Samsovingsnakke!

Hei.

I dag var jeg hos fysioterapeuten. Jepp, vi leger bruker også slikt. Jeg er i tillegg av den helt gærne legetypen så jeg anbefaler mine pasienter både kiropraktor og akupunktur.. Har en filosofi om at så lenge det hjelper så hjeper det og da er det det samme hva det egentlig er som hjelper. Må innrømme at jeg sliter litt når vi kommer til homeopati... Men det skal jeg ikke si noe mere om i redsel for å bli stemplet som motstander av det alternative og i det hele tatt.. Men, jeg sliter der altså.

Bildet er hentet her

Nå er jo ikke fysioterapi så veldig alternativt da. Manuellterapi, osteopati, strekkogknaogknekkopati er felter jeg må si jeg ikke egentlig vet forskjell på, men det er fantastiske mennesker som kan noe jeg ikke kan så jeg lever i god harmoni med hele gjengen. Bortsett fra når de knabber alle kaffekoppene på pauserommet og gjemmer dem i ukesvis før så å komme med dem... Eller når de ikke vasker etter seg... Men det var en stooooor digresjon. (Har lurt lenge på hvordan jeg skulle snike dette inn i et blogginnlegg)

Jeg var altså hos fysioterapeut i dag. For jeg har fått den ille diagnosen "samsovingsnakke" Ekstrem liten sjanse for bedring i de neste måneder, ja dersom det går riktig ille kanskje år.

I tillegg så har jeg noen ribben som driver og låser seg. En osteopat jeg kjenner mente at jeg burde begynne å trene.. Jeg så leppene hans bevege seg, jeg hørte det kom lyder ut av munnen... Hjernen min forsto ikke et ord. Det hjernen min forsto var hvor jævlig! ja unnskyld utrykket vondt det gjorde da han knakk diverse ribben på plass. Allikevel gikk jeg tilbake hele fire ganger og fikk knekt de der ribbena tilbake i posisjon... Det ble verre å verre å få dem på plass. Lurer på hvorfor... Første gang jeg fikk behandlingen lå jeg jo der og ante fred og ingen fare. Pustet dypt inn, slappet av... og fikk en mange (ikke for mange altså)kilo tung osteopat over meg som omtrent knuste ryggraden min mens ribbene smatt fint på plass. Mye bedre etterpå. Men neste gang kan jeg jo love at det ikke var en rolig og avslappet pasient som lå å ventet på å bli knust.. Og for hver gang økte jo graden av anspenthet før jeg siste gang antakelig minnet mer om en tre tomms åtte i bevegelighet.. (Henning sier at det er en skikkelg tykk og stiv treplanke) Jeg forstår jo hvorfor osteopaten må bruke hele kroppsvekta, det er jo for å unngå å bli drept av refleksen man får til å slå ham ihjel... Nå skal det for ordens skyld sies at jeg er veldig takknemmelig, og liker ham godt, men det gjør jo så vondt!!!

Så gikk det en stund før jeg oppdaget at jeg hadde gjennomgått denne torturen til ingen nytte. Jeg var hos en annen behandler som smatt ribbena på plass på en human måte. Det var på ingen måte smertFRITT, men humant. Osteopaten mente at det kun var for gravide og pyser... Behandleren var i første kategori, så jeg regner med at jeg var i den andre...

Vel, to svangerskap, en tennisalbue og nå en høst med stadig stivere nakke krøp jeg til korset og kontaktet denne yrkesgruppen på nytt. Etter å ha konstatert at jeg ser adskillig flere grader til høyre enn til venstre og at jeg fra midjen og opp er låst satte vi igang med behandling. Jeg så for meg det verste, men snille, snille fysioterapeuten! Igjen, det var ikke smertefritt, enkelte muskelfester der vred seg i vånde over å bli knadd på, men det ble jo så mye bedre! Og jeg får til og med lov å komme tilbake! Det ligger en trussel i luften, dersom behandlingen ikke fører frem så skal han sende meg over gangen til noen som kan det der med knekking, men jeg satser alt på min nye bestevenn!

Og for de som ikke har forstått hva en samsovingsnakke er. Det er altså når man har en unge som ikke synes at den fine sprinkelsenga med sju kosebamser, Handy Manny sengeklær og koseklut er noe koselig i det hele tatt. Det er en nakke man får når man har en unge som SKAL ligge midt mellom mamma og pappa på natta. Det er nakken man får når ungen inntar de merkeligste posisjoner og du selv ligger i de underligste stillinger for å forsøke å ikke vekke ungen som endelig har sovnet. Det er en nakke man får når man x antall kvelder har sovnet med ungen i fanget, men nakken bøyd og hode hengende til den ene siden og det er en slik nakke man får når man x antall ganger har sovnet med hodet på armen oppå sprinklene i sprinkelsenga. Siste stilling fører også til en viss nerveskade i høyre arm...

