til kamp i ukevis! Trusselen er at han nå straks har lært seg å gå og kommer da sporenstreks til å pakke kofferten å flytte til bestemor.. (det gjorde nemlig jeg da jeg var lita og ikke fikk det som jeg ville hjemme)

Så i natt har vi kjempet da. To viljer, den ene litt mer oppsatt på å vinne enn den andre. Det ble ingen flaske, det ble veldig våken, veldig sur unge og veldig trøtt, veldig sur mamma. Men ingen flaske.. Mer nattsvart-dårlig-samvittighet-mamma i morges da jeg oppdaget at ungen jo har feber. Jeg trodde jo bare han var litt varm av å krabbe, klatre, spinne rundt i senga vår i natt.. Stakkars Yme! Syke lille gutten og så driver mammaen på med å nekte ham drikke på natta.. Atter en gang skomakerens barn..

Tenkte derfor at dagen ville bli litt bedre da jeg kom meg på jobb og fikk plassert mitt trøtte, men noget anspente legeme på benken hos fysioterapeuten. Tror han så an sin klient og gikk for god gammeldags massasje og ikke nåler i dag.

Akkurat da jeg holdt på å sovne (har dere noengang sovnet på en fysioterapibenk, en slik med hull til ansiktet. Vel man får en rød ring i fjeset en stund) ringte vaktmobilen..... En brå avslutning på massasjen kan man trygt si.

Lang historie kort. Jeg har kjørt 131 kilometer i dag. Til sjøs.....

Sandhornøy, fugløy, hjemme der i det fjerne.....

Da jeg kom hjem hadde jeg punkt en: ikke sovet særlig i natt som sagt, punkt 2: tilbrakt fem av 8 timer i båt, punkt 3: ikke spist siden i går kveld en gang. Så alt lå til rette for en trivelig ettermiddag med ungene..

Yme er som sagt syk. "Mmmaaaammmaaaammaaaa" "bapppapapaapapaa""wæææææææ" summerer vel hans ettermiddag. Isa har tydeligvis hatt en hard dag på jobb hun også for verden falt gang på gang i grus i løpet av ettermiddagen. Melka var vann, melka var for kald, melka var for varm, melka var ikke på tutekopp, melka var på feil tutekopp, Yme ville kose, Yme ville ikke kose... "Wææææææææ" i flere omganger og tårer store som hus oppsummerer vel hennes ettermiddag.
Eir er tydeligvis ikke i form. Strak ut på sofaen, dog ikke med feber lå hun og ropte at de andre to skulle være stille for hun hadde vondt i hodet! Sittende på gulvet med en hylende Isa i fanget, en vrælende Yme som prøvde å rive Isa ut av fanget og en Eir som fra sofaen prøvde å overdøve alle med HYYYYYYYSSSSJJJ, var tanken på 131 kilometer til i båt slett ikke ille i det hele tatt..

Yme sovna seks, Isa tuslet etter halv syv og det beste beviset på at Eir absolutt brygger på noe er at hun gikk og la seg halv åtte.. Nå sitter Henning og sover i en stol og jeg sitter her og ser på den gigantiske haugen med julegaver som skal pakkes inn.

Gjertrud Sand sier det bare så utrolig treffende "vi får håp de bi likar i måra!!"

Var på trykk i avisen i dag...

Hei!

I dag kom "Å eg veit" ut her i Gildeskål. En søt liten lokalavis. Og der hadde jeg en liten tekst på trykk. Har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen om skrivesperren som oppsto rundt innlegget, men det ble nå ihvertfall noe ut av det til slutt.
Nå er det desverre ny skrivesperre på gang all den tid jeg har til i morgen kveld å produsere en tekst som skal inn i tidskriftet "Doktor i Nord" Nå snakker vi nerver!

Vel, med vakt og greier så velger jeg den enkle løsningen her og gir dere teksten som i dag sto på trykk i avisa. I tillegg til ett meget flatterende bilde med meg og tre unger under armen og over skuldra..

I 1984 kom det ut en diktsamling. Den het ”Den kapsejsade himlen” og var skrevet av Stig Johansson. Jeg har aldri lest den. Hadde aldri hørt om den før jeg googlet den i kveld, men det er en meget kjent setning som kommer derfra. Setningen er egentlig et dikt som heter ”Förlusten” og den går som følger: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet!

De siste to uker har jeg tenkt en del på dette. Fra å sulle rundt i ammetåke og småbarnstid er jeg tilbake på jobb. Der er det ikke mye plass til ammetåke da jeg har minst fire tanker i hodet på en gang og klokka er kvart over tre før jeg husker at jeg nok burde ha vært en tur innom toalettet. Så er det innom barnehage og skole for å hente de små før man rasker sammen et eller annet å spise til middag. Så har man, hvis man er heldig to timer før det er barnetv og kveldsmat og så er det legging av de små. Så faller man sammen enten foran PC eller i sofaen før man krabber opp trappa og til sengs. Etter mer eller mindre timer med søvn er det å starte på ny frisk.

Og slik går no dagan heter det. Og det er nettopp det de gjør. De går forbi og de forsvinner i et hav av hverdager. Og det er det som er utfordringen. Klarer man å ta vare på hverdagen? Klarer man å se det positive innimellom alt stresset og jaget?

Jeg sliter der må jeg si. Det er ikke akkurat ”så heldig jeg er som kan ligge her og kose med minstemann på armen” som flyr gjennom hodet klokka 03:47. Det er mer ”hvordan får man den ungen til å sove?? Det er 2 timer og 43 minutter til jeg skal opp”

Når jeg ramler på rumpa på glattisen er det heller ikke glade tanker om hvor heldige vi er som lever i et land med skiftende årstider og vakker natur. Det er mer et intenst ønske om å ønske vinteren dit pepperen gror.

 Når tredje ungen har krupp og du sitter og hutrer på trappa under et pledd for at h*n skal få puste så er det ikke tanken på hvor heldig man egentlig er, som stort sett har friske unger, som ligger lengst frem i panna. Det er jo hvordan man skal få ”hjemme med sykt barn dagene” til å rekke resten av året.

Når faxen på kontoret ikke virker, klokka er to på natta og du bare MÅ få av gårde det brevet. Ordene som kommer ut egner seg ikke på trykk og det er i allefall ikke gleden over å ha en fast og stabil jobb du kjenner boble i brystet.

Hverdagen oppsluker oss med hud og hår. Plutselig ble vi et år eldre, ungene var så alt for fort blitt store og vi lurer på hvor all tiden vi hadde og alle planene ble av. Jeg tror vi alle har godt av å trekke pusten, forsøke å se gleden i de små øyeblikkene og ikke planlegge så mye for fremtiden. For som i diktet så er innholdet i alle hverdagene faktisk livet!

Gullkorn fra en selvsikker barnemunn

Hei.

 I dag har jeg vakt. Derav et smule kort innlegg.



Isa kom med noen gullkorn i går. Det er fantastisk hvordan små barn lever i en verden der verden fakstisk dreier seg om dem, og stort sett bare om dem. I deres øyne er de helt feilfri og slevtillitten er på en topp den aldri kommer tilbake til. Isa er der!

På vei ut fra svømming sto det noen store gutter i gangen. En var en riktig gentlemann som fant den ene støvlen hennes bak noe greier. Strålende tok Isa imot støvelen og brisket seg som en påfugl. Vel ute av døra kom det "Mamma! Di store guttan syns at æ e så søt! Å de e jo ikke rart førr de e æ jo!!" Kan man annet en å svare bekreftende?

Inne på selve svømmingen har Isa endelig funnet ut at vann ikke er livsfarlig. Faktisk kan man få et par dråper i ansiktet uten at man dør. Etter å ha sett storesøstra dukke ble læringskurven bratt og i går var hodet under vann uten at det ble hyl, skrik panikk og antagelser om drukning ut av det. Etter noen  rosende ord fra meg kom det: "Mamma! Når main e så stor å så cool som æ e, da e ikke det å dokk under vainn nåkka problem!" Enda godt hun er blitt så cool da!

Så var det leggetid. En ting som Isa gjør ofte er å synge. Hun synger hele tiden, på alt mulig. Skal vi fortelle noe kan det like gjærne synges. På badet ble håret gredd iherdig av en syngende Isa. Da jeg ymtet frempå om at det var da voldsomt til hårstyling på kvelden var svaret: "Mamma! Når mainn e så flenk å søng som æ e, da bi man popstjærne OG sangstjerne! Å da må main va fin på håret! Å æ har fint hår så æ bi ei fin sangstjærne!" Ser frem til første konsert....

Samsovingsnakke!

Hei.

I dag var jeg hos fysioterapeuten. Jepp, vi leger bruker også slikt. Jeg er i tillegg av den helt gærne legetypen så jeg anbefaler mine pasienter både kiropraktor og akupunktur.. Har en filosofi om at så lenge det hjelper så hjeper det og da er det det samme hva det egentlig er som hjelper. Må innrømme at jeg sliter litt når vi kommer til homeopati... Men det skal jeg ikke si noe mere om i redsel for å bli stemplet som motstander av det alternative og i det hele tatt.. Men, jeg sliter der altså.