Hull i ørene....

Hei.

I går var dagen da det store skulle skje. Eir har gledet seg, jeg har gruet meg og faren har vist irriterende lite interesse...

Men min førstefødte lille skatt fikk altså hull i ørene i går. Dette er jo det første steg på rekken av grusomme ting jeg må igjennom før hun om alt for kort tid forlater redet.

Det skal være hevet over enhver tvil at dette ikke var min ide. Jentungen har jo fått såpass vett at hun har lurt sin bestemor med på komplottet. Til og med fått bestemor til å betale for herligheten under det skalkeskjul at det kunne være bursdagsgave.

Jeg gjorde mitt beste for å sabotere hendelsen. Jeg forfulgte frisøren rundt på Coop, stilte tilfeldige spørsmål om kanskje den der pistolen som hun brukte når det skulle settes hull i ørene var ødelagt? Stilte mer direkte spørsmål om det kanskje var en mulighet at den pistolen forsvant sånn ca ti på tolv onsdag 31/10. Stilte så svært direkte spørsmål om det kunne tenkes at hun kunne late som om pistolen ikke virket når min søte lille prinsesse satt der klar som et egg i stolen. Frisøren viste lite tegn til medfølelse, tydelig vant til hysteriske mødre som ikke er like klar som døtrene. Antakelig minnet jeg mest om disse mødrene som hos oss strigråter og må gå langt ut av kontoret når vidundret skal bli sett i ørene, eller skrekk og gru bli tittet i halsen. Av fare for å bli tolket dithen mumlet jeg tilslutt "ha en fin dag" og tuslet mot bilen mens jeg planla innbrudd på salongen i nattens mulm og mørke.

Så jeg satt nå hjemme og bet negler og håpet at ungen skulle ha vett nok til å endre mening når alt kom til alt. Under forkosten hadde jeg sagt "Nå må du huske at det gjør litt vondt dette her. Og man kan ikke ta hull i bare et øre, man må ta i begge, så om du er usikker på om du tør å ta i begge så er det bedre å ikke ta noen og heller vente en stund.." Jeg har nemlig lært på studiet at man ikke skal lyve for barn, man skal si det om det er noe som kommer til å gjøre vondt, ellers så mister de tilliten til deg. Og jeg må i rettferdighetens navn si at jeg ordla meg diplomatisk. Jeg kunne sagt "dette kommer til å gjøre fryktelig, fryktelig vondt! Det er en stålpigg som skal presses gjennom øreflippen din. Øreflippen er fyllt av blod og nervefibre så det er faktisk mye vondere der enn andre steder!" Jeg kunne sagt det, men pakket munnen full av mat og svelget det i meg..



Blå...

Halv ett kom en gledesstrålende Eir hjem og viste seg frem. Hull i begge ører. Ikke spor av en tåre. Kunne fortelle at det ikke gjorde noe vondt..... bare litt.... Hun hadde valgt de blå øredobbene for de hadde det fineste etuiet... Når panneluggen i tillegg var perfekt klippet og borte fra øynene var lykken total. Gjennom godt skjulte tårer gir man sin førstefødte en klem og forteller hvor fin hun ble.






Både ørering og ny pannelugg, fornøyd ja..

I kveld var det klart for rensing. For frisøren har sagt at man må "rense ørene morgen og kveld med sånn pyreptsalve!!" "I seks uker mamma, med bomull!!" "Helt til jul og da kan vi kjøpe nye, og kanskje jeg kan få alle dine gamle for du bruker jo ingen av dem, har du mange egentlig" Hvor er pyreptsalven, mamma, har du kjøpt pyreptsalve i dag???? og har vi bomull??"

Jeg fant frem bomullsdotter og PYRISEPT og skulle sette i gang, men frisøren hadde sagt salve.... Nå tror jeg slett ikke at frisøren hadde sagt salve, men det er godt mulig at Eir hørte salve, mulig hun var litt døv i ørene etter smellet fra pistolen. Det finnes faktisk pyriseptsalve, tror jeg, men den er jo ikke egnet akkurat til dette da. I allefall renset man med vanlig pyrisept den gang i oldtiden da jeg fikk hull i ørene..

Etter en noe lang diskusjon smalt jeg til med trumfkortet:
"Eir! Mamma er lege!! Jeg vet hva pyrisept er, jeg vet hvordan man renser et sår og jeg vet at dette på akkurat denne flaska er pyrisept!" Riktig fornøyd med meg selv regner jeg med at det var slutten på diskusjonen, men etter noen sekunder kommer det: "Men mamma, akkurat når det gjelder dette så tror jeg faktisk at frisøren vet best!" Så der har man det, fra sin egen datter.. Mulig jeg morgen og kveld sender henne hjem til frisøren i en seks ukers tid. Jeg vet nemlig hvor hun bor....