Bildet er hentet her

Nå er jo ikke fysioterapi så veldig alternativt da. Manuellterapi, osteopati, strekkogknaogknekkopati er felter jeg må si jeg ikke egentlig vet forskjell på, men det er fantastiske mennesker som kan noe jeg ikke kan så jeg lever i god harmoni med hele gjengen. Bortsett fra når de knabber alle kaffekoppene på pauserommet og gjemmer dem i ukesvis før så å komme med dem... Eller når de ikke vasker etter seg... Men det var en stooooor digresjon. (Har lurt lenge på hvordan jeg skulle snike dette inn i et blogginnlegg)

Jeg var altså hos fysioterapeut i dag. For jeg har fått den ille diagnosen "samsovingsnakke" Ekstrem liten sjanse for bedring i de neste måneder, ja dersom det går riktig ille kanskje år.

I tillegg så har jeg noen ribben som driver og låser seg. En osteopat jeg kjenner mente at jeg burde begynne å trene.. Jeg så leppene hans bevege seg, jeg hørte det kom lyder ut av munnen... Hjernen min forsto ikke et ord. Det hjernen min forsto var hvor jævlig! ja unnskyld utrykket vondt det gjorde da han knakk diverse ribben på plass. Allikevel gikk jeg tilbake hele fire ganger og fikk knekt de der ribbena tilbake i posisjon... Det ble verre å verre å få dem på plass. Lurer på hvorfor... Første gang jeg fikk behandlingen lå jeg jo der og ante fred og ingen fare. Pustet dypt inn, slappet av... og fikk en mange (ikke for mange altså)kilo tung osteopat over meg som omtrent knuste ryggraden min mens ribbene smatt fint på plass. Mye bedre etterpå. Men neste gang kan jeg jo love at det ikke var en rolig og avslappet pasient som lå å ventet på å bli knust.. Og for hver gang økte jo graden av anspenthet før jeg siste gang antakelig minnet mer om en tre tomms åtte i bevegelighet.. (Henning sier at det er en skikkelg tykk og stiv treplanke) Jeg forstår jo hvorfor osteopaten må bruke hele kroppsvekta, det er jo for å unngå å bli drept av refleksen man får til å slå ham ihjel... Nå skal det for ordens skyld sies at jeg er veldig takknemmelig, og liker ham godt, men det gjør jo så vondt!!!

Så gikk det en stund før jeg oppdaget at jeg hadde gjennomgått denne torturen til ingen nytte. Jeg var hos en annen behandler som smatt ribbena på plass på en human måte. Det var på ingen måte smertFRITT, men humant. Osteopaten mente at det kun var for gravide og pyser... Behandleren var i første kategori, så jeg regner med at jeg var i den andre...

Vel, to svangerskap, en tennisalbue og nå en høst med stadig stivere nakke krøp jeg til korset og kontaktet denne yrkesgruppen på nytt. Etter å ha konstatert at jeg ser adskillig flere grader til høyre enn til venstre og at jeg fra midjen og opp er låst satte vi igang med behandling. Jeg så for meg det verste, men snille, snille fysioterapeuten! Igjen, det var ikke smertefritt, enkelte muskelfester der vred seg i vånde over å bli knadd på, men det ble jo så mye bedre! Og jeg får til og med lov å komme tilbake! Det ligger en trussel i luften, dersom behandlingen ikke fører frem så skal han sende meg over gangen til noen som kan det der med knekking, men jeg satser alt på min nye bestevenn!

Og for de som ikke har forstått hva en samsovingsnakke er. Det er altså når man har en unge som ikke synes at den fine sprinkelsenga med sju kosebamser, Handy Manny sengeklær og koseklut er noe koselig i det hele tatt. Det er en nakke man får når man har en unge som SKAL ligge midt mellom mamma og pappa på natta. Det er nakken man får når ungen inntar de merkeligste posisjoner og du selv ligger i de underligste stillinger for å forsøke å ikke vekke ungen som endelig har sovnet. Det er en nakke man får når man x antall kvelder har sovnet med ungen i fanget, men nakken bøyd og hode hengende til den ene siden og det er en slik nakke man får når man x antall ganger har sovnet med hodet på armen oppå sprinklene i sprinkelsenga. Siste stilling fører også til en viss nerveskade i høyre arm...

På helsa løs...

Hei.

Gårdagens natt begynte egentlig sånn i ti-tida i går kveld. Da var det bare å ta Yme opp for han bjeffet og pep og var i det hele tatt i en lurvete forfatning. Etter en stund i fanget fikk jeg lirket ham bort i sofaen slik at jeg kunne krype ned i kjelleren og blogge litt. Man prioriterer jo tross alt de viktige tingene.

Akkurat da jeg hadde trykket på siste tast i blogginnlegget ropte Henning at jeg måtte komme opp. Eir var da kommet ned, 39,5  temp og hadde forferdelig vondt i hodet. Så vondt i hodet hadde hun faktisk at jeg med en gang så en zebra som årsak til de galopperende hovslagene utenfor vinduet.
Tanker som hjernehinnebetennelse, subaracnoidalblødning, hjernesvulst, sepsis og det som verre var raste gjennom hodet og siden ungen hadde hatt feber i hele 40 minutter vurderte jeg sterkt å ringe legevakta..

Etter en tur på do for å roe nervene forsøkte jeg allikevel med en paracet (til Eir altså) og etter tre runder med svelging og fire brekninger senere sov hun søtt på sofaen, mens Yme som nå var i storform spilte Ficher Price spill på Ipoden mens vi så Grand Designs på opptak for å se at det finnes galere mennesker enn oss der ute. Har også luksusfellen på opptak for også der å hente trøst...

Så var det leggetid. Etter en liten diskusjon om hvem som skulle ende opp i skuffa i natt gikk Henning tapende ut av kampen og havnet inne hos Eir. Jeg selv skulle holde fortet med Yme. Et kvarter senere kom Eir inn. "det er helt umulig å sove mamma! Pappa snorker!!" Etter å ha vurdert min datters allmenntilstand sto det klart for meg at hun på ingen måte hadde styrken som trengs i albuene på daværende tidspunkt til å stoppe denne snorkingen. Jeg trådte derfor hjelpsomt til og forsøkte å avhjelpe situasjonen.

Har dere noensinne forsøkt å få liv i en skapning som 1: har et kraftig underskudd på søvn pga uker med syke og våkne barn, 2: akkurat har havnet ned i dyp søvn og 3: ikke har noen intensjoner om å våkne....?? Etter et visst slit klarte jeg alikevel oppgaven og la frem problemet. Ikke akkurat pent, men tidspunktet og omstendighetene tatt i betrakting, klart og informativt! "Du snorker, Eir får ikke sove!" Svaret jeg fikk var ikke helt det jeg var ute etter: "Ja og hun ligger her og skjærer tenner!!" før alt jeg så var en rygg.

Man vet når slaget er tapt så jeg tok med meg puta og dyna til Eir tilbake på vårt rom der hun og Yme nå lå side om side og snorksov.

Natten ble så videre tilbrakt en tredjedel liggende med to unger som kappes om å snorke høyest inn i øret mitt, en tredjedel sittende med en skrikende Yme på fanget og en tredjedel sittende med en sovende Yme på fanget.

Akkurat da Henning lukket igjen ytterdøra og dro på jobb sov vi alle tre dypt og våknet halv ni. Da var Eir helt overbevist om at hun var frisk og klar for å dra til Bodø på "Barnas idrettsdag"  Om jeg er dårlig mor eller en dårlig lege får diskuteres. Jeg og Eir har i allefall kost oss i Bodø i dag på barnas idrettsdag og mer om det ved en senere anledning for nå er det noen minutters kos i sofaen før det atter en gang er natt. Tror jeg velger meg skuffa i natt gitt.. :)

Mine stakkars, stakkars døtre....

Hei.

Jeg har i dag innsett at jeg nok ikke burde være en jentemamma. Altså ha ansvar (i allefall halvt ansvar) for å oppdra jenter. Til det er jeg altfor naiv, blåøyd (selv med mine mørkebrune) og lite opptatt av feminisme og barikadeståing og likestillingskamp...

På vår ene Ipad har vi Hello Kitty som bakgrunnsbilde. Ja i det hele tatt så er vårt hjem pepret med Hello Kitty. Da spesielt på klær og for tiden er det Isa som må gå i dem da hun har arvet dem fra Eir. Jeg har jo hele tiden syntes at det var noe muffens med den katta, men jeg har ikke helt kunnet sette fingeren på det. Vel for å være helt ærlig, jeg har tenkt at det er et klesmerke fra Japan som har tatt litt vel av og ikke ofret katta flere tanker enn det. Men så var det en vennlig sjel fra Buskerud legeforening som opplyste meg om at dette var en meget naiv holdning å ha. Katta er tydeligvis mor til all kvinneundertrykkelse i verden. Den symboliserer den makt menn har over kvinner og all underkuelse de driver. Dette symboliseres da ved at Hello Kitty ikke har munn! For kvinner skal tie må vite! Jeg synes kanskje dette er å dra det litt langt og tror vel fremdeles at det er et japansk klesmerke som har tatt litt av, men fikk jo noen bekymrede rynker i panna der jeg sto og brettet klær i dag da den ene Hello Kitty etter den andre dukket frem.

Heldigvis så ikke jentene at jeg brettet klær, de kunne jo få inntrykk av at vi ikke er et likestilt hjem der faren bare kjører ATV og brøyter snø på dager som dette mens mor står inne og gjør husarbeid...

Så hadde jeg faktisk ti hele minutter i dag der jeg satt i en stol og leste i siste Foreldre og Barn og drakk en kopp te. Slike øyeblikk er sjeldne, men jentene lekte og Yme sov så det skjedde faktisk..

Tilbake til støvkosten?
To svenske aktivitetsbøker, en for gutter og en for jenter, skapte kritikkstorm på sosiale medier og nettet for øvrig på sensommeren. I "Min rosa glittriga pysselbok med klistremärken" skulle blandt man blandt annet sette ulike jenter sammen med rett husholdningsoppgave, mens man i "Min blå roliga pysselbok med klistremärken" skulle koble gutter og biler. Tukan forlag, som publisertee bøkene, valgte å dra inn begge bøkene umiddelbart på grunn av kritikken om at de var reakjsonære og hørte hjemme på 50-tallet.

Det var da som svarte f... Sommerens store hit. Boka både Isa og Eir tilbrakte timer ved oldemors kjøkkenbord med. Boka Isa syntes var kjempefin for hun lærte både bokstaver og tall.... Her har jeg som mor gått rett i fella igjen. Det er ikke håp, de blir noen hjemmeværende cupcake-bakende  bakstreverske kvinner uten mål og iallefall uten karriære.. For å roe nervene gikk jeg på kjøkkenet for å sette en brøddeig. Det var jo det verste jeg kunne gjort for Eir kom jo løpende ved lyden av foodprosessoren og lurte på om hun kunne hjelpe til på kjøkkenet. Jeg fikk takk og lov skyflet henne unna.

Etter at Isa var sovnet listet jeg meg inn på rommet og konfiskerte boka. Takk og lov viser det seg at vi er to sider unna katastrofen. Siden der man matcher jenter og arbeidsoppgaver! Siden rives ut og kastes...

Yme på sin side viser stor interesse for husarbeid og for å påvirke ham ytterligere støvsugde jeg gulvet mens jentene så på Rampete Robin på Isas rom. Tenkte det kunne være passende TV-underholdning på en dag som denne. Yme viser stor interesse for støvsuging. Aller mest for hullet der støvsugeren kobles til.. Dog, det er et skritt i riktig retning!

Etterpå lekte han kjempelenge med en samling "My little ponny" og avsluttet lekerunden ved lekekjøkkenet der han skramlet med gryter og kjeler i en for ham sikkert liten evighet. Flinke gutten min!

Siste slag for baugen fikk jeg da jeg etter at Isa var lagt, med lovnad om at hun selvfølgelig skulle få ha kjole på i barnehagen i morgen, selv om det er vinter, leste videre i Foreldre og barn.

Unger som får pynte seg i barnehagen får en oppfattelse av at deres egetverd er knyttet til hva de har på seg og hvordan de ser ut på håret. Selv om jenta gjerne vil ha på kjole og sette kliper å strikk i håret på morgenen så bør du som ansvarlig forelder ta kampen og si nei. Jenter i upraktiske kjoler blir poserende og passive i stedet for aktive.

Enda godt jeg har lagt frem en PRAKTISK Hello Kitty-kjole til Isa i morgen. Og så vurdere jeg sterkt å si opp mitt abonnement på Foreldre og barn for det er enklere enn å ta kampen om pynt og kliper i håret....

Klokka skal stilles! En eller annen vei.

Hei.

I natt skal klokka stilles. Det er jo alltid like moro. I år er jeg faktisk veldig fornøyd for jeg fant det ut allerede i ettermiddag. Som regel så finner jeg det ut på søndag når mobilen viser noe helt annet enn TV og ungene er sure for at barnetv ikke kom når det skulle..

Det finnes en enkel huskeregel sies det. At klokka alltid skal stilles mot sommeren. Tydeligvis er dette veldig logisk og man skal da komme frem til at på høsten skal klokka stille tilbake og på våren frem. Men det er ikke så logisk mener nå jeg. For hvilken sommer er det snakk om? Er det sommeren som var (som i år, bare for å ha sagt det, aldri kom) eller er det sommeren som kommer (i allefall forhåpentligvis kommer et eller annet år, synes det er minst tre år siden sist). Det er uansett sommer som som kommer i det ene tilfellet og sommeren som dro i det andre så den regelen følger ikke seg selv en gang.

Så er det problemet med klokkene. Man har jo endel duppeditter i huset med klokker på. Det være seg stekeovner, mobiler, Ipad, Ipod, mikro, tv, video, tuner, ja vi nevner i fleng. Så har vi veggklokker, klokkene i bilen, klokkene vi har på armen (der har jo ungene hver sin, jeg har en et eller annet sted i en skuff, Henning har en vanlig, tre til finbruk og sikkert enda fler, jeg mener fyren er klokkegal!) og klokkene som henger på veggen. Problemet kommer når halvparten av disse klokkene stiller seg selv og halvparten ikke. Hvilke er stillet når vi våkner og hvis vi stillet dem før vi la oss har de da stillet seg selv enda en gang. Det hele er et helsikes rot med klokker som er stillet, skulle ha vært stillt, er stillt to ganger, er stillt både frem og tilbake og klokker som ikke lar seg stille fordi de har knapper som er umulig å forstå seg på. Sistnevne gjelder spesielt klokka i den ene bilen som aldri blir stillet før en mnd etter de andre fordi vi aldri husker hvordan vi gjorde det. Det fører igjen til måneder der vi tror vi har kjempegod tid og måneder der vi har det forferdelig travelt på morgenen...

Det er nok en grunn til at man gjør dette natt til lørdag. Skadeomfanget minimeres veldig ved at man har en hel dag å justere seg inn på. Kun folk som jobber turnus risikerer å komme på jobb en time for tidlig eller en time for seint alt ettersom. Unger derimot trenger litt mer enn søndagen på å justere seg. Vi har nå uker i vente der minstemann våkner klokka fem og er klar for en ny dag. Jeg tenker med medlidenhet på de som til nå har hatt en unge som våkner fem og i morgen må opp midt på svarte natta klokka fire! Kveldene blir også et mareritt. Klar for legging klokka 17 og timer med vræl der man piner ungen våken for å komme i rute..

Nei, det er et styr. Eneste positive er de som er så heldige å ha en kjæreste som har reist langt for å treffe dem på besøk og får en ekstra time ut av helga. Det har jeg opplevd flere ganger i mitt liv og var da veldig positiv til klokkestilling. Ikke fullt så positiv de gangene jeg har hatt nattevakt, tror du man får ekstra betalt?? Neida..

Så folkens, husk å still klokka i natt og i morgen  gjør som oss, la tv stå på hele dagen slik at ungene i allefall får se barnetv en eller annen gang..

Hvor ble babyene mine av??

Hei.

Her i huset har vi lange tre år foran oss. Isa har funnet ut at hun  bunn og grunn er ferdig med barnehage. Det er kjedelig og det er for de små ungene!
Av en eller annen grunn får jeg unger som har det forferdelig travelt med å bli store. Dette er jo fryktelig problematisk for jeg skulle jo helst hatt dem som små babyer for alltid.

Isa har jo denne uka fått være hjemme på grunn av store og mindre store kruppanfall på natta. I natt gikk det veldig bra så hun kunne vel strengt tatt gått i barnehagen i dag. Men så hadde hun "pittelittegrann vondt i magen ennå" kunne hun fortelle med store triste øyne så da fikk hun nå være hjemme.

Isa i all sin elendighet.. Og hodet på kosegrisen

Ved leggetid fant følgende samtale sted:

"Isa, i morgen skal du i barnehagen igjen. Det blir kjempegøy, for dere skal jo ha høsttakkefest!"

"Men mamma, æ trur æ har fortsatt pittelittegrann ont i magen"

Mamma, som driver å øver seg til hun skal tilbake på jobb og skal avslå alle tynt begrunnede sykemeldinger, viste hverken noen nåde eller medlidenhet..

"Man kan godt gå i barnehagen hvis man har litt vondt i magen!"

"Mæn mamma, hves æ får vældi ont i magen, da må di voksne reng ætter dæ å hain pappa åsså får æ fær heim!"

"joda, men nå har du vært hjemme fordi du ikke har fått puste om natta, ikke fordi du har hatt vondt i magen...."

Intens tankevirksomhet i en treårings hjerne pågår i flere sekunder..

"Mamma, æ trur æ må vær oppe litt længre! Æ kain ikke lægg mæ no!"

"Men nå er det sovetid, du blir jo så trøtt hvis du er sent oppe"

"Jammen mamma, hves æ lægg mæ no så får æ søv førr mye!!!"

Nå klarte jeg ikke å følge min datter lengre. Men det var tydelig at hun hadde en plan...

"mamma, hves æ ikke lægg mæ no, da bi æ så trøtt i barnehagen at di voksne må reng ætter dæ eiller hain pappa å da må æ fær heim!!!"

Ok, jeg innrømmer det,  det har skjedd en gang. Etter en tidligere omtalt tur der vi kom noe sent hjem og hun sov dårlig på natta så måtte jeg hente henne halv tolv... men i rettferdighetens navn så hadde jeg da oversett at hun hadde feber... Jada, skomakerens barn og alt det der..

Så for å gjenta meg selv, vi har lange tre år i vente. Nå er det antakelig mange bekymrede mødre der ute som tenker, stakkars barn, misstrives hun så i barnehagen? Har de undersøkt om det er noe som gjør dette, blir hun mobbet, er de slemme der? Slapp av. Så fort hun kommer inn døra i barnehagen er hun kjempefornøyd, hun har venner og hun leker som bare det. Hun har det som sagt bare forferdelig travelt med å bli større. Neste bursdag begynte vi planleggingen av allerede på kvelden på den forrige. Nå er det 189 dager igjen! Da blir vi fire og et stort steg nærmere skolestart. I allefall maxiklubb i barnehagen. Takk og lov for maxiklubb!

Den eldste derimot har bursdag om 13 dager. Hun har alliert seg med bestemor og skal få hull i ørene. Det er jo på høy tid når man er seks år. I allefall når "alle de andre i klassen har!" Det er ikke sant! Jeg sjekket det selv på første skoledag. Det er i allefall en standhaftig mor som har holdt igjen! Men hullene kommer og jeg ligger søvnløs på natten og tenker på min lille skatt som skal skamferes på denne måten. Og tenk på alle de fæle infeksjonene som kan komme i slike hull! Jeg fortrenger enhver tanke om at jeg selv fikk hull i ørene en vakker sommerferie på omtrent den alderen, at jeg noe senere (videregående) tok hull i nesa (det har jeg ikke fortalt min datter) og at jeg har en tatovering har jeg helt glemt.

Jeg trøster meg med at jeg jo har min lille gullklump Yme. Men tror dere han er noe bedre enn sine søstre? I en alder av 9 måneder er kjører han gåbil som en helt, går etter BRIO-vogna og står i sekunder av gangen når han glemmer at han jo alldeles ikke skal gjøre sånt på mange mange måneder ennå. Helst så jeg at han lå på rygg og pludret under babygymmen, men det ville vel ført til dype bekymringsrynker i panna hos helsesøster og det vil vi jo helst unngå..
Det eneste som minner om baby er vræl på natta og akkurat den delen kan man jo faktisk klare seg uten. Og så drikker han av tåteflaske. Men tror dere ungen kan ligge i armkroken og drikke slik at mamma får hardt etterlengtet babytid? Neida, vi skal stå! Eller til nød sitte i fanget.

Sukk hjerte, men brist ikke er det visst noe som heter..

Natt i Casa Didriksen...

Hei.

I går kveld startet det ganske bra med at Yme spiste masse før han la seg og sovnet som en prins. Etter en før omtalt lekselesing sovnet også de andre to. Kvelden gikk med til blogging og litt kos foran TV med tilhørende potetgull og årets første julebrus. Jada jeg ser selv opptil flere feil i forrige setning, potetgull på en mandag og det er flere måneder til jul, men slik var det nå i alle fall. Uansett, sjansen for en fin natt var absolutt tilstede..

Litt før tolv høres et vræl i bacycallen. Direkte oversatt betydde det (skulle hatt større bokstaver her) JEG LIGGER HER HELT ALENE!!!!! HALLOOOOOO!!!! KAN NOEN HØRE MEG???? JEG ER FORLATT, DERE HAR GLEMT MEG!!!! HVORFOOOOOOOOR, HVORFOOOOOR GJØR DERE DETTE MOT MEG? I allefall hørtes det ut som om det var det Yme forsøkte å formidle gjennom babycallen. Far spratt opp og ilte til sin lille kronprins, mens jeg gjorde klar flasker for natta og belaget meg på å legge meg. Etter en liten høstferie hos mormor der man fikk ligge mellom mamma og pappa på natta godtar man jo ikke å ligge alene og forlatt i en sprinkelseng må skjønne....

På vei opp stusset jeg litt. Hadde Isa smuglet med seg en hund inn på rommet? Evt hadde hun blitt invadert av romvesner og blitt forvandlet til en hund selv? Jeg gikk inn, men ingen hund var å se, kun Isa i sin vanlig form, vridd rundt en enorm kosegris, lå og sov fredelig. Jeg tenkte at jeg hørte feil, strøk henne over panna (som muligens var litt varm) og gikk inn til oss der jeg overtok en nå kraftig fornærmet Yme som fortsatt ikke var flyttet fra sprinkelsenga og over i dobbeltsenga. "Hvor dum er du egentlig pappa??" sa han høyt og tydelig da mamma kom til unnsetning.

Etter en flaske, litt kos, litt mer kos, litt klatring og flere og flere gjesp sovnet en fornøyd Yme midt i dobbeltsenga. Henning kom opp for å legge seg og sa "det var da en stygg hoste Isa har fått.." Hoste ja.... med blussende kinn husker jeg at jeg jo faktisk er lege og burde kjenne igjen falsk krupp når jeg hører det. Det lyder til mitt forsvar svært likt en bjeffende hund.

Jeg tusler inn til Isa og stryker henne på nytt på panna. Den er ikke lengre bare muligens litt varm, det var mer som om fingertuppene fikk brannsår. Fortsatt viklet inn i en enorm kosegris og med dyna godt under ørene holder ungen på å renne vekk samtidig som hun ligger og bjeffer. I tillegg til bjeff er det nå "piiiiiip" på innpust og "hveeeeees" på utpust. Jeg tusler tilbake på mitt eget rom og henter dyna mi. Mann og sønn ligger i samme stilling som da jeg gikk og er langt inne i drømme land...

Når jeg kommer inn til Isa kan hun fortelle meg at hun kanskje er litt syk. "Dæ går ikke så bra mamma!" Nei, det synes ikke jeg heller at det gjør. Jeg får av henne noe dyne, en halv gris og legger meg ved siden av henne. Ligger vel en times tid og hører på "piiiip" og "hveeeees" og kjenner sengekanten grave seg lengre og lengre inn i sida mi.. Når jeg etter ca en time lurer på hvorfor vi i all verden ikke kjøpte bredere senger til ungene kommer jeg på at det gjorde vi jo. Det er jo en skuff der med en ferdig oppredd madrass bare centimetre under meg. Isa som nå ikke bjeffer lengre og bare piper litt, får nå en hel gris inntil seg mens mamma legger seg godt til rette i skuffa. Vi kjøpte dog ikke tykke madrasser til den skuffa......

Våkner med et rykk og lurer på hvor jeg er og når jeg er der. Muligens har vi forsovet oss... Lever Isa? Hvorfor skrike ikke Yme, han ligger der jo alene med faren.. Det piper og veser fortsatt over hodet mitt og jeg fjerner på ny dyna som dekker både unge og gris. Om noen lurer så skal altså unger med krupp ha det kjølig... Det er ikke mange som tror meg, men de skal nå altså det.

Tusler inn til oss for å hente telefonen slik at jeg ser hva klokka er. Den er halv fire. Yme sover fortsatt i samme stilling og jeg sørger for å vekke ham på min vandring slik at faren også skal få ha det litt ille. Tusler så tilbake til Isa som igjen kan fortelle at det fortsatt ikke går så veldig bra. Ny runde liggende på sengekanten før jeg ruller meg ned i skuffen. Vi skulle kjøpt bredere senger allikevel.

Står i skuffa klokka sju da faren var så frekk at han brukte hele tre sekunder på å bytte flaske når Yme var sulten. VRÆÆÆÆÆÆÆÆL er en underdrivelse. Isa er betydelig bedre og blir enda bedre når hun får vite at hun nok ikke kan dra i barnehagen i dag. Går straks i gang med å planlegge i hvilken rekkefølge hun skal leke med lekene sine. Etter en frokost inntatt under dyna i sofaen så klart. Yme har fått i seg såpass med mat at han er klar til å stå opp så her er det bare å ønske den nye dag velkommen. Jeg skulle egentlig ha kjørt til Bodø nå, men  da jeg har veldig liten lyst til å bli en av "sovnet bak rattet"-statistikken blir jeg hjemme. Heldigvis har jeg faktisk verdens snilleste mann, som til tross for en hard natt med Yme, sa sov godt da jeg tuslet opp og la meg igjen klokka ni.

Henning er på nattevakt så i dag har jeg robbet legekontoret for Betapred, stappet i Yme mat og flaske, stappet i Isa paracet, laget kart over hvordan jeg og to unger skal dele dobbeltsenga og er i det hele klar for en ny natt i Casa Didriksen. Sov godt folkens!

Leselekse (eller lillesøster) til besvær...

Hei.

Henning hadde dagvakt i dag så jeg og ungene har faktisk kost oss på kjøkkenet og bakt både eplemuffins med vaniljekrem og rundstykker i dag. Av den grunn ble det litt over leggetid før Yme ble lagt og når det var gjort kom vi jo på at vi helt hadde glemt å gjøre leksene til Eir. Da jeg tidligere har fortalt at hun har en meget streng kontaktlærer og at denne i tillegg er min søster var det ingen vei utenom å gjøre leksa. Dermed ble Isas leggetid ytterligere forskjøvet, noe hun ikke unnlot å påpeke for hun var SÅ trøtt.
Resten av innlegget er kodet i farger der storesøster er lilla og lillesøster rød....

B bbb A aaaa D ddddd Eeeeee BADE T tttt U uuuu Rrrrrr BADETUR! (dere forstår opplegget. Vi leser.......)

Ska vi bad no? Æ bada i går, æ e trøtt, æ vil ikke bad!

Lille Bobo og Bibbi bor i Bodø.

Kjeinn vi di mamma? Hves di bor i bodø så kain jo vi besøk di, førr vi e jo dær av å tel. Kanskje di kain kom hit åg? Kanskje di ska i badeland hves di ska på badetur i Bodø??

IIsaaaaaaa! Vi kjeinn ikke di, di bor jo i boka!

Jammen du sa di bodd i Bodø!

Mekling av mor, Isa bestukket med en kvart muffins og vi leser videre.

Nå er B bbbbb O oooo B bbbbb Oooo og B bbbb I iiiiii B bbbbb B bbbb I iiiii på f  e  r  i  e, ferje?? feie?? ååå ferie i Bulgaria! (orker ikke skrive alle tolkninger av Bulgaria....)

Når ska vi på ferie tel bulgaria, e de et land?

Ny kvart muffins...

B bbbb O oooo B bbbb Ooooo og  B bbbb I iiiiii B bbbbbb B bbbbb I iiiii bader hele dagen

De har spade og bøtte

Æ har Hello Kitty bøtte. Kor e dein mamma, kain vi lek med dein i mårra. Æ vil åg på badetur i bulgaria!

De har badeball Det har jo vi i badekaret!! og badering.

B bbbbb O oooo Dæ står heilt sekkert Bobo og Bibbi no åg Eir, dæ høres sånn ut!! BOBO!!! og Bibbi bygger S sssss Aaaaaa Nnnnnn Ddddddd Æ trur di ska bygg et sandslott mamma, trur ikke du åg dæ? Main bruka å bygg sandslott å ho Bibbi å hain Bobbo e jo i Bulgaria å der har di sekkert mange sandslott!

IsAAAAAAAAA!!!

Mor mekler igjen og en halv muffins finner veien inn i lillesøsters hand..

Bobo g Bibbi bygger sandborg. Det sa æ jo!

På stranda dri

Tralalalalaa di e på tur, på badetur, på tuuuuuuur, trallalalalalal i bulgariaaaaaaaaaa, å bygger seg et saaaaaaaaaaaandslooooottt, trallalaalalala

Utrolig hvor mye muffins som går inn i en liten munn.....

På stranda drikker Bobo og Bibbi brus Æ e tørst!!

PÅ STRANDA DRIKKER BOBO OG BIBBI BRUS OG SPISER BOLLER OG IS!

Vi har muffins! Mæn di likte bolla bedre! Kor længe ska di vær på ferie?? Æ vil lægg mæ, di har vært længe i Bulgaria no!

B bbbbbb O oooooo B bbbbbbb Æ trur de bi BOBO mamma! De e jo de samme som står dær på nytt å på nytt (må faktisk si meg enig i min yngste datter i akkurat dette. Veldig lite variasjon i disse setningene)

BOBO å Bibbi! blir brune fra topp til tå. Fin ferie! sier Bobo og Bibbi i kor!

Og snipp snapp snute så var leseleksa ute og Eir fikk kose seg med å sette ring rundt alle ord med B mens Isa endelig fikk gå og legge seg.. Og mor, hun har lært at dette gjør vi aldri igjen....

Jo flere kokker....

Hei.

I morges hadde jeg en plan om et innlegg om hvilke kamper man velger å kjempe.. Isa fant seg som vanlig klær selv og kom ned trappa i rosa tights med kattefjes med sølvpynt, skotskrutete miniskjørt i rosa og grått (annen rosa enn tightsen), hello Kitty genser og pelsvest. På hodet, kledelig knytt med blåknute under haka ei hjemmestrikket kyse som tilhører en "babyjakke" som er litt stor i størrelsen slik at den fortsatt ligger i skapet hennes. Jeg tok ikke bilde for å forhindre at fremtidige jobbintervjuer går rett vest og jeg sa heller ingenting, men tenkte at noen kamper er rett og slett ikke verdt å kjempe.. Men det innlegget får komme en annen gang for da hele bøttebaletten var kommet hjem fra skole og barnehage og jobb (jeg har faktisk vært på kontoret i dag. Kontoret er riktignok stengt, men jeg har vært ute av huset en hel arbeidsdag) så skulle det jo lages middag...

Dagens meny var forholdsvis enkel. Fiskekaker, pasta, raspet gulrot og bearnaisesaus. Ja jeg vet, det der med sausen er noe Henning fikk en gang som liten på en påskeferie og nå skal det være sånn, påske eller ikke...

Eir lager fiskekaker med bestemor våren 2011

"mamma, ka æ kain jælp tel mæ??" To håpefulle hjelpere venter på å bli tildelt oppgaver. Vel vitende om at hele prosessen vil ta ekstremt mye kortere tid om jeg plasserer dem foran tv og gjør dette selv så har jeg jo hørt at det gjør ikke gode mammaer. Man har barna med i matlagingen. Koser seg sammen med dem og resultatet er kvalitetstid og barn som i følge masser av artikler og bøker og kjendiskokker gafler i seg alt de selv har vært med på å tilberede..

Isa kokkelerer for morfar

Så Eir ble satt til å skrelle gulrøtter. Jeg har erfart at hvis jeg bare ikke ser på, så går dette relativt greit. Litt skall får man jo med på kjøpet, men ingen har jo dødd av litt gulrotskall. Jeg og Isa derimot skulle steke fiskekaker og lage saus. Yme var snill gutt og sov..

Isa har jo lært at hun skal røre FORSIKTIG. Dette er innlært etter utallige kakerører som har ligget utover benken og liter på liter med mel som også av samme grunn har havnet langt utenfor bollen. Desverre fungerer denne taktikken litt dårlig når man skal røre sauspulver inn i smeltet smør. Etter at jeg med fare for ny tennisalbue fikk rørt ut den ene store klumpen med sausepulversmørblanding helte vi raskt og slett ikke FORSIKTIG 2,5 dl væske oppi. Ny røring fra avkommet og denne gangen noe mer intenst, hun forstår jo instruksjoner bare de blir gitt ofte nok. Rør, rør, rør, rør, rør, rør...

Eir hadde nå rensket hele fire gulrøtter og var godt igang med den femte. På spørsmålet om hun skulle skylle og tørke av dem svarte jeg uten å egentlig tenke meg om, ja. Da jeg på nytt så meg over skulderen var det laget et intrikat system med ulike skylleboller for å få av mest mulig skall hvorpå de tilslutt ble tørket..... med oppvaskkluten! Ikke for sitt bare liv kunne Eir forstå hva som var galt med det, for vi tørket jo av alt mulig annet med den kluten. Etter at gulrøttene, nå av en kraftig fornærmet skreller, hadde gått gjennom skyllerundene på nytt lignet ene enden av kjøkkenbenken nå mer et svømmebasseng enn noe annet.

Isa på sin side hadde nå gått over til å steke fiskekaker. Etter å ha forsøkt å legge dem pent ned i pannen, men funnet ut at dette var litt for risikabelt, brukte hun nå en strategi der kast av fiskekaker fra lang avstand, i hennes øyne fungerte godt. Bevæpnet med stekespade sto hun nå og klappet på haugen av fiskekaker. Etter en tid var det jo på tide og snu dem og jeg viste henne hvordan dette skulle gjøres med stekespaden. "jammen mamma, dæ e jo mye ænklar å bruk hainna i tellægg!!" Vræææl, samtidig som vrælet høres i babycallen vræler storesøster like intenst. Hun flyr gjennom luften under mammas arm ut på badet der hun sittende på benken holder en liten "brent på tuppen-ringefinger" eller som hun selv beskriver det "en brennende finger" under iskaldt vann.

Da Isa slett ikke vil ha en brennende finger sitter hun der ganske så pent selv mens mamma redder noen fiskekaker som for en stund siden burde vært snudd. Yme er forbausende rolig på gulvet der han følger dramaet mens han forsøker å unngå å bli trampet ned av ivrige kokker.

Eir har nå funnet frem rasp og bolle selv og begynt på steg to av sin rett. Jeg velger her å følge samme strategi som ved skrellingen, hvis jeg ikke ser på så går det vanligvis bra. Dog er Eir sin strategi at det første man rasper av gulroten må man plukke bort for det er jo ikke så fint. Det går jo greit på den første, litt verre på resten. Frem med kniv for å kutte av topp og bunn på gulrøttene. Det gikk bra det også. Så hun fortsatte raspingen.

Far i huset ser kaoset og finner ut at han skal hjelpe til. Mens mamma kommer på at de har en unge sittende på badet med en brennende finger og går for å plastre den, skal han tømme vannet av pastaen. Vi har sånn fin kjele med hull i lokket der vannet skal renne ut....

HEL......geland er et fint sted....... Da mamma kommer tilbake ligger det mye, ja faktisk all pasta som var i kjelen i vasken.  OPS, brak, krasj. Der ligger all raspet gulrot på gulvet... " æ raspa mæ ikke!" Og det var jo fint det da.

Summa sumarum, plaster fungerer utmerket på brennende fingre, pasta kan skylles i kokende vann og spises, gulrøttene var kun utnyttet til ca 40 % så det kunne raspes mer, sausen ble ikke så verst og fiskekakene var riktig gode. Dog spiste Isa som vanlig en haug med pasta og snuste på fiskekaka, Eir spiste som vanlig fiskekake dynket i ketsjup, snuste på pastaen og drakk saften av de raspede gulrøttene.  Og kvalitetstiden kom da roen senket seg i hele tre rolige minutter med samtale rundt middagsbordet.

So ro lille MANN......

Hei.

Familien Didriksen har ankommet mormor etter en stort sett grei ferd nedover riksvei 17. Yme sov det meste av veien, Eir kastet opp kun en gang, Isa var fornøyd med Eir sitt filmvalg, ja i det hele tatt kan man ikke be om mer. Så det var ikke så rart at flaksen var brukt opp da vi kom til fergeleiet i Jektvik og fergen som skal ta oss over til Kilboghavn viser seg å være en museumsgjenstand med navn Skutvik. Denne ferga gikk over Vestfjorden da min kjære var 1 år og har siden stampet over diverse fjorder. Nesten så man ble nostalgisk når man kom ned og så at setene var de samme som for 30 år siden. Kroneautomaten derimot var fjernet og det gjorde meg trist for den kunne vært det ene som veide opp for en kvelende varme, lett diesellukt og absolutt ingen glugger å titte ut av. Trenger jeg å si at sjøsyken var farlig nær??

Vel, det var ikke det jeg tenkte å filosofere over i dag. Jeg vil bare si at resten av innlegget er skrevet på fullstendig generelt grunnlag, det har ingen rot i virkelighet eller personer jeg kanskje kjenner. Det er heller ingen bilder i dagens innlegg. Det skyldes tildels at jeg sitter i Kvina og skriver på Ipad og tildels at jeg ønsker å være gift også i fortsettelsen...
Det jeg tenkte å dele litt tanker rundt var menn og soving. En god soldat sover når han kan og det er en regel mange menn har fått med seg i forsvaret. Men det undrer meg hvordan de får det til. Hvor mange har ikke vært på barselbesøk og spurt hvordan den lille er på natta. Som en engel, sover hele natta, svarer han. Helt jævlig, våkner i allefall syv ganger, svarer hun. Han stakkar blir helt forvirret, når er ungen våken? Han har iallefall ikke hørt noe.. Det finnes nok enkelte kvinner som enkelte netter, igjen helt generelt, kunne tenkt seg en passelig stor murstein å kaste mot dobbeltsenga når man sitter og ammer for sjette gang den natta og hører på en snorking og andre sovelyder. Heldigvis for mange menn er Leca veldig vanskelig å kaste, men vannflasker, mobiler og kosebamser kan også ha effekt. Man kunne jo tenke seg å gjøre et lite eksperiment. Når knerten på 8 mnd våkner, la ham skrike til mannen glipper med øynene, eller i det minste snur seg... Et slik eksperiment ville aldri blitt godkjent av etisk komite da det er for inhumant for knerten som da vil tro han er fullstendig forlatt, men det kunne vært interessant...

En annen ting som jeg tror er genetisk knyttet til Y-kromosomet er middagshvil. For de som ikke er kjent med begrepet er det altså en magnetisk kraft som sprer seg i huset rett etter middag og som drar menn mot sofa, lenestoler eller gulv. Dette totalt uavhengig av at et middagsbord fullt av oppvask står i veien. Også totalt uavhengig av om en, to eller tre unger kravler over og rundt, sloss vilt, hyler som stukne griser eller har tv på maxvolum. Mange kvinner kan jo ta dette til seg som et komliment der mannen helt klart viser at han stoler fullt og helt på at kvinnen har kontroll, øyne i nakken og evne til multitasking (rydde, vaske opp, passe unger, etc, etc,). Men det kan også være situasjoner der kvinnen kommer inn i stua og spør, hvor er ungen? Da kan det jo være at man bør lete ca 15 meter utenfor en åpen verandadør etter 1 åringen som for hele verden viser hvor fort hun kan krabbe.

Lesing ved leggetid er koselig. I allefall så lenge ungene er for små til å gjøre alvorlig skade med albuene sine. For menn er ikke historien om kaninen som skulle hoppe, eller tryllefeen med regnbuefargene eller om tassen har gjemt seg der eller der særlig spennende. Det er da albuene kommer inn, et farlig og fryktet våpen mot stadig fallende øyelokk. Man en milt har sprukket på dette viset når far i huset ikke har fått med seg at ungen faktisk har vokst endel og nå kan legge tyngde bak slaget.

Så har man de motsatte situasjoner. Som når kvinnen og mannen er ute på lang, lang biltur. Kvinnen kan her sove, gjerne fra saltfjellet og godt ned i østerdalen uten problemer. Så vil man jo være snill og la mannen  få en velfortjent hvil og sitte i passasjersetet i allefall i 5 av 130 mil. Men tror du menn benytter sjansen til å lene hodet bak og la øyelokkene gli igjen? Ikke sjans i havet. Den totale tillit som ble vist under før beskrevne middagshvil er som blåst på sjøen...

Kvinnen har også sjeldent eller aldri fått med seg siste tredjedel av en film. Omtåket våkner hun under vignetten og lurer på hvem morderen var.

Men et sted må grensen gå. Som når man er lukket inn i en hermetisk blikkboks av en ferge. En unge tro han kan gå når han i realiteten knapt kan sitte, en unge prøver å vise deg hvordan man spiller Bejeweld og en unge veksler mellom å drikke kakao og spise godteri. Nå man da kan flate ut på en rosa benk fra 70-tallet, ja da fortjener man at det blir postet et bittelite bilde på Instagram med teksten "Noen har det bedre på fergetur enn andre!"

Tenner

Hei.

Det går mye i tenner i casa Didriksen for tiden. Noen får, andre mister og enkelte av oss står visstnok i fare for å miste dersom vi ikke skjerper oss med tanntråden.

Yme får tenner. Skarpe fine tenner som er ypperlige til å bite med. De to første kom stille og rolig uten mye styr. Såpass rolig gjorde den første sin entre at vi faktisk ikke oppdaget den. Det måtte en vilt fremmed til for å se at Yme hadde fått sin første tann. Det skjedde på Strømmen storsenter. Jeg, Henning og Yme satt på kafe. To bord unna oss satt en gammel dame, blått hår, finbluse på og koste seg ute blant mennesker. Hun og Yme kommuniserte mye under måltidet der hun satt å vinket og skar grimaser. Da hun gikk kom hun bort og sa "de er nå så søte når de har sitt første lille riskorn i munnen" Vi smilte høflig og tenkte for oss selv at det er nå koselig at gamle damer som sannsynligvis er begynt å bli litt sånn småsenile kommer seg ut litt. Da hun hadde rundet hjørnet måtte vi allikevel se etter og jammen hadde gutten fått en tann! Etter størrelsen å dømme hadde den vært der en stund også. Det var det berømte "tredjemannsyndromet" igjen.. Tennene som nå kommer gjør seg betraktelig mer gjeldende. For å gjøre det skikkelig kommer det fire på en gang i overkjeven. Dette har forvandlet vår blide lille prins til et vrælende monster som holder på å tygge av seg hendene. Mat vil vi ikke ha for da må vi jo ta fingrene ut av munnen et øyeblikk. Tyggeleker duger ikke, men om man kunne få gnagd av foreldrene en finger eller fre så ville det vært fint.Tenner virker også av en eller annen grunn veldig inn på magen til sånne små. Fullt verneutstyr og gassmaske er derfor standard påkledning når bleier skal skiftes. Mat må man jo allikevel ha, derfor spiser vi gjerne en tre, fire ganger på natten, i halvsøvne når vi kombinerer det med å gnage på en flaskesmokk.

 

 

Eir mister tenner. Gjerne to og to i slengen. Hun hadde på et tidspunkt to som var mistet og fire som var løse så jeg så for meg at også hun måtte mates med flaske en stund fremover. Heldigvis regulerer tydeligvis kroppen dette slik at noen tenner er løse i tre måneder, mens andre detter ut med en gang. Fra den første "vi bruker tre dager på å lirke den ut" er vi nå kommet til "se her mormor" og så river vi den ut på egenhand. Det viktigste med å miste tenner er allikevel alle pengene man får. Den første løse tanna innbrakte hele 50 kroner, så Eir lurte på om vi kunne trekke ut resten med tang. Det var jo tross alt like før jul og hun trengte penger til gaver. Nå ligger en tann på rundt tjue kroner. Heldigvis har tannfeen GPS for den har funnet oss hvor enn i landet vi har befunnet oss i sommer. Det holdt på å gå riktig galt i Trondheim der tanta, i sin iver etter å rydde kjøkkenet, slo tanna med vann ut i vasken. Hvordan tannfeen fikk tak i tanna vites ikke, men den la igjen betaling.

 

 

 

Selv har jeg vært hos tannlegen i dag. Jeg overlevde, såvidt. Jeg er livredd tannleger. Så livredd at etter at jeg kunne bestemme selv har utsatt slike besøk i det lengste. Når jeg var mindre var det værre. Taktikken med å hyle hysterisk fra jeg kom inn døra fungerte til litt opp i barneskolen. Deretter holdt jeg likblek og tapper ut besøkene til ungdomskolen var ferdig. Deretter hadde jeg en lang pause, med unntak av trekking av fire visdomstenner, til jeg var i turnus i Sverige. I stolen da kom det over intercom at neste pasient ikke kunne komme på time. Tannlegen svarte tilbake at det var bra for dette ville ta tid!

 

I fjor fant jeg ut at jeg igjen måtte ta meg selv i ørene og oppsøke den personifiserte ondskap som jeg mener tannleger er. Og det ble forsåvidt en hyggelig opplevelse da tannlegen var både kjekk, ung og veldig trivelig. Ikke ble han veldig sint heller når jeg fortalte hvor lenge det var siden sist. Flink og forsiktig var han også. Beruset av at det gikk så bra fikk jeg ham til å sette meg på lista for innkalling etter et år og i dag var stunden kommet.

 

På tur til Ørnes forbannet jeg meg selv som kunne finne på å gjøre noe slikt. På venterommet satt flere i samme båt. Det var faktisk en som gikk. Med mindre han satt på venterommet der kun for å lese "Mitt Meløy" så ombestemte han seg og forlot før han ble hentet inn. Før jeg fikk somlet meg til å følge etter kom det en tannpleier og hentet meg.

 

Hvordan tannleger til og med har klart å lage det å ta et enkelt lite røntgenbilde til tortur er meg en gåte. Mens den der greia som holder det lille svarte kortet skjærer seg inn i munngulvet småpludret tannpleieren blidt og spør om jeg har det fint??? Hva skal man svare til slikt da? Om man nå kunne svare, mener jeg.

 

Så kom tannlegen. Ung og kjekk også i år, men det får man jo ikke sett mye av da tannleger sitter bak en og holder hodet som gissel. Det er mulig at andre har blikkontakt med tannlegen, jeg for min del kniper øynene igjen slik at jeg fortsatt kjenner det i øyelokksmusklene. Alle andre muskler i kroppen er tilsvarende spent så dagen etter et tannlegebesk er man jo ikke gangfør. 

 

Før tannlegen fikk sagt noe fant jeg ut at her var det like godt å tilstå alt med en gang. "Jeg har ikke brukt tanntråd på et år, og jeg drikke like mye Pepsi Max i år som i fjor! Jeg åpner såvidt et øye for å se tordentalen jeg nå forventer meg. Ingen tordentale kommer, bare et hyggelig smil og beskjed om å legge meg bak og slappe av.. Særlig!

 

"Nå skal vi se, det er litt tannsten her.... rettelse.. det er ganske mye tannsten her.. Skal vi se oppe, der bruker det ikke å være så mye tannsten på fremsiden..... stillhet... nå er det jo ikke slik at det ikke går an å få tannsten på fremsiden oppe...... Nei har du sett, her bakerst innerst, her har jeg faktisk aldri sett tannsten hos noen andre, men det har du"

 

Det positive var at på den første orienterende runden slo tannlegen fast at det ikke var noen hull. Men så var det den tannstenen da. Først prøvde han en sånn moderne lasersak som skal fjerne tannsten. Den måtte gi tapt da vi ikke snakker om litt småstein her, men mer grunnfjell av granitt. Etter at tannlegen hadde tatt spenntak og dratt det han orket med den lille pirkesaken sin, gått over til hammer og spett og tilslutt meisel for å fjerne tannsten våget jeg ikke for mitt bare liv å åpne øynene.

 

"Du mente visst det du sa om at du ikke har brukt tanntråd på et år? De fleste pasienter overdriver når de sier det, men det gjorde visst ikke du?" Men munnen full av vatt og sug er jeg ikke helt sikker på om jeg skal nikke eller riste på hodet så jeg gikk for en kombinasjon.

 

"For å si det slik, hvis du ikke bruker tanntråd det neste året kommer tennene dine til å ramle ut!" OK, OK, OK jeg skal begynne å bruke den jævla tanntråden!!!

 

Så skal han bare se over en liten gang før vi er ferdige. Bak hodet, like ved øret hører jeg stemmen si: "jeg tror at vi to bør møtes litt oftere......" I en annen setting, der jeg er singel, ute på livet og interessert i å snakke med tannleger, kunne dette vært riktig trivelig å høre. Tannlegen er jo som før nevnt både ung og kjekk, sivilstatus aner jeg ingenting om. Men akkurat der jeg satt, med fingerneglene boret inn i armenene, svetten rennende nedover ryggen, tanker om flukt langt fremme i panna og føttene klar til å sparke i fra i stolen så fort brettet med instrumenter ble flyttet bare centimetre bort var ikke "møtes litt oftere" noe jeg ønsket å høre. Faktisk var ønsket om å møte denne mannen oftere så langt ned på ønskelista som det går an å plassere et ønske. Men hva gjør man? Man nikker febrilsk og synes det høres flott ut med time hver sjette måned.

 

På vei hjem, med en stor pose fra apoteket med tanntråd i diverse varianter, smaker og tykkelser håper jeg at den unge, kjekke og faktisk veldig trivelige og flinke tannlegen skal på fisketur i Gildeskål i løpet av vinteren. Er det veldig fælt av meg å tenke at det ville vært hyggelig om vårt neste møte ikke var på hans kontor, men på mitt, der en bitteliten fiskekrok kanskje må fjernes fra en tommel eller noe sånt???

Krig i stua....

Hei.

Det utkjempes for tiden en krig i stua vår, ja den sprer seg i rasende fart rundt om i resten av huset. De stridende er på den ene siden, en enmannshær, i form av en klump av en skinhead, som ikke skyr noe middel for å nå sine mål, og på den andre siden ymse fiender. Jeg nevner i fleng: farlige kjøttetende planter, esker som sluker en hel om man ikke tar dem først, fiender som lurer godt gjemt inne i oppvaskmaskinen, lekepianoer som angriper når en minst venter det...

Med sakte lav åling som eneste mulighet til forflyttning har kompani Yme til nå ligget i bakhold og observert fienden. Etter nøye studier av ulike forflyttningsmetoder har han nå lært seg opptil flere med en fantastisk presisjon og fart. Han har også fått med seg at den som dominerer luftrommet har en klar fordel og ganske enkelt hoppet over steget i midten. (steget der man sitter rolig på rumpa).

I enhver krig er kartlegning av fiendens territorier viktig.

I dag har generalen funnet ut at fienden i tillegg til å ha stue og kjøkken også har gjesterom, bad og bod. Etter et hardt slag på badet med en grønn IKEA-krakk trakk vi oss såret og utmattet tilbake til stua, mens vi ladet batteriene med en oppkvikkende flaske NAM2..

Det er viktig å overraske fienden. Dette kan gjøres på flere måter, kanskje angripe fra en uventet kant, eller som her: angripe MED en uventet kant.. Nå gikk ikke angrepet helt etter planen. Istedet for en storslagen flukt baklengs ned trappa ble man sittende fast med rumpa i en glefsende grind... Slaget tok såpass på at man måtte hente krefter ute i vogna i hele 50 minutter etterpå.

Man må aldri gi opp i en krig. Etter uker med observasjoner kommer man endelig i posisjon til å sette inn angrepet. Denne palmen er en svoren fiende og den skal tas koste hva det koste vil. At man blir levende begravd i jord, og at planten forsøker å klore ut øynene dine kan man ikke ta hensyn til. Men at fienden hadde medsammensvorne med helikopter som kom å fraktet planten rett til værs og bort, det var værre! Men hah! Etter nye uker med tålmodig leting fant man igjen den forhatte langbladete skapningen oppe på et berg, og kun et overraskende angrep bakfra av hylende kjemper forhindret den totale seier.

Som alle andre hærer av en viss størrelse har også Yme hjelp til forsyninger utenfra. Han har et stort hjelpeapparat i den lovløse banden som herjer  krokene, nemlig hybelkaninene. Disse står for forsyningen av kamuflasje. Dekket av lodotter kan vår tapre soldet krype usett hvor han vil under sofaen. Bakholdsangrep med to og en halv tann godt plantet i hælen på den som måtte være så uheldig å sitte i veien er en sikker vinner. Diverse proviant ligger også spredt rundt på strategiske plasser. Disse ofte plassert ut av to ivrige hjelpere som husker sin egen krig for ikke veldig mange år siden. Brødskorper, pølsebiter, steinhard pasta, potetgull, sjokolade og bananbiter, alt som skapt for en sliten soldat på utmarsj. Også disse godt kamuflert av før nevnte røverbande, men godt spiselig når man er i krig.

Et knep i krig er å infiltrere fienden. Man kan late som om man er en av dem, før man, på utspekulert vis, slår til når de minst venter det og skader dem der det smerter aller, aller mest. Her illustrert av en hjelpsom Yme som hjelper sivilbefolkningen med ledningsrot før han lynraskt hopper ut i et svalestup mot husets hovedpulsåre: kortet fra Canal Digital! Dette lammet fienden i flere minutter og gav god til til retrett...

Man kan også forsøke å bli venner med fienden. Man kan smile pent og late som om man overhode ikke har planer om angrep hverken på den ene eller den andre måten. Dette er en særdeles vanskelig øvelse da det er nesten bortimot håpløst å skjule jævelskapen som stråler ut av øynene... Når dette ikke virker er eneste mulige utvei å gå rett i angrep og håpe at man får gjort så stor skade som mulig før man blir fanget.

Etter å ha nådd den bitre erkjennelse av at man kommer til kort med bare manuell forflytning, trengs det kjøretøy. Vår enmannshær har forsøkt ymse typer, og så langt virker det lovende med tanke på rasker fremmasj ved senere tokt. Legg merke til slagmarken vår enmannshær har jobbet seg gjennom i bakgrunnen...

Tilslutt, når all listig krigstaktikk er forsøkt, ingenting fungerer og man er lurt opp i en felle så har man kun et våpen igjen. Det er ikke subtilt eller spesielt listig. Dog kan det om fienden er av det litt sarte slaget ha en fantastisk effekt. Skrem vettet av fienden med et velrettet brøl!

En i rekka....

Hallo.

Da var det fredag kveld og jeg sitter her alene etter å ha lagt tre trøtte og ukesluttslitne unger. Mannen jobber overtid slik at vi skal slippe å selge huset på tvangssalg allerede før vi har konvertert huslånet..

Tenkte i dag og dele noen tanker rundt det å være nummer en versus det å være nummer tre i søskenflokken. Jeg ser for meg at babyer, før de blir født, har loddtrekning om hva slags familie de skal til. Vinnerloddet er så klart et par som i 17 år har forsøkt å bli foreldre og nå endelig har klart det. Må jo være drømmen for et lite nurk det da. Bli bysset, koset og båret på gullstol gjennom livet.

Så har du taperne i det store lotteriet. Kan tenke meg at det å bli født som gutt, som sistemann i en søskenflokk på fem, hvor de fire andre er jenter ikke akkurat er plassen det er rift om. Stakkar'n har ingen sjanser til å komme innom et bad før han flytter på hybel. Han har også år utkledt som dukke foran seg.

Yme var nok ikke den heldigste han heller når han trakk lodd. Tredjemann... To eldre søstre... Det veier litt opp at han er førstefødte gutt i familien på begge sider.

"Første ungen bades hver dag, neste en gang i uka og tredje tar man av og til frem og tørker støv av" Yme var 11 dager gammel og jeg sto og skulle sette på ham nattpysj da jeg så noe rustbrunt bak et øre. Plutselig slo det meg: Hjelp! Vi har jo glemt å bade ungen! Stor ståhei og badebaljen ble fylt i en fart, storesøsken fikk selvfølgelig være lenge oppe for å hjelpe til med Ymes første bad her i verden.. Til sammenligning badet vi vel Eir første kvelden vi var hjemme og da hadde vi badet henne to ganger på sykehuset.

Eir ble båret og bysset og slapp selvfølgelig å ligge ensom og forlatt på gulvet. Ved det minste klynk var vi på pletten være seg natt eller dag. Vi hørte vel knapt at hun gråt det første året.
Yme stakkar har pent måtte venne seg til å vente på tur. Liggende i en bag i stua, pent satt i en krok slik at ingen skal tråkke på ham har han ligget og klynket, ynket, skreket, vrælt, ult og hylt mens to storesøstre har fått sine behov dekket. Når stakkarn tilslutt har sovnet fordi han har gitt opp å oppnå kontakt med omverdenen er det flere ganger vi helt har glemt at han lå der før han igjen måtte vræle for å tilkalle oppmerksomhet.

Med Eir var det mye kvalitetstid. Da leste vi bøker på ettermiddagen etter middag. Gjerne en 10-12 stykker. Koste oss med kveldsmaten og pratet om dagens hendelser for å øve på ordforråd i en alder av 6 måneder. Nå har vi funnet ut at det er utrolig hvor interessert en fem måneder gammel unge kan være i TV bare han blir plassert slik at han ser den. Kjempefint å innta kveldsen foran tv slik at det går fort og ungen har noe å distrahere seg med mens man pakker inn noe grøt eller det man har for hånden.

På natta rakk Eir aldri å klynke en gang før vi var på pletten. Det var nok at det raslet litt i teppet. SÅ ble alle behov utførlig dekket, Ny bleie, varm flaske, kos, byss og om nødvendig, sovne i en armkrok. Nå er det mere slik at vi først ligger og forsøker å spenne hverandre ut av senga mens Yme's rop etterhvert bryter lydmuren. Den som tilslutt taper sparkekampen sleper seg bort til sprinkelsenga, tar ungen under armen med bort i dobbeltsenga igjen. Der blir han liggende ganske ensom i midten da ingen av oss synes det er så særlig kos med små babynegler som skjærer seg inn i huden. Er han heldig får han en flik av et teppe over seg før vi begge snur oss og sover videre. På kvelden hender det at vi sitter i stua og lurer på om det er en luftværnsirene som går, før vi kommer på at det jo er vi som har glemt å skru på babycallen og Yme nok har vært våken en stund...

Fra Eir's barnedåp tror jeg vi har ca 300 bilder. Det er fra kirka, det er med faddre, med besteforeldre, med foreldre, med dåpskjole, med lue, uten lue, med finkjole, i pysj osv, osv. Fra Ymes barndåp er det skralt. Vi glemte å ta bilde sammen med presten, vi har et bilde av Yme med foreldre og søsken, vi har bilde av noen faddere, dog uten dåpsbarn. To dager etterpå kom vi på at vi jo måtte ha bilde av gutten i dåpskjole og så var det på med hele stasen på nytt igjen. Vi har et bilde av ungen i dress og det er når han er overtrøtt og sitter i fanget på pappaen og hyler! Takkekort er fortsatt ikke sendt ut!

I det hele er det vanskelig å huske på at man påny har en baby som trenger diverse utstyr når nummer tre ankommer. Dette ble særdeles godt illustrert da jeg, Henning og Yme skulle til Bodø. De to eldste var plassert hos bestemor slik at vi skulle kunne være litt mere effektive i handlingen. Vel parkert utenfor Jysk spør jeg: "husket du vogna?" Svaret var ikke det jeg ville høre: "Nei, husket du stellebag?" Vi snur oss begge to mot baksetet og puster lettet ut, for vi har jo i allefall husket ungen! Så ble Jysk byttet ut med Rema for innkjøp av bleier, våtservietter, grøt på glass, flaske og skje!

Men selv med sitt noe uheldige utgangspunkt når det gjalt famileplassering virker det som om Yme er en tilfreds liten kar. Kanskje har ikke unger vondt av å bli glemt i en krok i stua av og til, kanskje får de bedre immunsystem av å slippe unødvendig daglig bading og forhåpentligvis så veier to skravlete søstre ved middagsbordet opp for frenetisk lesing av bøker.
Dog leser vi bok om kvelden, når han ikke prøver å tygge seg vei gjennom armen min, for å nå flaska med melk som han trenger på kvelden som erstatning for de to måltidene vi glemte å gi ham i løpet av dagen.